«Betesda er åpen» - fin sang om en krevende bibeltekst

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Jeg tror nok det var melodien, mere enn teksten, som «traff» meg første gang jeg hørte sangen «Betesda er åpen». En plateinnspilling med duoen Mette Bjørndal og Frank Nordli gjorde at sangen ble en del av det lydsporet man tok med seg ut i livet.

Bibelsk fortelling
Sangen om Betesda tar utgangspunkt i fortellingen fra Joh 5 om den syke ved Betesda dam. Det er en kjent fortelling, ikke minst fra søndagsskolen. Da jeg var i Jerusalem i 2001 var vi også ved det stedet der denne dammen må ha ligget; det er bare ett sted som kan være aktuelt ut fra det teksten sier om fem bueganger.
Som forkynner og sjelesørger synes jeg teksten er problematisk.
Det poenget man gjerne bruker, er at Jesus ikke gjør seg avhengig av vaner og ytre omstendigheter, men handler direkte.
Men hva med alle de andre som lå ved Betesda-dammen den samme dagen?
Det er nesten sånn at jeg liker sangen bedre enn bibelfortellingen.

Sangen
Selv ble jeg altså kjent med sangen via en plateinnspilling.
En detalj fra den innspillingen: Duoen Bjørndal/Nordli har tydeligvis brukt en gammel (den opprinnelige?) versjonen av teksten, for i tredje vers synger Frank Nordli: «Å, kommer til kilden og legedom få…».
Denne bydeformen av verbet – i dette tilfellet «å komme» - er gått helt ut av bruk for lengst, men er også kjent fra andre sanger. Et eksempel er julesalmen «Kimer, I klokker». Nå heter det «Kim, alle klokker», som nok er det korrekte i forhold til intensjonen i teksten, men ikke på langt nær like poetisk.
Frank Nordli (1937-98) var en kjent medarbeider i NRK, både radio og fjernsyn. Det meste av tiden var han tilnyttet Barne- og ungdomsavdelingen. Han sang inn flere plater med kristne sanger.

Teksten
Når det gjelder teksten, har det vært slik at jeg i årenes løp mer eller mindre snublet over den i tilfeldige sanghefter, og da uten noen referanse verken til forfatter, komponist eller oversetter. I disse utgavene var sangen gjerne oppført med tre vers.
I sangboka til De Frie Evangeliske Forsamlinger, «Schibbolet», står teksten med fire vers. Dette gjelder begge de utgavene av denne sangboka som jeg har, fra henholdsvis 1935 og 1997. Men heller ikke her er forfatter eller oversetter oppført.
Det verset som mangler i sangheftene jeg nevnte, men som er med i «Schibbolet», er sangens nest-siste vers, og er en forklaring til bildebruken i de andre versene.

Forfatter og oversetter
Takket være god hjelp fra en venn med større forskerkompetanse enn jeg selv har, kan jeg nå fortelle at teksten opprinnelig kommer fra USA. Den ble skrevet av den amerikanske baptistpresten Frederick Denison (1819 – 1901) i 1870.
Melodien er laget av en annen amerikaner: William Howard Doane (1832 – 1915).
Han var forretningsmann og filantrop, men laget også musikk.
Han har satt melodi til flere av Fanny Crosbys tekster.
Som så mange andre salmer og kristne sanger fra USA, kom også denne til Norge via Metodistkirken.
Det var pastor Martin Hansen, en av metodistkirkens pionerer i Norge, som oversatte den.
Den ble publisert første gang i en sangbok som het «Zions Feltsange – en Samling af Evangeliske Sange» som Hansen hadde redigert og – ifølge forordet – forfattet, oversatt eller bearbeidet. Sangboka ble gitt ut av «Den religiøse Traktatforening», som var forløperen til Norsk Forlagsselskap, som i mange år var metodistkirkens forlag i Norge.
Den utgaven som ligger i Bokskyen er bokas tredje opplag, og er fra 1893.
Teksten står også i senere utgaver av «Zions harpe», som lenge var Metodistkirkens offisielle salmebok.
Martin Hansen ble omvendt til Gud i New York i desember 1855 og kom hjem til Norge året etter.
Dette var samme år som den første metodistmenigheten i Norge ble dannet, og Hansen sluttet seg til denne. Snart begynte han å virke som predikant og etter hvert også som pastor.
Sammen med Arendals-kvinnen Elevine Heede bidro han sterkt til å gjøre metodistene i Norge til «et syngende folk», både ved oversettelser og egne tekster.

