Frå julehefte til salmebok: «Det lyser i stille grender»

Av Nils-Petter Enstad

Det skal ha vore ein steikande varm sumardag i 1931. I hagen til Klokkargarden i Dale i Sunnfjord sat ein ung mann i skuggen av eit tre og skreiv. Det var lyrikaren Jakob Sande, som to år før hadde gjeve ut diktsamlinga «Svarte næter», ei bok som hadde fått mykje merksemd. Diktet han skreiv no var tinga av joleheftet «Jol i Sunnfjord».

Diktet het berre «Jolekveld», og det første av dei fem versa var slik:
«Det lyser i stille grender
av tindrande ljos i kveld
og tusene barnehender
mot himmelen ljosa held».

Melodi
Alt året etter fekk diktet melodi.
Lars Stubhaug, lærar i Vevring i Sunnfjord, laga ein tone og arrangerte han for kor. Songen vart mykje nytta, og tekst og tone vart trykt i Gula Tidend i 1934.
Då ei ny utgåve av Lars Søraas si songbok kom i 1948, var teksten med, men no med ein melodi av Søraas sjølv. Det er denne melodien som sidan har vore knytt til songen, jamvel om i alt ni komponistar har laga melodiar til Sande sin tekst.
På 1980-talet vart songen folkeeige, ikkje minst gjennom Sissel Kyrkjebø sin versjon på joleplata hennar frå 1987.

Fem eller fire vers?
Då teksten vart publisert første gong, hadde han fem vers. Då songen vart med i Lars Søraas si songbok, strauk Sande det siste verset. Det var særleg den siste linja han var misnøgd med, der han syng om «barnet, Guds son og sonar/som myrkret for evig batt».
- Ein kan ikkje binde mørkret, var Sande si eiga grunngjeving.
Då Søraas kontakta han og fortalde om melodien han hadde laga og songboka han planla, skal Sande sjølv ha gløymt heile teksten. – Eg har ikkje skrive noko juledikt, var den første kommentaren hans. Men då Søraas las det første verser for han, hugsa han dei andre, og tok dei på strak arm. Det kan ha vore då han strauk det siste verset, med den grunngjevinga som er nemnt.
Då songen kom med i Salmer 97 var det med dei fire versa Sande sjølv hadde godteke. Men i Norsk Salmebok (1985) står alle fem versa sjølv om familien protesterte mot dette. Dei synte til Sande sitt eige ynskje.
Salmebokkomiteen endra då «myrkret» i siste line til «døden». Denne versjonen har ein ført vidare i Norsk Salmebok 2013.
Det same har ein gjort i Frelsesarmeens Sangbok frå 2010. Songen er også med i den katolske kyrkja si salmebok frå år 2000: «Lov Herren».

Det kristelege
Det er og dei som har undra seg på om Sande verkeleg har skrive det siste verset. Argumentet har vore at verset er for «teologisk». Men verset var med då teksten vart publisert første gong, og når Sande seinare strauk det, var det som sagt med ei språkleg og litterær grunngjeving, og ikkje ei teologisk.
Jakob Sande var elles ikkje redd for det «kristelege», og nytta fleire gonger bibelske motiv i dikta sine. Dette var stoff han kjende godt, både som lærar sjølv, og som son av ein lærar og klokkar. «Bestemorsbibelen har eg lese frå perm til perm i årevis», sa han.
Pasjonssalmen «Du som låg i natti seine» er noko av det sterkaste ein har i salmeboka. Her heiter det i siste verset:
«Lær mi sjel kor du laut lida
syn meg såret ditt i sida
styrk og nør mi veike tru».
Dette diktet vart skrive same år som «Det lyser i stille grender», og var også med i samlinga som kom den hausten: «Storm frå vest». Mange har tolka diktet, som berre het «Salme», som ein reaksjon på den harde kritikken den fyrste samlinga hans fekk, mellom anna frå meldaren i avisa Dagen. Jakob Sande si burleske att-fortelling om då Israel-folk kryssa Raudehavet, eller om kona til Lot, vart oppfatta som gjøn med det heilage. Sande vart både såra og sint over bokmeldinga, og skreiv eit nokså beiskt og bittert dikt med klår adresse til meldaren. Det ville han ha med i den neste samlinga. Men Sande sin forleggar Harald Grieg forsto at her laut ein verna diktaren mot seg sjølv, og fikk stroke diktet.
Jakob Sande skreiv mange andre dikt som syner at han kjende dei bibelske omgrepa og dei bibelske fortellingane. Det er sagt om Jakob Sande sine religiøse dikt at de når frå jolaftan til langfredag, men dei når aldri fram til første påskedag. Det verker verka rett, men kva dette skuldast, er ikkje så lett å seie. Eit av dei seinaste dikta hans, «Då Gud heldt fest i Fjaler», endar opp med ei bøn:
«Gud unne oss alle nåden
når timen vår er forbi.»

Samlingar
Jakob Sande sjølv skal ikkje ha vurdert «Det lyser i stille grender» serleg høgt. Teksten står ikkje i nokon av dei diktsamlingane han ga ut, og er heller ikkje med i den utgåva av «Dikt i samling» som han sjølv redigerte. Her luka han elles ut fleire dikt frå dei fyrste samlingane sine.
Men då Gyldendal i 1998 gav ut ei ny og komplett utgåve av «Dikt i samling», var også «Jolekveld» frå 1931 med – ein salme som har vorte ein juleklassikar.

Kjelder:
Bruaset, Oddgeir: Det lyser i stille grender. Historien om hvordan våre kjente og kjære julesanger ble til (Genesis, 2009)
Eide, Ove: Jakob Sande – liv – dikting (Det Norske Samlaget, 2006)
Nytt norsk salmeleksikon, bind I (Tapir Akademisk Forlag, 2011)
Sørebø, Herbjørn: Ein storm frå vest – Jakob Sande, veit eg (Det Norske Samlaget, 2000)

Fra Ringsaker til Betlehem

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den ble tidlig mange nordmenns favorittsang til jul, men det satt langt inne før teksten kom med i kirkens salmebok. Det skjedde først i 2013. I Frelsesarmeens sangbok kom den med i 2010. I mer enn 60 år har julebudskapet og Betlehems-stjernen vært lokalisert til et enkelt, lite hus på Ringsaker, nemlig «…over taket der a Jordmor-Matja bor».

