Hun ga oss sangen om å vandre i lyset

Forfatteren og forleggeren Ellen-Marie Wisløff er død etter en lang kamp mot kreft. Hun ble 65 år gammel.

Hun vokste opp på Nordstrand i Oslo som datter av en bokhandler og med flere kjente forfattere av kristen litteratur i nær familie.
I 2009 etablerte hun Blinke Forlag AS, et «mikroforlag med fokus på maritime bøker og friluftsbøker både for voksne og barn», som det heter på forlagets hjemmeside.
Hun var også opptatt av å spre kjennskap til og kunnskap om kristen kultur.
Hennes eget, viktigste bidrag til den kristne kulturskatten i Norge er uten tvil den enkle visen «La oss vandre i lyset» som hun skrev både tekst og melodi til da hun bare var 17 år.
Selv om visen spredte seg til de fleste kristne ungdomsmiljøene i landet, og etter hvert også kom inn i en lang rekke salmebøker, var det først i 2017 det ble kjent hvem som hadde laget den. Teksten ble gjerne kreditert apostelen Johannes, men litt hjelp måtte han jo ha fått.
Komponisten til melodien har vært oppført som «ukjent».

Skolelaget
Ellen-Marie har fortalt at hun skrev denne sangen mens hun var aktiv i skolelaget på Kristelig Gymnasium i Oslo.
Her var hun både styremedlem og senere leder, og følte et visst ansvar for at man skulle ha noe å synge på leirer og møter. Dette var i 1972.
- Det var jo ikke flust med ungdomssanger på den tiden, har hun fortalt. –Jeg hadde alltid med meg gitaren, og fant jeg et bibelsted som ga meg noe ekstra, så satte jeg meg ned med gitaren, og det ble en sang av det.
Et av bibelstedene som «ga noe ekstra», var noen vers fra apostelen Johannes’ første brev.
Disse bibelversene ble så til en sang.

Sangark
I 1975 flyttet Ellen-Marie til Finnmark, og der kom hun bort fra det kristne miljøet.
Livet som alenemor med fire gutter stilte store krav til henne.
Men i voksen alder kom hun tilbake til det kristne fellesskapet, og oppdaget etter hvert at den enkle visen hun hadde laget i sin tid, nå var i bruk i flere sammenhenger.
– Det har vel vært noen sangark i sirkulasjon, som hun sa.
Det var en av sønnene hennes som oppdaget at sangen sto i Norsk Salmebok, og meldte fra om dette.
Nå blir opphavspersonen behørig kreditert, og den enkle viseteksten er blitt et verdig minnesmerke over en person som man bare måtte sette pris på når man ble kjent med henne.

Nils-Petter Enstad

Åpningssalmen - og verset som ble borte

Av Nils-Petter Enstad

Det må kunne sies om Elevine Heede som om Johan Halmrast: Hadde hun ikke skrevet mer enn denne ene teksten, ville det vært nok til å sikre henne en plass i norsk salmehistorie. Salmen er «Ånd fra himlen, kom med nåde».

Elevine Heede levde fra 1820 til 1883.
Gjennom mesteparten av sitt liv bodde hun i fødebyen Arendal, men i 1874, 54 år gammel, brøt hun opp og flyttet til Kristiania. Her arbeidet hun som språklærer ved Metodistkirkens presteseminar, som redaktør for Metodistkirkens barneblad og som redaktør for Metodistkirkens salmebok «Zions Harpe».
Dette redaktørarbeidet besto i stor grad i å oversette sanger og salmer fra andre språk, men også å skrive egne tekster. Av disse er «Ånd fra himlen» den mest kjente.

Åpningssalme med pinsesus
Det er ikke få gudstjenester i norske kirker, frimenigheter og andre kristne sammenhenger som i løpet av et år enten åpnes med avsluttes med at menigheten synger denne salmen. I tillegg må den kunne sies å ha et sus av pinse over seg.
Den står i de aller fleste sang- og salmebøker som har vært gitt ut i Norge helt siden den sto i utgaven av «Zions Harpe» fra 1879, da med tittelen «Hør vor Bøn».
I tillegg til teksten, laget hun også melodien. Både tekst og melodi, så vel sammen som hver for seg, har tålt de nærmere 150 år som er gått siden de ble til.

