Fjærestrands pinsesalme

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

Bernhard Brynhildsen Fjærestrand (1879 – 1951) var knyttet til Krigsropets redaksjon det meste av sitt voksne liv. Han kom til hovedstaden fra hjembyen Porsgrunn, der han var blitt med i Frelsesarmeen allerede som 14-åring. Han begynte tidlig å interessere seg for journalistikk, og var både frilanser og etter hvert fast medarbeider i ulike aviser i Porsgrunns- og Skiens-området.

Han begynte tidlig å sende tekster til Krigsropet og hadde de første på trykk allerede i 1897; da var han 18 år.
Det kunne være korte rapporter, men først og fremst lyriske tekster; dikt og sanger på kjente melodier.
Som 20-åring flyttet han til hovedstaden, der han ble med i det som da het «Kristiania 8. korps», som lå på Majorstua.
Hans første forsøk på å få en ansettelse i Krigsropet skal ha blitt avvist, men han fortsatte å sende tekster, og i 1902 kan man finne en notis om at «sersjant Bernhard Fjærestrand» er ansatt som medarbeider i bladet.

Sersjant-tittelen var knyttet til hans ansvarsområde i den lokale menigheten, slik at formelt sett var han en sivilt ansatt medarbeider. Det forhindret ikke at han alt i 1906 ble konstituert som redaktør mens sjefredaktøren var på et studieopphold i England.
I 1913 giftet han seg med korpsets juniorsersjantmajor, Aslaug Nøra. Selv var han på det tidspunktet sersjantmajor i Majorstua korps.
Samme år ble både han og Aslaug utnevnt til kapteiner i Frelsesarmeen.

Redaksjonssekretær
Hva hans formelle posisjon i redaksjonen var, er litt uklart, men i praksis har han nok vært redaksjonssekretær; en tittel som i mange redaksjoner betyr at man er redaktørens stedfortreder. Han redigerte flere av Frelsesarmeens underliggende flora av blader, så som barnebladet «Den Unge Soldat» og det mer interne tidsskriftet «Frelsesoffiseren».
Han hadde ingen formell utdannelse utover folkeskolen, men var, som så mange autodidakter fra hans generasjon, uhyre kunnskapsrik på en rekke områder. Som frelsesoffiser var hans tjeneste så å si utelukkende knyttet til det litterære arbeidet, om man ser bort fra en kort periode som ungdomssekretær i Midt-Norge og tre år som sjef for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid.
Han tjenestegjorde under flere redaktører, men lengst under H.A. Tandberg. Da han ble pensjonert i 1937 rykket Fjærestrand opp og var redaktør fram til 1944. Da ble han pensjonert.
Det er først og fremst som salmedikter Fjærestrand huskes i dag.
Teksten «Hans navn skal være Jesus» står i Norsk Salmebok 2013.
En annen kjent tekst fra hans penn er «Guds nåde er hver morgen ny».
I Frelsesarmeens sangbok fra 2010 er han representert med sju egne sangtekster; i sangboka fra 1977 er han representert med 15 tekster, i den fra 1948 med 21 tekster pluss en rekke oversettelser.

«De himmelske skurer»
I de to sistnevnte sto pinsesalmen «De kommer, de himmelske skurer».
Teksten sto, sammen med melodien, på trykk første gang i februar 1930, og da med tittelen «Felttogssang».
I Frelsesarmeens sangbok fra 1977 står det sangen er skrevet i 1939, men både tekst og melodi var altså publisert nesten ti år før. Årstallet 1939 kan derfor muligens være en trykkfeil; at det skal være 1929. Det er i så fall logisk med tanke på at sangenble fublisert i februar 1930.
Signaturen «B.F.» kan forstås slik at det er samme person som står bak både tekst og melodi. Det er en kjent sak at Fjærestrand, som etter eget utsagn ikke var spesielt musikalsk, laget melodier selv, og var også i perioder leder for hornmusikkgruppa i Majorstua korps.
Teksten er tydelig inspirert av fortellingen i 1 Kong 18 om den tre år lange tørketiden som rammet Israel under kong Akab (eller helst dronning Jesabel) sitt regime. Først etter det dramatiske møtet på Karmel der kampen sto mellom profeten Elia, som den eneste av Jahve sine profeter, og de 400 som tjente avguden Ba’al, ble det slutt på tørken.
Da kampen var over, kunne profeten si til kongen, som hadde fastet mens kampen sto, at nå kunne han spise, for «jeg hører suset av regn». Så ba han tjenestegutten sin se utover havet, og etter en stund sier han at han ser en sky på størrelse med en knyttneve stige opp.
Resten av fortellingen kjenner vi.
At teksten ble publisert som «Felttogssang» tyder kanskje på at den ble skrevet med tanke på at den skulle brukes i en vekkelseskampanje. Februar var gjerne regnet som «felttogsmåned» i Frelsesarmeen på denne tiden.
Det er en sang som godt kan finnes fram igjen, ikke minst når det går mot pinsetider. Sangen har fire vers.

Teksten:

De kommer, de himmelske skurer,
Guds vær høres suse på ny.
Hans regn over ploglandets furer
skal strømme fra bristende sky.

Omkved:
Å, må vederkvegelsens floder
få flyte, vår Gud, fra ditt hus,
og bringe de himmelske goder
ned til oss i ørkenens grus.

Den golde, vansmektende ørken,
der tistler og torner helst gror,
skal blomstre igjen etter tørken,
og marken stå fagert i flor.

De tørstende bygder og byer
som fjernt så en ørliten sky
skal dekkes av vårregnets skyer
og blomstre ved grotid på ny.

Velkommen, livgivende strømmer
fra Allfaders hjerte oss sendt!
Ei bare om grotid vi drømmer,
snart lengsel til visshet er vendt.

