Det meg gleder mest...

Av Nils-Petter Enstad
Sang i en eller annen form har sannsynligvis alltid vært en del av det menneskelige kulturuttrykk. Sangen har vært uttrykk både for sorg og glede, for harmoni og konflikt. Ofte har sangen oppstått i en religiøs kontekst, som et uttrykk for kjærlighet til, redsel for eller respekt for guddommelige makter eller rett og slett Gud.

Denne trangen etter å formidle religiøse tanker, følelser og kunnskap gjennom sang, har fulgt den kristne kirke fram til denne dag. Hver eneste dag er det noen som prøver å feste til papiret – eventuelt taste inn på pc-en – tanker som er født gjennom en religiøs opplevelse, erfaring eller utfordring.
Mange av de mest kjente salmene og andre tekster i den kristne sangskatten, er skrevet av svært unge mennesker. En av de yngste var Thorwald Løwø, han som ga oss sangen «Det meg gleder mest er Jesu underfulle frelsesverk». Den skrev han i 1901, da han bare var 17 år.
Haakon Dahlstrøm forteller i sin bokserie om en del av sangene i Frelsesarmeens sangbok at den unge helgelendingen Thorwald ble frelst på Frelsesarmeen mens han var i bakerlære i Tromsø. Han ble soldat, men det var ikke familien hans glad for. De syntes det var en skam, og den unge gutten ble rett og slett gjort arveløs. Familien ville ikke vedkjenne seg ham lenger!
Den brutale beskjeden fikk han servert i selve begravelse etter en slektning. Kanskje er det denne erfaringen som ligger som en undertone når det heter i sangen han skrev like etterpå: «Han er min, min hele rikdom»?

Oversettelser
Sangen er oversatt til flere språk. Ett av dem er faktisk engelsk. Den amerikanske sangevangelisten Thoro Harris (1874 – 1955) skrev nemlig en sang som heter «Who can scheer the heart like Jesus?», og det har fått noen til å mene at Løwø må ha oversatt denne teksten, for hvem har vel hørt om at en opprinnelig norsk sang blir oversatt til engelsk?
Vel, det finnes noen slike.
«Å, salige stund uten like» er en av dem, «Navnet Jesus blekner aldri» er en annen. Og «Det meg gleder mest» er en tredje. Thoro Harris har selv fortalt at han hadde hørt sangen i Sverige, likt den og laget en engelsk versjon.
I vår sangbok er Thoro Harris oppgitt som opphavsmann for melodien. Det er nok bare en halv sannhet. Det man vet, er at Løwø opprinnelig brukte en annen melodi da han skrev teksten, og den melodien som brukes i dag, og som med større eller mindre rett tilskrives amerikaneren, har forandret seg en del fra det opprinnelige. Man kan derfor like gjerne snakke om at dette er en tradisjonell melodi, en type folkemelodi.

«Anna på søndagsskolen»
På plateserien «Frem fra glemselen», plate nr. 2, finner man sangen «Anna på søndagsskolen». Den går på denne melodien. Sangen er på 11 vers og forteller om ei lita jente som gikk på søndagsskolen og lærte sanger om Jesus. Men faren hennes, som var en brutal og fordrukken fyr, ville ikke vite av slikt, og det endte med at han slo datteren i hjel.

«Som et villdyr i fra skogen
reiste seg den drukne far
slår sitt barn så blodet flyter
ingen skånsel mer han har.
Naboer kommer tager barnet
skamslått fra sin faders hånd,
faderen i cellen føres
hvor han sitter nu i bånd».

Visa, som er en skillingsvise, skal ha en sann historie som utgangspunkt, og ble til i Sverige på slutten av 1800-tallet. Og den ender selvsagt med at faren finner Jesus der i fengselscellen…

Teksten
«Det meg gleder mest» har tre vers. I de tre versene erklærer sangeren sin begeistring for Jesus. De to første versene forteller om hvor viktig Jesus er med tanke på det livet vi lever her og nå, mens det tredje verset peker framover og «ender i himmelen», som slike sanger ofte gjør. Rimene er forholdsvis tradisjonelle, men de står seg godt.
Rent litterært er nok det tredje verset svakest, der eksklamasjoner som «å», «og» og «ja» innleder fire av de fem første linjene i verset.
Teksten har fått noen justeringer underveis. Da Thorvald Løwø skrev sangen, var åpningslinjen i første vers egentlig slik: «Alt som gleder meg er Jesus». Som Haakon Dahlstrøm skriver i sin bok: «Så sterkt vil få uttrykke det». Man kan også notere seg at det tredje verset ikke «endte i himmelen», slik det gjør i dag, men i tjenesten for Gud. «Glad i striden vil jeg drage/Jesus banet har min vei» var Løwøs opprinnelige tekst.
Sangen står i de fleste kristne sang- og salmebøker i Norge.
Thorvald Løwø ble født i 1883 og døde i 1948, 65 år gammel. Bare noen uker før sin bortgang var han blitt pensjonert som brigadér i Frelsesarmeen.


Det meg gleder mest er Jesu
underfulle frelsesverk
som kan reise opp den svake,
gjør den kraftesløse sterk,
som kan bringe trøst og glede
der hvor sorgen er så stor,
trøste den som ofte gråter
på vår syndoppfylte jord.