Hun er for lengst blitt et norsk juleikon. Det begynte allerede da teksten sto på trykk første gang i julenummeret til «Magasinet For Alle» for 1951, signert Alf Prøysen.
Det er en kjent sak at Prøysens Jordmor-Matja hadde en høyst levende modell. Hennes egentlige navn var Helga Johansen, og hun var distriktsjordmor i Ringsaker i 45 år. Hun hadde tatt imot mer enn 2000 ringsokninger da hun ble pensjonert. Husmannsgutten som skulle gjøre henne udødelig var bare en av disse. Alle i Ringsaker visste hvem hun var, og fremdeles kan folk med lokalkunnskap peke ut huset og si: - Der bodde jordmor-Matja!
Med tanke på at julefortellingen er en fortelling om en fødsel, er det dypt meningsfullt at det var akkurat der julestjerna ble plassert. Hvor skulle vel ellers den stjerna stå som viste vei til den nyfødte hovedpersonen i julefortellingen om ikke nettopp over huset der hun bodde som hadde hjulpet hele lokalsamfunnet inn i denne verden?

Matja
Det er ingenting i rimet, rytmen eller melodien som gjorde det påkrevet for Prøysen å endre navnet fra Helga til Matja. Når han likevel gjorde det, skyldtes dette et bevisst valg fra hans side.
Det skyldtes ikke, som noen har antydet, at «Matja» skulle peke hen på Jomfru Maria, som var Jesu mor. Hennes rolle var en annen, for å si det slik. Hun varden fødende, ikke den som hjalp til. Men Alf Prøysen hadde vokst opp Matja – det var navnet på hans egen mormor. Hun var forholdsvis tidlig blitt enke med sju små barn. Seks av dem måtte hun la vokse opp «på legd». Selv overlevde hun ved å ta de jobbene som bød seg rundt om på gårdene. Når det var jul, tilbød hun seg hvert år å ta fjøsstellet for en av de andre, som så kunne få fri på julaften. Dette gjorde hun til hun var 85 år.
Prøysen satte bestemor Matja uendelig høyt, noe man ikke minst ser ved måten han bruker navnet hennes på også i andre deler av forfatterskapet sitt.

Matja Madonna
Den vakreste og sterkeste Matja-teksten er novellen «Matja Madonna». Her spiller Prøysen langt sterkere på Maria-metaforen enn i Julekveldsvisa. Teksten har ikke noe religiøst innhold, muligens med unntak av den siste setningen. Også i denne teksten er det jula som er rammen rundt fortellingen. Den er om den gamle husmannsenken som hvert år tar på seg fjøsstellet for andre helt fram til trettendedagen, et nytt sted for hver dag, sånn at de som er yngre skal få én fridag i jula. Den gleden som tennes i øynene til de unge på den måten, er belønning nok for henne.
«Den ene etter den andreska vente på a Matja som ei mor, og hu ska komma og løyse dom ut så dom kanfole julegleda ei kveldstund og en dag – Matja Madonna.»
Slik slutter teksten.

Sterke kvinner
Fire ganger gir Prøysen navnet Matja til en av sine litterære skikkelser. I tillegg til jordmor-Matja og Matja Madonna, er det den sinte og vedhuggende Matja Brattsveen fra visa «Kjerringkjeft» og husmannskona Matja Bærjom i romanen «Trost i taklampa».
Visa om Matja Brattsveen er skrevet omtrent samtidig med Julekveldsvisa. Politisk sett var dette i den kalde krigens tid, og den var på sitt aller kaldeste nettopp på den tida. Matja står en sen kveld og hogger ved, samtidig som hun irriterer seg over mannen Jens som er så opptatt av verdenssituasjonen og storpolitikken at han ikke får gjort det skapte grann. Det er vel og bra å være opptatt av de store ting, men det fyller ikke vedkassa, er hennes resonnement. Om så verden skal gå under i morgen, skal hun stå «på skire trass og ta en kabbe te».
Matja Bærjom har mye av Matja Brattsveen i seg. Hun er bygdas, om ikke orakel og sjelesørger, så i hvert fall lyttepost. Hos henne kunne man komme «og kvile seg og få tala som folk», tenker Gunvor Smikkstugun, som er hovedpersonen i romanen. Matja er kontrasten til den jevnaldrende og jevnbyrdige Krestine Krokengen, som kryper for alle som står over henne selv sosialt, men som er nedlatende til alle andre.
De er åpenbart i slekt, disse kvinnene i Prøysens diktning. Det går en tråd fra jordmora som hjelper den nyfødte inn i livet, via hun som ser det som en oppgave – kanskje tilmed en gudstjeneste?– å bringe litt glede inn i de unges liv, til de to som på hver sin måte forvalter livsvisdom og sunn sans inn i andres tilværelse.

Kristen vise?
Noe av diskusjonen rundt om «Julekveldsvisa» skulle få komme inn i salmeboka gikk på om teksten har «salmekvaliteter». Det er en akademisk diskusjon som de aller fleste har liten forstand på eller interesse av. Alle som har vokst opp i den kristne kulturen som har preget Norge fram til vår egen tid, kjenner igjen fortellingen med det samme: Dette er juleevangeliet fortalt i en visetekst.
Noen har gjort det til et poeng at visa verken nevner navnet Jesus eller Gud. Men den sier noe om stjerna, og det den representerer, har laget «…ei bru/i milla seg og himlen/og ei krubbe og ei ku». Miljøer som har hatt problemer med koblingen Alf Prøysen og kristen tro har stresset denne blygheten langt utover det som er rimelig. «Visa forteller bare en historie om en gutt som ble født i en stall», sier de gjerne. Men det er jo ikke så mange andre fødselsfortellinger i vår kultur som er lagt til en stall, og der både gjetere og vise menn kommer på barselvisitt.
De første reaksjonene på Julekveldsvisa kom allerede da den sto på trykk første gang, i Magasinet for Alle sitt julenummer i 1951. En prest skrev fra Brandbu og fortalte at han var blitt glad i den, og ville gjerne bruke den i juleprekenen sin. Året etter ble den spilt inn på plate. Senere har en lang rekke artister spilt den inn, og i dag er den blitt en selvfølgelig del av de norske juletradisjonene. Den bygger ei bro, ikke bare mellom himmel og jord, men også fra Betlehemsmarkene og den norske landsbygda.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: I milla seg og himlen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (Hovde Forlag, 2010)