Litt om sangen «Jesus regner med meg»

Av Nils-Petter Enstad

Under forberedelsene til palmesøndagen dukket sangstrofen opp: «Jesus regner med meg, hvilken fryd for min sjel». Assosiasjonen kom via eselfolen som har palmesøndagens litt anonyme birolle, og disiplenes svar til eieren av folen: «Herren har bruk for den». Å ha bruk for – å kunne regne med. Det er begreper som er i slekt med hverandre.

I 1969 var Frelsesarmeens årsmotto i Norge denne utfordringen «Kan Kristus regne med deg?».
Frelsessoldaten Oddvar Arnesen skrev en sang om dette: «Kristus trenger unge som vil følge ham i dag», med omkvedet «Kan Kristus regne med deg?».
Uten at jeg vet det, regner jeg med at sangen var inspirert av dette mottoet. Sangen slo an, og har fått plass i så vel Frelsesarmeens sangbok av 1977 som den av 2010, selv om det er en stund siden jeg hørte den brukt i noe møte.

Eldre sang
Det var først senere jeg for min del ble oppmerksom på at det samme temaet var behandlet i en eldre – og bedre, vil jeg mene! – sang.
Det er Tandbergs tekst fra 1935: «Jesus regner med meg, hvilken fryd for min sjel». Jeg har ikke klart å finne ut av om sangen har noen spesiell bakgrunnshistorie.
Haakon Dahlstrøm omtaler den ikke i sine bøker om sangene i Frelsesarmeen, men i en biografisk artikkel om H.A. Tandberg i Krigsropet i 1976, nevner han den i forbifarten, i et avsnitt der han skriver at Tandberg både oversatte og «pusset» på mange sangtekster. Blant disse nevner han «Jesus regner med meg», og legger til: «..originalen til denne sangen har jeg ennå ikke funnet».
Kanskje er det med denne sangen som med «I den stille, klare morgen»: Det er en tekst som Tandberg nok kan ha fått ideen til fra en annen tekst, men som han har gjort til et helt originalt, selvstendig kunstverk.
«Jesus regner med meg» er en sang som i liten grad – om i det hele tatt! – har vært brukt utenfor Frelsesarmeen.
Det er mange år siden jeg hørte den sist også – eller brukte den, for den del. Jeg leder jo møter selv nokså ofte.
Men det er en sang som bør brukes mye mer, og den står fremdeles i Frelsesarmeens sangbok (nr. 350 i sangboka fra 2010).

Tandberg
Fra før har den stått både i «Interim-sangboka» som kom ut under krigen, i sangboka av 1948 og i den som kom i 1977. Det er den siste at årstallet 1935 dukker opp. I alle disse tre står det at teksten er «ved H.A.T». I sangboka av 2010 er Tandberg oppført som forfatter, og det tror jeg bør være konklusjonen på en eventuell «forfatterdebatt» om denne sangen.

Om H.A. Tandberg – Henry Albert, som fornavnet hans var – kan fortelles at han levde fra 1871 til 1959. Han ble frelsesoffiser i 1889, 18 år gammel, og hadde en rekke sentrale lederstillinger i Frelsesarmeen.
I 1904 grunnla han på mange måter Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid, og i 1908 revitaliserte han Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. Dette var blitt startet opp i 1898, men da Tandberg overtok det, hadde det ligget i dvale i flere år.
Først og sist forbindes navnet hans likevel med de mange årene som redaktør for Krigsropet, og de mange sangene hans skrev.

Melodien
Når det gjelder melodien, er det både i «Interim-sangboka» og sangboka av 1948 henvist til sangen «Kun et skritt». Denne sangen har jeg funnet både i pinsebevegelsens sangbok «Maran Ata» og «Sangboken», som brukes av en rekke lutherske legmannsorganisasjoner. Ifølge «Sangboken» er den skrevet i 1891 av den norsk-amerikanske teologen Hans Andreas Urseth (1866 - 1909). Melodien er laget av Fredrik Melius Christiansen (1871 – 1955), også norsk-amerikaner, og en kjent skikkelse innen norsk-amerikansk kirkemusikk i den lutherske tradisjonen.
Kommandør Paul Marti har laget den melodien som står i Frelsesarmeens sangbok av 2010.
Jeg leser ikke noter og kan ikke vurdere den melodien. Ikke er jeg så opptatt av å lære den heller; i mitt hode er denne teksten uløselig knyttet til den melodien vi brukte da jeg ble kjent med denne sangen.
Et personlig minne knyttet til denne sangen henter jeg fra Filadelfia-menighetens lokale på Rjukan sensommeren 1972:
Vi to unge, mannlige frelsesoffiserene som var stasjonert der mellom fjellene var bedt om å delta på et kveldsmøte i Filadelfia. Kadetten – undertegnede – ble bedt om å vitne, og som en del av vitnesbyrdet begynte han å synge «Jesus regner med meg», trolig til en viss overraskelse både for forsamlingen, korpslederen og ikke minst kadetten selv.

Teksten:

Jesus regner med meg, hvilken fryd for min sjel,
hans som nådefullt dro meg til seg.
Han som troner i himlen og råder på jord,
han har bruk for og regner med meg.

Omkved:
Ja, han regner med meg, Jesus regner med meg.
Å, hvor stort, han har bruker for og regner med meg.
Min Mester, han regner med meg.

Hva oppmuntring og trøst i den mørkeste stund,
just når fristelser hopes om meg.
Da å høre det budskap så liflig og skjønt:
Husk, din Mester vil regne med deg.

Ofte tårenes sæd syns på steingrunn kun sådd,
iblant torner, på tiltrampet vei,
men den tanke nå driver meg fremad på ny:
At min Mester vil regne med meg.

