«Navnet Jesus» - en sang som fortsatt lever

Av Nils-Petter Enstad

I Krigsropet nummer 8, datert 24. februar 1923, sto det, som det pleide, noen sangtekster på den siste av de åtte sidene som bladet den gang besto av. I dette nummeret sto det tre slike. To av dem var godt kjente, men den tredje var helt ny. Den skilte seg ut fra de andre to ved at det var tatt med en henvisning til et bibelvers, ved at det ble henvist til en melodi og ved at forfatteren var oppgitt.

Teksten hadde fått overskriften «Det evige navn!» og bibelverset var Salme 72, 17, her gjengitt slik teksten var i 1923: «Hans navn skal bli til evig tid; og saa længe solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd, og man skal velsigne sig ved ham».
Som melodi sto oppført «Zulumelodien», og teksten, tre vers med omkved, var signert «David Welander».
Sangen var «Navnet Jesus blekner aldri»; en tekst den 27 år gamle frelsesoffiseren hadde skrevet en måned tidligere.
De tre versene ble til som summen av flere opplevelser og inntrykk som et kreativt sinn hadde mottatt over lang tid.
Hundre år etter at teksten ble til, er det neppe særlig kontroversielt å hevde at dette er en av de viktigste og mest betydningsfulle salmetekstene som ble skrevet på norsk i hele det 20. århundre.
Dette er fortellingen som den sangen og han som skrev den.

Forfatteren
Olaf David Welander, som var hans fulle navn, ble født i Kristiania i 1896.
Hans interesse for musikk ble vakt tidlig. «Alt som det var låt i, prøvde han å få låt ut av», heter det i en artikkel i «Den unge soldat» i 1928. Som gutt spilte han B-kornett i skolemusikken til Grünerløkka skole.
Da han var 13 år hadde han den store sorg å miste sin mor. Hun var en varm kristen, og sønnen David hadde en av sine første, religiøse opplevelser under et møte sammen med henne. Den skal vi komme tilbake til.
Omtrent på den tida ble familien også rammet av et annet slag: Adolf Welander, svensk kunstsmed med en blomstrende virksomhet i Kristiania, gikk konkurs fordi han hadde kausjonert for en venn.
Uten jobb og inntekt og med aleneansvar for fire sønner, gjorde som også andre har gjort i slike situasjoner: Han fikk seg jobb på Rjukan, der det var stor anleggsvirksomhet, ikke minst i regi av Norsk Hydro.
Hit flyttet han med de fire sønnene.
David skulle da opp i sjuende klasse, men falt tydeligvis mellom noen stoler, og begynte i stedet å jobbe på Hydro, han også.
Musikkinteressen fra hovedstaden tok han med seg til den nye byen, der han ble med i byorkesteret, der han spilte ess-kornet. Han var orkesterets yngste medlem, 14 år gammel.

Frelsesarmeen
På den tiden kom Frelsesarmeen til Rjukan. Det skjedde i 1910. Da det ble annonsert «musikkfest» i Frelsesarmeen gikk han dit.
Resten er historie, kan det være fristende å oppsummere med: Unggutten ble frelst, han ble frelsessoldat og fikk i oppgave å øve opp et hornorkester i menigheten.
Frelsesarmeens hornorkester på Rjukan hadde et godt navn i mange tiår, helt fram til 1960-tallet. Da flyttet Hydro mye av sin virksomhet på Rjukan til Herøya, noe som blant annet førte til en årelating av all kristen virksomhet i byen mellom fjellene ved at folk flyttet.
I 1915 ble han kadett ved Frelsesarmeens krigsskole, og etter først å ha vært kadettsersjant var han assistent ved korpsene på Ekeberg i hovedstaden og så Hamar. Deretter fikk han ordre til redaksjonsavdelingen ved hovedkvarteret, der han blant annet hadde ansvaret for å redigere barnebladet «Den unge soldat».
Til tross for at han formelt sett ikke engang hadde fullført folkeskolen, viste han tidlig tegn på stor intellektuell begavelse, ikke minst på det språklige området. I mange år var han sekretær og tolk for engelskspråklige ledere, og var også tolk for engelskspråklige kongresstalere.

«Mørke og lys»
Fra tiden da han jobbet på Hydro fikk David Welander med seg et minne som skulle følge ham hele livet: En arbeidsulykke førte til at han fikk svovelsyre rett i det ene øyet. Han mistet synet på dette øyet, og arret fra ulykken var ikke direkte vakkert. Mesteparten av sitt voksne liv brukte han derfor briller med mørke glass, dels for å skjerme det friske øyet, dels for å skjule det ødelagte.
De mørke brilleglassene ble som et kjennetegn på David Welander.
I Krigsropet datert 9. desember 1922 ble sangen «Jeg har vandret med Jesus» publisert første gang, med tekst og melodi av «ensein David Welander».
Sangen begynner med setningen «Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys».
Mange har tenkt at denne linjen var en slags referanse til ulykken og det ødelagte øyet. Welander selv skal aldri ha gitt uttrykk for en slik kobling. Han var tvert imot tydelig på at sangen ikke hadde noen spesiell forhistorie; den var, som han selv sa, «et enkelt vitnesbyrd».
Men uttrykket «vandre med Jesus i mørke og lys» har festet seg som et ordtak i kristen språkbruk, og brukes ofte. Minneordene i Krigsropet etter Welanders bortgang fikk da også overskriften «Han vandret med Jesus i mørke og lys».