Fritenkerens julesang

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den er en fast del av julerepertoaret i radio, kjøpesentrenes høytalere og på julekonserter. Det er gjort utallige innspillinger av den, men det er én versjon som står seg som den ultimative framføring. Den sto svenske tenoren Jussi Björling for. Om hans versjon av «Adams julesang» – den de fleste av oss kjenner som «O helga natt» - er det nærliggende å si: «Ingen over - ingen ved siden».

Sangen kalles ofte «Adams julesang», med referanse til komponisten Adolphe Adam (1803-1856), men teksten er skrevet av Placide Cappeau (1808 – 1877). Han arbeidet som vinhandler, men skrev også dikt. Cappeau var politisk radikal, og ble oppfattet både som sosialist og fritenker.
Noen flittig kirkegjenger har han neppe vært, men likevel hadde den lokale presten utfordret ham til å skrive et dikt om julen. Utfordringen kom akkurat idet Cappeau skulle på en forretningsreise til Paris. Han svarte, passe uforpliktende, at han skulle «tenke på det».
Underveis til Paris begynte han imidlertid å notere, og da han kom fram var de to versene ferdige. Datoen var 3. desember 1847.
I Paris oppsøkte han komponisten Adolphe Adam, som noen år før hadde hatt stor suksess med musikken til balletten «Giselle». Komponisten og vinhandleren hadde felles kjente, og slik ble kontakten etablert. Adam komponerte for det meste opera og ballettmusikk, og dette satte sitt preg også på den melodien han noen dager senere ga Cappeau notene til.
Ved midnattsmessen julaften samme år ble sangen framført for første gang.

TEKSTEN
Til å være skrevet av en fritenker, formidler teksten en klassisk, kristen glede over julenattens under, nemlig den at
«... gudamänskan till jorden steg ned
för att försona världens brott och synder
för oss han dödens smärta led».

I det neste verset gjør dikteren et teologisk grep som er mindre kontroversielt i dag enn det var for 160 år siden: Han kobler forsoningsverket sammen med frigjøringen av de som er undertrykt. Det er de gamle revolusjonsidealene om frihet, likhet og brorskap som kommer til uttrykk i en julesang:
«Ty frälsar'n krossat våra tunga bojor.
Vår jord är fri, himlen öppen nu är.
Uti din slav du ser en älskad broder,
och se, din ovän blir dig kär».

Sangen fenget, og dermed ble den også omdiskutert. Det var ille nok at teksten skrevet av en fritenker og sosialist, men for godt mål hevdet man også at komponisten var jøde – noe han faktisk ikke var. I det kulturelle klima som rådet i deler av Frankrike på den tiden var det så ille som det kunne blitt, både sammen og hver for seg.

UTBREDELSE
Men sangen var født, og den spredte seg til andre land.
Den ble oversatt til engelsk i 1855 av den amerikanske journalisten John Sullivan Dwight. I hans versjon, «Oh, Holy Night», er det ett vers mer enn i originalen, og i dette verset blir «antslaveriperspektivet» utvidet ytterligere. Et sterkt signal i en sang som ble publisert fem år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut, nettopp på grunn av slavespørsmålet.
Julaften 1906 ble den engelske versjonen, som historiens første julesang, spilt i et radioprogram. En av de første plateinnspillingene av denne sangen sto ingen ringere enn tenoren Ericho Caruso (1873 – 1921) for i 1916.
Men til tross for sin enestående posisjon som en sang for julen, finner man teksten bare i de aller færreste kristne sang- og salmebøker. Det er da heller ikke en sang som egner seg for fellessang.

JUSSI BJÖRLING
Både Arve Sigvaldsen og Ole Paus har laget norske oversettelser av Cappeaus tekst, men for et nordisk publikum er den svenskspråklige versjonen som er best kjent. Den er er skrevet av Augustin Kock (1886 – 1956).
Når artister som Sissel Kyrkjebø og Carola har sunget «O helga natt», er det gjerne denne oversettelsen de har brukt.
Men den mest kjente versjonen - uansett språk - sto tenoren Jussi Björling (1911 – 1960) for.
Jussi Björling ble regnet som verdens fremste, mannlige operasanger i sin levetid. Han kom fra en musikalsk familie, og så vel hans far som hans to brødre var kjente sangere. I hans barndom turnerte faren og sønnen under navnet «Björlingkvartetten», og opptrådte i en rekke land. Etter farens død kom Jussi, eller Johan Jonatan, som han egentlig het, i kontakt med operamiljøet, og midt på 1930-tallet hadde han sitt store, internasjonale gjennombrudd.
En februardag i 1959 gikk han i studio og sang inn «O helga natt», og denne innspillingen er det som har satt standarden for denne sangen. Mange mannlige sangere har spilt den inn senere, men det er Jussi Björlings versjon som «gjelder». Om det så er en verdensstjerne som Luciano Pavarotti, blekner hans versjon ved siden av denne.
Jussi Björling døde i september 1960, bare halvannet år etter at han hadde spilt inn «O helga natt». Han ble bare 49 år gammel. Han hadde da hatt flere hjerteanfall, og det var også kjent at han slet med et tungt alkoholmisbruk.
Denne kunnskapen legger kanskje en ekstra dimensjon til opplevelsen av sangen når den formidler budskapet om frigjøring fra lenker og tvang. Fritenkerens julesang formidler et sant, kristent evangelium.