Løft din hånd så igjen opp mot himlen i bønn
og gå pliktens, den hellige vei.
I de ensomme strider, bær trofast ditt kors
for din Mester vil regne med deg.

Tekst: H.A. Tandberg

«Navnet Jesus» - en sang som fortsatt lever

Av Nils-Petter Enstad

I Krigsropet nummer 8, datert 24. februar 1923, sto det, som det pleide, noen sangtekster på den siste av de åtte sidene som bladet den gang besto av. I dette nummeret sto det tre slike. To av dem var godt kjente, men den tredje var helt ny. Den skilte seg ut fra de andre to ved at det var tatt med en henvisning til et bibelvers, ved at det ble henvist til en melodi og ved at forfatteren var oppgitt.

Teksten hadde fått overskriften «Det evige navn!» og bibelverset var Salme 72, 17, her gjengitt slik teksten var i 1923: «Hans navn skal bli til evig tid; og saa længe solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd, og man skal velsigne sig ved ham».
Som melodi sto oppført «Zulumelodien», og teksten, tre vers med omkved, var signert «David Welander».
Sangen var «Navnet Jesus blekner aldri»; en tekst den 27 år gamle frelsesoffiseren hadde skrevet en måned tidligere.
De tre versene ble til som summen av flere opplevelser og inntrykk som et kreativt sinn hadde mottatt over lang tid.
Hundre år etter at teksten ble til, er det neppe særlig kontroversielt å hevde at dette er en av de viktigste og mest betydningsfulle salmetekstene som ble skrevet på norsk i hele det 20. århundre.
Dette er fortellingen som den sangen og han som skrev den.

Forfatteren
Olaf David Welander, som var hans fulle navn, ble født i Kristiania i 1896.
Hans interesse for musikk ble vakt tidlig. «Alt som det var låt i, prøvde han å få låt ut av», heter det i en artikkel i «Den unge soldat» i 1928. Som gutt spilte han B-kornett i skolemusikken til Grünerløkka skole.
Da han var 13 år hadde han den store sorg å miste sin mor. Hun var en varm kristen, og sønnen David hadde en av sine første, religiøse opplevelser under et møte sammen med henne. Den skal vi komme tilbake til.
Omtrent på den tida ble familien også rammet av et annet slag: Adolf Welander, svensk kunstsmed med en blomstrende virksomhet i Kristiania, gikk konkurs fordi han hadde kausjonert for en venn.
Uten jobb og inntekt og med aleneansvar for fire sønner, gjorde som også andre har gjort i slike situasjoner: Han fikk seg jobb på Rjukan, der det var stor anleggsvirksomhet, ikke minst i regi av Norsk Hydro.
Hit flyttet han med de fire sønnene.
David skulle da opp i sjuende klasse, men falt tydeligvis mellom noen stoler, og begynte i stedet å jobbe på Hydro, han også.
Musikkinteressen fra hovedstaden tok han med seg til den nye byen, der han ble med i byorkesteret, der han spilte ess-kornet. Han var orkesterets yngste medlem, 14 år gammel.

Frelsesarmeen
På den tiden kom Frelsesarmeen til Rjukan. Det skjedde i 1910. Da det ble annonsert «musikkfest» i Frelsesarmeen gikk han dit.
Resten er historie, kan det være fristende å oppsummere med: Unggutten ble frelst, han ble frelsessoldat og fikk i oppgave å øve opp et hornorkester i menigheten.
Frelsesarmeens hornorkester på Rjukan hadde et godt navn i mange tiår, helt fram til 1960-tallet. Da flyttet Hydro mye av sin virksomhet på Rjukan til Herøya, noe som blant annet førte til en årelating av all kristen virksomhet i byen mellom fjellene ved at folk flyttet.
I 1915 ble han kadett ved Frelsesarmeens krigsskole, og etter først å ha vært kadettsersjant var han assistent ved korpsene på Ekeberg i hovedstaden og så Hamar. Deretter fikk han ordre til redaksjonsavdelingen ved hovedkvarteret, der han blant annet hadde ansvaret for å redigere barnebladet «Den unge soldat».
Til tross for at han formelt sett ikke engang hadde fullført folkeskolen, viste han tidlig tegn på stor intellektuell begavelse, ikke minst på det språklige området. I mange år var han sekretær og tolk for engelskspråklige ledere, og var også tolk for engelskspråklige kongresstalere.

«Mørke og lys»
Fra tiden da han jobbet på Hydro fikk David Welander med seg et minne som skulle følge ham hele livet: En arbeidsulykke førte til at han fikk svovelsyre rett i det ene øyet. Han mistet synet på dette øyet, og arret fra ulykken var ikke direkte vakkert. Mesteparten av sitt voksne liv brukte han derfor briller med mørke glass, dels for å skjerme det friske øyet, dels for å skjule det ødelagte.
De mørke brilleglassene ble som et kjennetegn på David Welander.
I Krigsropet datert 9. desember 1922 ble sangen «Jeg har vandret med Jesus» publisert første gang, med tekst og melodi av «ensein David Welander».
Sangen begynner med setningen «Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys».
Mange har tenkt at denne linjen var en slags referanse til ulykken og det ødelagte øyet. Welander selv skal aldri ha gitt uttrykk for en slik kobling. Han var tvert imot tydelig på at sangen ikke hadde noen spesiell forhistorie; den var, som han selv sa, «et enkelt vitnesbyrd».
Men uttrykket «vandre med Jesus i mørke og lys» har festet seg som et ordtak i kristen språkbruk, og brukes ofte. Minneordene i Krigsropet etter Welanders bortgang fikk da også overskriften «Han vandret med Jesus i mørke og lys».