Verset som ble borte
Med unntak av Metodistkirkens salmebok, står salmen med tre vers i alle de sang- og salmebøker som er i bruk i dag og hvor den er med. Men i originalutgaven hadde den fire vers.
Det som i utgangspunktet var salmens tredje vers er blitt sløyfet. Verset er slik, her gjengitt etter originalversjonen:
«Kom dog, kom, o Herre kjære,
Træng i vore Hjerter ind!
Styrk vor Tro og giv os mere,
Hellige vor Sjæl og Sind.
O, du maa dit Øre vende
Til vort længselsfulde Raab,
Nu fra Himlen Ild du sende,
Døb os her med Aandens Daab!»

Da salmen kom med i Landstads Reviderte Salmebok på 1920-tallet, var det uten det tredje verset. Salmehistorikere har spurt seg om dette har sammenheng med den siste linjen i verset («Døb os her med Aandens Daab»).
Det virker logisk. «Åndens dåp» er ikke et begrep man gjerne bruker i lutherske sammenhenger. Bare det faktum at forfatteren av teksten var metodist bidro nok til en viss varsomhet fra salmebok-redaktør Gustav Jensens side. I forfatterinformasjonen står det da også nokså knapt: «Elevine Heede, norsk lærerinne, d. 1883».
I praktisk talt alle de sang- og salmebøkene som er kommet etter at Landstads Reviderte kom ut, og hvor denne teksten har stått, har det vært uten dette tredje verset. Dette gjelder også i sammenhenger der uttrykket «Åndens dåp» er helt uproblematisk og faktisk en naturlig del av både språket og forkynnelsen.

Tette bånd
En bønn om «Åndens dåp» kunne nok være kontroversiell i en luthersk salmebok, både på 1920-tallet og senere. Imidlertid er det tette bånd både historisk og teologisk mellom metodistkirken på den ene siden og både Frelsesarmeen og pinsebevegelsen på den andre. Både William Booth og T.B. Barratt, henholdsvis Frelsesarmeens grunnlegger og pinsebevegelsens «far» i Norge, hadde sin bakgrunn i metodismen, og begge hadde vært metodistprester.
Også i Misjonskirken er dette slektskapet nært, og de tre bevegelsene har langt på vei hatt den samme forkynnelsen og teologien om helliggjørelsen. I alle disse kirkene er det derfor helt naturlig å be Herren sende «Åndens dåp».

Egen gate

I 1992 valgte Arendal kommune å gi en gate navnet «Elevine Heedes vei».
Hun er den eneste kvinnelige salmedikter i Norge som har fått en slik heder.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Elevine Heedes vei – en salmedikter fra Arendal (2020)

Publisert på KPK, pinsen 2021

Tilføyelse:
I utgaven av Frelsesarmeens sangbok fra 1915 har salmen fire vers.
Her er imidlertid linjen «Døb os her med Aandens Daap» er endret til det langt mer diffuse «la os tro med haab mot haab». I de senere utgavene av Frelsesarmeens sangbok står de samme tre versene som i de andre norske sang- og salmebøkene. I den danske sangboka for Frelsens Hær står det fire vers, men også her brukes formuleringen «håp mot håp».
Uttrykket «håp mot håp» er hentet fra Paulus’ brev til romerne, der det heter: «Mot håp trodde han med håp, forat han skulde bli mange folks far efter det som sagt var: Så skal din ætt bli» (4, 18 – 1930-oversettelsen). Så får man bare spekulere over hvorfor de som redigerte Frelsesarmeens sangbok i 1915 valgte å erstatte «Åndens dåp» med «håp mot håp».
De spekulasjonene får man eventuelt ta i en annen sammenheng.