«Navnet Jesus»
Når det gjelder sangen om navnet Jesus, har Welander selv fortalt: «Det var sommeren 1922 at den første gnist til denne sang ble tent. Frelsesarmeen hadde sin årskongress i Oslo under ledelse av general Bramwell Booth. (…) Som et ledd i kongressen ble det holdt et misjonsmøte i Calmeyergaten misjonshus, som var helt fullsatt for anledningen». Han forteller videre at ett av innslagene i møtet var at to norske ektepar som hadde vært stasjonert i «Zululand» (Sør-Afrika), sammen med en engelsk offiser, framførte en sang på zuluspråket, og Welander fortsetter: «…musikalske som de alle var, improviserte de på zuluenes vis flerstemmig sang», og framføringen ble et av kongressens høydepunkter, skriver han.
Melodien fenget og det tok ikke lang tid før den ble tatt i bruk som alternativ tone til flere kjente, kristne sanger. En av dem var «Hvilken venn vi har i Jesus».
«Jeg følte imidlertid at «zulumelodien», burde han sin egen originale tekst som sto i samsvar med ånden i det nevnte misjonsmøte, men det tok tid før temaet og inspirasjonen kom».
Tiden det tok var et drøyt halvår.
I januar 1923 var det 35 år siden Frelsesarmeen begynte sin virksomhet i Norge. Dette ble markert med et stort møte i Templet, i Pilestredet 22. Møtets hovedtaler var oberst Joachim Møklebost, som noen måneder senere skulle bli Frelsesarmeens nestkommanderende i Norge. I januar var han fremdeles stasjonert i Sverige, der han hadde vært feltsekretær i noen år.
Møklebost, som i dag huskes som Myklebust, var kjent som en fremragende taler. Som bibeltekst hadde han denne kvelden valgt Salme 72, 17: «La navnet hans bestå til evig tid, skyte friske skudd så lenge solen er til» (overs. 2011)!
Verset traff den unge frelsesoffiseren som satt i forsamlingen.
Da han nesten 20 år tidligere hadde vært med sin mor og hørt evangelisten Albert Lunde tale, var det dette verset den kjente forkynneren tok utgangspunkt i. I årene 1905-06 var Lunde redskap til en stor vekkelse i hovedstaden. Han var blitt omvendt ved Frelsesarmeens botsbenk i Chicago i USA i 1896 og hadde stått i flere vekkelser.
Om møtet i Templet har Welander selv fortalt: «Da fikk jeg både tema og inspirasjon. Stille listet jeg ut av møtet og unngikk å tale med noen for ikke å bli avledet. På lokaltoget til Lørenskog satte jeg meg for meg selv i en krok og skrev den første del av sangen. Kommet hjem gikk jeg straks inn på mitt soverom, og der i nattens stillhet, under en dyp kjensle av Guds nærhet, ble sangen skrevet».

Utbredelse
Da teksten var klar, sendte Welander den til den norske frelsesoffiseren Klaus Østby, som på den tiden var musikkdirektør for Frelsesarmeen i Sverige. Østby hadde laget et arrangement av Welanders melodi til «Jeg har vandret med Jesus», og nå laget han et til zulumelodien, som teksten om navnet Jesus var skrevet til.
Den ble publisert både i det norske og svenske Krigsropet tidlig i 1923, og da Frelsesarmeen ga ut en ny sangbok i 1930, var både «Navnet Jesus» og «Jeg har vandret med Jesus» med her. Begge sangene er med i de aller fleste kristne sang- og salmebøker her i landet. «Navnet Jesus» er også med i den felles lutherske «Sangboken» sin utgave fra 1935.
Når «Navnet Jesus» ikke kom i Norsk Salmebok før i 1985, skyldtes dette at den forrige utgaven av den norske kirkes salmebok ble gitt ut omtrent samtidig med at sangen ble skrevet.
Flere skal ha gitt uttrykk for sin forbauselse over at begge disse tekstene var skrevet av en mann midt i 20-årene. De syntes tekstene vitnet om en modenhet og erfaringsgrunnlag som bare langt eldre kristne kunne eie.
«Navnet Jesus» er oversatt til en rekke språk.
I desember 1950 ble den sunget på japansk for første gang, under en dåpsgudstjeneste i Nishi Akashi. Oversettelsen hadde den japanske teologen Hajime Inadomi gjort ferdig kvelden før.
Inadomi var en kjent, kristen leder i Japan, og da han og hans kone besøkte Norge sommeren 1953, ble det arrangert et møte mellom Inadomi og Welander. De to var omtrent jevngamle, i øvre halvdel av 50-årsalderen. I Krigsropets referat fra møtet mellom dem, fortelles det at japaneren snakket «et gebrokkent dansk»; Welander selv var ellers språkmektig nok, selv om japansk nok ikke var et språk han forsto eller snakket.
Haakon Dahlstrøm skriver i en av sine bøker at det tok lang tid før «Navnet Jesus» slo igjen i den engelskspråklige verden, men nå har «Never fades the name of Jesus» stått i engelske frelsesarmé-sangbøker i noen år. Oversettelsen er ved oberst Catherine Baird (1895 – 1984). Om oversettelsen hennes heter det at den «er absolutt det beste forsøket», men at det har vært vanskelig å finne gode, engelske oversettelser for de spesielle, norsk uttrykkene i sangen.
Ved Welanders død ble det skrevet at «Navnet Jesus» da var oversatt til et 20-tall ulike språk. Kirkehistorikeren Hallgeir Elstad skriver i Store Norske Leksikon at ingen norsk salmetekst har nådd så langt ut som denne.

