«Betesda er åpen»

Av Nils-Petter Enstad

Jeg husker ikke når jeg hørte denne sangen første gang. Det har mest sannsynlig vært på en grammofonplate (som det het!) en gang på slutten av 1950-tallet. Det var første gangen; jeg forsto nok ikke mye av teksten. Senere hørte jeg den på en plate som Mette Bjørndal og Frank Nordli laget sammen.

Den platen tror jeg foreldrene mine hadde. Da de reiste til Indonesia i 1977, hadde min far spilt over på kassett flere av de LP-platene de hadde hjemme, og dette var en av dem. Båndet var intakt da de kom hjem fem år senere, og jeg har spilt det i bilen mange ganger – den gang man hadde kassettspiller i bilen.
En detalj fra den innspillingen: Duoen Bjørndal/Nordli har tydeligvis brukt en gammel (den opprinnelige?) versjonen av teksten, for i tredje vers synger Frank Nordli: «Å, kommer til kilden og legedom få…». Denne bydeformen av verbet – i dette tilfellet «å komme» - er gått helt ut av bruk, men er også brukt i andre sanger. Mest kjent er nok julesalmen «Kimer, I klokker». Nå heter det «Kim, alle klokker», som er korrekt i forhold til intensjonen i teksten, men ikke på langt nær like poetisk.

Bibelsk fortelling
Sangen tar utgangspunkt i fortellingen fra Johannes 5 om den syke ved Betesda dam. Det er en kjent fortelling, ikke minst fra søndagsskolen. Da jeg var i Jerusalem var vi også ved det stedet der denne dammen må ha ligget; det er bare ett sted som kan være aktuelt ut fra det teksten sier om fem bueganger.
Som forkynner og sjelesørger synes jeg teksten er problematisk. Det poenget man gjerne bruker, er at Jesus ikke gjør seg avhengig av vaner og ytre omstendigheter, men handler direkte. Men hva med alle de andre som lå ved Betesda-dammen den samme dagen?
Det er nesten sånn at jeg liker sangen bedre enn bibelteksten…

Sangen
Jeg har ikke funnet noen opphavsmann til teksten, ei eller noen oversetter, eller noen andre opplysninger om når sangen ble til, men gitt det jeg skriver ovenfor om Frank Nordlis innspilling, tyder vel det på at sangen ble til en gang på 1800-tallet, til nød tidlig 1900-tall.
Jeg mener å huske at den har stått i Kadettenes sanghefte, som Frelsesarmeens krigsskole brukte, en gang på 1960-tallet.
Frank Nordli levde fra 1937 til 1998. Han var ansatt i NRK, det meste av tiden i Barne- og ungdomsavdelingen i radio, og spilte inn flere plater med kristne sanger.
Mette Bjørndal har jeg ikke funnet ut noe om ennå. Hun er nok yngre enn Frank Nordli. De spilte inn både kristne plater og barneplater sammen.

Tilføyelse, januar 2019:
I en gammel utgave av sangboka "Schibbolet" (De frie Evangeliske Forsamlinger) fra 1935 har jeg funnet teksten, med fire vers. Ingen forfatter her heller. Nedenfor er derfor dette fjerde verset tatt med, og plassert slik det er plassert i sangboka fra 1935.

Nedenfor finner man teksten til sangen, basert på Schibbolet-versjonen, og teksten til bibelfortellingen fra Joh 5.

Besteda er åpen
Betesda er åpen, se engelen er der:
Du ren og rettferdig kan bli.
Se, vannet beveges, nå redning er nær,
og frelsen i Kristus er fri.

Omkved:
Frelsen er fri, frelsen er fri.
Frelsen i Kristus er fri.
Se, vannet beveges, nå redning er nær.
For frelsens Betesda er her.

Treng frem, gå i vannet mens engelen er der,
og to deg, bli fullkommen ren.
Forakt ikke middelet, nå har du det her.
Bli fri fra hver rynke og mén.

Se, dammen Betesda er Frelserens blod,
og englen Guds ånd med hans ord.
Kom, bad nå din sjel i den rensende flod,
et manna av tildekket bord

Å, kom nå til kilden og legedom få,
enhver som er syk eller lam.
Du sjel som i vantroen tvilende går:
Å, kom nå, ja, kom nå til ham.

Den syke ved Betesda
Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.
Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.
Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk (Joh 5, 1-15).