En trommevirvel for Jesus-barnet

Av Nils-Petter Enstad


Den er blitt en del av julens musikkbilde over hele den vestlige verden. Det er en enkel liten sang med en søt fortelling i seg. Den bæres av et motiv som har vært brukt på flere måter i den fortellings- og legendeflora som har oppstått i kjølvannet av den kristne julefeiringen. I år er det 60 år siden «The Little Drummer Boy» ble spilt inn på plate første gang.




Teksten i sangen «Little Drummer Boy» går ut på at den lille trommeslageren får vite at en ny konge skal bli født og alle inviteres til å gi ham en gave. Men trommeslageren er en fattig gutt, og har ikke annet å tilby enn at han kan spille for den nyfødte kongen på tromma si. Den nyfødte smiler når han hører det, og moren nikker anerkjennende. Og så spiller trommeslageren for Jesus-barnet, og han spiller det beste han kan mens dyrene i stallen lytter, sammen med moren og barnet.

Fra øvelsesnummer til verdensslager
Sangen er skrevet av den amerikanske komponisten, pianisten og musikkpedagogen Katherine Kennicott Davis (1892 – 1980) som et øvelsesnummer for jentekor. I originalmanuskriptet står det at den er basert på en tsjekkisk julesang, «fritt bearbeidet av K.K.D». Denne tsjekkiske originalen har imidlertid ingen klart å spore opp, det nærmeste man er kommet, er en tsjekkisk vuggesang som ble oversatt til engelsk i 1928.
Davis skrev sangen i 1941, og i 1955 ble den spilt inn på plate første gang. Innspillingen var ved den østerrikske von Trapp-familien, mest kjent som modellene for musikalen The Sound of Music. Det var imidlertid en innspilling fra 1958, med en annen sanggruppe, som ga «trommesangen» dens gjennombrudd.
Senere er den blitt en av de mest spilte julesanger i verden, og artister Fra Ray Conniffs kor og orkester, via Johnny Cash, Andy Williams, Marlene Dietrich til Stevie Wonder og Jimi Hendrix har spilt den inn.
Den er også spilt inn som en duett mellom David Bowie og Bing Crosby.
På Youtube ligger en video der Whitney Houston og hennes datter Bobbi Kristina synger den sammen.
Nana Mouskouri laget en fransk versjon i 1965 og DDE laget en norsk versjon da de spilte inn Frelsesarmeens juleplate i 2008: «Mæ og tromma mi».

Forfatteren
Om Katherine Kennicott Davis kan det fortelles at hun publiserte sin første komposisjon da hun var 15 år, og da hun døde i 1980, 87 år gammel, etterlot hun en lang rekke operaer, barneoperetter, kantater, stykker for orgel og piano og en rekke sanger.
Hun var æresdoktor ved Stetson University i Florida, og var aktiv som komponist fram til bare noen måneder før hun døde.

Motivet
Teksten i sangen om den vesle trommeslageren kan leses som en parafrase over et motiv som har vært brukt en rekke ganger. Bibelens fortelling om enkens skjerv er kanskje den mest kjente av disse, men også Tolstojs fortelling om den fattige skomakeren kan leses på samme måte.
Fra barnelitteraturen har man Charles Tazewells bok fra 1946 om «The Littlest Angel».
Denne var opprinnelig skrevet som et filmmanus i 1939, men da filmatiseringen lot vente på seg, ga Tazewell den ut som bok i stedet.
Senere laget Disney-konsernet en sjarmerende tegnefilm, basert på Tazewells fortelling, om den vesle engelen som ble en slags enfant terrible i himmelen, ikke av vond vilje, men på grunn av sin iver og klossethet.
Så skal Guds sønn bli født og alle englene blir bedt om å lage en gave.
Fortellingens lille engel gjør seg veldig flid og klarer å lage en liten boks av tre. Skjev og stygg blir den og de andre englene ler av den stakkarslige gaven.
Men Gud ser hjertelaget som ligger bak, og den stygge treboksen forvandles til en stjerne – Betlehemsstjernen over stallen der Jesus-barnet blir født, og hvor en liten trommeslager spiller sitt livs trommesolo for den nyfødte kongen.

****
Den engelske teksten er slik:

Come they told me
Pa rum pum pum pum
A new born King to see
Pa rum pum pum pum

Our finest gifts we bring
Pa rum pum pum pum
To lay before the King
Pa rum pum pum pum,
rum pum pum pum,
rum pum pum pum

So to honor Him
Pa rum pum pum pum
When we come

Little baby
Pa rum pum pum pum
I am a poor boy too
Pa rum pum pum pum
I have no gift to bring
Pa rum pum pum pum
That's fit to give our King
Pa rum pum pum pum,
rum pum pum pum,
rum pum pum pum

Shall I play for you
Pa rum pum pum pum
On my drum

Mary nodded
Pa rum pum pum pum
The ox and lamb kept time
Pa rum pum pum pum
I played my drum for Him
Pa rum pum pum pum
I played my best for Him
Pa rum pum pum pum,
rum pum pum pum,
rum pum pum pum

Then He smiled at me
Pa rum pum pum pum
Me and my drum

Litt om sangen «Du kommer, Jesus, til meg inn»

Av Nils-Petter Enstad

Kanskje var det forfatternavnet jeg registrerte først, før jeg fikk noe forhold til sangteksten. Det var nemlig noe kjent ved initialene…

«N.P. Madsen» sto det under sangen i Frelsesarmeens sangbok, som alltid har vært min hymnologiske «grunnbok». Da jeg ble frelsessoldat i 1968 var det fremdeles utgaven fra 1948 som gjaldt. Som korpsleder i Nannestad var jeg med og introduserte sangboka av 1977; jeg husker tilmed at vi hadde det som et slags tema på en lørdagsfest i korpset. Da sangboka av 2010 skulle lanseres, ble jeg bedt om å ta den siste korrekturlesingen på den; jeg har ennå ikke funnet noen feil som jeg overså den gang. Og «Du kommer, Jesus, til meg inn», med tekst av «N.P. Madsen» har vært med hver gang.
Nå kan «N.P» være forkortelse for mange ting. Han kunne ha hett Nicolai Parelius, for eksempel; det finnes nok foreldre som ville gitt sin sønn et slikt navn. Men han het – som enkelte andre bra folk – noe så enkelt som Niels Peder; jeg også sett navnet skrevet som «Nils Petter» på et nettsted med salmetekster.
Men Nils Petter er den norske måten å skrive et utmerket navn på; den danske er Niels Peder. Da jeg var frelsesoffiser i Danmark i min ungdom, var vi to aktive offiserer med det fornavnet; den ene var yours truly, og den andre var dansk-islandske Niels Peder Arskog (jeg gjetter på at navnet egentlig bør staves «Árskóg»).