Tjeneste
David Welander var en betydelig skikkelse i Frelsesarmeens historie og i norsk kristenliv mens han levde.
I 1928 giftet han seg med kaptein Ruth Kristoffersen, datter av to av Frelsesarmeens pionérer i Norge. De fikk fire barn, to av dem ble frelsesoffiserer, oberstene Frøydis Seland og Brynjar Welander.
Ruth og David Welander var stasjonert ved et par korps, men det var i først og fremst i administrative stillinger han gjorde sin tjeneste.
I norsk kirkehistorie huskes han først og fremst som salmedikter. En av dem som har skrevet om ham stiller spørsmålet om de mange administrative oppgavene gikk på bekostningen av den kreative og skapende Welander. Det får vi selvsagt aldri vite. Det vi vet er at han i ung alder skrev en av de mest brukte kristne salmetekstene som ble skrevet på norsk i det 20. århundre.
Hva tenkte han selv om dette?
Hans svigerdatter sier at hun husker bare at han ga uttrykk for takknemlighet og glede over at Gud hadde gitt ham den sangen som ble til velsignelse for så mange.

Faktaboks 1:
David Welander
Født 12. mars 1896 – død 22. september 1967
Frelsesoffiser fra 1915.
Hadde en rekke ledende stillinger i Frelsesarmeen: Divisjonssjef (1945-46), feltsjef (1946-50), sjefsekretær (1950-53) og krigsskolesjef (1955-59)


Faktaboks 2:
Sanger av David Welander (utvalg)
* Navnet Jesus blekner aldri
* Jeg har vandret med Jesus
* Som fuglen på gyngende kvist
* Kristen ungdom, ruster eder
* Vi er kalt å følge Jesus
* Hvor to og tre er samlet
* Jeg takker deg, kjære Herre
* Lukk opp for Jesus
* Uten grenser er Guds kjærlighet

Oversettelser:
* Er det sant som mange sier (nr. 118 i Frelsesarmeens sangbok, 2010)
* Lapp-Lisa, Guds syngende ambassadør (Oslo, 1965; Lutherstiftelsens forlag)

Kilder:
Artikler:
Befring, Johs.: David Welander som han alltid vil leve i vårt minne (Krigsropet nr. 1/1976)
Enstad, Nils-Petter: Historien bak «Navnet Jesus blekner aldri» (Krigsropet nr. 44, 1993)
Enstad, Nils-Petter: Navnet Jesus blekner aldri – århundrets bedehussang (Krigsropet, nr. 38, 1998)
Olsen, Marna: Han vandret med Jesus i mørke og lys (Nekrolog i Krigsropet, nr. 43, 1967)
Olsson, Liv: Onkel David og hans brud (Den unge soldat, nr. 36, 1928)
Usignert: «Navnet Jesus blekner aldri» - De norske forfatteren og den japanske oversetteren hilser på hverandre (Krigsropet, nr. 23, 1953)
Welander, Frode: «Navnet Jesus blekner aldri» (Moland Menighetsblad, nr. 2, 2021)
Åhlberg, Ragnar: David Welander in memoriam (Krigsropet, nr. 41, 1967)

Bøker:
Dahlstrøm, Haakon: Ord i samklang (Oslo, 1991)
Wernø Holter, Stig, m.fl.: Nytt norsk salmeleksikon, bind III (Trondheim, 2013)
Aanestad, Lars, m.fl. (red.): Kristen sang og musikk, bind 1 (Oslo, 1962)
Norsk Biografisk leksikon
Store Norske Leksikon

Informanter:
Refstie, Peder
Welander, Birthe
Welander, Brynjar

Publisert i Krigsropets påskenummer 2023

Salmen som fikk sitt eget museum

Av Nils-Petter Enstad
Kristelig Pressekontor

Den regnes blant mest kjente salmetekstene i verden, og nevnes i samme åndedrag som «Amazing Grace» og «Å, store Gud». I år er det 110 år siden sangen om «det gamle, ærverdige kors» ble skrevet. I Reed City i den amerikanske delstaten Michigan har salmen fått sitt eget museum.

Det var under en dyp troskrise at den daværende frelsesoffiseren George Bennard skrev først teksten og senere melodien til «The Old Rugged Cross».
Sangen ble skrevet i 1913. Bennard var på dette tidspunktet 40 år og hadde vært frelsesoffiser siden han var 24.
I denne tjenesten opplevde han at mange mennesker ble omvendt. I lange perioder var han reisende evangelist og drev med nybrottsarbeid på steder der Frelsesarmeen vurderte å starte menigheter. Korset var alltid et sentralt tema i hans forkynnelse.