«Rør med din ild ved mitt hjerte…»

Edinburgh Castle og Edinburgh Military Tatoo, en augustdag i 2015. Showet åpner med en gruppe sekkepipeblåsere. Nummeret er – antar jeg – en slags medely over kjente, skotske melodier. En av dem kjenner jeg igjen. Det er melodien på en sang jeg har sunget mange ganger, men det slår meg også at det må være en stund siden sist. Omkvedet er slik: «Å, rør med din ild ved mitt hjerte, og lær meg gå tjenestens vei. Din kjærlighets ild er hva jeg trenger til, min Mester, å, gi den til meg…». Kommet tilbake fra tatoo-en klarte jeg å rekonstruere to av versene etter hukommelsen. Sånn noenlunde…

Sangen er skrevet av Albert Orsborn, Frelsesarmeens sjette general. Han satt i stillingen fra 1946 til 1954. Han var 59 år da han ble valgt, og ble i ettertid omtalt som «den unge generalen». Han valgte å pensjonere seg da han var 67; kanskje prøvde han å gi et signal på den måten: Man var ikke nødt til å fortsette til man var 70. I ettertid var det nok noen som ønsket at i hvert fall han hadde gjort det…

Han var med da Frelsesarmeen «åpnet ilden» i Norge 22. januar 1888. Da var han i underkant av halvannet år. Hans foreldre hadde fått ansvaret for dette nye arbeidsfeltet, men etter åtte-ni måneder i stillingen, ble de beordret tilbake til England. Årsaken skal ha vært at Albert Orsborn sr. tok stilling i et betent, politisk spørsmål, nemlig Norges union med Sverige. Han støttet de kreftene som ville oppløse unionen. Senere sluttet både han, kona hans og flere av barna som frelsesoffiserer, mens Albert jr. fortsatte i tjenesten.
Han hadde en rekke ulike ordrer og i flere land, blant annet sjefsekretær i New Zealand, territorialleder i Skottland og britisk kommandør.

Han må ha vært en av de mest produktive sangdikterne i Frelsesarmeen. Ifølge et «salme-nettsted» (www.us.songselect.com) er han registrert med 72 sangtekster. I Frelsesarmeens norske sangboka fra 2010 er han representert med sju tekster. Blant disse er «I ditt åsyns skjul, å Herre» («In the hiding of Thy Presence»), «Mester, om min fot har vaklet» og «Mitt liv i verda delast må» («My Life must be Christ’s Broken Bread» - en tekst om at den sanne nattverd er den tjeneste Kristi etterfølgere utfører som hans brutte brød og utgytte vin), for å ta de som appellerer sterkest til meg.

«For himlen å redde»
Når melodien til «For himlen å redde en villfaren slekt» ble spilt på tatoo-en, var nok ikke det med referanse til Orsborns tekst. For han skrev, som mange andre også gjorde på den tiden, sin tekst på en allerede kjent og kjær melodi. I dette tilfellet heter melodien «The Old Rustic Bridge», og er skrevet av J.P. Skelly. Han har også skrevet teksten til sangen av samme navn, men Skelly selv har jeg ikke klart å finne ut noe mer om foreløpig. Sangen er vel nærmest en ballade.
På engelsk heter Orsborns tekst «The Saviour of Man came to seek and to save», og ble skrevet i 1918. På den tiden var Orsborn divisjonsungdomssekretær i Øst-Londons divisjon. Senere, som mannlig avdelingssjef ved Den internasjonale krigsskolen i London, skal han ha skrevet en ny sang til hvert av de forente hellighetsmøtene som kadettene var med om den gang.
Tradisjonen med forente hellighetsmøter ble også holdt i hevd her i Norge, og da jeg var på krigsskolen i årene 1971-73 var dette en fast post på fredagenes program.

«For himlen å redde» står som nummer 131 i Frelsesarmeens sangbok (2010). Det er ikke oppgitt noen oversetter, men et tips kan vel være at det enten er H.A. Tandberg eller Bernhard Fjærestrand som har stått for denne.
Albert Orsborn ble forfremmet til herligheten i 1967, nær 81 år gammel.

For himlen å redde en villfaren slekt
vår Frelser til jorden steg ned.
Hans sjel var i glød
for en verden i nød,
fortapt, uten Gud, uten fred.
Men enn er det marker som vitner til høst
og sjeler som roper på brød,
og villfarne får som i ørkenen går
og hjerter som skriker i nød.

Omkved:
Å, rør med din ild ved mitt hjerte
og lær meg gå tjenestens vei.
Din kjærlighets ild
er hva jeg trenger til.
Min Frelser, å gi den til meg.

