Carl Breiens pinsesalme

Av Nils-Petter Enstad

Carl Breien (1870 – 1958) var en av pionerene i Frelsesarmeen i Norge. Han var en av de aller første som meldte seg til tjeneste som frelsesoffiser, men den aller første var en kvinne. Hun het Bertha Hansen (1870 – 1963), og hadde meldt seg til tjeneste noen dager før Breien.

Det var vel ingen hemmelighet, verken i samtiden eller for ettertiden, at Breien selv gjerne skulle ha vært den som sto som nummer én på offisersrulla, og han prøvde å kompensere dette med å presisere at han var den «første mannlige» frelsesoffiseren i Norge.
Det gjorde at Bertha Hansen ofte ble omtalt som «første kvinnelige», men det skulle hun ha seg frabedt. «Det er bare én som kan være den første, og det var meg», skal hun ha tordnet på et offentlig møte på sine eldre dager.

Når det er sagt: Carl Breien ble nok mer synlig i Frelsesarmeens historie enn Bertha Hansen; man kan godt si at han tok større plass. Allerede i 1891, knapt 23 år gammel, ble han en av Frelsesarmeens to første divisjonssjefer i Norge. I andre kirkesamfunn tilsvarer det et praktisk og personellmessig ansvar som bare kan sammenliknes med en biskop eller tilsynsmann. Han fikk ansvaret for Frelsesarmeens arbeid fra Tønsberg til Lillesand, med kontor og bolig i Skien. Samme år giftet han seg, men ble enkemann etter bare ett år. Etter det var han alene en rekke år.

Han begynte tidlig å skrive dikt og sanger, og i pakt med en tradisjon som fort ble etablert i Frelsesarmeen, skrev han tekstene på kjente melodier. Sangen «Deg vil jeg følge, min dyre gjenløser» skal han ha skrevet på melodien til «Pål sine høner» - teksten kan i hvert fall synes på den melodien.
I Frelsesarmeens sangbok fra 2010 er han representert med 13 tekster.

I den skissepregede selvbiografien «Minnene taler» (udatert, men trolig gitt ut i 1943) forteller han om hvordan en av disse sangene ble til. Den heter «Kom, Gud, med kraftens ånd», og kan betegnes som en pinsesalme.
Den ble til etter det Breien selv kaller «en Jakobs-natt» om bord på en rutebåt. Han forteller ikke når sangen ble til, men nevner at dette var mens han var leder for det som ble kalt «Nordre divisjon», med bolig i Trondheim. Ifølge Frelsesarmeens egen historiebok, var Breien stasjonert her i perioden 1896-98. Det er derfor feil når det i Frelsesarmeens sangbok av 1977 står oppført at sangen ble skrevet i 1892.

Det var vinterstid, og Breien var på reise i sitt distrikt.
Han hadde vært i Molde og skulle videre til Ålesund, der han skulle ha tre møter den kommende søndag. Men til disse møtene «hadde (jeg) ikke funnet én tekst, langt mindre et budskap», forteller han.
Breien var regnet som en dyktig forkynner. Det fortelles at på plakater der han ble annonsert, kunne det stå «Kom og hør Norges beste taler».
Han skriver selv: «Sliten etter meget arbeid og lange reiser følte jeg meg, og var, lite åndelig opplagt. Jeg drev fram og tilbake på dekket og søkte ved noen lamper om bord å få lest min bibel i håp om å finne en tekst, men det var som Bibelen var lukket for meg den natt».
Det må ha vært en dramatisk natt for den unge lederen med det store ansvaret. «Jeg kjempet med Gud og meg selv og ropte lik Jakob: «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg». Ordet jeg fikk fra Bibelen, var om Bileam: han gikk ut på bergets kam og skuet etter Gud».

Fortellingen om Bileam går over flere kapitler i fjerde mosebok, og den teksten Breien tenker på, er trolig det man finner i 4 Mos 24, 17: «Jeg ser ham, men ikke nå, jeg skuer ham, men ikke nær».
Da han gikk i land i Ålesund, sa han til Herren: «Dersom du vil jeg skal tie i disse møtene, er jeg mer enn villig til det».
Etter frokost hos korpslederen, ba Breien om å få være alene en stund. «Den åndelige strid måtte få en slutt, og samtidig ble det klart for meg at en sang var i ferd med å bli til», skriver han i boka. Melodien «Nærmere deg, min Gud» hadde lydt for hans indre øre en tid, og nå kom også ordene.
Han satte seg ned ved et bord og begynte å skrive.
Da det tredje verset var klart, følte han at Gud løste ham fra den smerte han var i. Den nye sangen ble sunget i alle de tre møtene han skulle ha denne søndagen, og i kveldsmøtet kom mange fram til forbønn for å bli frelst.

Dette er de tre versene den unge Carl Breien fikk mens han kjempet seg gjennom i bønn til Gud:

«Kom, Gud, med kraftens Ånd,
gi den til meg.
Bind meg med evig bånd
kun fast til deg.
Sjelen, den skriker ut:
«Helt vil jeg bli for Gud!»
Kle meg i høytidsskrud
ren som din brud.

