Exit salmeboka?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Sangboka har vi lagt vekk. Nå synger vi bare lovsangskor», sa en pastor i en frikirkelig menighet da jeg snakket med ham for en stund siden. Anledningen var ikke slik at dette var noe tema vi skulle diskutere, bare en opplysning han ga meg. Men jeg skjønte fort at den menigheten ville jeg følt meg fremmed i.

Det blir alltid diskusjoner når et kirkesamfunn eller en organisasjon skal få en ny sang- eller salmebok.
Bare på de snart 60 årene jeg har vært aktiv i Frelsesarmeen, har det vært tre forskjellige sangbøker i bruk.
Den norske kirke har hatt like mange salmebøker i den samme perioden. I tillegg har det vært gitt ut mindre samlinger med sanger til gudstjenestelig bruk, både i Den norske kirke og i Frelsesarmeen – for å ta dem jeg kjenner best.
Og når en ny utgave foreligger, blir det alltid debatter.
Noen sørger over tekster som ikke lenger er med, andre reagerer på tekster som er blitt med, og noen provoseres over de språklige endringene som gjerne skjer med nye utgaver. Selv om noen av oss fremdeles synger «Her kommer dine arme små» når det går mot jul.
«Milde Jesus, du som sagde» har vel blitt lagt bort for godt, kanskje også i den mer moderne formen?

Sangbok eller veggtekst?
I bokhylla på mitt arbeidsrom står det nokså mange sang- og salmebøker fra en rekke forskjellige utgivere (se foto).
Her står både «Zions harpe» og «Sjibbolet», her står «Maran Ata» og «Evangelietoner», her står «Nynorsk salmebok», som min far fikk da han ble konfirmert i 1935 og her står «Landstads Reviderte» som jeg fikk på Majorstua Skole på 1960-tallet.
I min lokale menighet ligger fremdeles Frelsesarmeens sangbok til utlån i lokalet, samtidig som alle fellessangene blir vist via overhead på veggen. Begge deler fungerer greit, men det å ha en sangbok fysisk mellom hendene gjør at både sang- og andaktsopplevelsen kan få en ekstra dimensjon ved at man kan bla i boka og finne fram til tekster man blir minnet om underveis.
Hva gjør de i den menigheten jeg nevnte innledningsvis? Har de bare «lagt vekk» kirkesamfunnets tradisjonelle sang- og salmebok, eller har de også kastet dem?
Mange steder er det nok det som skjer: De gamle sang- og salmebøkene kastes eller makuleres.
Sammen med de støvete bøkene er det da noe annet og viktigere som går tapt: Tekster og noter som dokumenterer hva som er blitt sunget i tidligere tider.

Dynamisk
Når et kirkesamfunn eller en organisasjon lanserer en ny sang- eller salmesamling, tenker man at dette skal være en salmebok for framtida.
Erfaringen viser at «framtida» gjerne har et tidsspenn på pluss/minus 40 år.
Det viser at den kristne sang- og salmeskatten er dynamisk og levende.
Og selvsagt skapes det fremdeles mye god, kristen sang.
Men det skapes også mye som både er likegyldig og direkte dårlig.

Salmesang i Bibelen
Sang i en eller annen form har sannsynligvis alltid vært en del av det menneskelige kulturuttrykk. Det har vært uttrykk både for sorg og glede, for harmoni og konflikt.
Ofte har sangen oppstått i en religiøs kontekst som et uttrykk for kjærlighet til eller redsel/respekt for guddommelige makter eller rett og slett Gud.
I den jødisk-kristne tradisjonen har sangen alltid stått sterkt.
I Det gamle testamentet finner vi mange lyriske tekster, både i Salmenes bok og i andre skrifter.
Dette er salmer som Israels folk sang.
Iblant kunne fraværet av trangen til å synge bli til en sang i seg selv:«Ved elvene i Babel satt vi og gråt når vi tenkte på Sion. Vi hengte lyrene opp i piletrærne. De som tok oss til fange, ba oss om sang, de som bortførte oss, ba om glede: «Syng en av Sions sanger for oss!» Hvordan kan vi synge Herrens sanger på fremmed jord?» (Salme 137, 1-4).
I 1978 ble denne teksten, ord for annet, spilt inn av gruppa Boney M under tittelen «Rivers of Babylon» - bare ett av mange eksempler på at bibelske tekster og fortellinger blir til sang.
Også i Det nye testamentet finner vi tekster som åpenbart har vært sanger – hymner – som er blitt brukt i menigheten. Paulus gjengir flere slike i sine brev.
Denne trangen etter å formidle religiøse tanker, følelser og kunnskap gjennom sang har åpenbart fulgt den kristne kirke fram til denne dag. Hver eneste dag er det noen som prøver å feste til papiret – eventuelt taste inn på pc-en – tanker som er født gjennom en religiøs opplevelse, erfaring eller utfordring.

«Salmer, sanger og åndelige viser»
Nå er det ikke bare sang- og salmebøkene som blir fornyet; det blir bibelutgavene også.
Bare fra Bibelselskapet har jeg forholdt meg til minst fire forskjellige utgaver på de om lag 60 år hvor jeg har hatt et forhold til «Bøkenes bok». Disse kommer i tillegg til utgaver fra andre utgivere.
I den eldste av disse, utgaven fra 1930, finner jeg formuleringen «salmer og lovsanger og åndelige viser» (Ef 5, 19).
Den brukes ikke lenger, men jeg har valgt å holde fast ved den for min egen del. I oversettelsen de fleste av oss bruker i dag, heter det «syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde», men jeg liker tripletten «salmer, sanger og åndelige viser» bedre.
Det har ingenting med teologi å gjøre, det handler om min språkfølelse.
Det finnes salmer som kan føre sin historie nesten to tusen år bakover i tid, og det finnes salmer som bare er noen timer gamle. Mye av det som er blitt skrevet i det tidsrommet som to tusen år versus to timer omfatter, er glemt for lengst.
Det fortelles om salmediktere som skrev minst ett vers om dagen for å holde åren åpen, og det finnes salmediktere som bare skrev én tekst i hele sitt liv, og det var alt.
Og det kan nok sies om salmediktningen som den bibelske vismannen sa om annen type skriving - det er ingen ende på det (se Forkynneren 12,12) – men det meste er nok glemt for lengst.

Denne teksten er publisert på nettsidene til avisa Dagen 15. mars 2025, med følgende forfatterinformasjon:
Nils-Petter Enstad (f. 1953) har skrevet flere bøker om salmediktere og salmetekster.