Jeg er bundet fast til Jesus,
bundet fast med evig bånd.
Intet makter nå å rive
meg ut av min Frelsers hånd.
Han er min, min hele rikdom
jeg er nå hans kjære barn.
Jeg er herlig frelst av nåde,
og fridd ut av Satans garn.

Å, hans kjærlighet er bunnløs
og hans nåde er så stor.
Og hans miskunnhet den rike
aldri tolkes kan med ord.
Ja, den kraft han gir til svake,
den er mer enn nok for meg.
Glad til himlen vil jeg drage,
Jesus banet har min vei.


Litteratur:
Dahlstrøm, Haakon: Med takt og tone (Oslo, 1990)

Jesus elsker alle barna

Av Nils-Petter Enstad

Den hører med til barnelærdommen. For mange av oss ble det den første påminningen om at i Guds øyne er vi alle skapt like og har samme verdi: «Jesus elsker alle barna; alle barna på vår jord. Rød og gul og hvit og svart er det samme, har han sagt. Jesus elsker alle barna på vår jord…»

Det er en gammel sang. Melodien ble laget under den amerikanske borgerkrigen på 1860-tallet av George F. Root (1820-95; bildet til høyre). Root støttet unionshæren («Nordstatene»), og skrev flere patriotiske sanger i den forbindelse. Teksten til denne melodien heter «Tramp, tramp, tramp (The Boys are marching)» og skildrer hvordan en nordstatssoldat som er tatt til fange av sørstatstroppene skriver trøstende til sin mor om at «the starry flag» skal seire, selv om han selv blir skutt.
Senere har melodien fått flere tekster knyttet til seg. Fagforeningsaktivisten Joe Hill skrev en sang som også het «Tramp, tramp, tramp», men her er det landstrykeren («The Tramp») som er tema. Her i Norge har man også hørt versjonen «Kom, kom, kom til Frelsesarmé’n».
George Root skrev både tekster og melodier, også til salmer og kristne sanger. Han har også skrevet melodier til flere av blant andre Fanny Crosbys tekster.

Teksten
Teksten til «Jesus elsker alle barna» ble skrevet noen år senere enn melodien. Forfatteren het C. Herbert Woolston; han levde fra 1856 til 1927 og var baptistprest i USA (til venstre i bildet).
Han skal ha blitt inspirert til denne sangen av Jesu ord i Markus 10: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem». På engelsk er det tre vers, men det er bare ett ord som er forandret i hvert vers:
«Jesus loves the little children» og deretter «Jesus died for all the children» og til slutt «Jesus rose for all the children».
Han elsker alle barna - han døde for alle barna og han sto opp igjen fra de døde for alle barna. Nesten synd at man ikke kan gjøre den samme lille endringen på norsk uten at det blir litt rart…

Også det første verset er blitt gjenstand for litt parafrasering. I originalen heter det:
«Jesus loves the little children,
All the children of the world.
Red and yellow, black and white,
All are precious in his sight,
Jesus loves the little children of the world».

Iblant er fargen brun tatt med mellom rød og gul: «Red, brown, yellow, black and white». I nyere tid har noen endret de to siste linjene til: «Ev'ry colour, ev'ry race, all are cover'd by His grace».
Det skal også være de som synger den slik:
«Jesus loves the little children,
All the children of the world.
Fat and skinny, short and tall,
Jesus loves them one and all».

Melodien innbyr til leken kreativitet. Og hvilken sang er det mer naturlig å bli leken i forhold til enn nettopp denne?

«Perleporten»

Av Nils-Petter Enstad

Han huskes først og fremst for to sangtekster, svensk-amerikaneren Fredrik Arvid Blom, eller Fred Bloom, som han også kalte seg. Med ti års mellomrom skrev han tekstene til «Gullgraversangen» og «Han skal åpne perleporten». Mellom de to sangtekstene lå både seire og nederlag på det personlige plan.

Blom ble født i Sverige i 1867, noen kilder oppgir 1872. Han var først offiser i Frelsesarmeen og siden pastor i misjonsforbundet. Han drev også en tid som forretningsmann.
Som ung var han også sjømann og kom til USA rundt 1890. Han prøvde seg som gullgraver i California. Her kom han i kontakt med Frelsesarmeen, enten dette nå var et gammelt bekjentskap som han gjenoppfrisket, eller et nytt.
Gullgravingen ga tydeligvis ikke noe resultat, og i stedet ble han offiser i Frelsesarmeen. Armeen hadde den gang et eget, skandinavisk arbeid i USA, og Blom, som nå kalte seg Fred Bloom, hadde sine arbeidsoppgaver her. I en bok fra 1988 om dette arbeidet, omtales han som en av lederskapet i denne delen av Frelsesarmeens virksomhet.

«Himmelsk millionær»
I 1907, mens han var leder for Chicago VII, en skandinavisk menighet innen Frelsesarmeen, skrev han en visetekst som spilte på hans erfaringer som mislykket gullgraver. Det var ganske sikkert en erfaring han delte med mange andre, og som han oppsummerte med ordene «å være himmelsk millionær, er mer verd enn gull». Teksten ble skrevet til en melodi Blom må ha hørt i sin ungdom, nemlig «Tantis serenad», oppkalt etter en meget populær klovn som opptrådte på Cirkus Djurgården i Stockholm på 1890-tallet. Sangen sto på trykk sommeren 1907 i det skandinavisk-språklige «Krigsropet», som ble gitt ut i USA i denne tiden, og som ikke må forveksles med det norske bladet av samme navn.
Sangen ble mye sunget i de skandinaviske armémiljøene, og ble også kjent i «gamlelandet». Men det var først da Lapp-Lisa satte den på sitt repertoar på 1930-tallet at sangen fikk den popularitet den siden har hatt. Hun spilte den inn på plate i alt tre ganger, og gjorde den til litt av en slager.