Ventende dagens gry
speider jeg ut.
Kom, gi meg lys på ny,
møt meg, min Gud.
Vis meg en banet vei
hvor synd ei sårer meg,
hvor hjertet hyller deg.
Møt meg, min Gud!

Herre, jeg bringer deg
hjerte og liv.
Glad vil jeg gå din vei,
nåden meg gi.
Før meg fra ørk’nens sand
til hvilens Kana’an.
Sett du min sjel i brann,
alt for meg bli.»

Litteratur:
Breien, Carl: Minnene taler (Oslo, u.å)

Hjalmar Hansen - korsets sanger

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Han skrev flere hundre sanger og dikt; selv mente han det var snakk om mer enn 800 tekster. De handlet om mange forskjellige temaer, men det er ett tema som går igjen: Korset og påskebudskapet sto sentralt i frelsesoffiseren Hjalmar Hansens liv, tro og poesi.

I Frelsesarmeens sangbok står sju av sangene hans, og i den forrige utgaven av sangboka sto det ytterligere to. Med tanke på den omfattende produksjonen hans, sier det seg selv at mye av den ikke er der, og at mye av det han skrev rett og slett er glemt. Men hver påske hentes sangene hans fram igjen, i hvert fall i Frelsesarmeen.

Pioner
Hjalmar Hansen levde fra 1873 til 1952. Han hørte til pionergenerasjonen i Frelsesarmeen. Han ble frelsesoffiser i 1891, 18 år gammel. Da var det bare tre år siden Armeen kom til Norge. Det var pionertid, vekkelsestid og nybrottstid.
Inspirasjonen til sangene kom på forskjellige måter.
Om en av dem, «Her under korset», har han fortalt at den kom til ham under en av Frelsesarmeens årlige kongresser. Til denne skrev han både tekst og melodi. Melodien kom først, så teksten til koret. Dette gikk han så og nynnet på helt til han fikk satt seg ved et piano og skrevet ned melodien der. Deretter skrev han versene.
Bare noen dager senere ble den sunget på et møte for frelsesoffiserer, og senere er den blitt en selvsagt del av Frelsesarmeens sangskatt.
Sangen kalles gjerne «Her under korset», etter første linje i koret. Første vers begynner med ordene: «Har jeg en sorg som vil tynge mitt sinn».

«Se, mengden til Golgata iler»
Den mest kjente av sangene hans skrev han våren 1894. Selv regnet han den også som den første sangen han skrev. Foranledningen var at han, sammen med en del frelsessoldater fra Kristiania, hadde reist fra hovedstaden til Snarøya i Bærum hver søndag ettermiddag i flere uker og hatt møter. Det kom mange mennesker til. møtene, men ingen overga seg til Gud. En dag sa lederen hans at dersom ingen overga seg til Gud under møtet langfredag, ville det bli slutt med møtene på Snarøya.
Den unge Hjalmar Hansen følte et særlig ansvar for disse møtene, og klarte ikke å bli rolig for sjefens beslutning. Før han klarte å sovne natt til langfredag, knelte han derfor ved senga si og ba inderlig til Gud om at noen måtte bli frelst neste dag. Klokka var to om natten før han klarte å sovne.
Halvannen time senere våknet han av at han hørte en stemme tale til seg: «Vil du være villig til når som helst jeg kaller deg, dag som natt, å skrive ned det jeg vil gi deg?»
-Ja, Herre, svarte Hjalmar Hansen, gikk ut av sengen, fant fram papir og blyant, og begynte å skrive som etter diktat:
«Se, mengden til Golgata iler, og Jesus i mellom dem går.
Foraktelig, grusomt de smiler; hans panne har blodige sår.
Skjønt uskyldig, naglet han bliver; han treder den torn fulle vei.
Dog kjærlig han alle tilgiver,
å, tenk, det var allting for meg.»

I 20 minutter satt han og skrev, men visste ikke selv om han var våken eller drømte. Sangen har hele tiden vært sunget slik den skrevet ned denne natten, med tre vers og et omkved.
Hjalmar Hansen fortalte siden at da han hadde skrevet sangen ferdig, «gjorde jeg som vi ofte gjorde på den tiden», grep Bibelen og slo den opp på måfå mens han ba Gud gi ham noe som kunne passe til situasjonen hans der og da. Der leste han: «Han vekket meg, og jeg lot meg vekke. Jeg sto opp, og han gav meg sitt ord.»
Senere i livet leste Hjalmar Hansen Bibelen systematisk gang på gang for å finne igjen dette skriftstedet, men han fant det aldri. Det har heller ingen andre gjort, og den forklaringen Hansen slo seg til ro med, var den biskop Johan Lunde ga ham: «Det er ingenting i veien for at han som lot de hellige menn som skrev Bibelen se og høre det de skrev, har latt Dem se dette fordi De behøvde å se noe slikt, selv om det ikke sto der.»
Man kan nok være usikker på teologien i dette, men pedagogikken var god. Og biskopens ord styrket Hjalmar Hansens tro på at sangen var blitt til som følge av en spesiell guddommelig inspirasjon.
Langfredag morgen laget Hansen tre avskrifter av sangteksten, som han tok med seg ut til Snarøya til møtet langfredag ettermiddag. Tidligere på dagen hadde han rukket å synge gjennom sangen med noen andre frelsessoldater som var med om møtene, og mot slutten av møtet ble den framført offentlig for første gang. Da sangen var slutt, reiste han som hadde stilt huset sitt til disposisjon for møtene seg. Han var regnet som en av de sentrale kristne personlighetene på Snarøya, men han fortalte at i den siste tiden hadde det bare vært skinnet igjen av troslivet. Nå ba han om forbønn. Deretter kom den ene etter den andre fram og ba om forbønn, og mange ble frelst.
Møtene på Snarøya fortsatte ennå i lang tid.