Besteda er åpen
Betesda er åpen, se engelen er der:
Stå ferdig og bad nå deri.
Se, vannet beveges, nå redning er nær,
og frelsen i Kristus er fri.

Omkved:
Frelsen er fri, frelsen er fri.
Frelsen i Kristus er fri.
Se, vannet beveges, nå redning er nær,
for frelsens Betesda er her.

Treng frem, gå i vannet mens engelen er der,
og tvett deg, bli fullkommen ren.
Forakt ikke midlet, nå har du det her.
Bli fri fra hver rynke og mén.

Se, dammen Betesda er Frelserens blod
og englen Guds ånd med hans ord.
Kom, bad nå din sjel i den rensende flod,
spis manna av tildekket bord.

Å, kom nå til kilden og legedom få,
enhver som er syk eller lam.
Du sjel som i vantroen tvilende går:
Å, kom nå, ja, kom nå til ham.

(«Schibbolet», 1997, nr. 234)

Denne artikkelen sto i avisa Dagen i 2019 - her supplert med nye kunnskaper og vurderinger som er kommet til siden den gang. Å skrive er en dynamisk ting.

«Guds store, rike kjærlighet»

Av Nils-Petter Enstad

Under kongressen for noen år siden stakk en frelsesoffiser en lapp til meg og lurte på om jeg kunne finne ut noe om en bestemt sang?

Sangen var «Guds store, rike kjærlighet»; en sang som ofte ble brukt da jeg var ung frelsessoldat og senere ung offiser. Lappen ble tatt vare på, og jeg sjekket litt det jeg har av oppslagsbøker da kongressen var over, men så ble prosjektet glemt.
Forleden fant jeg lappen fram igjen (eller mer presist: Den dukket opp), og jeg begynte å lete litt mer. Jeg har funnet teksten i Frelsesarmeens sangbok fra 1915, 1948 og 1977, men i den nyeste, fra 2010, står den ikke.

Forfatter
Som forfatter av teksten er oppgitt «Arthur Playle». I sangbøkene fra 1948 og 1977 står det en stjerne etter dette navnet; det var en indikator på at han hadde tilknytning til Frelsesarmeen.
Et googlesøk på forfatternavnet ga et treff på den svenske utgaven av wikipedia. Her kunne jeg lese at Arthur Playle levde fra 1860 til 1942, og at han var «överste» i Frelsesarmeen.
Det var også en lenke til en sang: «Guds kärleksflod så full av frid». Det er den svenske utgaven av denne teksten. Den engelske originalteksten har jeg foreløpig ikke klart å spore opp.
Om sangen står det på wikipedia at den ble skrevet i 1899 – i armeens norske sangbok fra 1977 står det at ble skrevet i 1886. Årstallet 1899 er nok mer sannsynlig enn 1886, både med tanke på forfatterens alder, og med tanke på sangens bakgrunnshistorie.

Bakgrunn
I første bind av verket «Kristen sang og musikk» (1966) skriver signaturen «H.D.» (Haakon Dahlstrøm) om forfatteren og sangen:
«Playle hadde et hissig gemytt, noe som brakte ham mange sjelelige kvaler (...). Han talte med sin hustru om saken, og de ble enige om å be Gud at han ville befri ham fra hans heftighet. Playle kjente også behov av den fylde og kraft som Gud ved Den hellige Ånd kunne gi. Etter vedholdende bønn møtte Gud ham og forandret hans sinn slik at også de som kjente ham ikke kunne unngå å merke forandringen. Den opplevelse av Guds kjærlighet fant uttrykk i (denne) sangen».
Noen kilde for denne informasjonen oppgis ikke i Dahlstrøms artikkel.

Årstall
Når jeg konkluderer med at året 1899 er mer sannsynlig enn 1886 med tanke på når sangen ble skrevet, er det fordi jeg oppfatter det som mer trolig at den – gitt dens bakgrunnshistorie – er skrevet av en person på 39 år enn av en på 26, selv om også svært unge mennesker kan skrive sanger som vitner om mye livserfaring.