Første vers
Høsten 1912 hadde han vært på besøk i byen der han hadde vokst opp, nemlig Albia i Iowa. Her skrev han det første verset til sangen om korset: «On a hill far away stood an old, rugged cross».
Beskrivelsen av korset, og resten av det første verset, viser at George ikke var noen «kors-romantiker». Det var ikke det smekre, vellagde korset som preget hans visjon, men tvert om det grove, knudrete korset – ikke et smykke, men et torturredskap.
På denne tiden sto han i en personlig troskamp som handlet om nettopp det å bære korset, noe som han der og da følte han ikke maktet.
Det ble med det ene verset i første omgang.
Han følte at han ikke klarte å komme videre med teksten. Han fant den fram ved flere anledninger, men kom fremdeles ikke videre.

Troskamp
Våren 1913 var han i Michigan og skulle lede en møteserie.
Fremdeles slet han med sin troskamp, men nå fant sangen sin endelige form, og George Bennard selv kom ut av troskampen med en ny frimodighet og glede i tjenesten.
På denne tiden skrev han også melodien til sangen, og den ble brukt i møtene hans.
I sine memoarer skrev han om denne sangen: «Det var som om jeg fikk en åpenbaring: Kristus og korset kan ikke ses adskilt fra hverandre».
Den kjente evangelisten Billy Sunday (1862 – 1935) fikk høre sangen, og begynte å bruke den i sine møter. Dette gjorde at sangen om korset raskt ble kjent, sunget og elsket i mange kristne miljøer.

Norske versjoner
Det finnes to norske oversettelser av «The old rugged cross».
Den mest kjente er gjort av den norskamerikanske teologen Carl Hanson i 1920. Han var knyttet til Fjellhaug skoler i Oslo fra 1919 og i ti år framover. Da kom han fra USA, og er trolig blitt kjent med sangen der.
Hans tekst er mer en gjendiktning enn en oversettelse, og det på mange måter brutale i Bennards tekst, er helt borte i Hanson sin.
Der Bennard skrev om det grove, værslitte korset, skrev Hanson om «et underbart syn».
Da pinsebevegelsens sangbok «Maran Ata» kom ut, hadde T. B. Barratt laget en annen oversettelse av Bennards tekst, som er mer i pakt med den opprinnelige versjonen.
Men det er Hansons tekst som stort sett synges i norske menigheter og bedehus.

Metodistprest

Rundt 1915 trakk George Bennard seg fra tjenesten som frelsesoffiser, og ble i stedet ordinert som metodistprest.
Også som metodistprest reiste han mye som evangelist, og han skrev etter hvert mange sanger – mer enn 300, hevdes det.
Foruten sangen om korset, er hans tekst «Hør hvor høstens herre ømt deg kaller» oversatt til norsk, og står i Sangboken, som brukes av de lutherske lekmannsorganisasjonene.
George Bennard skrev melodi til flere av sangene sine. Han var svært musikalsk, men lærte seg aldri å spille piano. Gitaren var og ble hans instrument, slik det har vært for mange med bakgrunn i Frelsesarmeen.
Da han ble enkemann i 1944, giftet han seg med Hannah Dahlstrom, som var hans faste pianist i møtene. De slo seg ned i byen Ashton i Michigan. Senere flyttet de til Reed City i den samme staten, og her døde George Bennard under et astmaanfall i 1958. Da var han 85 år gammel.
I begravelsen ble tonene til «The old rugged cross» brukt som preludium. I Reed City finnes det også et historisk museum der salmen om korset og han som skrev den er tema, og det blir besøkt av tusenvis av mennesker hvert år.
Salmen som kom ut av frelsesoffiserens troskrise er sunget inn av en lang rekke artister, ikke minst innen country-gospel-sjangeren. Jim Reeves, Patsy Cline, Johnny Cash og Willie Nelson er bare noen av disse.

«Helga natt» 175 år

Av Nils-Petter Enstad

I desember i år er det 175 år siden den franske originalen til «O, Helga natt» ble skrevet og framført for første gang.

Ved midnattsmessen julaften 1847, i den vesle, franske byen Roqumaure, ble en ny sang framført for første gang. Teksten var skrevet av byens vinhandler, Placide Cappeau, og melodien av komponisten Adolphe Adam. Sangen het «Minuit, Chrétiens». Vi kjenner den som «O, helga natt».

Det var den lokale presten som hadde oppfordret vinhandleren til å skrive et dikt om julen.Han kjente til at vinhandleren også skrev dikt.
Placide Cappeau (1808 – 77) var politisk radikal, og ble oppfattet både som sosialist og fritenker. Noen flittig kirkegjenger har han neppe vært, og prestens utfordring kom akkurat idet Cappeau skulle på en forretningsreise til Paris.
Han svarte, passe uforpliktende, at han skulle «tenke på det», men underveis til Paris begynte han å notere, og da han kom fram var de to versene ferdige. Datoen var 3. desember 1847.

Melodien
I Paris oppsøkte Cappeau komponisten Adolphe Adam (1803-56), som noen år før hadde hatt stor suksess med musikken til balletten «Giselle».
Komponisten og vinhandleren hadde felles kjente, og slik ble kontakten etablert.
Adam komponerte for det meste opera og ballettmusikk, og dette satte sitt preg også på den melodien han noen dager senere ga Cappeau notene til.
Og ved midnattsmessen julaften ble sangen framført for første gang.

Teksten
Til å være skrevet av en fritenker, formidler teksten en klassisk, kristen glede over julenattens under, nemlig den at
«gudamänskan till jorden steg ned
för att försona världens brott och synder
för oss han dödens smärta led», som det heter i den svenske versjonen.