Golgata og Getsemane
«Golgata-sangen» ble snart kjent langt utover Frelsesarmeens rekker, og den ble oversatt til en rekke språk. Hjalmar Hansen selv kjente til 13 slike oversettelser, fortalte han mot slutten av sitt liv.
Det finnes tallrike beretninger om hvordan denne sangen har vært til hjelp i møter og i livssituasjoner, og om hvordan mennesker fant fram til troen ved å høre «Se, mengden til Golgata iler» bli sunget. Det enkle omkvedet er også blitt mye brukt i ettermøter, når innbydelsen til botsbenken ble gitt.
Omtrent på samme tid som han skrev «Golgata-sangen», skrev Hjalmar Hansen også en «Getsemane-sang». Den heter «Natten er stille», og skildrer Jesu kamp natt til langfredag. Men han skrev nok oftere om Golgata enn om Getsemane. Det forteller titlene på mange av tekstene hans: «Jeg elsker de naglede hender», «Alltid korset, alltid Jesu død», «Til ditt kors igjen», «Mest jeg ser deg med tornekronen», «Det var korset som dro meg til ham» og «Enn en gang jeg synge vil om Golgata».
Den siste har sin forhistorie. Et år ble Hjalmar Hansen bedt om å skrive en sang til Krigsropets påskenummer, men bestillingen var en sang om oppstandelsen. Redaktøren mente de hadde så mange sanger om Getsemane og Golgata fra Hjalmar Hansen fra før.
Jo, Hjalmar Hansen forsøkte å skrive en sang om oppstandelsen, men det lyktes ikke.
Så ringte redaktøren for Krigsropet og minnet ham at han skulle levere en sangtekst, og den måtte redaksjonen ha neste dag. Det ble en bønnekamp for den unge poeten, og da han reiste seg, forsto han at det ble nok ingen sang om oppstandelsen denne gang heller.
Teksten begynner slik:
«Enn en gang jeg synge vil om Golgata,
om det sted hvor min Frelser led.
Å, jeg glemmer aldri smerten som han bar
og det blod som fra korset fløt ned».

«Herligste navn»
En sang av Hjalmar Hansen som har vært mye sunget, ikke minst som solosang, er «Herligste navn som er uttalt på jord». Den ble skrevet i 1920, og har en sterk forhistorie.
Hjalmar Hansens eldste sønn, 16 år gamle Wilmar, var blitt alvorlig syk. Trolig var det snakk om en svulst på hjernen, eventuelt en hjernehinnebetennelse. Foreldrene forsto at gutten kom til å dø, og det forsto nok gutten selv også. Faren var opptatt av at Wilmar skulle få «en god død», uten for mye kamp og med vissheten om frelse. Dette bad han om mens han knelte ved guttens seng, og holdt hånda hans i sin. Så merket han et trykk i hånda? Kunne det være at Wilmar hørte hva han bad om?
-Kjenner du meg, Vilmar? Trykk hånden min dersom du kjenner meg, sa faren.
Et trykk i hånden bekreftet at det var kontakt. -Trykk hånden min dersom du hørte hva legen sa.
Nytt trykk.
-Trykk hånden min så hardt du kan dersom alt er i orden mellom Gud og deg, ba Hjalmar Hansen. Han fikk et langvarig trykk som svar.
I de neste åtte dagene var den syke gutten i stand til å føre samtaler med foreldrene, søsken og med pleiepersonalet. Han ba også om at noen måtte komme og synge litt for ham. Om kvelden den nestsiste dagen leste foreldrene høyt fra Bibelen for ham, og de leste sangvers de visste han var glad i.
Den siste dagen han levde foretok legen et lite inngrep for å gjøre de siste timene lettere for den syke. Etter operasjonen satt faren ved sengen og ba taust til Gud om at gutten hans måtte våkne en gang til. Da gutten slo øynene opp, så faren at blikket var blitt matt, og uten at han klarte å forhindre det, begynte han å gråte.
-Ikke gråt, pappa. Nå går jeg til Jesus, sa gutten. Så lukket han øynene for siste gang.
De siste timene lå han bare og døste. Faren satt ved sengekanten, holdt gutten i hånden og hvisket navnet Jesus inn i øret hans med jevne mellomrom. «Han besvarte det alltid med et forsøk på å smile og en lyd som uten tvil var et forsøk på å uttale navnet Jesus», skrev Hjalmar Hansen mange år senere. Slik satt han helt til døden kom, og Vilmar gikk bort «som når et lys brenner ned».
Da dødskampen var over, klarte ikke Hjalmar Hansen å få sove. I stedet fant ham fram penn og papir og begynte å skrive:
«Herligste navn som er uttalt på jord: Jesus, Jesus.
I det er frelse for hver den som tror: Jesus, Jesus.
Det har meg styrket i prøvelsens dal,
det har meg gledet i festsmykket sal.
Det inn i døden min trøst være skal: Jesus, Jesus».