Norsk tekst
Hvem som har oversatt den til norsk har jeg ikke funnet noen kilder på.
De mest sannsynlige kandidatene er nok H.A. Tandberg eller Bernhard Fjærestrand; kanskje med en knapp på sistnevnte.
Jeg vet ikke hvorfor sangen ikke ble med i sangboka fra 2010.
Den kunne saktens forsvart en plass der, men uansett går det an å finne den fram igjen og bruke den i møter og gudstjenester der man også kan ta fram andre sanger man trodde man hadde glemt.

Melodi
Melodien til sangen er den samme som for den tyske julesangen «O Tannenbaum» fra 1500-tallet.
Det er en tone som kan brukes til mange ulike tekster, og blir det. For eksempel hyllesten til alle bussjåfører.
De amerikanske delstatene Maryland, Iowa og Florida bruker alle denne melodien til sine «delstatssanger».

Guds store, rike kjærlighet
Guds store, rike kjærlighet,
den veller frem, den veller frem.
Som havets strøm, så dyp og bred,
den veller frem, den veller frem.
Nytt håp dens bølger bringer meg
om seier over synd, så jeg
kan vandre hellighetens vei.
Guds kjærlighet, den veller frem.

Omkved:
Den veller frem, den veller frem,
Guds kjærlighet, den veller frem.
Den helseflod
gjør ren og god
når over meg den veller frem.

Den jager hovmodsånden ut,
den veller frem, den veller frem.
På indre strider gjør den slutt,
den veller frem, den veller frem.
Den gjør meg sann mot hver en sjel,
den lærer meg å gjøre vel
og elske andre som meg selv.
Guds kjærlighet, den veller frem.

Min kjærlighet til sjeler vend,
den veller frem, den veller frem.
Med nidkjærhet min sjel opptenn,
den veller frem, den veller frem.
Send dine skatter gjennom meg
til dem som vandrer sorgens vei
og dra dem ved din ånd til deg,
Guds kjærlighet, den veller frem.

Tekst: Arthur Playle – Nr. 206 i Frelsesarmeens sangbok 1977

Hun ga oss sangen om å vandre i lyset

Forfatteren og forleggeren Ellen-Marie Wisløff er død etter en lang kamp mot kreft. Hun ble 65 år gammel.

Hun vokste opp på Nordstrand i Oslo som datter av en bokhandler og med flere kjente forfattere av kristen litteratur i nær familie.
I 2009 etablerte hun Blinke Forlag AS, et «mikroforlag med fokus på maritime bøker og friluftsbøker både for voksne og barn», som det heter på forlagets hjemmeside.
Hun var også opptatt av å spre kjennskap til og kunnskap om kristen kultur.
Hennes eget, viktigste bidrag til den kristne kulturskatten i Norge er uten tvil den enkle visen «La oss vandre i lyset» som hun skrev både tekst og melodi til da hun bare var 17 år.
Selv om visen spredte seg til de fleste kristne ungdomsmiljøene i landet, og etter hvert også kom inn i en lang rekke salmebøker, var det først i 2017 det ble kjent hvem som hadde laget den. Teksten ble gjerne kreditert apostelen Johannes, men litt hjelp måtte han jo ha fått.
Komponisten til melodien har vært oppført som «ukjent».

Skolelaget
Ellen-Marie har fortalt at hun skrev denne sangen mens hun var aktiv i skolelaget på Kristelig Gymnasium i Oslo.
Her var hun både styremedlem og senere leder, og følte et visst ansvar for at man skulle ha noe å synge på leirer og møter. Dette var i 1972.
- Det var jo ikke flust med ungdomssanger på den tiden, har hun fortalt. –Jeg hadde alltid med meg gitaren, og fant jeg et bibelsted som ga meg noe ekstra, så satte jeg meg ned med gitaren, og det ble en sang av det.
Et av bibelstedene som «ga noe ekstra», var noen vers fra apostelen Johannes’ første brev.
Disse bibelversene ble så til en sang.