«Navnet Jesus»
Når det gjelder sangen om navnet Jesus, har Welander selv fortalt: «Det var sommeren 1922 at den første gnist til denne sang ble tent. Frelsesarmeen hadde sin årskongress i Oslo under ledelse av general Bramwell Booth. (…) Som et ledd i kongressen ble det holdt et misjonsmøte i Calmeyergaten misjonshus, som var helt fullsatt for anledningen». Han forteller videre at ett av innslagene i møtet var at to norske ektepar som hadde vært stasjonert i «Zululand» (Sør-Afrika), sammen med en engelsk offiser, framførte en sang på zuluspråket, og Welander fortsetter: «…musikalske som de alle var, improviserte de på zuluenes vis flerstemmig sang», og framføringen ble et av kongressens høydepunkter, skriver han.
Melodien fenget og det tok ikke lang tid før den ble tatt i bruk som alternativ tone til flere kjente, kristne sanger. En av dem var «Hvilken venn vi har i Jesus».
«Jeg følte imidlertid at «zulumelodien», burde han sin egen originale tekst som sto i samsvar med ånden i det nevnte misjonsmøte, men det tok tid før temaet og inspirasjonen kom».
Tiden det tok var et drøyt halvår.
I januar 1923 var det 35 år siden Frelsesarmeen begynte sin virksomhet i Norge. Dette ble markert med et stort møte i Templet, i Pilestredet 22. Møtets hovedtaler var oberst Joachim Møklebost, som noen måneder senere skulle bli Frelsesarmeens nestkommanderende i Norge. I januar var han fremdeles stasjonert i Sverige, der han hadde vært feltsekretær i noen år.
Møklebost, som i dag huskes som Myklebust, var kjent som en fremragende taler. Som bibeltekst hadde han denne kvelden valgt Salme 72, 17: «La navnet hans bestå til evig tid, skyte friske skudd så lenge solen er til» (overs. 2011)!
Verset traff den unge frelsesoffiseren som satt i forsamlingen.
Da han nesten 20 år tidligere hadde vært med sin mor og hørt evangelisten Albert Lunde tale, var det dette verset den kjente forkynneren tok utgangspunkt i. I årene 1905-06 var Lunde redskap til en stor vekkelse i hovedstaden. Han var blitt omvendt ved Frelsesarmeens botsbenk i Chicago i USA i 1896 og hadde stått i flere vekkelser.
Om møtet i Templet har Welander selv fortalt: «Da fikk jeg både tema og inspirasjon. Stille listet jeg ut av møtet og unngikk å tale med noen for ikke å bli avledet. På lokaltoget til Lørenskog satte jeg meg for meg selv i en krok og skrev den første del av sangen. Kommet hjem gikk jeg straks inn på mitt soverom, og der i nattens stillhet, under en dyp kjensle av Guds nærhet, ble sangen skrevet».

Utbredelse
Da teksten var klar, sendte Welander den til den norske frelsesoffiseren Klaus Østby, som på den tiden var musikkdirektør for Frelsesarmeen i Sverige. Østby hadde laget et arrangement av Welanders melodi til «Jeg har vandret med Jesus», og nå laget han et til zulumelodien, som teksten om navnet Jesus var skrevet til.
Den ble publisert både i det norske og svenske Krigsropet tidlig i 1923, og da Frelsesarmeen ga ut en ny sangbok i 1930, var både «Navnet Jesus» og «Jeg har vandret med Jesus» med her. Begge sangene er med i de aller fleste kristne sang- og salmebøker her i landet. «Navnet Jesus» er også med i den felles lutherske «Sangboken» sin utgave fra 1935.
Når «Navnet Jesus» ikke kom i Norsk Salmebok før i 1985, skyldtes dette at den forrige utgaven av den norske kirkes salmebok ble gitt ut omtrent samtidig med at sangen ble skrevet.
Flere skal ha gitt uttrykk for sin forbauselse over at begge disse tekstene var skrevet av en mann midt i 20-årene. De syntes tekstene vitnet om en modenhet og erfaringsgrunnlag som bare langt eldre kristne kunne eie.
«Navnet Jesus» er oversatt til en rekke språk.
I desember 1950 ble den sunget på japansk for første gang, under en dåpsgudstjeneste i Nishi Akashi. Oversettelsen hadde den japanske teologen Hajime Inadomi gjort ferdig kvelden før.
Inadomi var en kjent, kristen leder i Japan, og da han og hans kone besøkte Norge sommeren 1953, ble det arrangert et møte mellom Inadomi og Welander. De to var omtrent jevngamle, i øvre halvdel av 50-årsalderen. I Krigsropets referat fra møtet mellom dem, fortelles det at japaneren snakket «et gebrokkent dansk»; Welander selv var ellers språkmektig nok, selv om japansk nok ikke var et språk han forsto eller snakket.
Haakon Dahlstrøm skriver i en av sine bøker at det tok lang tid før «Navnet Jesus» slo igjen i den engelskspråklige verden, men nå har «Never fades the name of Jesus» stått i engelske frelsesarmé-sangbøker i noen år. Oversettelsen er ved oberst Catherine Baird (1895 – 1984). Om oversettelsen hennes heter det at den «er absolutt det beste forsøket», men at det har vært vanskelig å finne gode, engelske oversettelser for de spesielle, norsk uttrykkene i sangen.
Ved Welanders død ble det skrevet at «Navnet Jesus» da var oversatt til et 20-tall ulike språk. Kirkehistorikeren Hallgeir Elstad skriver i Store Norske Leksikon at ingen norsk salmetekst har nådd så langt ut som denne.