Bildene:
* Bildet øverst er det eneste kjente fotografiet som finnes av salmedikteren Elevine Heede (Foto: Metodistkirken i Norge)
* Bildet av gateskiltet er tatt av artikkelforfatteren.

Verdens eldste julesalme

Nest etter englesangen på Betlehems-markene, er den latinske hymnen «Veni, redemptor gentium» den eldste julesalmen vi kjenner, og som fremdeles er i bruk. Vi kjenner den som «Folkefrelsar til oss kom».

Allerede i de nytestamentlige brevene finnes det tekster som trolig har fungert som hymner eller salmer i urmenigheten. I brevet til menigheten i Kollosæ skrev Paulus: «La Kristi ord få rikelig plass hos dere, så dere med visdom kan lære og rettlede hverandre, med salmer, hymner og åndelige sanger; syng for Gud av et takknemlig hjerte» (3, 16 – overs. 1978/85). I det samme brevet (kapittel 1, vers 15-20) finner vi en slik tekst.

Biskop Ambrosius
Når det gjelder «Folkefrelsar», er den skrevet av biskop Ambrosius av Milano i siste halvdel av 300-tallet. Ambrosius regnes som en av de mest betydelige, kirkelige skikkelser i historien. Han var i utgangspunktet statstjenestemann, men ble biskop i 374.
Da hadde han, som statstjenestemann, forsøkt å mekle i en konflikt mellom to retninger i kirker som sto steilt mot hverandre etter at den sittende biskop i Milano hadde avgått ved døden.
Plutselig reiste det seg et krav om at Ambrosius måtte bli biskop, til tross for at verken var teolog eller døpt.
Som biskop var han avholdt, men samtidig kjent som en dyktig og myndig kirkeleder.
Ambrosius døde i 397; da var han omkring 60 år gammel.

Salmer
Ambroius skal ha skrevet flere salmetekster, men denne er en av de få man med sikkerhet kan si at stammer fra ham.
Temaet i salmen er det som i teologien kalles «inkarnasjonen», det vil si at Gud ble menneske, og ikke minst det som gjerne kalles «jomfrufødselen».
Teksten tar for seg mange av spørsmålene knyttet til disse temaene, og formidler troens og kirkens svar på dem.
Etter hvert som markeringen av adventstiden ble viktigere ut over på 400-tallet, fikk også denne salmen større betydning.

Oversettelser
Ambrosius skrev på latin, men allerede på 1100-tallet skal den ha blitt oversatt til tysk.
På 1520-tallet ble den oversatt til tysk igjen, denne gang av Martin Luther: «Nun komm der Heiden Heiland».
I Danmark-Norge, som var ett av de første «lutherske» landene i Europa utenfor Tyskland, kom den med i ei salmebok i 1569.
Både denne og en rekke senere versjoner, bygde på Luthers oversettelse. Det gjaldt også Landstads versjon fra 1855.
I 1906 satte presten og salmedikteren Bernt Støylen seg ned og skrev en nynorsk tekst, med bakgrunn i den latinske originalen.
I 1926 kom denne med i Landstads Reviderte Salmebok. Året før hadde den også kommet med i nynorsk salmebok.
Den kom også med i de neste utgavene av Norsk Salmebok, først som nr. 1 (1985-utgaven) og nå som nr. 2.
Den brukes nok mer i kirkelige sammenhenger enn på bedehus og i frikirker.
I tillegg til Norsk Salmebok står den også, i Støylens oversettelse, i den katolske kirkes salmebok.
Salmen har sju vers i de norske salmebøkene der den er med.


Folkefrelsar til oss kom
Folkefrelsar, til oss kom,
fødd av møy i armodsdom!
Heile verdi undrast på
kvi du soleîs koma må.

Herrens under her me ser,
ved Guds Ande dette skjer.
Livsens ord frå himmerik
vert i kjøt og blod oss lik.

Utan synd han boren er
som all synd for verdi ber.
Han er både Gud og mann,
alle folk han frelsa kann.

Frå Gud Fader kom han her,
heim til Gud hans vegar ber,
ned han fór til helheims land,
upp fór til Guds høgre hand.