«Perleporten»
I årene som fulgte, skjedde det mye i Fred Blooms liv. Han var blitt enkemann i ung alder, og det var muligens i forbindelse med at han giftet seg igjen at han sluttet som frelsesoffiser. Han begynte på et teologi-studium, og ble pastor i en misjonsmenighet.
Han prøvde seg også som forretningsmann. Det gikk ikke så bra, og i noen av de nokså spredte kildene heter det både at han måtte sone en fengselsstraff, og at han begynte å drikke.
Sikkert er det at da han oppunder jul i 1916 oppsøkte sine gamle venner og tidligere kollegaer fra Frelsesarmeen, Oscar Blomgren og frue, var han langt nede både åndelig og menneskelig. Ekteparet Blomberg var nå ledere for Chicago VII, menigheten han selv hadde vært stasjonert ved ti år tidligere. Han ble invitert til å feire jul sammen med familien Blomgren, og man forsøkte på ulike måter å oppmuntre ham og hjelpe ham.
Blant annet sang man en julesang som en norsk-amerikansk frelsessoldat hadde skrevet tekst og melodi til. Denne frelsessoldaten het Alfred Dulin. Den ble sunget flere ganger i løpet av julen, og en dag ba Blom sitt vertskap om de kunne skaffe ham en penn og litt papir. Litt senere kom han tilbake med en tekst han hadde skrevet, og som kunne synges til Dulins melodi. Som overskrift på teksten hadde Bloom satt: «För blodets skuld». Det var sangen om perleporten.
En kilde forteller også at han i denne perioden fikk et nytt, åndelig gjennombrudd. Det skjedde ved Frelsesarmeens botsbenk i Chicago VII.

Omskiftende liv
Etter sitt nye, åndelige gjennombrudd, begynte Blom å forkynne igjen, og sang gjerne sine egne tekster i møter og gudstjenester. Han reiste tilbake til Sverige, og ble pastor i misjonsmenigheten i Säter.
I tillegg til de sangene som her er nevnt, ga han også ut et par diktsamlinger.
Han var gift tre ganger. Hans første kone døde i 1900 etter bare to års ekteskap. Han giftet seg igjen i 1908, og ekteparet fikk tre barn. I samlingen «Blandade dikter» fra 1916 skriver han om både kona og barna. Trolig har ekteskapet knirket en del på denne tiden, blant annet med tanke på fengselsoppholdet han måtte gjennom, og det ble oppløst i 1919. Etter hjemkomsten til Sverige i 1921 giftet han seg for tredje gang, og de fikk en sønn i 1925. Men i mai 1927 døde han av komplikasjoner i forbindelse med en blindtarmbetennelse. Den siste tiden skal han ha vært reisende predikant i baptistsamfunnet i Sverige. Siden kildene oppgir to forskjellige årstall for hans fødsel, får vi her nøye oss med å konstatere at han enten ble 55 eller 60 år gammel.

«Perleporten»
Av de to sangene som lever etter ham, er «Perleporten» den som brukes mest. Den står i flere sangbøker, og brukes mye både i Frelsesarmeen og andre frikirkelige og vekkelseskristne sammenhenger.
I originalutgaven hadde sangen fem vers, men i dag er det fire av disse som brukes. I noen sangbøker står det bare tre vers. Det har ikke lyktes å finne ut hvem som har oversatt sangen til norsk. I Frelsesarmeens sangbok kom den med første gang i 1977. Da var bare tre av versene med. Verset om den jagede duen var tatt ut, men kom med da sangboka kom i nytt opplag. I utgaven fra 2010 er dette verset igjen tatt ut.

Melodien og komponisten
Da Blom skrev sin tekst om «Perleporten», brukte han en melodi av Alfred Olsen-Dulin. Den var skrevet til en julesang der Alfred Olsen-Dulin også hadde skrevet teksten. Denne teksten er imidlertid gått tapt.
Alfred Olsen-Dulin var en norsk-amerikansk frelsesmusikant – muligens offiser - som på dette tidspunkt var 23 år gammel. Han var sønn av ekteparet Magnhild og Gustav Dulin-Olsen, men Alfred har på et tidspunkt latt de to leddene i etternavnet bytte plass, og etter hver droppet han Olsen og kalte seg bare Alfred Dulin. Foreldrene hans hørte til pionergenerasjonen i Frelsesarmeen. Moren Magnhild ble frelsesoffiser høsten 1888, og året etter, 21 år gammel, ble hun sendt til Kristiansand for å åpne korpset der. I 1893 giftet hun seg med kaptein Gustav Olsen, og året etter ble Alfred født. I 1897 døde Magnhild av blodpropp etter å ha født sitt andre barn, som var en pike.
Magnhild og Gustav hadde brukt «Dulin-Olsen» som slektsnavn, men da Gustav giftet seg igjen rundt 1900 sløyfet han «Dulin». I dette ekteskapet ble det også født en sønn, som senere ble kjent som komponisten Sparre Olsen. Denne sønnen hadde, så vidt vites, ingen tilknytning til Frelsesarmeen som voksen.
Alfred bodde i USA i mange år, og var aktivt med i Frelsesarmeens musikkliv. Senere flyttet han tilbake til Norge, og bodde i flere år sammen med sin stemor i Frelsesarmeens gård i Nordregate i Oslo. Faren døde allerede i 1918, mens stemoren levde til 1946. At han bodde sammen med henne, tyder på at han var ugift. Etter hennes død ser det ut til at han vendte tilbake til USA, der han skal ha bodd i et av Frelsesarmeens hjem for pensjonister. Her forsvinner også sporene etter ham, men trolig døde han rundt 1960. Da var han 66 år gammel.