Sangark
I 1975 flyttet Ellen-Marie til Finnmark, og der kom hun bort fra det kristne miljøet.
Livet som alenemor med fire gutter stilte store krav til henne.
Men i voksen alder kom hun tilbake til det kristne fellesskapet, og oppdaget etter hvert at den enkle visen hun hadde laget i sin tid, nå var i bruk i flere sammenhenger.
– Det har vel vært noen sangark i sirkulasjon, som hun sa.
Det var en av sønnene hennes som oppdaget at sangen sto i Norsk Salmebok, og meldte fra om dette.
Nå blir opphavspersonen behørig kreditert, og den enkle viseteksten er blitt et verdig minnesmerke over en person som man bare måtte sette pris på når man ble kjent med henne.

Nils-Petter Enstad

Åpningssalmen - og verset som ble borte

Av Nils-Petter Enstad

Det må kunne sies om Elevine Heede som om Johan Halmrast: Hadde hun ikke skrevet mer enn denne ene teksten, ville det vært nok til å sikre henne en plass i norsk salmehistorie. Salmen er «Ånd fra himlen, kom med nåde».

Elevine Heede levde fra 1820 til 1883.
Gjennom mesteparten av sitt liv bodde hun i fødebyen Arendal, men i 1874, 54 år gammel, brøt hun opp og flyttet til Kristiania. Her arbeidet hun som språklærer ved Metodistkirkens presteseminar, som redaktør for Metodistkirkens barneblad og som redaktør for Metodistkirkens salmebok «Zions Harpe».
Dette redaktørarbeidet besto i stor grad i å oversette sanger og salmer fra andre språk, men også å skrive egne tekster. Av disse er «Ånd fra himlen» den mest kjente.

Åpningssalme med pinsesus
Det er ikke få gudstjenester i norske kirker, frimenigheter og andre kristne sammenhenger som i løpet av et år enten åpnes med avsluttes med at menigheten synger denne salmen. I tillegg må den kunne sies å ha et sus av pinse over seg.
Den står i de aller fleste sang- og salmebøker som har vært gitt ut i Norge helt siden den sto i utgaven av «Zions Harpe» fra 1879, da med tittelen «Hør vor Bøn».
I tillegg til teksten, laget hun også melodien. Både tekst og melodi, så vel sammen som hver for seg, har tålt de nærmere 150 år som er gått siden de ble til.

Verset som ble borte
Med unntak av Metodistkirkens salmebok, står salmen med tre vers i alle de sang- og salmebøker som er i bruk i dag og hvor den er med. Men i originalutgaven hadde den fire vers.
Det som i utgangspunktet var salmens tredje vers er blitt sløyfet. Verset er slik, her gjengitt etter originalversjonen:
«Kom dog, kom, o Herre kjære,
Træng i vore Hjerter ind!
Styrk vor Tro og giv os mere,
Hellige vor Sjæl og Sind.
O, du maa dit Øre vende
Til vort længselsfulde Raab,
Nu fra Himlen Ild du sende,
Døb os her med Aandens Daab!»

Da salmen kom med i Landstads Reviderte Salmebok på 1920-tallet, var det uten det tredje verset. Salmehistorikere har spurt seg om dette har sammenheng med den siste linjen i verset («Døb os her med Aandens Daab»).
Det virker logisk. «Åndens dåp» er ikke et begrep man gjerne bruker i lutherske sammenhenger. Bare det faktum at forfatteren av teksten var metodist bidro nok til en viss varsomhet fra salmebok-redaktør Gustav Jensens side. I forfatterinformasjonen står det da også nokså knapt: «Elevine Heede, norsk lærerinne, d. 1883».
I praktisk talt alle de sang- og salmebøkene som er kommet etter at Landstads Reviderte kom ut, og hvor denne teksten har stått, har det vært uten dette tredje verset. Dette gjelder også i sammenhenger der uttrykket «Åndens dåp» er helt uproblematisk og faktisk en naturlig del av både språket og forkynnelsen.

Tette bånd
En bønn om «Åndens dåp» kunne nok være kontroversiell i en luthersk salmebok, både på 1920-tallet og senere. Imidlertid er det tette bånd både historisk og teologisk mellom metodistkirken på den ene siden og både Frelsesarmeen og pinsebevegelsen på den andre. Både William Booth og T.B. Barratt, henholdsvis Frelsesarmeens grunnlegger og pinsebevegelsens «far» i Norge, hadde sin bakgrunn i metodismen, og begge hadde vært metodistprester.
Også i Misjonskirken er dette slektskapet nært, og de tre bevegelsene har langt på vei hatt den samme forkynnelsen og teologien om helliggjørelsen. I alle disse kirkene er det derfor helt naturlig å be Herren sende «Åndens dåp».