Så til sangen.
Niels Peder Madsen var en dansk prest og forfatter. Den er skrevet i 1905, og var en av de siste sangtekstene han skrev. Den omtales som mest en av de personlige sangene han skrev, og man kan spore mye av hans egen livshistorie i teksten. Den ble ikke publisert mens han levde, men ble funnet etter hans død sammen med en del etterlatte papirer. Blant notatene lå også en annen mindre kjent sang av ham. Det er sangen «Kom til Jesus, kom dog nu».
I teksten minnes han spesielt den natten i København da han ga seg over til Gud. Det skjedde etter en gudstjeneste «da Jesus var kommet til ham på en spesiell måte», skriver salmehistorikeren Lars Aanestad. Og siden fikk han komme til Jesus på nytt og på nytt.

Prest
Han var en av Danmarks mest markante og innflytelsesrike prester. Han ble født i Tune på Sjælland i 1860, ble student i 1882 og avla teologisk embetseksamen i 1889. I 1890 ble han prest på Christiansø før han i 1892 ble sogneprest i Kollerup. Men i 1897 måtte han søke avskjed fra sitt presteembete på grunn av sykdom. Han var på kuropphold i Sveits og Tyskland uten at de hjelp noe særlig på helsen hans.
Han kom deretter til å arbeide som redaktør, først for bladet Annexet og siden for sitt eget Filadelfia.
Han er kjent kjent for å ha skrevet en rekke oppbyggelsesbøker og romaner. Mest kjent og lest er trolig hans Husandaktsbog fra 1895.
Egentlig hadde han tenkt å bli lege. Men etter at han i studietiden ble omvendt til Gud, valgte han prestegjerningen i stedet. Hans forkynnelse var preget av sterk vekt på omvendelse og formaning til et hellig liv. Og gjennom sine mange religiøse bøker fikk han også store skarer i tale. Sangtekstene hans finnes spredt omkring både i bøkene han skrev og bladene han redigerte.

Slutten
Etter å ha vært syk i flere år, forsto han at slutten nærmet seg. Det var hjertet som sviktet.
Hans enke ga ham et vakkert ettermæle.
Han så fram til å flytte, både fordi han lengtet til himmelen og fordi han visste at der er det ingen sykdom.
Da han en dag spurte sin lege hvor lenge han trodde han hadde igjen å leve, skal legen ha antydet at det kanskje bare var snakk om ti dager. Samtidig takket han pasienten sin for at han, i møtet med døden, bekreftet det han hadde forkynt i livet.
Elleve dager etter denne samtalen, var Madsen svært trett, og han hadde store smerter. Fra midnatt til klokken tre på natten kjempet han med åndenød, men falt så i rolig søvn en time. Rett før han døde slo han øynene opp og i dødsøyeblikket hadde han et strålende smil om munnen, forteller enken hans.
Niels Peder Madsen døde i Odense i 1916, 56 år gammel.
Sangen er spilt inn på plate av flere sangere, blant annet Olav Werner. Den står i de fleste norske, kristne sangbøker.

Du kommer, Jesus, til meg inn

Du kommer, Jesus, til meg inn,
Og så er solen tent,
Så flykter skyggen fra mitt kinn,

Og hvert et savn er endt.
Du kommer, som hin første natt,
Da jeg på deg fikk tro,
Og alle stormer tier bratt,
Og tvilen går til ro.

Du kommer, og så svinner alt
Som ellers gjør meg redd.
Da kan jeg stå hvor før jeg falt,
Og smile hvor jeg gred.

Du kommer, så er all ting glemt
Og godt hva enn som skjer.
Og trengslene som har meg skremt,
Er ikke trengsler mer.

Du kommer, Jesus, slik som før,
Når jeg skal gå herfra,
Og lukker øyet når jeg dør
I deg, halleluja!

Himmelpoeten H.A. Tandberg

Verbalinnslag under Alle Helgen-gudstjeneste
i Arendal korps 1. november 2015

Alle sangene i dagens gudstjeneste er skrevet av frelsesoffiseren og poeten Henry Albert Tandberg. Han levde fra 1871 til 1959, og har gitt norsk kristenhet noen av de vakreste og mest avholdte sanger den kjenner. Det er nok å nevne titler som «Jeg er en seiler på livets hav», «Jesus har bedt oss å komme» og «Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen».


Da Frelsesarmeens nye sangbok kom i 2010, var Tandberg en av de med flest tekster i sangboka. Ha hadde 17 egne sangtekster og en oversettelse i sangboka.
Mange av sangene hans handler om himmelen.
Dette kan ha en personlig forklaring. Han sa selv en gang at «sorgen ga meg skaldens gave». Det var etter at hans mor døde. Han var sterkt knyttet til henne. Hans mor var blitt enke mens han ennå var spedbarn. Henry Albert var hennes eneste barn, og hun giftet seg aldri igjen.
Henry Albert Tandberg ble født i Chicago 14. desember 1871, dit foreldrene hans hadde utvandret kort tid før. Faren døde noen måneder etter at sønnen var født, og den unge enken vendte tilbake til Norge med sin nyfødte sønn, og slo seg ned i Kristiania.
Våren 1888 ble Tandberg frelst ved Frelsesarmeens botsbenk på Grønland 9. I oktober 1889 ble han frelsesoffiser. Da var han ennå ikke fylt 18 år.
Som en av Armeens pionérer i Norge, grunnla han både Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid og Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. Han var redaktør for Krigsropet i 26 år, men det er først og fremst som sangdikter han huskes. Mange av sangene er preget av at han var svært opptatt av himmelen og evigheten, og de beste sangene hans har dette som motiv.