Teksten:
Teksten med fire vers og omkved er slik:

Som en herlig guddomskilde,
mektig, dyp og rik og stor,
er den kjærlighet og nåde
som i Jesu hjerte bor.

Omkved:
Han skal åpne perleporten
så at jeg får komme inn,
for med blodet har han frelst meg
og bevaret meg som sin.

Engang som en jaget due,
som en såret hjort jeg var.
Men et sykt, bedrøvet hjerte
Jesus aldri bortvist har.

Under over alle under:
Alt tilgav han meg en gang.
Om hans underfulle nåde
vil jeg synge glad min sang.

Når en gang i livets aften
jeg for porten banker på,
da ved Jesu store nåde
skal den åpen for meg stå.

Engelsk utgave
Teksten er også oversatt til engelsk. Den er foretatt av Nathaniel Carlson i 1935. Han var også svensk-amerikaner, og levde fra 1879 til 1957. Han var pastor i det som omtales som «The Evangelical Free Church», og skrev en rekke sanger, i tillegg til oversettelser.
På engelsk er første vers og omkvedet av «Perleporten» slik:

Love divine, so great and wondrous,
Deep and mighty, pure, sublime;
Coming from the heart of Jesus—
Just the same thro' tests of time.

Refrain:
He the pearly gates will open,
So that I may enter in;
For He purchased my redemption
And forgave me all my sin.

Litt om salmen «Se, markene er hvite»

Av Nils-Petter Enstad

Det var krig i Norge, året var 1942. Mange menigheter opplevde stor søkning til sine gudstjenester, samtidig som Den norske kirke var under sterkt press fra de nazistiske myndighetene for at kirken skulle tilpasse seg «den nye tid».

Den som førte an i dette arbeidet var en tidligere prost i Dalane, og tidligere kretsstyreformann i Den Norske Israelsmisjon, Sigmund Feyling. Etter at han meldte seg til nazistyrets tjeneste hadde han fått en stilling som «ekspedisjonssjef» i Kirke- og undervisningsdepartementet. Det var i utgangspunktet en byråkratstilling, men Feyling var i realiteten den som styrte quislingregimets kirkepolitikk fram til kapitulasjonen i 1945.
Midt i denne turbulensen kunne Det norske Misjonsselskap markere sitt 100-årsjubileum.
Det førte til en del turbulens i seg selv; blant annet fordi nazibiskop O.J.B. Kvalsnes var dypt fornærmet over at han ikke var invitert til markeringen av 100-årsjubileet. Han hadde da siden 1936 vært innvalgt som medlem av hovedstyret i misjonsselskapet.

Ungdomssekretær
Samme år som misjonsselskapet fylte 100 år, hadde man ansatt den 26 år gamle cand.theol. Sigurd Lunde som ungdomssekretær. Sigurd Lunde var fra Stavanger, der også Misjonsselskapets hovedkontor lå. Allerede som 16-åring hadde han skrevet tekst og melodi til en sang som fremdeles huskes: «Jeg er frelst, å, for en nåde».
I jubileumsåret skrev han en ny tekst. Det var «Se, markene er hvite og høsten er så stor/og de er få som kjemper for Jesus her på jord».
Selv om Lunde komponerte melodier selv, valgte han i dette tilfellet å bruke en melodi av den tysk-amerikanske salmekomponisten Adam Geibel (1855 – 1933). Geibel, som hadde vært blind siden han var åtte år gammel, var en kjent og anerkjent musiker i sin samtid, og er registrert som opphavsmann for et 40-tall salmemelodier. Blant disse finner man blant annet en sang som «Stå opp, stå opp for Jesus».
Det ble skrevet flere salmetekster i tilknytning til misjonsselskapets 100-årsjubileum. Den mest kjente er Ronald Fangens tekst «Guds menighet er jordens største under». I motsetningen til Sigurd Lundes tekst, er Fangens tekst preget av tiden den ble til i, som når det det første verset heter «…mens verdensriker stiger og de synker» og i det tredje «…er natten lang, er kampen full av kvaler».