Står Jesus ei ennå blant skaren i dag
hvor skrikende spørsmål oss når?
Og er han ei ennå den sjelenes venn
med balsam for sviende sår?
Skal vi som fra Gud har det frelsende bud
stå sløve, si stener for brød?
De oppvekkes kan kun ved sjeler i brann
som eier Guds kjærlighets glød.

Ei rettferd kan vinnes ved vold eller makt,
ei lærdom gir sjelene brød.
Vår ringe forstand aldri sjelene kan
gi svar i alle angst og all nød.
Å, Frelser, så rør ved mitt hjerte på ny
og lær meg gå tjenestens vei.
Din kjærlighets ild er hva jeg trenger til,
min Frelser, å, gi den til meg.

Albert Orsborn, 1918

«Fryd, frihet, fred, Guds rike skatter»

I 1972 var jeg «sommerassistent» i Oslo 3. korps.

I et møte var jeg dristig nok til å synge en solosang – det har jeg ellers ikke gjort særlig ofte. Sangen jeg valgte, var den som står nedenfor: «Fryd, frihet, fred, Guds rike skatter».

Teksten er skrevet av Herbert Booth, den tredje av sønnene til Catherine og William Booth.
Han levde fra 1862 til 1926, og var nok på mange måter den mest utpregede «kunstersjelen» av de sju Booth-barna.
Han var også en av de tre Booth-barna som sluttet som frelsesoffiser. Det skjedde i 1902, samme år som søsteren Catherine Booth-Clibborn og hennes mann sluttet som offiserer.

Den offisielle grunnen for Herberts vedkommende var svekket helse. Han var bare 64 år da han døde.

Sangen ble publisert i 1899.
Den norske oversettelsen ble publisert i 1915, og var med i alle Frelsesarmeens sangbøker fram til utgaven av 2010.

Melodien er skrevet av amerikaneren Stephen Foster (1826 – 1864). Hans melodier er blitt beskrevet som det nærmeste man kommer «folketoner» i USA, og han er blitt kalt «The Father of American Music».
Han laget kjente melodier som «Oh! Suzanna!», «Old Black Joe», «Beatiful Dreamer», «My Old Kentucky Home» og «Swanee River». Denne siste er også kjent som «Old Folks at Home», og er den melodien denne sangen er skrevet til.

Den melodien ble skrevet i 1851. Elven «Swanee (egentlig Suwannee) River» renner gjennom det sørlig Georgia og nordlige Florida. Foster hadde ikke noe forhold til disse statene, men valgte å bruke navnet på denne elven fordi det passet inn i melodien. I 1935 ble «Swanee River» den offisielle delstatssangen for Florida.

Herbert Booth likte godt Fosters melodier, og ifølge kommandør Haakon Dahlstrøm skal teksten ha blitt til en dag Herbert Booth, Charles Fry og Richard Slater satt på musikkontoret på Det internasjonale hovedkvarteret og «jammet» over denne tonen.

Jeg har ikke funnet noen informasjon om hvem som har oversatt sangen til norsk, men både Bernhard Fjærestrand og H.A. Tandberg er mulige oversettere.

Det er flere som har blitt inspirert til å skrive kristne tekster til denne melodien. T.B. Barratt skrev sin tekst «Snart gryr en lys og evig morgen» (nr. 477 i «Evangelietoner») på denne melodien. I Barratts tekst er det ikke skrevet noe omkved, men sangen har fem «fulle» vers.

I all beskjedenhet har også denne blogger skrevet en tekst på denne melodien.
I forbindelse med at jeg hadde ansvaret for gudstjenesten i Askim korps 1. søndag i advent 2007, skrev jeg en tekst som var basert på prekenteksten i Luk 4, 16-22a om et nådens år fra Herren.
Og siden jeg alltid har likt denne melodien, ble det den jeg valgte.

Nedenfor finner man både Herbert Booths sang fra 1899 og min sang fra 2007 – de har vel ikke annet enn melodien til felles.

Fryd, frihet, fred

Fryd, frihet, fred, Guds rike skatter,
alt er for deg.
Ei våre arme hjerter fatter
hva Jesus bringer med seg.

Omkved:
Verden kan ei gi deg glede,
trøst og hvile sann.
Jesus alene tilfredsstiller,
gir deg det levende vann.

Fryd, stille, dyp og overflødig,
hellig og ren,
balsam for hver en trett og mødig
gir Jesus, sjelenes venn.

Frihet fra frykt og tvil som lenge
sjelen din bandt.
Jesus kan alle lenker sprenge,
frihet for deg han og vant.