I det neste verset gjør dikteren et teologisk grep som er mindre kontroversielt i dag enn det var for 175 år siden: Han kobler forsoningsverket sammen med frigjøringen av de som er undertrykt.
Det er de gamle revolusjonsidealene om frihet, likhet og brorskap i en julesang:
«Ty frälsar'n krossat våra tunga bojor.
Vår jord är fri, himlen öppen nu är.
Uti din slav du ser en älskad broder,
och se, din ovän blir dig kär».

Sangen fenget, og dermed ble den også omdiskutert.
Det var ille nok at teksten skrevet av en fritenker og sosialist, men for godt mål hevdet man også at komponisten var jøde – noe han faktisk ikke var.
I det kulturelle klima som rådet i deler av Frankrike på den tiden var dette så ille som det kunne blitt, både sammen og hver for seg.

Utbredelse
Men sangen var født, og den spredte seg til andre land.
Den ble oversatt til engelsk i 1855 av den amerikanske journalisten John Sullivan Dwight.
I hans versjon er det ett vers mer enn i originalen, og i dette verset blir «antislaveriperspektivet» utvidet ytterligere – et sterkt signal fem år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut.
Julaften 1906 ble den engelske versjonen, som historiens første julesang, spilt i et radioprogram.
Den første plateinnspillingen sto tenoren Enrico Caruso (1873-1921) for i 1916.
Både Arve Sigvaldsen og Ole Paus har laget norske oversettelser av Cappeaus tekst, men for et nordisk publikum er det den svenske versjonen, framført av tenoren Jussi Björling, som er best kjent.
Og til tross for dens enestående posisjon som en sang for julen, finner man teksten bare i de aller færreste kristne sang- og salmebøker.
Det er da heller ikke en sang som egner seg spesielt godt for fellessang.

Jussi Björling
Jussi Björling ble regnet som verdens fremste, mannlige operasanger i sin levetid.
Han hadde hatt sitt store, internasjonale gjennombrudd på 1930-tallet, mens han ennå var i 20-årsalderen.
En februardag i 1959 gikk han i studio og sang inn «O helga natt», en innspilling som har satt standarden for denne sangen.
Mange mannlige sangere har spilt den inn senere, men det er Jussi Björlings versjon som «gjelder».
Jussi Björling døde bare halvannet år etter at han hadde spilt inn «O helga natt». Han ble ikke mer enn 49 år. Han hadde da hatt flere hjerteanfall, og det var også kjent at han slet med et tungt alkoholmisbruk.
Denne kunnskapen legger kanskje en ekstra dimensjon til opplevelsen av sangen når den formidler sitt budskap om frigjøring fra lenker og tvang, i konserter og gjennom kjøpesentrenes høyttaleranlegg.
Fritenkerens julesang formidler et sant, kristent evangelium.

Publisert via Kristelig Pressekontor

Misjonssalmer i krigens skygge

Av Nils-Petter Enstad

Det var krig i Norge, året var 1942. Mange menigheter opplevde stor søkning til sine gudstjenester, samtidig som Den norske kirke var under sterkt press fra de nazistiske myndighetene for at kirken skulle tilpasse seg «den nye tid».

Det norske Misjonsselskap skulle markere sitt 100-årsjubileum.
Samme år hadde selskapet ansatt den 26 år gamle cand.theol. Sigurd Lunde som ungdomssekretær.
Sigurd Lunde (1916 – 2006) var fra Stavanger, der også Misjonsselskapets hovedkontor lå. Allerede som 16-åring hadde han skrevet tekst og melodi til en sang som fremdeles huskes: «Jeg er frelst, å, for en nåde».
I jubileumsåret skrev han en ny tekst.
Det var «Se, markene er hvite og høsten er så stor/og de er få som kjemper for Jesus her på jord».
Selv om Lunde komponerte melodier selv, valgte han i dette tilfellet å bruke en melodi av den tysk-amerikanske salmekomponisten Adam Geibel (1855 – 1933).

Ikke i salmeboka
«Se, markene er hvite» er godt kjent i norske vekkelsesbevegelser, og det er derfor litt overraskende at den faktisk kun står i den lutherske Sangboken og i Frelsesarmeens Sangbok.
Den står ikke i Norsk Salmebok og heller ikke i sangbøkene til pinsebevegelsen, De frie venner eller Misjonsforbundet.
I Frelsesarmeens sangbøker har den vært med siden 1948, i «Sangboken» kom den med i 1962.
Det bærende motivet i teksten er Jesu ord i Johannes-evangeliet: «Dere sier: Ennå er det fire måneder til innhøstingen. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst» (Joh 4, 35).
Etter krigen ble Sigurd Lunde redaktør for Norsk Misjonstidende.

Fra radioprest til biskop
I 1952 ble han ansatt som programsekretær for religiøse programmer i NRK. Her huskes han særlig for programposten «Sanger og salmer vi gjerne hører».
Etter noen år som prest i Ullern i Oslo, ble han i 1977 biskop i Stavanger.
Han var ikke blant de kirkeledere som skapte overskrifter i sine ni bispeår. Han var betraktet som en teologisk konservativ, men personlig romslig kirkeleder. Han var levende opptatt av kristen sang og musikk, og satt som medlem i flere komiteer som arbeidet med dette. Blant de mange sangene han dels skrev, dels komponerte, dels oversatte kan nevnes «Dine løfter er mange», som han skrev både tekst og melodi til, og «Jeg er i Herrens hender», som han skrev tonen til. Han skrev også flere bøker.