Fra radio til biskop
Etter krigen ble Sigurd Lunde redaktør for Norsk Misjonstidende. Etter et studieopphold i USA ble han i 1952 ansatt som programsekretær for religiøse programmer i NRK. Her huskes han nok særlig for programposten «Sanger og salmer vi gjerne hører». Etter noen år som prest i Ullern i Oslo, ble han i 1977 biskop i Stavanger.
Han var ikke av de biskopene som skapte overskrifter i de ni årene han hadde dette ansvaret. Han ble betraktet som en teologisk konservativ, men personlig romslig kirkeleder. Han var levende opptatt av kristen sang og musikk, og satt som medlem i flere komiteer som arbeidet med dette.
Blant de mange sangene han dels skrev, dels komponerte, dels oversatte kan nevnes «Dine løfter er mange», som han skrev både tekst og melodi til, og «Jeg er i Herrens hender», som han skrev tonen til. Han skrev også flere bøker.

Misjonssalme
«Se, markene er hvite» er likevel – i hvert fall i vekkelsessammenhenger – den som er best kjent. Derfor er det litt overraskende at den faktisk bare står i den lutherske Sangboken og i Frelsesarmeens Sangbok. Den står ikke i Norsk Salmebok og heller ikke i sangbøkene til pinsebevegelsen, De frie venner eller Misjonsforbundet. I Frelsesarmeens sangbøker har den vært med siden 1948. I Frelsesarmeen brukes den gjerne i forbindelse med misjonsmøter, og ved ordinasjon og utsendelse av nye frelsesoffiserer. Med både tekst og melodi som gjensidig forsterker sangens sterke appell til tjeneste, er det en sang som både unge og eldre frelseskrigere kjenner seg igjen i.
Det bærende motivet i teksten er Jesu ord i Johannes-evangeliet: «Dere sier: Ennå er det fire måneder til innhøstingen. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst» (4, 35).
Sigurd Lunde var født 27. april 1916 og døde 21. januar 2006, få uker før sin 90-årsdag. Da hadde han vært syk i lengre tid.

Teksten er slik:
Se, markene er hvite og høsten er så stor,
og de er få som kjemper for Jesus her på jord.
De fleste frykter of’ret og kallets bitre vé
imens de dør der ute, dør uten lys å se.

Omkved:
Gå inn i rekken! Gå inn i kampen nå!
I dag når Jesus kaller deg,
da svar ham;
da svar ham ja – og gå!

Misjonens herre venter på unge som vil gå,
med livet selv som innsats i ildlinjen å stå,
som budskapet om Jesus vil bære dit Gud vil,
som gir seg selv som offer for Herrens alterild.

Å, vi må være snare, for Kongens bud har hast!
Og mørkets makter binder de arme folk så fast.
La alle hensyn fare! Si halvhets vei farvel.
Gi Jesus å få eie din tid, din kraft, deg selv.

Så vil vi være villig å gå dit Jesus vil
her hjemme og der ute; Gud gi oss nåde til
å stå hvor han oss setter, med kjærlighet og glød
å kjempe tro for riket, for Jesus til vår død!

Nr. 500 i Frelsesarmeens sangbok 2010

Litteratur:
Aanestad, Lars, m.fl. (red.): Kristen sang og musikk, bind 2 (Oslo, 1965)
Jørgensen, Torstein (red.): I tro og tjeneste. Det Norske Misjonsselskap 1842 – 1992 (Stavanger, 1992)
Salmelid, Tobias (red.): Lundes sang & salmeleksikon (Oslo, 1997)

Frå julehefte til salmebok: «Det lyser i stille grender»

Av Nils-Petter Enstad

Det skal ha vore ein steikande varm sumardag i 1931. I hagen til Klokkargarden i Dale i Sunnfjord sat ein ung mann i skuggen av eit tre og skreiv. Det var lyrikaren Jakob Sande, som to år før hadde gjeve ut diktsamlinga «Svarte næter», ei bok som hadde fått mykje merksemd. Diktet han skreiv no var tinga av joleheftet «Jol i Sunnfjord».

Diktet het berre «Jolekveld», og det første av dei fem versa var slik:
«Det lyser i stille grender
av tindrande ljos i kveld
og tusene barnehender
mot himmelen ljosa held».

Melodi
Alt året etter fekk diktet melodi.
Lars Stubhaug, lærar i Vevring i Sunnfjord, laga ein tone og arrangerte han for kor. Songen vart mykje nytta, og tekst og tone vart trykt i Gula Tidend i 1934.
Då ei ny utgåve av Lars Søraas si songbok kom i 1948, var teksten med, men no med ein melodi av Søraas sjølv. Det er denne melodien som sidan har vore knytt til songen, jamvel om i alt ni komponistar har laga melodiar til Sande sin tekst.
På 1980-talet vart songen folkeeige, ikkje minst gjennom Sissel Kyrkjebø sin versjon på joleplata hennar frå 1987.

Fem eller fire vers?
Då teksten vart publisert første gong, hadde han fem vers. Då songen vart med i Lars Søraas si songbok, strauk Sande det siste verset. Det var særleg den siste linja han var misnøgd med, der han syng om «barnet, Guds son og sonar/som myrkret for evig batt».
- Ein kan ikkje binde mørkret, var Sande si eiga grunngjeving.
Då Søraas kontakta han og fortalde om melodien han hadde laga og songboka han planla, skal Sande sjølv ha gløymt heile teksten. – Eg har ikkje skrive noko juledikt, var den første kommentaren hans. Men då Søraas las det første verser for han, hugsa han dei andre, og tok dei på strak arm. Det kan ha vore då han strauk det siste verset, med den grunngjevinga som er nemnt.
Då songen kom med i Salmer 97 var det med dei fire versa Sande sjølv hadde godteke. Men i Norsk Salmebok (1985) står alle fem versa sjølv om familien protesterte mot dette. Dei synte til Sande sitt eige ynskje.
Salmebokkomiteen endra då «myrkret» i siste line til «døden». Denne versjonen har ein ført vidare i Norsk Salmebok 2013.
Det same har ein gjort i Frelsesarmeens Sangbok frå 2010. Songen er også med i den katolske kyrkja si salmebok frå år 2000: «Lov Herren».