Sangen har fire vers. Det siste er preget av inntrykket fra sønnens siste timer:
«Hvisk til meg når jeg i søvn faller hen: Jesus, Jesus!
hvisk det igjen og igjen og igjen: Jesus, Jesus!
Det skal forjage alt ondt og alt stygt,
det skal bort jage all redsel og frykt.
I dette navn skal jeg sovne inn trygt: Jesus, Jesus.»

Hjalmar Hansen var en korsets sanger, men å synge om korset, er også å synge om Jesus. Så heter da også en av Hjalmar Hansens sanger nettopp dette «Min siste sang skal bli om Jesus».
«Min siste sang skal bli om Jesus,
han skal min siste tanke få.
Når alle andres trekk forsvinner,
Skal hans for meg i skjønnhet stå.»

Litteratur:
Hansen, Hjalmar: De ble vunnet ved sang. Ansgar Forlag (u.å.)

Sangen om løftene

Av Nils-Petter Enstad

Sangen «Løftene kan ikke svikte» står i de aller fleste norske sang- og salmebøker. Den er skrevet av pioneren innen svensk pinsebevegelse, Lewi Pethrus (1884-1974), og ble til i flere omganger.

Til sammen har sangen seks vers, men i utgangspunktet hadde den bare to. Det er de som er de to første versene i sangen slik vi kjenner den i dag. Disse versene ble skrevet i 1913 i en meget krevende situasjon for Lewi Pethrus og hans norske kone Lydia. De hadde giftet seg om våren samme år, og ventet sitt første barn da Lydia rett før jul ble meget syk. Hun var døden nær, og selv om hun kom over krisen, mistet de barnet, som døde. Senere fikk ekteparet mange barn, men minnet om det eldste barnet bar de alltid med seg.
Det var under denne krisen Lewi Pethrus skrev de to første versene til denne sangen.

Et krevende år
Året 1913 hadde vært krevende på flere måter for den unge baptistpresten, som han da var.
Baptistmenigheten Filadelfiakirken i Stockholm hadde kalt ham til pastor i 1910. Han kom da fra Lidköping, der han også hadde vært baptistprest.
Han hadde da gjort flere åndelige erfaringer som man senere skulle forbinde med pinsebevegelsen, blant annet tungetale.
At han også lot personer som ikke tilhørte baptistsamfunnet delta i nattverden i Filadelfiakirken, gjorde ham kontroversiell i hans eget kirkesamfunn, og i april 1913, samme måned som pastoren giftet seg, ble menigheten ekskludert fra baptistsamfunnet.
Den fortsatte som en fri og uavhengig menighet, og ble etter hvert den første – og største – pinsemenigheten i Sverige.
Pinsevenner og baptister har stort sett det samme synet på dåpen, så det ble ikke noe problem for Pethrus, slik det ble for hans norske venn og kollega, T.B. Barratt. Hans bakgrunn var metodistkirken, som praktiserer dåp av barn. Det ble da også Lewi Pethrus som døpte ekteparet Barratt, også det i 1913.

Motstand
De fire siste versene i sangen ble skrevet et par år senere.
Menigheten som Pethrus ledet hadde vokst, og mediene begynte å interessere seg for det som skjedde der, med tungetale, profetier og helbredelser. Motstanden og kritikken gjorde at mange som Pethrus hadde regnet som venner og støttespillere nå vendte ham ryggen.
I denne situasjonen var det han skrev de fire neste versene.
T.B. Barratt oversatte så hele sangen til norsk.

Bibelske bilder
I to av versene bruker Lewi Pethrus noen bibelske bilder som ikke alle uten videre forstår meningen med.
Det første eksemplet finner man i ett av de to opprinnelige versene i sangen:
«Gjør du som Abraham gjorde
se imot himlen opp.
Da, mens du stjernene teller,
vokser din tro, ditt håp».

På norsk er ikke «opp» og «håp» noe godt rimpar, slik det er på svensk («opp» og «hopp»).
Dette skal være grunnen til at verset ikke er med i Frelsesarmeens sangbok, verken i utgaven fra 1930 eller 1948. Men den samme innvendingen kan brukes mot rimparet «brenne» og «forsvinne» som er brukt i omkvedet. På svensk heter dette «brinna» og «försvinna».
I utgavene fra 1977 og 2010 er sangen imidlertid med i Frelsesarmeens sangbok.