Tjeneste
David Welander var en betydelig skikkelse i Frelsesarmeens historie og i norsk kristenliv mens han levde.
I 1928 giftet han seg med kaptein Ruth Kristoffersen, datter av to av Frelsesarmeens pionérer i Norge. De fikk fire barn, to av dem ble frelsesoffiserer, oberstene Frøydis Seland og Brynjar Welander.
Ruth og David Welander var stasjonert ved et par korps, men det var i først og fremst i administrative stillinger han gjorde sin tjeneste.
I norsk kirkehistorie huskes han først og fremst som salmedikter. En av dem som har skrevet om ham stiller spørsmålet om de mange administrative oppgavene gikk på bekostningen av den kreative og skapende Welander. Det får vi selvsagt aldri vite. Det vi vet er at han i ung alder skrev en av de mest brukte kristne salmetekstene som ble skrevet på norsk i det 20. århundre.
Hva tenkte han selv om dette?
Hans svigerdatter sier at hun husker bare at han ga uttrykk for takknemlighet og glede over at Gud hadde gitt ham den sangen som ble til velsignelse for så mange.

Faktaboks 1:
David Welander
Født 12. mars 1896 – død 22. september 1967
Frelsesoffiser fra 1915.
Hadde en rekke ledende stillinger i Frelsesarmeen: Divisjonssjef (1945-46), feltsjef (1946-50), sjefsekretær (1950-53) og krigsskolesjef (1955-59)


Faktaboks 2:
Sanger av David Welander (utvalg)
* Navnet Jesus blekner aldri
* Jeg har vandret med Jesus
* Som fuglen på gyngende kvist
* Kristen ungdom, ruster eder
* Vi er kalt å følge Jesus
* Hvor to og tre er samlet
* Jeg takker deg, kjære Herre
* Lukk opp for Jesus
* Uten grenser er Guds kjærlighet

Oversettelser:
* Er det sant som mange sier (nr. 118 i Frelsesarmeens sangbok, 2010)
* Lapp-Lisa, Guds syngende ambassadør (Oslo, 1965; Lutherstiftelsens forlag)

Kilder:
Artikler:
Befring, Johs.: David Welander som han alltid vil leve i vårt minne (Krigsropet nr. 1/1976)
Enstad, Nils-Petter: Historien bak «Navnet Jesus blekner aldri» (Krigsropet nr. 44, 1993)
Enstad, Nils-Petter: Navnet Jesus blekner aldri – århundrets bedehussang (Krigsropet, nr. 38, 1998)
Olsen, Marna: Han vandret med Jesus i mørke og lys (Nekrolog i Krigsropet, nr. 43, 1967)
Olsson, Liv: Onkel David og hans brud (Den unge soldat, nr. 36, 1928)
Usignert: «Navnet Jesus blekner aldri» - De norske forfatteren og den japanske oversetteren hilser på hverandre (Krigsropet, nr. 23, 1953)
Welander, Frode: «Navnet Jesus blekner aldri» (Moland Menighetsblad, nr. 2, 2021)
Åhlberg, Ragnar: David Welander in memoriam (Krigsropet, nr. 41, 1967)

Bøker:
Dahlstrøm, Haakon: Ord i samklang (Oslo, 1991)
Wernø Holter, Stig, m.fl.: Nytt norsk salmeleksikon, bind III (Trondheim, 2013)
Aanestad, Lars, m.fl. (red.): Kristen sang og musikk, bind 1 (Oslo, 1962)
Norsk Biografisk leksikon
Store Norske Leksikon

Informanter:
Refstie, Peder
Welander, Birthe
Welander, Brynjar

Publisert i Krigsropets påskenummer 2023

Salmen som fikk sitt eget museum

Av Nils-Petter Enstad
Kristelig Pressekontor

Den regnes blant mest kjente salmetekstene i verden, og nevnes i samme åndedrag som «Amazing Grace» og «Å, store Gud». I år er det 110 år siden sangen om «det gamle, ærverdige kors» ble skrevet. I Reed City i den amerikanske delstaten Michigan har salmen fått sitt eget museum.

Det var under en dyp troskrise at den daværende frelsesoffiseren George Bennard skrev først teksten og senere melodien til «The Old Rugged Cross».
Sangen ble skrevet i 1913. Bennard var på dette tidspunktet 40 år og hadde vært frelsesoffiser siden han var 24.
I denne tjenesten opplevde han at mange mennesker ble omvendt. I lange perioder var han reisende evangelist og drev med nybrottsarbeid på steder der Frelsesarmeen vurderte å starte menigheter. Korset var alltid et sentralt tema i hans forkynnelse.

Første vers
Høsten 1912 hadde han vært på besøk i byen der han hadde vokst opp, nemlig Albia i Iowa. Her skrev han det første verset til sangen om korset: «On a hill far away stood an old, rugged cross».
Beskrivelsen av korset, og resten av det første verset, viser at George ikke var noen «kors-romantiker». Det var ikke det smekre, vellagde korset som preget hans visjon, men tvert om det grove, knudrete korset – ikke et smykke, men et torturredskap.
På denne tiden sto han i en personlig troskamp som handlet om nettopp det å bære korset, noe som han der og da følte han ikke maktet.
Det ble med det ene verset i første omgang.
Han følte at han ikke klarte å komme videre med teksten. Han fant den fram ved flere anledninger, men kom fremdeles ikke videre.

Troskamp
Våren 1913 var han i Michigan og skulle lede en møteserie.
Fremdeles slet han med sin troskamp, men nå fant sangen sin endelige form, og George Bennard selv kom ut av troskampen med en ny frimodighet og glede i tjenesten.
På denne tiden skrev han også melodien til sangen, og den ble brukt i møtene hans.
I sine memoarer skrev han om denne sangen: «Det var som om jeg fikk en åpenbaring: Kristus og korset kan ikke ses adskilt fra hverandre».
Den kjente evangelisten Billy Sunday (1862 – 1935) fikk høre sangen, og begynte å bruke den i sine møter. Dette gjorde at sangen om korset raskt ble kjent, sunget og elsket i mange kristne miljøer.