«Jordens største under»

En annen salmetekst som ble til i forbindelse med Misjonsselskapets 100-årsjubileum var «Guds menighet er jordens største under», med tekst av Ronald Fangen og melodi av Arild Sandvold.
Ronald Fangen (1895 – 1947) var en kjent, kulturkonservativ forfatter i mellomkrigstida.
På 1930-tallet kom han i kontakt med Oxford-bevegelsen og opplevde en sterk, personlig omvendelse. Dette preget hans forfatterskap resten av livet.
Alt i 1940 ble han, som den første norske forfatteren, arrestert av tyskerne og plassert i Møllergata 19. Her ble han så syk at han ble løslatt igjen i 1941.
Da tok han fatt på arbeidet med å skrive en kantate til Misjonsselskapets 100-årsjubileum året etter. Kantaten var delt i tre: «Fra Babel til Kristus», «Fra Kristus til i dag» og «Fra i dag til Kristi gjenkomst».
Det vi i dag kjenner som denne salmen, er de tre siste av i alt fem vers i en tekst fra denne delen av kantaten. I 1967 laget Arnfinn Øien (1922 – 2018) en ny melodi, og det er denne som brukes i dag.
Fangens tekst er sterkt preget av tiden den ble til i, som når det i det første verset heter «… mens verdens riker stiger og de synker» og i det tredje «… er natten lang, er kampen full av kvaler», og det hele munner ut i Jesu løfte: «Se, jeg kommer snart».
Om begge disse misjonssalmene fra krigens dager kan det vel sies, med en omskrivning av Henrik Wergeland: «I slik en tid skapes salmer, Gud!».

Publisert på KPK

Hvem skrev «Den himmelske lovsang»?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Sangen «Den himmelske lovsang» kalles ofte for «Metodistenes nasjonalsang». I de fleste norske sang- og salmebøker der denne sangen er med, er amerikaneren James R. Murray (1845 – 1905) kreditert som opphavsmann både for tekst og melodi. Når det gjelder melodien, kan dette være korrekt, men når det gjelder teksten, må det kunne slås fast med en sannsynlighet som grenser til fakta at den er skrevet av Elevine Heede, salmedikteren fra Arendal.

«Den himmelske lovsang» er spilt inn på plate en rekke ganger og av kjente sangere. Her kan nevnes solister som Rune Larsen, Artur Ericson, Olav Werner og Marianne Juvik Sæbø, eller duoer som Wenche Martinsen og Kjell Fjalsett og ekteparet Monica og Per de Lange – også de fra Arendal.

Den første metodist?
Elevine Heede (1820-83) ble født og vokste opp i Arendal, der hennes far drev forretning. Hun var nummer to i en søskenflokk som besto av henne selv og to brødre.
Familien hadde god økonomi, og etter konfirmasjonen reiste Elevine utenlands og bodde i en periode i Paris, hos en engelsk familie som tilhørte Metodistkirken. Her kom hun til en personlig kristen tro.
Da hun kom hjem til Arendal igjen var det som byens, kanskje også landets, første metodist. Dette var 15 år før de første metodistmenighetene i Norge ble dannet og 20 år metodismen kom til Arendal.
I Arendal arbeidet Elevine som lærer, samtidig som hun oversatte både sanger og fortellinger som hun var blitt kjent med på sine reiser. Hun skrev også egne tekster.
I 1873 flyttet hun til Kristiania og ble her de ti siste årene av sitt liv.
Her arbeidet hun som språklærer ved metodistkirkens presteseminar, samtidig som hun redigerte kirkens barneblad og – ikke minst! – kirkens salmebok. «Zions Harpe» kom ut i 1876 og Elevine hadde skrevet, oversatt eller bearbeidet de aller fleste av de drøyt 250 tekstene i denne. Blant tekstene var både den mye brukte åpnings- og/eller avslutningssalmen «Ånd fra himlen, kom med nåde» og «Den himmelske lovsang».

Forfatter?
Ikke for noen av tekstene i «Zions Harpe» er det oppgitt noen forfatter, utover det som står i forordet om at de fleste tekstene er skrevet eller oversatt av Elevine Heede.
Blant de oversettelsene hun gjorde finner vi salmer som «Hvilken venn vi har i Jesus» og «Nærmere deg, min Gud».
Mange av tekstene hennes ble først publisert i barnebladet «Den lille Børneven», som hun redigerte til sin død. Det er imidlertid en kjent sak at Elevine Heede i liten grad signerte salmetekster, det være seg hennes egne eller andre som hun hadde oversatt. Til nød kunne hun skrive «ved E.H.», ikke minst dersom hun hadde fått idé eller inspirasjon fra andre tekster.
«Ånd fra himlen» står i de fleste norske salmebøker. Melodien til denne er også ved Elevine Heede.
James Murray, som er oppgitt som både forfatter og komponist av «Den himmelske lovsang», skrev også salmetekster. På nettstedet hymnary.org er han kreditert for 95 tekster og 68 melodier.
Men skrev han denne?