Du som er Gud Fader lik,
ver i vanmakt sigerrik!
Med din guddomsvelde kom,
styrk oss i vår armodsdom.

Klårt di krubbe skina kann,
ljoset nytt i natti rann,
naud og natt til ende er,
trui alltid ljoset ser.

Lov og takk, du Herre kjær,
som til verdi komen er!
Fader god og Ande blid,
lov og takk til evig tid!

Kilder:
snl.no
Salmebloggen.no
Wikipedia

«Hvilken venn vi har i Jesus»

Av Nils-Petter Enstad

Det er en av de mest kjente salmetekstene i hele den vestlige verden, på linje med «Å, store Gud», «Å, bli hos meg» og «Amazing Grace». Joseph Scriven, som skrev den, støtte på flere tragedier i sitt liv, og fant hjelp i de erfaringene han satte ord på med sin sangtekst.


Det finnes to ulike, litt anekdotiske fortellinger om bakgrunnen for hvorfor Joseph Scriven, som var født i Irland, skrev denne sangen.

Bruden
Den ene handler om at dagen før han skulle gifte seg hadde hun som skulle vært brud omkommet i en båtulykke.
Det var selvfølgelig et sjokk og en stor sorg, men midt i denne store sorgen husket han et løfte han og hans forlovede hadde gitt hverandre: Når de møtte tunge dager, skulle de hver for seg legge det som var tungt fram for Gud i bønn.
Dette gjorde Joseph, og det fortelles at han gråt og ba i tre timer.
Om ikke sorgen gikk over, ga bønnekampen ham mot og kraft til å gå videre i livet.
Ut av den kampen kom så denne teksten.
Det var etter denne tragedien at han emigrerte til Canada.
Da var han enten 24 eller 25 år gammel. Noen kilder sier han var født i 1819, andre i 1820.

Moren
Den andre versjonen går ut på at Joseph skrev denne teksten som en hilsen til sin mor da hun var alvorlig syk.
Hun bodde fremdeles i Dublin, og sønnen hadde ikke mulighet til å reise fra Canada for å besøke henne. Dette skal ha vært i 1857, altså 13 år etter at han utvandret.
Mye tyder derfor på at det var morens sykdom som var bakgrunnen for at teksten ble skrevet, og ikke forlovedens død nokså mange år tidligere.
At han var forlovet med en ung kvinne som døde kort tid før bryllupet regnes imidlertid som et historisk faktum.
En stund etter at han hadde sendt diktet til moren ble han selv alvorlig syk. En venn som besøkte ham fant noen ark der han hadde kladdet versene før han renskrev dem og sendte dem til moren.
- Er det du som har skrevet dette? spurte vennen.
- Gud og jeg skrev det i fellesskap, skal Scriven ha svart.

Publisering
I utgangspunktet hadde ikke Scriven tenkt at teksten hans skulle publiseres, men i 1865 sto den, uten forfatter, i en samling som het «Social Hymns». Denne ble gitt ut i Boston.
I en senere utgave av den samme samlingen var forfatterens navn med.
I 1868 fikk den også sin melodi. Den ble skrevet av Charles C. Converse, som var en amerikansk advokat og kirkemusiker. Både tekst og melodi slo godt an, og i 1875 kom sangen med i samlingen «Gospel Hymns and Sacred Songs». Denne var redigert av Moodys nære medarbeider Ira Sankey, og fikk enorm betydning for salmesangen både i de engelsktalende land og i Norden.

Norsk oversettelse
En flittig bruker av Sankeys sanger var Elevine Heede fra Arendal.
I 1877 oversatte hun teksten til norsk.
Da arbeidet hun som språklærer ved Metodistkirkens presteseminar i Kristiania, samtidig som hun redigerte Metodistkirkens barneblad og hadde også ansvaret for å sette sammen Metodistkirkens salmebok.
Da den kom ut hadde hun skrevet og/eller oversatt de aller fleste av de mer enn 200 tekstene i denne salmeboka.
I dag står «Hvilken venn» i de fleste kristne sang- og salmesamlinger på norsk.
I Norsk Salmebok har den vært med siden 1985.