Egen gate

I 1992 valgte Arendal kommune å gi en gate navnet «Elevine Heedes vei».
Hun er den eneste kvinnelige salmedikter i Norge som har fått en slik heder.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Elevine Heedes vei – en salmedikter fra Arendal (2020)

Publisert på KPK, pinsen 2021

Tilføyelse:
I utgaven av Frelsesarmeens sangbok fra 1915 har salmen fire vers.
Her er imidlertid linjen «Døb os her med Aandens Daap» er endret til det langt mer diffuse «la os tro med haab mot haab». I de senere utgavene av Frelsesarmeens sangbok står de samme tre versene som i de andre norske sang- og salmebøkene. I den danske sangboka for Frelsens Hær står det fire vers, men også her brukes formuleringen «håp mot håp».
Uttrykket «håp mot håp» er hentet fra Paulus’ brev til romerne, der det heter: «Mot håp trodde han med håp, forat han skulde bli mange folks far efter det som sagt var: Så skal din ætt bli» (4, 18 – 1930-oversettelsen). Så får man bare spekulere over hvorfor de som redigerte Frelsesarmeens sangbok i 1915 valgte å erstatte «Åndens dåp» med «håp mot håp».
De spekulasjonene får man eventuelt ta i en annen sammenheng.

Bildene:
* Bildet øverst er det eneste kjente fotografiet som finnes av salmedikteren Elevine Heede (Foto: Metodistkirken i Norge)
* Bildet av gateskiltet er tatt av artikkelforfatteren.

Verdens eldste julesalme

Nest etter englesangen på Betlehems-markene, er den latinske hymnen «Veni, redemptor gentium» den eldste julesalmen vi kjenner, og som fremdeles er i bruk. Vi kjenner den som «Folkefrelsar til oss kom».

Allerede i de nytestamentlige brevene finnes det tekster som trolig har fungert som hymner eller salmer i urmenigheten. I brevet til menigheten i Kollosæ skrev Paulus: «La Kristi ord få rikelig plass hos dere, så dere med visdom kan lære og rettlede hverandre, med salmer, hymner og åndelige sanger; syng for Gud av et takknemlig hjerte» (3, 16 – overs. 1978/85). I det samme brevet (kapittel 1, vers 15-20) finner vi en slik tekst.

Biskop Ambrosius
Når det gjelder «Folkefrelsar», er den skrevet av biskop Ambrosius av Milano i siste halvdel av 300-tallet. Ambrosius regnes som en av de mest betydelige, kirkelige skikkelser i historien. Han var i utgangspunktet statstjenestemann, men ble biskop i 374.
Da hadde han, som statstjenestemann, forsøkt å mekle i en konflikt mellom to retninger i kirker som sto steilt mot hverandre etter at den sittende biskop i Milano hadde avgått ved døden.
Plutselig reiste det seg et krav om at Ambrosius måtte bli biskop, til tross for at verken var teolog eller døpt.
Som biskop var han avholdt, men samtidig kjent som en dyktig og myndig kirkeleder.
Ambrosius døde i 397; da var han omkring 60 år gammel.

Salmer
Ambroius skal ha skrevet flere salmetekster, men denne er en av de få man med sikkerhet kan si at stammer fra ham.
Temaet i salmen er det som i teologien kalles «inkarnasjonen», det vil si at Gud ble menneske, og ikke minst det som gjerne kalles «jomfrufødselen».
Teksten tar for seg mange av spørsmålene knyttet til disse temaene, og formidler troens og kirkens svar på dem.
Etter hvert som markeringen av adventstiden ble viktigere ut over på 400-tallet, fikk også denne salmen større betydning.