«Jeg er en seiler på livets hav»
Det er nok å nevne en sang som «Jeg er en seiler på livets hav». Den er skrevet i dødens skygge, mens forfatteren var pasient ved et sanatorium. Den ble skapt etter at han hadde fått være sjelesørger for en av sine medpasienter. Sangen er skrevet i 1909. I 1924 kom den med i Landstads Reviderte Salmebok. Den er også med i Norsk Salmebok og i de fleste andre sang- og salmebøker her til lands.
I 1907 ble han syk. Nesten 20 års rovdrift på kropp og sinn krevde sin rett, og legen foreskrev et langvarig rekreasjonsopphold på sanatorium. Det strakte seg i alt over nærmere ett år.
Tandberg brukte månedene på sanatoriet blant annet til å skrive sanger og dikt, og det var i denne tiden han skrev de første utkastene til «Jeg er en seiler på livets hav».

På sanatoriet traff han en offiserskollega, den unge kaptein Ruth Øgrim. I løpet av de fire årene hun hadde vært frelsesoffiser hadde hun vært en nidkjær evangelist, og mange var blitt omvendt ved hennes virke. Så hadde sykdommen rammet henne, og nå visste både hun og familien at hun bare hadde kort tid igjen å leve. Hun ville bli enda ett av tuberkulosens mange unge ofre. I sykdomstiden var Tandberg hennes sjelesørger, selv om han ble utskrevet kort etter at hun var lagt inn. En høstdag i 1909 sovnet hun stille inn, mens de siste strålene fra kveldssola lyste inn i rommet.

Noen dager senere ble hun begravd fra Templet i Pilestredet 22. Under minnesamværet kastet høstsola noen øyeblikk en lysstråle inn gjennom vinduet, slik at den falt over kisten. Oberst Johan Øgrim, Ruth Øgrims far og leder for Frelsesarmeen i Norge, lente seg mot Tandberg: - Ser De lysstrålen? hvisket han.
Under inntrykkene fra den unge frelsesoffiserens sykdom, død og siste ferd fant «seilersangen» sin endelige form.

Til tross for at den beskriver livet som en sjøreise, er det lyset og sollyset som er den bærende metaforen i de fleste av de seks versene i salmen. Da teksten ble publisert første gang i Krigsropet, sto det at den var skrevet av «kaptein H.A. Tandberg». Dette fikk noen til å tro at det var skipskaptein som hadde skrevet den. Det skal ha moret Tandberg, for var det noe han ikke var glad i, var det sjøreiser…

Melodien
Da Tandbergs venn, musikeren og frelsesoffiseren Klaus Østby, fikk se teksten til «Jeg er en seiler på livets hav», satte han seg straks ned for å lage en melodi til den. Han slet lenge før han var fornøyd, og har selv fortalt at han skrev - og forkastet - mellom 12 og 15 melodier før han fant den rette melodien til denne teksten.

Da salmebokkomiteen skulle revidere Landstads salmebok på 1920-tallet, kom den med i det som ble Landstads Reviderte Salmebok. Den ble plassert blant salmene for sjømannsmisjonen, men brukes også mye i begravelser. Det var første gang en tekst, skrevet av en frelsesoffiser, ble med i Den norske kirkes salmebok.

«Guds kriger, hold ut»
Den andre sangen vi har sunget sammen her i formiddag, er «Guds kriger, hold ut inntil sei'ren du får». Denne sangen brukes nok ikke i sammenhenger utenfor Frelsesarmeen, og har vel i mange år vært forholdsvis sjelden i bruk også av Armeen selv. Men det er en flott sang, ikke minst på grunn av melodien. Og den gir et meget interessant innsyn i hvordan Tandberg tenkte om himmelen og om de kristne som har levd før oss.

Tanken om at man skal møte igjen sine kjære etter døden har et solid feste i folkefromheten. Det finnes også ulike folkereligiøse oppfatninger av at de døde følger med i det som foregår her nede på jorden. Mange kristne har nokså uklare oppfatninger av hva som skjer i tiden mellom døden og dommen, og tror helt oppriktig at de som har levd før oss venter på oss i himmelen, og at familie og kjente vil kunne se etter hverandre og kjenne hverandre igjen i det hinsidige.
«Guds kriger, hold ut» er i stor grad preget av denne måten å tenke på.
Den er skrevet i 1928, og er en forholdsvis «sen» sang i Tandbergs produksjon.
I den forrige utgaven av sangboka var den satt opp blant «krigersangene». Men den har et innhold som gjør det naturlig å bruke den også på en dag som denne.

«Hvem skal vi gå til?»
Jeg har alt nevnt det helsesammenbruddet Tandberg fikk i 1907 og året som rekonvalesent. Dette året satte spor i den kristne sangskatten her i landet. Det var i denne perioden han begynte å arbeide med «Jeg er en seiler på livets hav», som ikke ble publisert før to år senere, og det var her han skrev sangen «Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen?» Også en rekke andre dikt og sanger ble til i denne perioden, men disse to er de mest kjente.
«Å, Herre, til hvem» er den sangen vi skal synge om noen minutter. Den har sin forhistorie: Blant pasientene på sanatoriet var også en ung kvinne fra Tvedestrand. Hun var i slekt med Tandberg. Hun var svært syk og det var bare et tidsspørsmål før hun skulle dø. Hun var ingen kristen da hun ble lagt inn, men Tandberg ble hennes sjelesørger og hjalp henne fram til tro.
Det fortelles at sangen ble til etter en våkenatt der Tandberg hadde kjempet både med Gud og seg selv. Han var ennå en ung mann, han hadde familie og barn, og han visste ikke om han kom tilbake til dem noen gang. Møtet med den unge, dødsmerkede slektningen gjorde også et sterkt inntrykk på ham.
Da var det at en tekst fra Johannes evangelium dukket opp i tanken hans. Etter at mange av dem som hadde fulgt Jesus til å begynne med nå hadde trukket seg bort fra ham, spurte Jesus dem om de også ville gå bort. «Simon Peter svarte: - Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige» (Joh 6, 66-67).
Ut fra dette svaret ble så sangen født.
Det er Klaus Østby som har skrevet tonen også til denne sangen.