Innspillinger
Sangen er blitt innspilt, om ikke tusenvis, så hundrevis av ganger, og av nesten like mange artister.
Fra øverste hylle kan man nevne navn som Aretha Franklin, Willie Nelson, Elvis Presley, Johnny Cash, Dolly Parton, Mahaila Jackson og Kenny Rogers.
Av norske innspillinger kan nevnes Jan Groth, Rune Larsen, Aage Samuelsen, Kenneth Sivertsen, Gunstein Draugedalen, Olav Werner og Sputnik.

Minnesmerke
Joseph Scriven var utdannet som lærer.
Etter at han kom til Canada arbeidet han som dette, men også med økonomisk og praktisk bistand blant fattige, enker og syke.
Han tilhørte kirkesamfunnet Plymouth-brødrene, og det hevdes at han tok Bergprekenen helt bokstavelig, like til det å gi bort sine egne klær til folk som trengte det.
Han døde i 1886, 66 år gammel. Trolig hadde han, som forloveden 40 år tidligere, omkommet ved et drukningsuhell.
Han ble funnet ved bredden av Lake Rice, der han bodde.
Der ble det senere reist et minnesmerke der ordene «What a Friend we have in Jesus» er hugget inn.

Publisert av Kristelig Pressekontor, apil 2020

Jakob Sande:Frå Betlehem til Getsemane og Golgata

Av Nils-Petter Enstad

Diktaren Jakob Sande var fødd i Dale i Sunnfjord 1. desember 1906 og døydde i Oslo 16. mars 1967, knapt 60 år. Han let etter seg ei rik, lyrisk arv, mellom anna to av de vakraste tekstane i Norsk Salmebok: Ein om Betlehem og ein om Getsemane.


Far til Jakob Sande var klokkar og lærar i Dale, og Jakob vaks opp med dei bibelske forteljingane og omgrepa rundt seg.
I skulestova hang det to kart: Eit av Noreg og eit av Jødeland på Jesu tid.

Bibelske omgrep og barsk humor
Om ikkje Sande skreiv så mange dikt som var «reint religiøse», er det mange dikt der dei bibelske omgrepa ligg tett under overflata, og dei bibelske referansane står i kø.
Eit slikt dikt er «Legende» frå samlinga «Korn og klunger» (1950).
Her er forteljinga om då Moses førde Israels folk tørrskodd over Raudehavet fortald med burlesk humor.
I debutsamlinga hadde han gjort noko av det same i diktet «Saltstytta».
Her er det forteljinga om Lot og kona hans som vert attfortald.
Legg ein dei to dikta ved sidan av kvarandre i dag, er det nok lett å sjå at humoren i Lot-diktet er av eit langt røffare slag enn i diktet om Raudehavet.
I diktet «Den gløymde spedalske» frå samlinga «Villskog» (1936) går Sande inn i forteljinga frå Lukas-evangeliet om dei ti spedalske som vart friske då dei møtte Jesus.
I denne flokken har Sande dikta inn ein spedalsk til, ein som ikkje var til stades då dei andre møtte Jesus frå Nasaret.
Det er eit langt og dramatisk dikt, som kanskje kan lesast som eit rop frå ein som lengta etter å være med i flokken som hadde møtt Jesus, men ikkje var til stades då han kom?

Mangfaldig diktar
Jakob Sande var ein mangfaldig diktar.
Han skreiv humoristiske dikt, han skreiv makabre dikt og han skreiv alvorlege dikt.
Og han skreiv religiøse dikt – lat oss kalla dei «salmar».
Det mest kjende er «Det lyser i stille grender», som Sande skal ha skrive ein steikande varm sommardag i 1931. Det var joleheftet «Jol i Sunnfjord» som hadde tinga dette diktet, som frå Sande si side berre het «Jolekveld».
I denne tida vart også eit av dei andre, sterkaste religiøse dikta til Jakob Sande skrive. Det heiter berre «Salme», og fortel om Jesu kamp i Getsemane, då han stod for Pilatus og då han leid på Golgata.
Det er eit av dei sterkaste pasjonsdikta i norsk litteratur:
«Du som låg i natti seine,
sorgtung vanvørd og aleine,
skjelvande på såre kne.
Du som skåli trufast tømde
medan alle dine rømde,
stridsmann frå Getsemane.»