Oversettelser
Ambrosius skrev på latin, men allerede på 1100-tallet skal den ha blitt oversatt til tysk.
På 1520-tallet ble den oversatt til tysk igjen, denne gang av Martin Luther: «Nun komm der Heiden Heiland».
I Danmark-Norge, som var ett av de første «lutherske» landene i Europa utenfor Tyskland, kom den med i ei salmebok i 1569.
Både denne og en rekke senere versjoner, bygde på Luthers oversettelse. Det gjaldt også Landstads versjon fra 1855.
I 1906 satte presten og salmedikteren Bernt Støylen seg ned og skrev en nynorsk tekst, med bakgrunn i den latinske originalen.
I 1926 kom denne med i Landstads Reviderte Salmebok. Året før hadde den også kommet med i nynorsk salmebok.
Den kom også med i de neste utgavene av Norsk Salmebok, først som nr. 1 (1985-utgaven) og nå som nr. 2.
Den brukes nok mer i kirkelige sammenhenger enn på bedehus og i frikirker.
I tillegg til Norsk Salmebok står den også, i Støylens oversettelse, i den katolske kirkes salmebok.
Salmen har sju vers i de norske salmebøkene der den er med.


Folkefrelsar til oss kom
Folkefrelsar, til oss kom,
fødd av møy i armodsdom!
Heile verdi undrast på
kvi du soleîs koma må.

Herrens under her me ser,
ved Guds Ande dette skjer.
Livsens ord frå himmerik
vert i kjøt og blod oss lik.

Utan synd han boren er
som all synd for verdi ber.
Han er både Gud og mann,
alle folk han frelsa kann.

Frå Gud Fader kom han her,
heim til Gud hans vegar ber,
ned han fór til helheims land,
upp fór til Guds høgre hand.

Du som er Gud Fader lik,
ver i vanmakt sigerrik!
Med din guddomsvelde kom,
styrk oss i vår armodsdom.

Klårt di krubbe skina kann,
ljoset nytt i natti rann,
naud og natt til ende er,
trui alltid ljoset ser.

Lov og takk, du Herre kjær,
som til verdi komen er!
Fader god og Ande blid,
lov og takk til evig tid!

Kilder:
snl.no
Salmebloggen.no
Wikipedia

«Hvilken venn vi har i Jesus»

Av Nils-Petter Enstad

Det er en av de mest kjente salmetekstene i hele den vestlige verden, på linje med «Å, store Gud», «Å, bli hos meg» og «Amazing Grace». Joseph Scriven, som skrev den, støtte på flere tragedier i sitt liv, og fant hjelp i de erfaringene han satte ord på med sin sangtekst.


Det finnes to ulike, litt anekdotiske fortellinger om bakgrunnen for hvorfor Joseph Scriven, som var født i Irland, skrev denne sangen.

Bruden
Den ene handler om at dagen før han skulle gifte seg hadde hun som skulle vært brud omkommet i en båtulykke.
Det var selvfølgelig et sjokk og en stor sorg, men midt i denne store sorgen husket han et løfte han og hans forlovede hadde gitt hverandre: Når de møtte tunge dager, skulle de hver for seg legge det som var tungt fram for Gud i bønn.
Dette gjorde Joseph, og det fortelles at han gråt og ba i tre timer.
Om ikke sorgen gikk over, ga bønnekampen ham mot og kraft til å gå videre i livet.
Ut av den kampen kom så denne teksten.
Det var etter denne tragedien at han emigrerte til Canada.
Da var han enten 24 eller 25 år gammel. Noen kilder sier han var født i 1819, andre i 1820.

Moren
Den andre versjonen går ut på at Joseph skrev denne teksten som en hilsen til sin mor da hun var alvorlig syk.
Hun bodde fremdeles i Dublin, og sønnen hadde ikke mulighet til å reise fra Canada for å besøke henne. Dette skal ha vært i 1857, altså 13 år etter at han utvandret.
Mye tyder derfor på at det var morens sykdom som var bakgrunnen for at teksten ble skrevet, og ikke forlovedens død nokså mange år tidligere.
At han var forlovet med en ung kvinne som døde kort tid før bryllupet regnes imidlertid som et historisk faktum.
En stund etter at han hadde sendt diktet til moren ble han selv alvorlig syk. En venn som besøkte ham fant noen ark der han hadde kladdet versene før han renskrev dem og sendte dem til moren.
- Er det du som har skrevet dette? spurte vennen.
- Gud og jeg skrev det i fellesskap, skal Scriven ha svart.