Det kristelege
Det er og dei som har undra seg på om Sande verkeleg har skrive det siste verset. Argumentet har vore at verset er for «teologisk». Men verset var med då teksten vart publisert første gong, og når Sande seinare strauk det, var det som sagt med ei språkleg og litterær grunngjeving, og ikkje ei teologisk.
Jakob Sande var elles ikkje redd for det «kristelege», og nytta fleire gonger bibelske motiv i dikta sine. Dette var stoff han kjende godt, både som lærar sjølv, og som son av ein lærar og klokkar. «Bestemorsbibelen har eg lese frå perm til perm i årevis», sa han.
Pasjonssalmen «Du som låg i natti seine» er noko av det sterkaste ein har i salmeboka. Her heiter det i siste verset:
«Lær mi sjel kor du laut lida
syn meg såret ditt i sida
styrk og nør mi veike tru».
Dette diktet vart skrive same år som «Det lyser i stille grender», og var også med i samlinga som kom den hausten: «Storm frå vest». Mange har tolka diktet, som berre het «Salme», som ein reaksjon på den harde kritikken den fyrste samlinga hans fekk, mellom anna frå meldaren i avisa Dagen. Jakob Sande si burleske att-fortelling om då Israel-folk kryssa Raudehavet, eller om kona til Lot, vart oppfatta som gjøn med det heilage. Sande vart både såra og sint over bokmeldinga, og skreiv eit nokså beiskt og bittert dikt med klår adresse til meldaren. Det ville han ha med i den neste samlinga. Men Sande sin forleggar Harald Grieg forsto at her laut ein verna diktaren mot seg sjølv, og fikk stroke diktet.
Jakob Sande skreiv mange andre dikt som syner at han kjende dei bibelske omgrepa og dei bibelske fortellingane. Det er sagt om Jakob Sande sine religiøse dikt at de når frå jolaftan til langfredag, men dei når aldri fram til første påskedag. Det verker verka rett, men kva dette skuldast, er ikkje så lett å seie. Eit av dei seinaste dikta hans, «Då Gud heldt fest i Fjaler», endar opp med ei bøn:
«Gud unne oss alle nåden
når timen vår er forbi.»

Samlingar
Jakob Sande sjølv skal ikkje ha vurdert «Det lyser i stille grender» serleg høgt. Teksten står ikkje i nokon av dei diktsamlingane han ga ut, og er heller ikkje med i den utgåva av «Dikt i samling» som han sjølv redigerte. Her luka han elles ut fleire dikt frå dei fyrste samlingane sine.
Men då Gyldendal i 1998 gav ut ei ny og komplett utgåve av «Dikt i samling», var også «Jolekveld» frå 1931 med – ein salme som har vorte ein juleklassikar.

Kjelder:
Bruaset, Oddgeir: Det lyser i stille grender. Historien om hvordan våre kjente og kjære julesanger ble til (Genesis, 2009)
Eide, Ove: Jakob Sande – liv – dikting (Det Norske Samlaget, 2006)
Nytt norsk salmeleksikon, bind I (Tapir Akademisk Forlag, 2011)
Sørebø, Herbjørn: Ein storm frå vest – Jakob Sande, veit eg (Det Norske Samlaget, 2000)

Fra Ringsaker til Betlehem

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den ble tidlig mange nordmenns favorittsang til jul, men det satt langt inne før teksten kom med i kirkens salmebok. Det skjedde først i 2013. I Frelsesarmeens sangbok kom den med i 2010. I mer enn 60 år har julebudskapet og Betlehems-stjernen vært lokalisert til et enkelt, lite hus på Ringsaker, nemlig «…over taket der a Jordmor-Matja bor».

Hun er for lengst blitt et norsk juleikon. Det begynte allerede da teksten sto på trykk første gang i julenummeret til «Magasinet For Alle» for 1951, signert Alf Prøysen.
Det er en kjent sak at Prøysens Jordmor-Matja hadde en høyst levende modell. Hennes egentlige navn var Helga Johansen, og hun var distriktsjordmor i Ringsaker i 45 år. Hun hadde tatt imot mer enn 2000 ringsokninger da hun ble pensjonert. Husmannsgutten som skulle gjøre henne udødelig var bare en av disse. Alle i Ringsaker visste hvem hun var, og fremdeles kan folk med lokalkunnskap peke ut huset og si: - Der bodde jordmor-Matja!
Med tanke på at julefortellingen er en fortelling om en fødsel, er det dypt meningsfullt at det var akkurat der julestjerna ble plassert. Hvor skulle vel ellers den stjerna stå som viste vei til den nyfødte hovedpersonen i julefortellingen om ikke nettopp over huset der hun bodde som hadde hjulpet hele lokalsamfunnet inn i denne verden?