Fred som en flod som stille flyter,
mektig, men tyst.
«Ti og vær stille!» Jesus byder,
og drar deg inn til sitt bryst.

Hva intet men’skehjerte fatter,
ingen har sett,
sin himmels underfulle skatter
Jesus har hist oss beredt.

Tekst: Herbert Booth


Et nådens år fra Herren

Hør på det ord som Jesus taler:
Frihet og fred.
Han gir oss gledesbud fra Herren,
og bringer him’len hit ned.

Omkved:
Undertrykte skal få frihet,
blinde skal få se.
Hør nå: Et nådens år fra Herren!
Gud, hør vår bønn, la det skje.

Salvet med kraft fra himlens kilde,
nåde fra Gud.
Kalt til å vitne om Guds frelse,
bringe det himmelske bud:

Fattig får del i Herrens rikdom,
kraft ved hans Ånd.
Gaver til Jesu Kristi kirke,
frihet fra grenser og bånd.

Tekst: Nils-Petter Enstad

«Hist hvor alle sorger er for evig borte»

Denne sangen sang vi ofte da vi var stasjonert i Danmark (1978-79). Vi kunne melodien fra før av og sangen hadde en grei tekst.

I Danmark er melodien kjent som «Skamlingsbanken»; i Norge som «Barndomshjemmet» eller «Der hvor kornet sakte bøyer seg for vinden».
Skamlingsbanken er et sted i Danmark, det høyeste punktet i Sønder-Jylland, leser jeg på wikipedia. Skamlingsbanken er to-tre kilometer lang, og nokså kupert, så fra det høyeste punktet kan man se langt utover – man skal ellers ikke så høyt opp fra bakkenivået for å «se langt utover», uansett hvor man er i Danmark.
Teksten til denne sangen er skrevet av kommandør Theodor Westergaard (1874 – 1941).
Han var dansk frelsesoffiser, men tjenestegjorde for det mest i Norge, blant annet som krigsskolesjef på 1920-tallet og som territorialleder fra 1936 til sin død.
Han var kjent som en fremragende forkynner, og skrev også en del sangtekster.
To av dem står i Frelsesarmeens sangbok fra 2010: «Den herligste lovsang på jorderik klang» (nr. 36) og «Hjertet er vendt mot ditt åsyn» (nr. 241).

Teksten nedenfor er forsiktig fornorsket av denne blogger, men det er noen danismer i den fremdeles…

Hist hvor alle sorger er for evig borte

Hist hvor alle sorger er for evig borte
og hvor aldri noen smerte finner frem.
Der bak skyen, bak de gylne perleporte
ligger landet hvor jeg har mitt rette hjem.
Til det landet, bort fra jorden, iler tanken,
til den stad hvor ei er natt, kun evig dag.
Der hvor porten åpnes for min frelsers banken,
og jeg høre skal Guds englers harpeslag.

Men jeg må ei kun for denne tanken dvele,
jeg må skynde meg å virke for min Gud,
så jeg med på veien kan få mange sjele
som vil synd forsake, lyde Herrens bud.
Framfor alt, så må jeg vokse i hans nåde
og bli mindre i meg selv for hver en dag,
inntil han til slutt har løst hver jordisk gåte,
og jeg høre kan Guds englers harpeslag.

Å, så er jeg da til ham for evig bundet,
og i Jesu selskap trives jeg så godt.
Alt jeg lengter mot, har ved hans kors jeg funnet,
ved hans død jeg liv og salighet har fått.
Nå fra jorden opp mot himlen iler tanken,
til den stad hvor ei er natt, kun evig dag.
Der hvor porten åpnes for min frelsers banken,
og jeg høre skal Guds englers harpeslag.

Th. Westergaard

Finnes en venn lik den milde Jesus?

Dette er en sang som har dukket opp i tanken min de siste dagene.

Fra min barndom husker jeg åpningslinjene slik:
«Finnes en venn lik den milde Jesus?
Nei, ei én, nei, ei én…»
Kanskje er det bokstavrimet i den andre linjen som gjør at den har festet seg? Og så var det noe eget med melodien.

I dag er teksten litt annerledes. Jeg ser i sangboka «Evangelietoner» (pinsebevegelsen) at teksten ble revidert i 1979; det var kanskje da «..nei, ei én» ble erstattet med «..ikke én»?
Jeg har også funnet sangen i sangboka «Schibolleth» (De Frie Evangeliske Forsamlinger) og i «Sildingregn» (Maran Ata-bevegelsen).