Ikke funnet
Tross iherdige forsøk fra flere salmehistorikere, har ingen klart å finne en engelsk tekst, signert Murray eller andre, som kan være den opprinnelige teksten til «Den himmelske lovsang».
Opphavet til teksten til «Den himmelske lovsang» har da også vært problematisert også tidligere, både i oppslagsverk og i forfatterinformasjonen i ulike sang- og salmebøker. Både i Sangboken (de lutherske organisasjonene) og Nye Salmer og Sanger (Misjonskirken i Norge) heter det at teksten er «Trolig fra engelsk», og Elevine Heede er oppført som oversetter.
I «Lundes sang- og salmeleksikon» heter det: «Denne sangen ble første gang trykt på norsk i Zions Harpe i 1878, og er antatt å være en oversettelse av Elevine Heede. Men noen original er ikke funnet, så det er sannsynlig at hun har skrevet den selv».
I verket «Kristen sang og musikk» er man inne på samme tanke: «En har formodet at det er en oversettelse fra engelsk ved Elevine Heede, men tross omfattende undersøkelser har det ikke vært mulig å finne noen tilsvarende original. Det er derfor mulig at det er en original sang av E.H.».
Ordet «mulig» bør nok erstattes med «mest sannsynlig», og det er kanskje derfor på tide å slå fast at dette trolig er en original tekst fra Elevine Heedes penn. Det fortjener både hun og sangteksten.

Tekst og melodi
Når det gjelder teksten i de tre versene, er denne nesten påfallende uforandret etter 150 år og ulike salmebokkomiteers arbeid. Den eneste endringen har skjedd i første linje i det andre verset.
Her skrev Elevine Heede: «Hist oppe er Sangen som brusende Vande». Dette er blitt endret til «Der oppe», og de fleste tilfeller til «vannenes brusen». I ett tilfelle er det blitt til «brusende bølger».
Kombinasjonen tekst og melodi er nærmest uslåelig, og sangen egner seg ypperlig for nær sagt hvilket som helst format: Solosang, duett, sangkor og forsamlingssang.

Kilder:
Aanestad, Lars m.fl. (red.): Kristen sang og musikk, bind 1 (Stavanger, 1962)
Enstad, Nils-Petter: Elevine Heedes vei. En salmedikter fra Arendal (Arendal, 2020)
Salmelid, Tobias (red.): Lundes sang- og salmeleksikon» (Oslo, 1997)

Elvis Presley - gospel og rock

Av Nils-Petter Enstad

En augustdag for 45 år siden gikk en melding ut over hele verden: Sangeren Elvis Presley var død, 42 år gammel. Helt siden han han drøyt 20 år tidligere hadde hatt sin første suksess med en hyllest til sin mor, «That`s all right, Mama», hadde han vært et kjent navn. Elsket og beundret; hånet og foraktet, men en man ikke kom utenom. I disse dager er han igjen aktuell som hovedperson i en ny film.

Han ble kalt «The King of Rock and Roll», men det var gospelmusikken som fikk fram de beste kvalitetene hos ham som sanger. I den nye filmen kommer imidlertid denne siden av Elvis lite fram, ifølge blant annet Dagens filmanmelder.

«Sto fram» som gospelsanger
Det var med framføringen av «Peace in the Valley» i det prestisjetunge Ed Sullivan Show på amerikansk fjernsyn at Elvis «sto fram» som gospelsanger.
Han måtte kjempe for å få sunget den i programmet; Ed Sullivan ville ikke ha en kristen sang med i showet. Men han måtte bøye seg for artistens argument: Han hadde lovet sin mor å synge den.
Selv Ed Sullivan forsto at det en kristen sørstatsgutt hadde lovet mamma, ikke var gjenstand for diskusjon.

«How Great Thou art»
Det var «How Great Thou art» (Å, store Gud) som ble Elvis` signaturmelodi som gospelsanger.
Salmen er opprinnelig svensk, skrevet i 1885 av den da 26 år gamle misjonsforbundspastoren Carl Boberg.
Historien om sangens vei verden rundt fortjener å bli fortalt i en annen sammenheng.
Elvis ble kjent med salmen på 1960-tallet, og tok den med på albumet «How Great Thou art» i 1967. Dette albumet ga ham hans første Grammy-pris året etter.
Han omtalte den som sin «favoritt-gospel», og i 1970 tok han med i konsertprogrammet sitt. Det skal ha skjedd på et innfall fra artistens side: Han ringte fra bilen en halv times tid før en konsert og ga beskjed om at han ville ha med «How Great». Da musikklederen innvendte at han hadde ikke noe arrangement på sangen, skal ha bare ha fått beskjed om å lage et.
Utrolig nok fungerte det bra.
Per-Erik Hallin, som spilte piano for Elvis tidlig på 1970-tallet, har fortalt at da han gjorde Elvis oppmerksom på at dette opprinnelig var en svensk sang, skal Elvis ha trodd at «Pete» (som svensken ble kalt) bare tullet med ham.

Grammy-priser for gospelsanger

Elvis laget fire rene gospelalbum: «His Hand in Mine» (1960), «How Great Thou art» (1967), «You never walk alone» (1971) og «He touched me» (1972). I tillegg laget han to album med julesanger, bade kristne og sekulære.
I alt 87 salmer og gospelsanger festet han til rillene, og samtlige av de tre Grammy-prisene han fikk, var for gospelsanger og gospelalbum (se illustrasjon). To av dem var knyttet til «How Great Thou art». Den ene for albumet som sådan og den andre for en konsertversjon av salmen. Den tredje Grammy-prisen fikk han for albumet «He touched me».
I 2001, nesten 25 år etter sin død, ble Elvis Presley votert inn i «The Gospel Hall of Fame». Datteren hans, Lisa Maria, sa i den forbindelse at det var denne musikken som lå hennes fars hjerte nærmest.