Matja
Det er ingenting i rimet, rytmen eller melodien som gjorde det påkrevet for Prøysen å endre navnet fra Helga til Matja. Når han likevel gjorde det, skyldtes dette et bevisst valg fra hans side.
Det skyldtes ikke, som noen har antydet, at «Matja» skulle peke hen på Jomfru Maria, som var Jesu mor. Hennes rolle var en annen, for å si det slik. Hun varden fødende, ikke den som hjalp til. Men Alf Prøysen hadde vokst opp Matja – det var navnet på hans egen mormor. Hun var forholdsvis tidlig blitt enke med sju små barn. Seks av dem måtte hun la vokse opp «på legd». Selv overlevde hun ved å ta de jobbene som bød seg rundt om på gårdene. Når det var jul, tilbød hun seg hvert år å ta fjøsstellet for en av de andre, som så kunne få fri på julaften. Dette gjorde hun til hun var 85 år.
Prøysen satte bestemor Matja uendelig høyt, noe man ikke minst ser ved måten han bruker navnet hennes på også i andre deler av forfatterskapet sitt.

Matja Madonna
Den vakreste og sterkeste Matja-teksten er novellen «Matja Madonna». Her spiller Prøysen langt sterkere på Maria-metaforen enn i Julekveldsvisa. Teksten har ikke noe religiøst innhold, muligens med unntak av den siste setningen. Også i denne teksten er det jula som er rammen rundt fortellingen. Den er om den gamle husmannsenken som hvert år tar på seg fjøsstellet for andre helt fram til trettendedagen, et nytt sted for hver dag, sånn at de som er yngre skal få én fridag i jula. Den gleden som tennes i øynene til de unge på den måten, er belønning nok for henne.
«Den ene etter den andreska vente på a Matja som ei mor, og hu ska komma og løyse dom ut så dom kanfole julegleda ei kveldstund og en dag – Matja Madonna.»
Slik slutter teksten.

Sterke kvinner
Fire ganger gir Prøysen navnet Matja til en av sine litterære skikkelser. I tillegg til jordmor-Matja og Matja Madonna, er det den sinte og vedhuggende Matja Brattsveen fra visa «Kjerringkjeft» og husmannskona Matja Bærjom i romanen «Trost i taklampa».
Visa om Matja Brattsveen er skrevet omtrent samtidig med Julekveldsvisa. Politisk sett var dette i den kalde krigens tid, og den var på sitt aller kaldeste nettopp på den tida. Matja står en sen kveld og hogger ved, samtidig som hun irriterer seg over mannen Jens som er så opptatt av verdenssituasjonen og storpolitikken at han ikke får gjort det skapte grann. Det er vel og bra å være opptatt av de store ting, men det fyller ikke vedkassa, er hennes resonnement. Om så verden skal gå under i morgen, skal hun stå «på skire trass og ta en kabbe te».
Matja Bærjom har mye av Matja Brattsveen i seg. Hun er bygdas, om ikke orakel og sjelesørger, så i hvert fall lyttepost. Hos henne kunne man komme «og kvile seg og få tala som folk», tenker Gunvor Smikkstugun, som er hovedpersonen i romanen. Matja er kontrasten til den jevnaldrende og jevnbyrdige Krestine Krokengen, som kryper for alle som står over henne selv sosialt, men som er nedlatende til alle andre.
De er åpenbart i slekt, disse kvinnene i Prøysens diktning. Det går en tråd fra jordmora som hjelper den nyfødte inn i livet, via hun som ser det som en oppgave – kanskje tilmed en gudstjeneste?– å bringe litt glede inn i de unges liv, til de to som på hver sin måte forvalter livsvisdom og sunn sans inn i andres tilværelse.

Kristen vise?
Noe av diskusjonen rundt om «Julekveldsvisa» skulle få komme inn i salmeboka gikk på om teksten har «salmekvaliteter». Det er en akademisk diskusjon som de aller fleste har liten forstand på eller interesse av. Alle som har vokst opp i den kristne kulturen som har preget Norge fram til vår egen tid, kjenner igjen fortellingen med det samme: Dette er juleevangeliet fortalt i en visetekst.
Noen har gjort det til et poeng at visa verken nevner navnet Jesus eller Gud. Men den sier noe om stjerna, og det den representerer, har laget «…ei bru/i milla seg og himlen/og ei krubbe og ei ku». Miljøer som har hatt problemer med koblingen Alf Prøysen og kristen tro har stresset denne blygheten langt utover det som er rimelig. «Visa forteller bare en historie om en gutt som ble født i en stall», sier de gjerne. Men det er jo ikke så mange andre fødselsfortellinger i vår kultur som er lagt til en stall, og der både gjetere og vise menn kommer på barselvisitt.
De første reaksjonene på Julekveldsvisa kom allerede da den sto på trykk første gang, i Magasinet for Alle sitt julenummer i 1951. En prest skrev fra Brandbu og fortalte at han var blitt glad i den, og ville gjerne bruke den i juleprekenen sin. Året etter ble den spilt inn på plate. Senere har en lang rekke artister spilt den inn, og i dag er den blitt en selvfølgelig del av de norske juletradisjonene. Den bygger ei bro, ikke bare mellom himmel og jord, men også fra Betlehemsmarkene og den norske landsbygda.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: I milla seg og himlen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (Hovde Forlag, 2010)

Fritenkerens julesang

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den er en fast del av julerepertoaret i radio, kjøpesentrenes høytalere og på julekonserter. Det er gjort utallige innspillinger av den, men det er én versjon som står seg som den ultimative framføring. Den sto svenske tenoren Jussi Björling for. Om hans versjon av «Adams julesang» – den de fleste av oss kjenner som «O helga natt» - er det nærliggende å si: «Ingen over - ingen ved siden».