I de fleste norske sang- og salmebøker der sangen er med, har den seks vers, slik den også har det fra forfatterens side. Men i noen sangbøker er det bare fem vers.
Det som da er utelatt, er det hvor det heter:
«Tro selv om verden forfølger,
med deg i ovnen går
en lik en gudesønn herlig.
Prøven du trygt består.»

I de salmebøkene jeg har tilgjengelig, og hvor sangen er med, er dette verset utelatt i Norsk Salmebok, Frelsesarmeens sangbok og Misjonskirkens «Salmer og sanger».
Hva dette skyldes, er ikke godt å si. Kanskje er det bildebruken som blir for spesiell?
Motivet med gudesønnen i ovnen kjenner man igjen fra fortellingen om de tre man leser om i tredje kapittel av Daniels bok. Disse tre ble kastet i ildovnen fordi de ikke ville tilbe et avgudsbilde kong Nebukadnesar hadde satt opp.
Men da kongen så inn i flammene, oppdaget han fire menn, og den fjerde «ser ut som en gudesønn» (vers 25). De tre som var kastet inn i ovnen, var uskadde.

Betydelig kristenleder
Lewi Pethrus skrev en rekke andre sanger, men få av disse er oversatt til norsk. Han skrev også en rekke bøker, blant annet selvbiografien «Medan du stjärnorna räknar» fra 1953.
Han grunnla dagsavisen «Dagen» og var redaktør for denne i mange år.
Han var også en av initiativtakerne til at det politiske partiet Kristen Demokratisk Samling, nå Kristdemokratarne, ble dannet.
Han var aktiv som forkynner helt til kort tid før han døde, 90 år gammel.
Han vurderes som en av de mest betydningsfulle kristenlederne i Sverige i det forrige århundre.

Teksten:

Løftene kan ikke svikte,
nei, de står evig fast.
Jesus hvert ord har beseglet
den gang hans hjerte brast.

Omkved:
Himmel og jord kan brenne,
høyder og berg forsvinne,
men den som tror skal finne:
Løftene rokkes ei!

Gjør du som Abraham gjorde:
Sku imot himlen opp!
Mens du da stjernene teller
vokser din tro, ditt håp

Tro når det mørkner på ferden,
solen ei sloknet har
Kun noen timer -og siden
stråler en morgen klar

Tro når deg verden forfølger,
med deg i ovnen går
en lik en gudesønn herlig,
prøven du trygt består

Tro selv om vennene svikter,
tro når kun én står med:
Jesus, din venn, vil deg følge
daglig med all sin fred.

Tro under alt som deg møter,
snart du jo hjemme er.
Da skal du evig få skue
det som du trodde her.

Her gjengitt etter «Sangboken»

«Betesda er åpen» - en sang og en bibeltekst

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Jeg tror nok det var melodien, mere enn teksten, som «traff» meg første gang jeg hørte sangen «Betesda er åpen». En plateinnspilling med duoen Mette Bjørndal og Frank Nordli gjorde at sangen ble en del av det lydsporet man tok med seg ut i livet.

Bibelsk fortelling
Sangen om Betesda tar utgangspunkt i fortellingen fra Joh 5 om den syke ved Betesda dam.
Det er en kjent fortelling, ikke minst fra søndagsskolen. Da jeg var i Jerusalem i 2001 var vi også ved det stedet der denne dammen må ha ligget; det er bare ett sted som kan være aktuelt ut fra det teksten sier om fem bueganger.
Som forkynner og sjelesørger synes jeg teksten er problematisk.
Det poenget man gjerne bruker, er at Jesus ikke gjør seg avhengig av vaner og ytre omstendigheter, men handler direkte. Men hva med alle de andre som lå ved Betesda-dammen den samme dagen?
Det er nesten sånn at jeg liker sangen bedre enn bibelfortellingen.

Sangen
Selv ble jeg altså kjent med sangen via en plateinnspilling.
Teksten har stort sett bare stått i tilfeldige sanghefter, og da uten noen referanse verken til forfatter, komponist eller oversetter. I disse utgavene er sangen oppført med tre vers.
I sangboka til De Frie Evangeliske Forsamlinger, «Schibbolet», står teksten med fire vers.
Dette gjelder begge de utgavene av denne sangboka som jeg har, fra henholdsvis 1935 og 1997. Men heller ikke her er forfatter eller oversetter oppført.
Det verset som mangler i sangheftene jeg nevnte, men som er med i «Schibbolet», er sangens nest-siste vers, og er en forklaring til bildebruken i de andre versene.