Norske versjoner
Det finnes to norske oversettelser av «The old rugged cross».
Den mest kjente er gjort av den norskamerikanske teologen Carl Hanson i 1920. Han var knyttet til Fjellhaug skoler i Oslo fra 1919 og i ti år framover. Da kom han fra USA, og er trolig blitt kjent med sangen der.
Hans tekst er mer en gjendiktning enn en oversettelse, og det på mange måter brutale i Bennards tekst, er helt borte i Hanson sin.
Der Bennard skrev om det grove, værslitte korset, skrev Hanson om «et underbart syn».
Da pinsebevegelsens sangbok «Maran Ata» kom ut, hadde T. B. Barratt laget en annen oversettelse av Bennards tekst, som er mer i pakt med den opprinnelige versjonen.
Men det er Hansons tekst som stort sett synges i norske menigheter og bedehus.

Metodistprest

Rundt 1915 trakk George Bennard seg fra tjenesten som frelsesoffiser, og ble i stedet ordinert som metodistprest.
Også som metodistprest reiste han mye som evangelist, og han skrev etter hvert mange sanger – mer enn 300, hevdes det.
Foruten sangen om korset, er hans tekst «Hør hvor høstens herre ømt deg kaller» oversatt til norsk, og står i Sangboken, som brukes av de lutherske lekmannsorganisasjonene.
George Bennard skrev melodi til flere av sangene sine. Han var svært musikalsk, men lærte seg aldri å spille piano. Gitaren var og ble hans instrument, slik det har vært for mange med bakgrunn i Frelsesarmeen.
Da han ble enkemann i 1944, giftet han seg med Hannah Dahlstrom, som var hans faste pianist i møtene. De slo seg ned i byen Ashton i Michigan. Senere flyttet de til Reed City i den samme staten, og her døde George Bennard under et astmaanfall i 1958. Da var han 85 år gammel.
I begravelsen ble tonene til «The old rugged cross» brukt som preludium. I Reed City finnes det også et historisk museum der salmen om korset og han som skrev den er tema, og det blir besøkt av tusenvis av mennesker hvert år.
Salmen som kom ut av frelsesoffiserens troskrise er sunget inn av en lang rekke artister, ikke minst innen country-gospel-sjangeren. Jim Reeves, Patsy Cline, Johnny Cash og Willie Nelson er bare noen av disse.

«Helga natt» 175 år

Av Nils-Petter Enstad

I desember i år er det 175 år siden den franske originalen til «O, Helga natt» ble skrevet og framført for første gang.

Ved midnattsmessen julaften 1847, i den vesle, franske byen Roqumaure, ble en ny sang framført for første gang. Teksten var skrevet av byens vinhandler, Placide Cappeau, og melodien av komponisten Adolphe Adam. Sangen het «Minuit, Chrétiens». Vi kjenner den som «O, helga natt».

Det var den lokale presten som hadde oppfordret vinhandleren til å skrive et dikt om julen.Han kjente til at vinhandleren også skrev dikt.
Placide Cappeau (1808 – 77) var politisk radikal, og ble oppfattet både som sosialist og fritenker. Noen flittig kirkegjenger har han neppe vært, og prestens utfordring kom akkurat idet Cappeau skulle på en forretningsreise til Paris.
Han svarte, passe uforpliktende, at han skulle «tenke på det», men underveis til Paris begynte han å notere, og da han kom fram var de to versene ferdige. Datoen var 3. desember 1847.

Melodien
I Paris oppsøkte Cappeau komponisten Adolphe Adam (1803-56), som noen år før hadde hatt stor suksess med musikken til balletten «Giselle».
Komponisten og vinhandleren hadde felles kjente, og slik ble kontakten etablert.
Adam komponerte for det meste opera og ballettmusikk, og dette satte sitt preg også på den melodien han noen dager senere ga Cappeau notene til.
Og ved midnattsmessen julaften ble sangen framført for første gang.

Teksten
Til å være skrevet av en fritenker, formidler teksten en klassisk, kristen glede over julenattens under, nemlig den at
«gudamänskan till jorden steg ned
för att försona världens brott och synder
för oss han dödens smärta led», som det heter i den svenske versjonen.

I det neste verset gjør dikteren et teologisk grep som er mindre kontroversielt i dag enn det var for 175 år siden: Han kobler forsoningsverket sammen med frigjøringen av de som er undertrykt.
Det er de gamle revolusjonsidealene om frihet, likhet og brorskap i en julesang:
«Ty frälsar'n krossat våra tunga bojor.
Vår jord är fri, himlen öppen nu är.
Uti din slav du ser en älskad broder,
och se, din ovän blir dig kär».

Sangen fenget, og dermed ble den også omdiskutert.
Det var ille nok at teksten skrevet av en fritenker og sosialist, men for godt mål hevdet man også at komponisten var jøde – noe han faktisk ikke var.
I det kulturelle klima som rådet i deler av Frankrike på den tiden var dette så ille som det kunne blitt, både sammen og hver for seg.

Utbredelse
Men sangen var født, og den spredte seg til andre land.
Den ble oversatt til engelsk i 1855 av den amerikanske journalisten John Sullivan Dwight.
I hans versjon er det ett vers mer enn i originalen, og i dette verset blir «antislaveriperspektivet» utvidet ytterligere – et sterkt signal fem år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut.
Julaften 1906 ble den engelske versjonen, som historiens første julesang, spilt i et radioprogram.
Den første plateinnspillingen sto tenoren Enrico Caruso (1873-1921) for i 1916.
Både Arve Sigvaldsen og Ole Paus har laget norske oversettelser av Cappeaus tekst, men for et nordisk publikum er det den svenske versjonen, framført av tenoren Jussi Björling, som er best kjent.
Og til tross for dens enestående posisjon som en sang for julen, finner man teksten bare i de aller færreste kristne sang- og salmebøker.
Det er da heller ikke en sang som egner seg spesielt godt for fellessang.