Sangen kalles ofte «Adams julesang», med referanse til komponisten Adolphe Adam (1803-1856), men teksten er skrevet av Placide Cappeau (1808 – 1877). Han arbeidet som vinhandler, men skrev også dikt. Cappeau var politisk radikal, og ble oppfattet både som sosialist og fritenker.
Noen flittig kirkegjenger har han neppe vært, men likevel hadde den lokale presten utfordret ham til å skrive et dikt om julen. Utfordringen kom akkurat idet Cappeau skulle på en forretningsreise til Paris. Han svarte, passe uforpliktende, at han skulle «tenke på det».
Underveis til Paris begynte han imidlertid å notere, og da han kom fram var de to versene ferdige. Datoen var 3. desember 1847.
I Paris oppsøkte han komponisten Adolphe Adam, som noen år før hadde hatt stor suksess med musikken til balletten «Giselle». Komponisten og vinhandleren hadde felles kjente, og slik ble kontakten etablert. Adam komponerte for det meste opera og ballettmusikk, og dette satte sitt preg også på den melodien han noen dager senere ga Cappeau notene til.
Ved midnattsmessen julaften samme år ble sangen framført for første gang.

TEKSTEN
Til å være skrevet av en fritenker, formidler teksten en klassisk, kristen glede over julenattens under, nemlig den at
«... gudamänskan till jorden steg ned
för att försona världens brott och synder
för oss han dödens smärta led».

I det neste verset gjør dikteren et teologisk grep som er mindre kontroversielt i dag enn det var for 160 år siden: Han kobler forsoningsverket sammen med frigjøringen av de som er undertrykt. Det er de gamle revolusjonsidealene om frihet, likhet og brorskap som kommer til uttrykk i en julesang:
«Ty frälsar'n krossat våra tunga bojor.
Vår jord är fri, himlen öppen nu är.
Uti din slav du ser en älskad broder,
och se, din ovän blir dig kär».

Sangen fenget, og dermed ble den også omdiskutert. Det var ille nok at teksten skrevet av en fritenker og sosialist, men for godt mål hevdet man også at komponisten var jøde – noe han faktisk ikke var. I det kulturelle klima som rådet i deler av Frankrike på den tiden var det så ille som det kunne blitt, både sammen og hver for seg.

UTBREDELSE
Men sangen var født, og den spredte seg til andre land.
Den ble oversatt til engelsk i 1855 av den amerikanske journalisten John Sullivan Dwight. I hans versjon, «Oh, Holy Night», er det ett vers mer enn i originalen, og i dette verset blir «antslaveriperspektivet» utvidet ytterligere. Et sterkt signal i en sang som ble publisert fem år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut, nettopp på grunn av slavespørsmålet.
Julaften 1906 ble den engelske versjonen, som historiens første julesang, spilt i et radioprogram. En av de første plateinnspillingene av denne sangen sto ingen ringere enn tenoren Ericho Caruso (1873 – 1921) for i 1916.
Men til tross for sin enestående posisjon som en sang for julen, finner man teksten bare i de aller færreste kristne sang- og salmebøker. Det er da heller ikke en sang som egner seg for fellessang.

JUSSI BJÖRLING
Både Arve Sigvaldsen og Ole Paus har laget norske oversettelser av Cappeaus tekst, men for et nordisk publikum er den svenskspråklige versjonen som er best kjent. Den er er skrevet av Augustin Kock (1886 – 1956).
Når artister som Sissel Kyrkjebø og Carola har sunget «O helga natt», er det gjerne denne oversettelsen de har brukt.
Men den mest kjente versjonen - uansett språk - sto tenoren Jussi Björling (1911 – 1960) for.
Jussi Björling ble regnet som verdens fremste, mannlige operasanger i sin levetid. Han kom fra en musikalsk familie, og så vel hans far som hans to brødre var kjente sangere. I hans barndom turnerte faren og sønnen under navnet «Björlingkvartetten», og opptrådte i en rekke land. Etter farens død kom Jussi, eller Johan Jonatan, som han egentlig het, i kontakt med operamiljøet, og midt på 1930-tallet hadde han sitt store, internasjonale gjennombrudd.
En februardag i 1959 gikk han i studio og sang inn «O helga natt», og denne innspillingen er det som har satt standarden for denne sangen. Mange mannlige sangere har spilt den inn senere, men det er Jussi Björlings versjon som «gjelder». Om det så er en verdensstjerne som Luciano Pavarotti, blekner hans versjon ved siden av denne.
Jussi Björling døde i september 1960, bare halvannet år etter at han hadde spilt inn «O helga natt». Han ble bare 49 år gammel. Han hadde da hatt flere hjerteanfall, og det var også kjent at han slet med et tungt alkoholmisbruk.
Denne kunnskapen legger kanskje en ekstra dimensjon til opplevelsen av sangen når den formidler budskapet om frigjøring fra lenker og tvang. Fritenkerens julesang formidler et sant, kristent evangelium.