Dei fire versa enda opp med noko som ikkje kan kallast anna enn ei bøn:
«Lær mi sjel kor du laut lida,
syn meg såret ditt i sida,
styrk og nør mi veike tru.
Syn meg dine merkte hender
så eg frelst mitt auga vender
Opp til deg på krossen, du.»

Diktet «Salme» vart med i samlinga «Storm frå vest», som kom ut i 1931, medan «Jolekveld» ikkje kom med i nokon av det diktsamlingane Sande ga ut medan han levde. Men då Gyldendal i 1998 gav ut ei ny og komplett utgåve av «Dikt i samling», var også «Jolekveld» frå 1931 med. Då var teksten for lengst vorte «folke-eige», mellom anna gjennom Sissel Kyrkjebø sin LP med julesongar frå 1987.
I 1929, to år før desse tekstane vart skrivne, hadde Sande gjeve ut si første bok. Det var diktsamlinga «Svarte næter», som kom på Gyldendal. Boka fekk god omtale i pressa, med eit viktig unntak: I den kristne avisa «Dagen» vart mange av dikta kritiserte for det meldaren oppfatta som harselas med trua og det heilage.
Sande tok seg svært nær av den kritikken, og den sterke salmeteksten i den neste boka kan kanskje lesast som eit svar på denne kritikken.
Lyrikaren Marie Takvam har skildra han slik: «Han laga 'styggeprat og bibelsitat' i ei sann blanding – og han fekk folk til å le».
Også i prosatekstane sine fann han stoff frå Bibelen – til dømes i den burleske novella «Samson og Dalila».

Berre til langfredag?
Det har vore sagt at Jakob Sande sine religiøse dikt rekk frå jula og fram til langfredag, men dei når ikkje fram til påskemorgon.
Ei slik analyse kan ha mykje ved seg.
Frimodet strakk kanskje ikkje heilt til når det vart spurd etter det personlege vitnemålet? Ikkje minst diktet om den gløymde spedalske kan tyde på det.
Ein lyt vedgå at ein finn mykje harselas med både prestar og andre «fromme» i dikta hans, men så smerteleg det kanskje er for nokre: Kritikk av kyrkje og prest er ikkje det same som harselas med trua eller det guddommelege.
Kan hende tvert om.


«Salme»
Du som låg i natti seine
Sorgtung vanvørd og aleine
Skjelvande på såre kne
Du som skåli trufast tømde
medan alle dine rømde
Stridsmann frå Getsemane

Du som spotta vart og banna
Kront med klungerkrans om panna
Medan augo brann i sorg
Du som stod i namnlaus pine
Skild frå dei du kalla dine
Einsam i Pilati borg

Du som hekk til krossen nagla
Medan blodut sveitte hagla
Frå di panne då du sa:
"Fader, kvifor gjekk du frå meg?"
Å lat nådens blodstraum nå meg!
Offerlam frå Golgata

Lær mi sjel kor du laut lida
Syn meg såret ditt i sida
Styrk og nør mi veike tru
Syn meg dine merkte hender
Så eg frelst mitt auga vender
Opp til deg på krossen du

Jakob Sande

En reportasje fra påskemorgen

Av Nils-Petter Enstad
I år er det 130 år siden en ung mann ved navn Johan Halmrast satt på en hybel i Kristiania og satte ord på det andre siden har antatt var «en Tabor-opplevelse». Andre har kalt teksten han skrev «en reportasje fra påskemorgen». Vi kjenner salmen som «Å, salige stund uten like».