Publisering
I utgangspunktet hadde ikke Scriven tenkt at teksten hans skulle publiseres, men i 1865 sto den, uten forfatter, i en samling som het «Social Hymns». Denne ble gitt ut i Boston.
I en senere utgave av den samme samlingen var forfatterens navn med.
I 1868 fikk den også sin melodi. Den ble skrevet av Charles C. Converse, som var en amerikansk advokat og kirkemusiker. Både tekst og melodi slo godt an, og i 1875 kom sangen med i samlingen «Gospel Hymns and Sacred Songs». Denne var redigert av Moodys nære medarbeider Ira Sankey, og fikk enorm betydning for salmesangen både i de engelsktalende land og i Norden.

Norsk oversettelse
En flittig bruker av Sankeys sanger var Elevine Heede fra Arendal.
I 1877 oversatte hun teksten til norsk.
Da arbeidet hun som språklærer ved Metodistkirkens presteseminar i Kristiania, samtidig som hun redigerte Metodistkirkens barneblad og hadde også ansvaret for å sette sammen Metodistkirkens salmebok.
Da den kom ut hadde hun skrevet og/eller oversatt de aller fleste av de mer enn 200 tekstene i denne salmeboka.
I dag står «Hvilken venn» i de fleste kristne sang- og salmesamlinger på norsk.
I Norsk Salmebok har den vært med siden 1985.

Innspillinger
Sangen er blitt innspilt, om ikke tusenvis, så hundrevis av ganger, og av nesten like mange artister.
Fra øverste hylle kan man nevne navn som Aretha Franklin, Willie Nelson, Elvis Presley, Johnny Cash, Dolly Parton, Mahaila Jackson og Kenny Rogers.
Av norske innspillinger kan nevnes Jan Groth, Rune Larsen, Aage Samuelsen, Kenneth Sivertsen, Gunstein Draugedalen, Olav Werner og Sputnik.

Minnesmerke
Joseph Scriven var utdannet som lærer.
Etter at han kom til Canada arbeidet han som dette, men også med økonomisk og praktisk bistand blant fattige, enker og syke.
Han tilhørte kirkesamfunnet Plymouth-brødrene, og det hevdes at han tok Bergprekenen helt bokstavelig, like til det å gi bort sine egne klær til folk som trengte det.
Han døde i 1886, 66 år gammel. Trolig hadde han, som forloveden 40 år tidligere, omkommet ved et drukningsuhell.
Han ble funnet ved bredden av Lake Rice, der han bodde.
Der ble det senere reist et minnesmerke der ordene «What a Friend we have in Jesus» er hugget inn.

Publisert av Kristelig Pressekontor, apil 2020

Jakob Sande:Frå Betlehem til Getsemane og Golgata

Av Nils-Petter Enstad

Diktaren Jakob Sande var fødd i Dale i Sunnfjord 1. desember 1906 og døydde i Oslo 16. mars 1967, knapt 60 år. Han let etter seg ei rik, lyrisk arv, mellom anna to av de vakraste tekstane i Norsk Salmebok: Ein om Betlehem og ein om Getsemane.


Far til Jakob Sande var klokkar og lærar i Dale, og Jakob vaks opp med dei bibelske forteljingane og omgrepa rundt seg.
I skulestova hang det to kart: Eit av Noreg og eit av Jødeland på Jesu tid.

Bibelske omgrep og barsk humor
Om ikkje Sande skreiv så mange dikt som var «reint religiøse», er det mange dikt der dei bibelske omgrepa ligg tett under overflata, og dei bibelske referansane står i kø.
Eit slikt dikt er «Legende» frå samlinga «Korn og klunger» (1950).
Her er forteljinga om då Moses førde Israels folk tørrskodd over Raudehavet fortald med burlesk humor.
I debutsamlinga hadde han gjort noko av det same i diktet «Saltstytta».
Her er det forteljinga om Lot og kona hans som vert attfortald.
Legg ein dei to dikta ved sidan av kvarandre i dag, er det nok lett å sjå at humoren i Lot-diktet er av eit langt røffare slag enn i diktet om Raudehavet.
I diktet «Den gløymde spedalske» frå samlinga «Villskog» (1936) går Sande inn i forteljinga frå Lukas-evangeliet om dei ti spedalske som vart friske då dei møtte Jesus.
I denne flokken har Sande dikta inn ein spedalsk til, ein som ikkje var til stades då dei andre møtte Jesus frå Nasaret.
Det er eit langt og dramatisk dikt, som kanskje kan lesast som eit rop frå ein som lengta etter å være med i flokken som hadde møtt Jesus, men ikkje var til stades då han kom?