Forfatter og oversetter
Takket være god hjelp fra en venn med større forskerkompetanse enn jeg selv har, kan jeg nå fortelle at teksten opprinnelig kommer fra USA. Den ble skrevet av den amerikanske baptistpresten Frederick Denison (1819 – 1901) i 1870.
Melodien er laget av en annen amerikaner: William Howard Doane (1832 – 1915). Han var forretningsmann og filantrop, men laget også musikk. Han har satt melodi til flere av Fanny Crosbys tekster.
Som så mange andre salmer og kristne sanger fra USA, kom også denne til Norge via Metodistkirken.
Det var pastor Martin Hansen, en av metodistkirkens pionerer i Norge, som oversatte den.
Oversettelsen ble publisert første gang i en sangbok som het «Zions Feltsange – en Samling af Evangeliske Sange» som Hansen hadde redigert og – ifølge forordet – forfattet, oversatt eller bearbeidet de fleste tekstene til.
Sangboka ble gitt ut av «Den religiøse Traktatforening», som var forløperen til Norsk Forlagsselskap, som i mange år var metodistkirkens forlag i Norge. Den utgaven som ligger i Bokskyen er bokas tredje opplag, og er fra 1893.
Martin Hansen ble omvendt til Gud i New York i desember 1855 og kom hjem til Norge året etter.
Dette var samme år som den første metodistmenigheten i Norge ble dannet, og Hansen sluttet seg til denne.
Snart begynte han å virke som predikant og etter hvert også som pastor.
Sammen med Elevine Heede bidro han sterkt til å gjøre metodistene i Norge til «et syngende folk», både ved oversettelser og egne tekster.

Besteda er åpen
Betesda er åpen, se engelen er der:
Stå ferdig og bad nå deri.
Se, vannet beveges, nå redning er nær,
og frelsen i Kristus er fri.

Omkved:
Frelsen er fri, frelsen er fri.
Frelsen i Kristus er fri.
Se, vannet beveges, nå redning er nær.
For frelsens Betesda er her.

Treng frem, gå i vannet mens engelen er der,
og tvett deg, bli fullkommen ren.
Forakt ikke midlet, nå har du det her.
Bli fri fra hver rynke og mén.

Se, dammen Betesda er Frelserens blod
og englen Guds ånd med hans ord.
Kom, bad nå din sjel i den rensende flod,
spis manna av tildekket bord.

Å, kom nå til kilden og legedom få,
enhver som er syk eller lam.
Du sjel som i vantroen tvilende går:
Å, kom nå, ja, kom nå til ham.

(«Schibbolet», 1997, nr. 234)


Engelsk tekst:
Bethesda is open, the angel has come,
The Spirit is calling for thee;
The waters are troubled, behold, there is room;
Salvation through Jesus is free.

Chourus:
Salvation is free, salvation is free,
Salvation through Jesus is free;
The waters are troubled, behold, there is room,
Bethesda is open for thee.

Come press to the waters while mercy is here,
Accept of a cleansing complete;
O, hear the entreaty, dismissing your fear;
Lo, judgment and mercy now meet.

The house of Bethesda for sinners was built,
The pool is a fountain of love;
The waters are troubled for canceling guilt,
And still for our healing they move.

Then come to the fountain, ye needy and lost,
come now, while the Saviour is nigh.
This grace has been purchased at infinite cost,
and they that reject it must die.

Music: William Howard Doane 1877 - Lyrics: Frederick Denison 1877

Trommeslageren og Jesus-barnet

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere trommeslager i Frelsesarmeens juniormusikkorps

Sangen om den lille trommeslageren er blitt en del av julens musikkbilde over hele den vestlige verden. Det er en enkelt liten sang med en søt fortelling i seg; et motiv som har vært brukt på flere måter i den fortellings- og legendeflora som har oppstått i kjølvannet av den kristne julefeiringen.

Teksten i sangen forteller at den lille trommeslageren får vite at en ny konge er født og alle inviteres til å gi ham en gave. Men trommeslageren er en fattig gutt, og har ikke annet å tilby enn at han kan spille for den nyfødte kongen på tromma si. Den nyfødte smiler når han hører det, og moren nikker anerkjennende. Og så spiller trommeslageren for Jesus-barnet, og han spiller det beste han kan mens dyrene i stallen lytter, sammen med moren og barnet.

Fra øvelsesnummer til verdensslager
Sangen er skrevet av den amerikanske komponisten, pianisten og musikkpedagogen Katherine Kennicott Davis (1892 – 1980) som et øvelsesnummer for jentekor.
I originalmanuskriptet står det at den er basert på en tsjekkisk julesang, «fritt bearbeidet av K.K.D». Denne tsjekkiske originalen har imidlertid ingen klart å spore opp, det nærmeste man er kommet, er en tsjekkisk vuggesang som ble oversatt til engelsk i 1928.
Davis skrev sangen i 1941, og i 1955 ble den spilt inn på plate første gang.
Innspillingen var ved den østerrikske von Trapp-familien, mest kjent som modellene for musikalen The Sound of Music.
Det var imidlertid en innspilling fra 1958, med en annen sanggruppe, som ga «trommesangen» dens gjennombrudd. Senere er den blitt en av de mest spilte julesanger i verden, og artister Fra Ray Conniffs kor og orkester, via Bing Crosby, Johnny Cash, Andy Williams, Marlene Dietrich til Stevie Wonder og Jimi Hendrix har spilt den inn.
Nana Mouskouri laget en fransk versjon i 1965 og DDE laget en norsk versjon da de spilte inn Frelsesarmeens juleplate i 2008: «Mæ og tromma mi».