Johan Halmrast ble født på Lillehammer i 1866 som sønn av en forholdsvis rik trelasthandler. Han var nummer to i en søskenflokk på fem, men i motsetning til dem, var han svakelig fra fødselen av, liten av vekst, og med flere misdannelser. Pukkelrygg har vært nevnt; deformerte fingre og et hode som var stort i forhold til kroppen. «Nærmest dverg», beskrev Johan Falkberget ham som i den eneste øyenvitneskildringen som finnes av ham.
Da Johan var 12 år gikk faren konkurs. Familien flyttet til Kristiania, og den svakelige Johan, som fram til da hadde levd et beskyttet liv hos foreldrene, måtte tidlig tenke på å forsørge seg selv. Noe fysisk arbeid kunne det ikke bli snakk om, men han var både intelligent og kreativ, så han begynte å skrive. Han leverte små notiser, artikler og annet stoff til blader og aviser, og skapte seg et levebrød på den måten.
Han lærte seg flere språk ved selvstudium, oversatte bøker og skrev sine egne ting. Blant annet var han den første som oversatte brødrene Grimms eventyr fra tysk til norsk.
Hans egne romaner var klassiske trivialitetsfortellinger, men alltid med et budskap som gikk i retning av det kristne. I alt skal han ha skrevet 30 romaner. Vi kjenner tittelen på om lag en tredjedel av disse.
Da han døde, 46 år gammel, fant man to sekker med upubliserte manuskripter på det vesle loftsrommet der han bodde. De ble brent ulest.
Men helst ville han være lyriker og aller helst salmedikter. Kristentroen var alltid dypt og inderlig til stede hos ham.

«Maria Magdalenas jubel»
Ingen vet hva som ga inspirasjon til teksten som skrev Halmrast sitt navn inn i norsk salmehistorie. Selv kalte han teksten «Maria Magdalenas jubel», og høsten 1890 sto det første verset på trykk i bladet «Sangertidende» i 1890. Året etter sto alle tre versene i en sangsamling som het «Noahs Due». Av de 225 sangene i denne samlingen, hadde Halmrast skrevet 14.
«Dette er ingen nybegynnersalme,» skrev Johan Falkberget i en artikkel i menighetsbladet for Røros i 1936. Ting kan tyde på at Falkberget tok feil der. Johan Halmrast er det man må kunne kalle en «one hit wonder» i norsk salmehistorie. Ikke noe av det han senere skrev av lyrikk eller salmer kan måle seg mot denne.
Sangen om Maria Magdalenas jubel kom også inn i sangbøkene til de ulike kristne organisasjoner og frikirker. Alt i 1895 hadde Det Norske Misjonsforbund tatt den med i sin sangbok «Evangelie Basun».
I Frelsesarmeens sangbøker har den vært med siden 1900, og da Landstads Reviderte Salmebok kom ut i 1924 var teksten med også der.

Publisert som påskeartikkel i KPK

«Herligste navn» - et 100-årsminne

Av Nils-Petter Enstad

Frelsesoffiseren Hjalmar Hansen mente selv han hadde skrevet mer enn 800 sanger og dikt. Den som huskes best ble til da hans 16 år gamle sønn døde. I år er det 100 år siden «Herligste navn som er uttalt på jord» ble skrevet.

Hjalmar Hansen levde fra 1873 til 1952.
Han hørte til pionérgenerasjonen i Frelsesarmeen og ble frelsesoffiser i 1891, 18 år gammel.
Da var det bare tre år siden Armeen kom til Norge. Det var pionertid, vekkelsestid og nybrottstid.
Han begynte tidlig å skrive sangtekster, og inspirasjonen til disse kom på forskjellige måter.
Mot slutten av sitt liv ga han ut en bok med noen av disse bakgrunnsfortellingene.
I Frelsesarmeen huskes han først og fremst som «en korsets sanger», med tekster om både Golgata og Getsemane.

Den sterkeste fortellingen er nok den om sangen «Herligste navn som ble uttalt på jord».
Det er trolig også den av sangene hans som huskes best fremdeles. Den egner seg bedre som solosang enn forsamlingssang, og brukes mye i begravelser.