«Stjernesangen»
Jeg vil også si noe om en sang som ikke lenger står i Frelsesarmeens sangbok. Det er «Stjernesangen», som ved siden av «Seilersangen», er den mest kjente av Tandbergs sanger. Den er også den mest omdiskuterte.

«Stjernesangen» ble skrevet i 1910, og handler om «å få stjerner i vår krone der» - det vil si i himmelen. Og i fem vers beskriver dikteren så disse stjernene og hva de representerer.
Teksten er et poetisk mesterstykke, men innholdet kan nok oppfattes som teologisk kontroversielt. Mange prester synes derfor det er problematisk når sørgende ønsker at «Stjernesangen» skal synges i begravelser, og mener at teksten beveger seg på utsiden av evangelisk kristendom.
Det bærende motiv i teksten er at de gode gjerninger som en kristen gjør, lever videre. Det kan gi inntrykk av en oppfatning om at den troende får «lønn i himmelen» som belønning for de gode gjerninger vi har gjort.
Om det er dette Tandberg har ment å formidle, er han verken er den første eller siste som har gjort det.
Teksten synges til melodien «Finlandia» av den finske komponisten Jean Sibelius. Det skal ha vært denne musikken som lød for Tandbergs indre da han skrev teksten, og da den var ferdig, sendte han den til Sibelius, og ba om tillatelse til å bruke melodien. Tillatelsen ble sendt telegrafisk fra komponisten.

«I den stille, klare morgen»
Den siste sangen jeg vil nevne, og som kommer til å bli avslutningssangen vår i formiddag, er «I den stille, klare morgen». Det er en sang som synges i de fleste kristne sammenhenger her i landet. Ved den siste revisjonen av Norsk Salmebok, kom den med også der. I Norsk salmebok er imidlertid Tandberg kun oppført som «oversetter» av denne teksten. Jeg mener det er å begå en urett mot Tandberg.
Noe av forklaringen på denne uretten er nok å finne i det faktum at den synges på samme melodi som «When the trumpet of the Lord shall sound»; en sang som den amerikanske salmedikteren James Milton Black (1856 – 1938) skrev både tekst og melodi til i 1881. Bakgrunnen for den sangen var at ved navneoppropet i den søndagsskoleklassen han var leder for, var det ved en anledning ei jente som manglet. Da han fikk høre at jenta var blitt syk og hadde dødd rett før, skrev han denne teksten, som i omkvedet faktisk handler om navneopprop («When the roll is called up yonder»).
I 1897 skrev den svenske frelsesoffiseren Johan Ludvig Appelberg (1872 – 1937) en tekst på den samme melodien, og med et beslektet motiv. Appelberg selv var imidlertid tydelig på at han ikke hadde laget en oversettelse av Blacks sang, men la til at han hadde fått inspirasjonen til sin tekst fra den andre.
Hans tekst heter «När den evigt klara morgen gryr». I omkvedet, der Black bruker navneoppropet som bilde, skriver Appelberg «När Guds röst til välkomst ljuder». I hans tekst er det altså invitasjonen som er motivet, ikke navneoppropet.

Tandberg
Da Tandberg skrev sin tekst i 1928 kjente han sikkert både Blacks og Appelbergs tekst, og han lånte litt fra dem begge to. Men der både Black og Appelberg bruker samlingen foran Guds trone ved verdens ende som motiv, handler Tandbergs tekst mer om Jesu gjenkomst, og om å «lytte etter lyden av hans trinn».
Tandbergs tekst har også flere vers enn både Blacks og Appelbergs tekst. Deres tekster er på tre vers, mens Tandberg skrev fem. I de fleste sangbøker står bare de to første versene og det siste. I Frelsesarmeens sangbok står alle fem versene, men også i Frelsesarmeen synger man som regel bare «de to første og det siste» verset. Vi skal imidlertid synge alle fem; bare så det er sagt…

Sangbøker
Det er verd å merke seg at mens de fleste norske, kristne sangsamlinger har med Tandbergs tekst, er det de færreste som har «Når basunens toner lyder». Et kjapt søk i tilgjengelige sangbøker i mine bokhyller forteller dessuten at de få sangbøkene som har med «Når basunens toner lyder», har også med «I det stille, klare morgen». Dette gjelder Frelsesarmeens sangbok og sangboka «Schibbolet» (De frie evangeliske forsamlinger).
Det har heller ikke lyktes å finne ut hvem som har oversatt «Når basunens toner lyder» til norsk.
Som konklusjon må det derfor være rett å hevde at Tandbergs tekst er et originalt åndsverk som er noe langt mer enn en oversettelse eller bearbeidelse av en annen forfatters tekst.

Takk for oppmerksomheten!

Historien om «Send bud på ham»

Av Nils-Petter Enstad

Konrad Odinsen er blant de mange i den kristne sangens og musikkens historie som huskes for én enkelt tekst eller melodi. Den teksten han huskes for, «Send bud på ham», skrev han mens han ennå var en forholdsvis ung mann.

Inspirasjonen til denne sangen ble født under et møte i Frelsesarmeens lokale i Strømgaten 16 i Bergen, en søndag omkring 1920. Kveldens taler, frelsesoffiseren Lars B. Jarnes, tok utgangspunkt i teksten om Jesus som vekket opp Lasarus fra de døde. Hovedtanken i talen var at det ble sendt bud på Jesus, og Jarnes understreket dette poenget meget sterkt: «Send bud på ham – send bud på Jesus.»
I forsamlingen satt også Konrad Odinsen. Han var omkring 25 år gammel på dette tidspunktet, og hadde allerede bak seg en kort periode som frelsesoffiser. Etter møtet gikk han sammen med noen andre og snakket om møtet og prekenen. Særlig hadde de merket seg ordene «Send bud på ham». En av de andre snudde seg mot Odinsen og sa: – Kan ikke du skrive en sang om å sende bud på ham?
Allerede noen dager senere hadde han sangteksten klar. Kort tid etter tok Konrad Odinsen opp igjen tjenesten som frelsesoffiser, og var i denne i et års tid, før han nok en gang trakk seg tilbake til en mer sivil tilværelse; denne gang for godt.