Jussi Björling
Jussi Björling ble regnet som verdens fremste, mannlige operasanger i sin levetid.
Han hadde hatt sitt store, internasjonale gjennombrudd på 1930-tallet, mens han ennå var i 20-årsalderen.
En februardag i 1959 gikk han i studio og sang inn «O helga natt», en innspilling som har satt standarden for denne sangen.
Mange mannlige sangere har spilt den inn senere, men det er Jussi Björlings versjon som «gjelder».
Jussi Björling døde bare halvannet år etter at han hadde spilt inn «O helga natt». Han ble ikke mer enn 49 år. Han hadde da hatt flere hjerteanfall, og det var også kjent at han slet med et tungt alkoholmisbruk.
Denne kunnskapen legger kanskje en ekstra dimensjon til opplevelsen av sangen når den formidler sitt budskap om frigjøring fra lenker og tvang, i konserter og gjennom kjøpesentrenes høyttaleranlegg.
Fritenkerens julesang formidler et sant, kristent evangelium.

Publisert via Kristelig Pressekontor

Misjonssalmer i krigens skygge

Av Nils-Petter Enstad

Det var krig i Norge, året var 1942. Mange menigheter opplevde stor søkning til sine gudstjenester, samtidig som Den norske kirke var under sterkt press fra de nazistiske myndighetene for at kirken skulle tilpasse seg «den nye tid».

Det norske Misjonsselskap skulle markere sitt 100-årsjubileum.
Samme år hadde selskapet ansatt den 26 år gamle cand.theol. Sigurd Lunde som ungdomssekretær.
Sigurd Lunde (1916 – 2006) var fra Stavanger, der også Misjonsselskapets hovedkontor lå. Allerede som 16-åring hadde han skrevet tekst og melodi til en sang som fremdeles huskes: «Jeg er frelst, å, for en nåde».
I jubileumsåret skrev han en ny tekst.
Det var «Se, markene er hvite og høsten er så stor/og de er få som kjemper for Jesus her på jord».
Selv om Lunde komponerte melodier selv, valgte han i dette tilfellet å bruke en melodi av den tysk-amerikanske salmekomponisten Adam Geibel (1855 – 1933).

Ikke i salmeboka
«Se, markene er hvite» er godt kjent i norske vekkelsesbevegelser, og det er derfor litt overraskende at den faktisk kun står i den lutherske Sangboken og i Frelsesarmeens Sangbok.
Den står ikke i Norsk Salmebok og heller ikke i sangbøkene til pinsebevegelsen, De frie venner eller Misjonsforbundet.
I Frelsesarmeens sangbøker har den vært med siden 1948, i «Sangboken» kom den med i 1962.
Det bærende motivet i teksten er Jesu ord i Johannes-evangeliet: «Dere sier: Ennå er det fire måneder til innhøstingen. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst» (Joh 4, 35).
Etter krigen ble Sigurd Lunde redaktør for Norsk Misjonstidende.

Fra radioprest til biskop
I 1952 ble han ansatt som programsekretær for religiøse programmer i NRK. Her huskes han særlig for programposten «Sanger og salmer vi gjerne hører».
Etter noen år som prest i Ullern i Oslo, ble han i 1977 biskop i Stavanger.
Han var ikke blant de kirkeledere som skapte overskrifter i sine ni bispeår. Han var betraktet som en teologisk konservativ, men personlig romslig kirkeleder. Han var levende opptatt av kristen sang og musikk, og satt som medlem i flere komiteer som arbeidet med dette. Blant de mange sangene han dels skrev, dels komponerte, dels oversatte kan nevnes «Dine løfter er mange», som han skrev både tekst og melodi til, og «Jeg er i Herrens hender», som han skrev tonen til. Han skrev også flere bøker.

«Jordens største under»

En annen salmetekst som ble til i forbindelse med Misjonsselskapets 100-årsjubileum var «Guds menighet er jordens største under», med tekst av Ronald Fangen og melodi av Arild Sandvold.
Ronald Fangen (1895 – 1947) var en kjent, kulturkonservativ forfatter i mellomkrigstida.
På 1930-tallet kom han i kontakt med Oxford-bevegelsen og opplevde en sterk, personlig omvendelse. Dette preget hans forfatterskap resten av livet.
Alt i 1940 ble han, som den første norske forfatteren, arrestert av tyskerne og plassert i Møllergata 19. Her ble han så syk at han ble løslatt igjen i 1941.
Da tok han fatt på arbeidet med å skrive en kantate til Misjonsselskapets 100-årsjubileum året etter. Kantaten var delt i tre: «Fra Babel til Kristus», «Fra Kristus til i dag» og «Fra i dag til Kristi gjenkomst».
Det vi i dag kjenner som denne salmen, er de tre siste av i alt fem vers i en tekst fra denne delen av kantaten. I 1967 laget Arnfinn Øien (1922 – 2018) en ny melodi, og det er denne som brukes i dag.
Fangens tekst er sterkt preget av tiden den ble til i, som når det i det første verset heter «… mens verdens riker stiger og de synker» og i det tredje «… er natten lang, er kampen full av kvaler», og det hele munner ut i Jesu løfte: «Se, jeg kommer snart».
Om begge disse misjonssalmene fra krigens dager kan det vel sies, med en omskrivning av Henrik Wergeland: «I slik en tid skapes salmer, Gud!».