Motivet
Teksten i sangen om den vesle trommeslageren kan leses som en parafrase over et motiv som har vært brukt en rekke ganger. Bibelens fortelling om enkens skjerv er kanskje den mest kjente av disse, men også Tolstojs fortelling om den fattige skomakeren kan leses på samme måte.
Fra barnelitteraturen har man Charles Tazewells bok fra 1946 om «The Littlest Angel».
Denne var opprinnelig skrevet som et filmmanus i 1939, men da filmatiseringen lot vente på seg, ga Tazewell den ut som bok i stedet. Senere laget Disney-konsernet en sjarmerende tegnefilm, basert på Tazewells fortelling, om den vesle engelen som ble en slags enfant terrible i himmelen, ikke av vond vilje, men på grunn av sin iver og klossethet.
Så skal Guds sønn bli født på jorden, og alle englene blir bedt om å lage en gave.
Fortellingens lille engel gjør seg veldig flid og klarer å lage en liten boks av tre.
Skjev og stygg blir den og de andre englene ler av den stakkarslige gaven. Men Gud ser hjertelaget som ligger bak, og den stygge treboksen forvandles til en stjerne – Betlehemsstjernen over stallen der Jesus-barnet blir født, og hvor en liten trommeslager spiller sitt livs trommesolo for den nyfødte kongen.

«De himmelske skurer»

Av Nils-Petter Enstad

I disse hete sommerdagene er det enkelte sanger og bibeltekster som har dukket opp i tanken. En av dem, «Jeg hører suset av regn», finnes på youtube i forskjellige utgaver. Jeg har ikke klart å spore opp hvem som har skrevet den, men en frisk og god sang er det. Den andre er en som sto i Frelsesarmeens sangbok, både i utgaven fra 1948 og fra 1977. I utgaven fra 2010 er den ikke med; det er egentlig en skam. Det er en god sang, og i sommer burde den vært svært aktuell og relevant: «De kommer, de himmelske skurer».

Sangen ble skrevet av Bernhard Fjærestrand i 1939. På det tidspunkt var han redaktør i Krigsropet, og skulle fortsette i denne stillingen i fem år til, fram til oppnådd pensjonsalder.
Med unntak av en periode ved ettersøkelseskontoret, var det litterært og redaksjonelt arbeid som ble Fjærestrands vei i livet. Han begynte som journalist i en lokalavis i hjembyen Porsgrunn, og senere som sivilt ansatt ved Krigsropet. Etter noen år ble han uten noen formelle prosedyrer utnevnt til kaptein i Frelsesarmeen. I 1937 ble han utnevnt til redaktør i Krigsropet. Han etterfulgte H.A. Tandberg, som da ble pensjonert.

Tandberg har skrevet sitt navn inn i norsk salmehistorie med tekster som «Jeg er en seiler på livets hav», «Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen» og «Jesus har bedt meg å komme».
Fjærestrand skrev også salmetekster.
Mest kjent er antakelig «Hans navn skal være Jesus», som blant annet står i Norsk Salmebok.
En annen kjent tekst fra hans penn er «Jesus, frelser, los du meg». Julesangen «En hjemløs konge vandrer frem» bør også nevnes, sammen med sangen «Guds nåde er hver morgen ny».
I alt har han seks tekster i Frelsesarmeens sangbok fra 2010.

Jeg vet ikke noe om bakgrunnen for at han skrev «De kommer, de himmelske skurer». Teksten er tydelig inspirert av fortellingen i 1 Kong 18 om den tre år lange tørketiden som rammet Israel under kong Akab (eller helst dronning Jesabel) sitt regime. Først etter det dramatiske møtet på Karmel der kampen sto mellom profeten Elia, som den eneste av Jahve sine profeter, og de 400 som tjente avguden Ba’al ble det slutt på tørken. Da kampen var over, kunne profeten si til kongen, som hadde fastet mens kampen sto, at nå kunne han spise, for «jeg hører suset av regn». Så ba han tjenestegutten sin se utover havet, og etter en stund sier han at han ser en sky på størrelse med en knyttneve stige opp.

Fjærestrand skildrer det slik:
«De tørstende bygder og byer
som fjernt så en ørliten sky
skal dekkes av vårregnets skyer
og blomstre ved grotid på ny.»

Det er en flott sang.
Min far var veldig glad i den, og det er i grunnen jeg også.
Derfor er det synd at den ikke står i sangboka vår lenger.
Den fortjener å bli tatt fram igjen.

Hvem skrev «I den stille, klare morgen»?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den synges i de fleste kristne sammenhenger her i landet og er med i de fleste kristne sang- og salmebøker. Ved den siste revisjonen av Norsk Salmebok, kom den med også der. Sangen er «I den stille, klare morgen». Teksten, slik vi kjenner den, er formet av frelsesoffiseren og salmedikteren H.A. Tandberg (1871-1959) i 1928.

I Norsk salmebok er imidlertid Tandberg kun oppført som «oversetter» av denne teksten. Det er en påstand som trenger litt nærmere gransking, og kildeopplysningene i den nye salmeboka kan gi noen nye poenger til en slik vurdering.