I den versjonen som står nedenfor, har jeg plukket litt fra «Evangelietoner» og litt fra «Schibolleth», rett og slett ut fra hva jeg synes er best, rent litterært. I «Evangelietoner» har sangen fire vers, mens den har fem vers i «Schibolleth». Den engelske versjonen har fem vers.

Teksten er skrevet av den amerikanske metodistpresten Johnson Oatman jr. (1856 - 1926), og melodien er laget av en som het George F. Hugg (1848 - 1907). Sangen skal være skrevet i 1890, og melodien i 1895.
Nedenfor finner man også den engelske teksten.
Noten er scannet fra «Schibboleth».
Noen opphavsmann til den norske teksten har jeg ikke klart å finne fram til.

Egentlig en sang man godt kan finne fram igjen og bruke, både som solo- eller duettsang, i sanggrupper og som forsamlingssang.


Finnes som Jesus en venn i trengsel?

Finnes som Jesus en venn i trengsel?
Ikke en, ikke en!
Ingen som han fyller all vår lengsel,
ikke én, ikke én!

Omkved:
Jesus kjenner vår kamp og møye,
leder oss til vår dag er endt.
Ingen som han fyller all vår lengsel,
ikke én, ikke én!

Finnes det noen så ren og hellig?
Ikke én, ikke én!
Finnes det noen så god og kjærlig?
ikke én, ikke én!

Ble vel en kristen forlatt i nøden?
Ikke én, ikke én!
Ble vel en synder fortrengt til døden?
Ikke én, ikke én.

Var det en dag han ei ville glede?
Ikke én, ikke én.
Var det en natt han ei ville frede?
Ikke én, ikke én.

Kom, la oss gå ham med sang i møte,
hver og én, hver og én.
Våkne fra søvn og stå opp fra døde,
hver og én, hver og én,

There's not a Friend like the Lowly Jesus

There's not a Friend like the lowly Jesus:
No, not one! no, not one!
None else could heal all our souls' diseases:
No, not one! no, not one!

Chourus:
Jesus knows all about our struggles;
He will guide 'til the day is done:
There's not a Friend like the lowly Jesus:
No, not one! no, not one!

No friend like Him is so high and holy,
No, not one! no, not one!
And yet no friend is so meek and lowly,
No, not one! no, not one!

There's not an hour that He is not near us,
No, not one! no, not one!
No night so dark, but His love can cheer us,
No, not one! no, not one!

Did ever saint find this Friend forsake him?
No, not one! no, not one!
Or sinner find that He would not take him?
No, not one! no, not one!

Was e'er a gift like the Savior given?
No, not one! no, not one!
Will He refuse us the bliss of heaven?
No, not one! no, not one!

«Heller ikke jeg fordømmer deg»

Av tempelskaren som ofret for sin synd
ble en stakkars kvinne hjelpeløs brakt inn.
Skriftlærde samlet seg, spent undret de
hva nasareerens dom ville bli

Kor:
«Heller ikke jeg fordømmer deg!» Dyrebare ord
Fra hans rene lepper, hvilken nåde stor!
Herlige ord av Jesus, syng dem igjen jeg ber:
Heller ikke jeg fordømmer deg, gå og synd ei mer!

Anklagen bar de frem, refset synden grov.
Talte om straffedom, viste til sin lov.
Jesus seg bøyde ned, uten et ord,
og mens hans finger skrev var spenningen stor.

Men enda ropte de: «Hva sier du?
Skal ikke lovens ord kommes i hu?»
Da sa han refsende: «Den som er ren,
syndfri og ulastelig: Kast den første sten!»

Skaren så skamfull stod, vendte seg om.
Gikk fra hans nærhet, dit hvorfra de kom.
Mesteren sendt av Gud, synderes venn,
hun som forkastet var ensom stod igjen!

Da hørtes Jesu røst: «Gikk de sin vei?
Har ingen dømt deg?» «Nei, Mester, nei!»
«Heller ikke jeg fordømmer deg - sjel syk og sår
Gå i fred, benådet vær! Gå og synd ei mer!»

Ukjent forfatter

Denne sangen hørte jeg første gang på slutten av 1960-tallet.
Jeg har ikke klart å spore opp hvem som har skrevet teksten eller melodien, men sangen er kjent i de fleste kristne miljøer og sammenhenger.
Bakgrunnen for teksten er fortellingen i Joh 8, 2-11 om kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd.
Jeg er sikkert ikke den eneste som i årenes løp har tenkt: Hva i all verden var det Jesus skrev i sanden?