Publisert på KPK

Hvem skrev «Den himmelske lovsang»?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Sangen «Den himmelske lovsang» kalles ofte for «Metodistenes nasjonalsang». I de fleste norske sang- og salmebøker der denne sangen er med, er amerikaneren James R. Murray (1845 – 1905) kreditert som opphavsmann både for tekst og melodi. Når det gjelder melodien, kan dette være korrekt, men når det gjelder teksten, må det kunne slås fast med en sannsynlighet som grenser til fakta at den er skrevet av Elevine Heede, salmedikteren fra Arendal.

«Den himmelske lovsang» er spilt inn på plate en rekke ganger og av kjente sangere. Her kan nevnes solister som Rune Larsen, Artur Ericson, Olav Werner og Marianne Juvik Sæbø, eller duoer som Wenche Martinsen og Kjell Fjalsett og ekteparet Monica og Per de Lange – også de fra Arendal.

Den første metodist?
Elevine Heede (1820-83) ble født og vokste opp i Arendal, der hennes far drev forretning. Hun var nummer to i en søskenflokk som besto av henne selv og to brødre.
Familien hadde god økonomi, og etter konfirmasjonen reiste Elevine utenlands og bodde i en periode i Paris, hos en engelsk familie som tilhørte Metodistkirken. Her kom hun til en personlig kristen tro.
Da hun kom hjem til Arendal igjen var det som byens, kanskje også landets, første metodist. Dette var 15 år før de første metodistmenighetene i Norge ble dannet og 20 år metodismen kom til Arendal.
I Arendal arbeidet Elevine som lærer, samtidig som hun oversatte både sanger og fortellinger som hun var blitt kjent med på sine reiser. Hun skrev også egne tekster.
I 1873 flyttet hun til Kristiania og ble her de ti siste årene av sitt liv.
Her arbeidet hun som språklærer ved metodistkirkens presteseminar, samtidig som hun redigerte kirkens barneblad og – ikke minst! – kirkens salmebok. «Zions Harpe» kom ut i 1876 og Elevine hadde skrevet, oversatt eller bearbeidet de aller fleste av de drøyt 250 tekstene i denne. Blant tekstene var både den mye brukte åpnings- og/eller avslutningssalmen «Ånd fra himlen, kom med nåde» og «Den himmelske lovsang».

Forfatter?
Ikke for noen av tekstene i «Zions Harpe» er det oppgitt noen forfatter, utover det som står i forordet om at de fleste tekstene er skrevet eller oversatt av Elevine Heede.
Blant de oversettelsene hun gjorde finner vi salmer som «Hvilken venn vi har i Jesus» og «Nærmere deg, min Gud».
Mange av tekstene hennes ble først publisert i barnebladet «Den lille Børneven», som hun redigerte til sin død. Det er imidlertid en kjent sak at Elevine Heede i liten grad signerte salmetekster, det være seg hennes egne eller andre som hun hadde oversatt. Til nød kunne hun skrive «ved E.H.», ikke minst dersom hun hadde fått idé eller inspirasjon fra andre tekster.
«Ånd fra himlen» står i de fleste norske salmebøker. Melodien til denne er også ved Elevine Heede.
James Murray, som er oppgitt som både forfatter og komponist av «Den himmelske lovsang», skrev også salmetekster. På nettstedet hymnary.org er han kreditert for 95 tekster og 68 melodier.
Men skrev han denne?

Ikke funnet
Tross iherdige forsøk fra flere salmehistorikere, har ingen klart å finne en engelsk tekst, signert Murray eller andre, som kan være den opprinnelige teksten til «Den himmelske lovsang».
Opphavet til teksten til «Den himmelske lovsang» har da også vært problematisert også tidligere, både i oppslagsverk og i forfatterinformasjonen i ulike sang- og salmebøker. Både i Sangboken (de lutherske organisasjonene) og Nye Salmer og Sanger (Misjonskirken i Norge) heter det at teksten er «Trolig fra engelsk», og Elevine Heede er oppført som oversetter.
I «Lundes sang- og salmeleksikon» heter det: «Denne sangen ble første gang trykt på norsk i Zions Harpe i 1878, og er antatt å være en oversettelse av Elevine Heede. Men noen original er ikke funnet, så det er sannsynlig at hun har skrevet den selv».
I verket «Kristen sang og musikk» er man inne på samme tanke: «En har formodet at det er en oversettelse fra engelsk ved Elevine Heede, men tross omfattende undersøkelser har det ikke vært mulig å finne noen tilsvarende original. Det er derfor mulig at det er en original sang av E.H.».
Ordet «mulig» bør nok erstattes med «mest sannsynlig», og det er kanskje derfor på tide å slå fast at dette trolig er en original tekst fra Elevine Heedes penn. Det fortjener både hun og sangteksten.

Tekst og melodi
Når det gjelder teksten i de tre versene, er denne nesten påfallende uforandret etter 150 år og ulike salmebokkomiteers arbeid. Den eneste endringen har skjedd i første linje i det andre verset.
Her skrev Elevine Heede: «Hist oppe er Sangen som brusende Vande». Dette er blitt endret til «Der oppe», og de fleste tilfeller til «vannenes brusen». I ett tilfelle er det blitt til «brusende bølger».
Kombinasjonen tekst og melodi er nærmest uslåelig, og sangen egner seg ypperlig for nær sagt hvilket som helst format: Solosang, duett, sangkor og forsamlingssang.

Kilder:
Aanestad, Lars m.fl. (red.): Kristen sang og musikk, bind 1 (Stavanger, 1962)
Enstad, Nils-Petter: Elevine Heedes vei. En salmedikter fra Arendal (Arendal, 2020)
Salmelid, Tobias (red.): Lundes sang- og salmeleksikon» (Oslo, 1997)