Navnopprop
Teksten synges på samme melodi som «When the trumpet of the Lord shall sound». Dette er en sang som den amerikanske salmedikteren James Milton Black (1856 – 1938) skrev både tekst og melodi til i 1881.
Bakgrunnen for sangen var at ved navneoppropet i den søndagsskoleklassen han var leder for, var det ved en anledning ei jente som manglet. Da han fikk høre at jenta var blitt syk og hadde dødd rett før, skrev han denne teksten, som i omkvedet faktisk handler om navneopprop («When the roll is called up yonder»).

Svensk
I 1897 skrev den svenske frelsesoffiseren Johan Ludvig Appelberg (1872 – 1937) en tekst på den samme melodien, og med et beslektet motiv. Appelberg selv var imidlertid tydelig på at han ikke hadde laget en oversettelse av Blacks sang, men la til at han hadde fått inspirasjonen til sin tekst fra den andre.
Hans tekst heter «När den evigt klara morgen gryr». I omkvedet, der Black bruker navneoppropet som bilde, skriver Appelberg «När Guds röst til välkomst ljuder».
I hans tekst er det altså invitasjonen som er motivet, ikke navneoppropet. Appelberg skrev og oversatte en lang rekke sanger som fremdeles brukes i ulike kristne sammenhenger i Sverige.

Tandberg
Da Tandberg skrev sin tekst i 1928 kjente han sikkert både Blacks og Appelbergs tekst, og han lånte litt fra dem begge to. Men der både Black og Appelberg bruker samlingen foran Guds trone ved verdens ende som motiv, handler Tandbergs tekst mer om Jesu gjenkomst, og om å «lytte etter lyden av hans trinn».
I Krigsropet nr. 1 for 1931 står Tandbergs tekst med overskriften «Jesus kommer». Her står det i en parentes under overskriften at versene «kan synges til melodien "Når basunens toner lyder"», og under teksten står at den er skrevet «fritt etter engelsk ved H.A. Tandberg» (se illustrasjon).
Dette er såpass kort tid etter at Tandberg skrev sin tekst, at man må kunne formode at dette var første gang «I den stille, klare morgen» sto på trykk. Det kan også nevnes at Tandberg på denne tiden var redaktør for Krigsropet.
Da Frelsesarmeens hovedkvarter ga ut en såkalt «Interim-sangbok» under krigen, var denne sangen med. Her oppgis det også at melodien er «Når basunens toner lyder», og at teksten er «ved H.A. Tandberg».

Flere vers
Tandbergs tekst har flere vers enn både Blacks og Appelberg har i sine. Deres tekster er begge på tre vers, mens Tandberg skrev fem.
I de fleste sangbøker står bare de to første versene og det siste.
I Frelsesarmeens sangbok står alle fem versene, men også i Frelsesarmeen synger man som regel bare «de to første og det siste» verset.
Det kan være flere grunner til at de to «mellomste» er utelatt.
Begge versene er preget av et symbolspråk som ikke gir like mye mening til alle.
Men samtidig er det mye poetisk kraft i dem, ikke minst i det som er sangens tredje vers:
«Ned de gylne tempelhaller lyder Seierherrens skritt,
Herrens dag, den store, nå skal ringes inn.
Og som brus av mange vann, et mektig ekko toner hit.
Det er tonene av Seierherrens trinn.»

Det fjerde verset er nok ikke like vellykket, og her blir metaforene dynget litt mye på hverandre:
«Kongepurpurs gylne glass og prakt - akk, den er ikke hans.
Diademet har ei edelstenens skinn.
Nei, hvitvinget er hans herlighet i Tabors lys og glans,
og det stråler som en glorie om hans trinn.»

Fikentreet
I Tandbergs versjon, som man lojalt har beholdt i Frelsesarmeens sangbok, heter det i omkvedet: «Se, han kommer, Jesus kommer! Fikentreet står i blommer.»
I andre sangbøker er dette rettet til «Fikentreet varsler sommer».
Begrunnelsen skal være at fikentrær ikke står «i blommer».
Men Tandberg er neppe den eneste sangdikter som har vært større som poet enn som botaniker.

Sangbøker
Det er også verd å merke seg at mens de fleste norske, kristne sangsamlinger har med Tandbergs tekst, er det de færreste som har «Når basunens toner lyder».
Et kjapt søk i tilgjengelige sangbøker i forfatterens bokhyller forteller dessuten at i de få sangbøkene som har med «Når basunens toner lyder», har man også med «I det stille, klare morgen».
Dette gjelder Frelsesarmeens sangbok og sangboka «Schibbolet» (De frie evangeliske forsamlinger).
Det har ikke lyktes å finne ut hvem som har oversatt «Når basunens toner lyder» til norsk.
Som konklusjon må det derfor være rett å hevde at Tandbergs tekst er et originalt åndsverk som er noe langt mer enn en oversettelse eller bearbeidelse av en annen forfatters tekst. At sangforfattere får ideer og inspirasjon fra andres tekster, er noe alle som har syslet med den slags vet av egen erfaring.