Eldste sønn
Ekteparet Ellen og Hjalmar Hansen hadde fem barn.
Sønnen Wilmar var eldst.
Vinteren 1920 ble han syk. Det var muligens en hjernehinnebetennelse, men det kan også ha vært en ondartet svulst på hjernen.
En dag måtte legen fortelle foreldrene at denne tilstanden var det bare én utgang på.
Da var Wilmar tilsynelatende bevisstløs.
Som far var Hjalmar Hansen opptatt av at sønnen skulle få «en god død», uten for mye kamp og med vissheten om frelse.
Dette bad han om mens han knelte ved guttens seng, og holdt hånda hans i sin. Så merket han et trykk i hånda - kunne det være at Wilmar hørte hva han bad om?
-Kjenner du meg, Vilmar? Trykk hånden min dersom du kjenner meg, sa faren.
Et trykk i hånden bekreftet at det var kontakt.
-Trykk hånden min dersom du hørte hva legen sa.
Nytt trykk.
-Trykk hånden min så hardt du kan dersom alt er i orden mellom Gud og deg, ba Hjalmar Hansen.
Han fikk et langvarig trykk som svar.

Samtaler
I de neste åtte dagene var den syke gutten i stand til å føre samtaler med foreldrene, søsken og med pleiepersonalet. Han ba også om at noen måtte komme og synge litt for ham. Om kvelden den nest-siste dagen leste foreldrene høyt fra Bibelen for ham, og de leste sangvers de visste han var glad i.
Den siste dagen han levde foretok legen et lite inngrep for å gjøre de siste timene lettere for den syke. Etter operasjonen satt faren ved sengen og ba taust til Gud om at gutten hans måtte våkne en gang til. Da gutten slo øynene opp, så faren at blikket var blitt matt, og uten at han klarte å forhindre det, begynte han å gråte.
-Ikke gråt, pappa. Nå går jeg til Jesus, sa gutten.
Så lukket han øynene for siste gang.
De siste timene lå han bare og døste.
Faren satt ved sengekanten, holdt gutten i hånden og hvisket navnet Jesus inn i øret hans med jevne mellomrom.
«Han besvarte det alltid med et forsøk på å smile og en lyd som uten tvil var et forsøk på å uttale navnet Jesus», skrev Hjalmar Hansen mange år senere.
Slik satt han helt til døden kom, og Vilmar gikk bort «som når et lys brenner ned».

«Jesus, Jesus»
Da dødskampen var over, klarte ikke Hjalmar Hansen å få sove.
I stedet fant ham fram penn og papir og begynte å skrive:
«Herligste navn som er uttalt på jord: Jesus, Jesus.
I det er frelse for hver den som tror: Jesus, Jesus.
Det har meg styrket i prøvelsens dal,
det har meg gledet i festsmykket sal.
Det inn i døden min trøst være skal: Jesus, Jesus».

Sangen har fire vers. Det siste er preget av inntrykket fra sønnens siste timer:
«Hvisk til meg når jeg i søvn faller hen: Jesus, Jesus!
hvisk det igjen og igjen og igjen: Jesus, Jesus!
Det skal forjage alt ondt og alt stygt,
det skal bort jage all redsel og frykt.
I dette navn skal jeg sovne inn trygt: Jesus, Jesus.»

Melodi
Ida Mathisen, kollega med Hjalmar Hansen og god venn av familien, fikk se teksten og skrev en melodi til den. Den er blitt sunget inn på plate av blant andre Olav Werner.
Hjalmar Hansen skrev mot slutten av sitt liv at det hadde vært foreldrenes ønske at Wilmar skulle blitt frelsesoffiser og vunnet mennesker for Gud når han ble voksen.
«Sånn ble det ikke. Men det synes som om mange skal bli vunnet gjennom den sangen som ble skrevet ved hans død».

Publisert på Kristelig Pressekontor

Litteratur:
Hjalmar Hansen: De ble vunnet ved sang (Ansgar Forlag, 1946)