Flere vers
I den opprinnelige utgaven av teksten, var det i hvert fall fire vers som med sikkerhet kan tilskrives Konrad Odinsen. I de fleste sangbøker er det dessuten to vers til. De fire versene som med sikkerhet kan tilskrives Konrad Odinsen, begynner alle med ordene «Send bud på ham».
Hvert av versene beskriver forskjellige situasjoner der dette er nødvendig: «..når hjelp du trenger til», «..når tvilende du er», «..når sorgen trykker deg» og «..i gledens skjønne tid».
Men ikke i et eneste av de fire versene blir det sagt noe om hvem denne «han» er som man skal sende bud til. En annen frelsesoffiser, Olav Jakobsen, skrev derfor etter noen år det verset som nå som er det første verset i sangen: «Send bud på ham hvis navn er Jesus Krist».
Olav Jakobsens datter, Ruth Bjartveit, forteller: -Far fortalte meg engang at han mente det manglet noe i sangen. Det gikk ikke klart fram hvem man skulle sende bud på. Han skrev derfor det første verset med linjen «… hvis navn er Jesus Krist».
Det er også et sjette vers til sangen. Ruth Bjartveit er nokså sikker på at dette ikke er skrevet av hennes far, men at det er muligens skrevet av Konrad Odinsen selv, enten samtidig med at han skrev de fire eldste versene, eller senere. Dette er det ikke noe dokumentasjon på. Det er heller ikke alle sangbøkene som har hatt med dette siste verset, og det er ikke alle som regner dette som en «egentlig» del av sangen. Eksempelvis var det først i 2010 at dette verset kom med i Frelsesarmeens sangbøker.

Melodi
Melodien er laget av Arthur Skrede (1908-75). Han var også fra Bergen, og musikant i Frelsesarmeen. I 1934 ble han kadett ved Frelsesarmeens krigsskole, og tjenestegjorde som frelsesoffiser fram til 1940. Også etter at han sluttet som offiser, var han aktivt med i Bergen 1. korps.
Det er uklart når han skrev melodien til «Send bud på ham». Det har vært hevdet at han skrev den omtrent samtidig med at Odinsen skrev teksten. Men i og med at Arthur Skrede på den tida var omkring 12 år gammel, er dette lite sannsynlig.

Publisert
Det er også uklart når sangen ble publisert første gang. I arkivet ved Frelsesarmeens hovedkvarter finnes et udatert noteark på fire sider der sangen står med tekst og melodi. Det kan være denne utgivelsen det refereres til Haakon Dahlstrøm i en av sine bøker skriver at sangen var med i sangsamlingen «Frelsestoner», som ble gitt ut av Frelsesarmeen. I 1939 var sangen med i kadettenes sanghefte og i 1940 ble den med i den midlertidige sangboka som Frelsesarmeen ga ut det året, og som var i bruk i noen år. Denne kalles gjerne «Interimsangboka».
I de to neste utgavene av Frelsesarmeen sangbok, fra henholdsvis 1948 og 1977, var sangen med, men uten det siste «himmelverset».
Da sangen var blitt publisert, fenget den raskt, og kom med i flere kristne sang- og salmesamlinger. Den ble også sunget inn på plate, blant annet av Olav Werner.

Omskiftende liv
Konrad Odinsen levde et omskiftende liv. Foreldrene hans døde tidlig, og han vokste opp hos en tante. Han ble kristen som helt ung, og 17. mai 1914 ble han innvidd som frelsessoldat i Bergen 1. korps. Året etter reiste han til Frelsesarmeens krigsskole. Han ble løytnant i januar 1917, men sluttet som offiser allerede i oktober samme år.
Høsten 1921 ble han frelsesoffiser igjen, men sluttet igjen ett år senere. Da hadde han hatt permisjon («hvile», står det på kartotekkortet hans) i nesten et halvt år.
Han må ha beholdt kontakten med Frelsesarmeen og menigheten i Strømgaten i Bergen. En rapport til Krigsropet våren 1924 er signert med hans navn og tittelen «sersjantmajor». En sersjantmajor i Frelsesarmeen er korpslederen/pastorens nærmeste medarbeider både i det praktiske og de sjelesørgeriske arbeidet.
I det sivile liv var han forretningsmann. Han drev blant annet et renseri i Bergen, og senere også en fruktforretning. Etter krigen startet han et privat aldershjem. Han døde 25. juni 1961, 66 år gammel. Han var ugift og barnløs.
Han omtales som en gjestfri og sjenerøs person. Han var med «Forhenværende frelsesoffiserers forening» i Bergen og skrev iblant artikler i foreningens blad. Han var musikalsk, og behersket flere instrumenter. Han skrev flere sanger, men «Send bud på ham» er den som huskes, og som vil leve lenge.


Send bud på ham

Send bud på ham hvis navn er Jesu Krist,
som frelse kan og lege sjelens brist!
Han som av Gud ble sendt til jorden ned,
send bud på ham, o sjel, og du får fred!

Send bud på ham når hjelp du trenger til,
i mørke stund han lyse for deg vil!
Når ingen utvei du kan øyne mer,
send bud på ham, som også da er nær!

Send bud på ham når tvilende er.
En stund med ham, og du ei tviler mer!
Når ned i tåredalen du må gå,
send bud på ham, og hjelpen vil du få!

Send bud på ham når sorgen trykker deg,
alt håpløst er, du ser ei noen vei!
Når tro på alle ting du mistet har,
send bud på ham, og vent til du får svar!

Send bud på ham i gledens skjønne tid!
Når alt går med og lykken smiler blid!
Når dagen heller, og det lir mot kveld,
send bud på ham som alle ting gjør vel!

Til sist på meg han selv vil sende bud
og sjelen min han henter hjem til Gud.
Å sende bud på ham jeg slipper der,
for jeg i evighet er Jesus nær