Mangfaldig diktar
Jakob Sande var ein mangfaldig diktar.
Han skreiv humoristiske dikt, han skreiv makabre dikt og han skreiv alvorlege dikt.
Og han skreiv religiøse dikt – lat oss kalla dei «salmar».
Det mest kjende er «Det lyser i stille grender», som Sande skal ha skrive ein steikande varm sommardag i 1931. Det var joleheftet «Jol i Sunnfjord» som hadde tinga dette diktet, som frå Sande si side berre het «Jolekveld».
I denne tida vart også eit av dei andre, sterkaste religiøse dikta til Jakob Sande skrive. Det heiter berre «Salme», og fortel om Jesu kamp i Getsemane, då han stod for Pilatus og då han leid på Golgata.
Det er eit av dei sterkaste pasjonsdikta i norsk litteratur:
«Du som låg i natti seine,
sorgtung vanvørd og aleine,
skjelvande på såre kne.
Du som skåli trufast tømde
medan alle dine rømde,
stridsmann frå Getsemane.»

Dei fire versa enda opp med noko som ikkje kan kallast anna enn ei bøn:
«Lær mi sjel kor du laut lida,
syn meg såret ditt i sida,
styrk og nør mi veike tru.
Syn meg dine merkte hender
så eg frelst mitt auga vender
Opp til deg på krossen, du.»

Diktet «Salme» vart med i samlinga «Storm frå vest», som kom ut i 1931, medan «Jolekveld» ikkje kom med i nokon av det diktsamlingane Sande ga ut medan han levde. Men då Gyldendal i 1998 gav ut ei ny og komplett utgåve av «Dikt i samling», var også «Jolekveld» frå 1931 med. Då var teksten for lengst vorte «folke-eige», mellom anna gjennom Sissel Kyrkjebø sin LP med julesongar frå 1987.
I 1929, to år før desse tekstane vart skrivne, hadde Sande gjeve ut si første bok. Det var diktsamlinga «Svarte næter», som kom på Gyldendal. Boka fekk god omtale i pressa, med eit viktig unntak: I den kristne avisa «Dagen» vart mange av dikta kritiserte for det meldaren oppfatta som harselas med trua og det heilage.
Sande tok seg svært nær av den kritikken, og den sterke salmeteksten i den neste boka kan kanskje lesast som eit svar på denne kritikken.
Lyrikaren Marie Takvam har skildra han slik: «Han laga 'styggeprat og bibelsitat' i ei sann blanding – og han fekk folk til å le».
Også i prosatekstane sine fann han stoff frå Bibelen – til dømes i den burleske novella «Samson og Dalila».

Berre til langfredag?
Det har vore sagt at Jakob Sande sine religiøse dikt rekk frå jula og fram til langfredag, men dei når ikkje fram til påskemorgon.
Ei slik analyse kan ha mykje ved seg.
Frimodet strakk kanskje ikkje heilt til når det vart spurd etter det personlege vitnemålet? Ikkje minst diktet om den gløymde spedalske kan tyde på det.
Ein lyt vedgå at ein finn mykje harselas med både prestar og andre «fromme» i dikta hans, men så smerteleg det kanskje er for nokre: Kritikk av kyrkje og prest er ikkje det same som harselas med trua eller det guddommelege.
Kan hende tvert om.


«Salme»
Du som låg i natti seine
Sorgtung vanvørd og aleine
Skjelvande på såre kne
Du som skåli trufast tømde
medan alle dine rømde
Stridsmann frå Getsemane

Du som spotta vart og banna
Kront med klungerkrans om panna
Medan augo brann i sorg
Du som stod i namnlaus pine
Skild frå dei du kalla dine
Einsam i Pilati borg

Du som hekk til krossen nagla
Medan blodut sveitte hagla
Frå di panne då du sa:
"Fader, kvifor gjekk du frå meg?"
Å lat nådens blodstraum nå meg!
Offerlam frå Golgata

Lær mi sjel kor du laut lida
Syn meg såret ditt i sida
Styrk og nør mi veike tru
Syn meg dine merkte hender
Så eg frelst mitt auga vender
Opp til deg på krossen du

Jakob Sande