Usunn livsstil
Det er ingen tvil om at den usunne livsstilen til Elvis, ikke minst et massivt pillemisbruk, bidro til å forkorte livet hans med mange tiår.
Han var gjennom mesteparten av sitt voksne liv omgitt av personer som var mer opptatt av å utnytte ham enn å gi ham råd til å treffe gode valg. Dette førte til at det var sider ved hans liv som mange vil ha problemer med å kombinere med et kristent vitnesbyrd.
Hans venn Joe Moscheo, som skrev boka «The Gospel Side of Elvis Presley» (2007), sa det slik: «Han tapte noen kamper som jeg ikke har behøvd å kjempe. Han deltok i en annen krig. Kjempet han den gode strid? Det kan bare Gud svare på!»

Publisert av Kristelig Pressekontor 8. juli 2022

Fra mørkerom til oppstandelsens hage – «In the Garden» 110 år

Av Nils-Petter Enstad

Han var en ivrig amatørfotograf, og hadde ordnet seg sitt eget mørkerom. Her samlet han alt utstyret han trengte for sin hobby, men han brukte også mørkerommet som en slags «hule», der han trakk seg tilbake for å lese, be eller meditere. En vårdag i 1912 hadde han gjort nettopp dette.

Han forteller selv at mens han satt slik, åpnet han Bibelen sin, og i lyset fra den blå pæra i mørkerommet leste han fortellingen i Johannes-evangeliets 20. kapittel.
Senere skrev han: - Dette er mitt yndlingskapittel i Bibelen, og om det var tilfeldighet eller ledelse som gjorde at jeg leste dette akkurat denne dagen, er ikke godt å si.
Mannen i mørkerommet var redaktøren og sangforfatteren Charles Austin Miles (1868 – 1946).
Bibelteksten han leste handler om Jesu oppstandelse og den tomme graven.
Avsnittet som gjorde særlig inntrykk på ham denne dagen var om møtet mellom Maria Magdalena og den oppståtte Jesus. Og da han kom til verset der Maria kjenner Jesus igjen og utbryter «Rabbuni!», var det som hans blikk ble løftet bort fra boka og han så for seg møtet i hagen.

Syn
Austin forteller at han først syntes han så disiplene Peter og Johannes som løp av gårde fra den tomme graven; de hadde fått beskjed fra en engel om at Herren var stått opp. Men Maria hadde kommet litt senere enn dem; hun så dem bare springe av gårde. Og når hun så inn i graven, var den tom. Hun trodde at noen hadde stjålet Jesus, og begynte å gråte.
Da hun merket at en mann nærmet seg, trodde hun først det var gartneren. Men da mannen sa navnet hennes, kjente hun ham igjen: «Rabbuni!»
- Jeg kom til meg selv og merket at jeg holdt hardt fast i Bibelen, skrev Austin Miles senere.

- Jeg syntes hver muskel i kroppen var spent, og jeg satte meg ned og skrev de tre versene på et par minutter. Samme kveld skrev jeg også musikken.
Sangen han skrev heter «In the garden», og er en av de mest populære og mest brukte gospelsangene som er laget.
I 1950 ble den spilt inn på plate første gang. Senere har artister som Willie Nelson, Tennessee Ernie Ford, Glenn Campell, Doris Day, Perry Como, Jim Reeves, Elvis Presley og Johnny Cash gjort det samme – bare for å ha nevnt noen.

Farmasøyt og salmedikter
Charles Austin Miles var fra Lakehurst i New Jersey.
Han var utdannet farmasøyt, men sluttet i dette faget da han var 24 år, samme år som han ga ut sin første gospelsang. Senere var han redaktør og direktør i det kristne forlaget Hall-Mack Publishers i 37 år.
Han skrev en lang rekke kristne sanger, og sa selv at det var som forfatter av slike sanger han håpet å bli husket. Han er registrert å ha skrevet tekst og melodi til 398 sanger, og melodi til ytterligere åtte.
Bare i den engelskspråklige verden er «In the Garden» med i 210 ulike samlinger med salmer og sanger.

Oppstandelsens hage
Charles Miles hadde ikke hvilken som helst hage i tankene da han skrev denne teksten; heller ikke en hvilken som helst bibelsk hage. Det var verken Getsemane-hagen eller Edens hage han tenkte på, oppstandelsens hage.
Metodistpresten Yngvar Johansen (1892 - 1958) har skrevet en norsk versjon av sangen. Den er sunget inn på plate, blant andre av Arne Aano. Den heter «Jeg vandrer i skyggenes lund».
Poenget med oppstandelsens hage er særlig godt ivaretatt i den norske teksten. Den fører heller tanken til Edens hage, der Gud gikk omkring sammen med menneskene om kvelden og pratet med dem.
I originalversjonen er møtet mellom sangeren og Frelseren lagt til morgenen – mens duggen ennå ligger frisk på gresset og blomstene.

Publisert gjennom Kristelig Pressekontor