En korsets sanger

Av Nils-Petter Enstad
Kristelig Pressekontor

«Golgata-sangeren» er han blitt kalt, frelsesoffiseren og poeten Hjalmar Hansen (1873 - 1952). Han skrev flere hundre sangtekster. Mye av det var nok leilighetspoesi, men de beste tekstene lever videre. To av dem, «Møt ham hver en morgen» og «Herligste navn som er uttalt på jord» er begge godt kjent i norsk kristenliv

Men det var en tilfeldighet som gjorde Hjalmar Hansen til poet.
Han har selv fortalt at den første sangen han skrev var «Se, mengden til Golgata iler». Den skrev han en natt i 1894. Da var han 19 år gammel, og var assistant ved Frelsesarmeens menighet på Grünerløkka i Oslo.
Menigheten hadde i noen uker også hatt møter på Snarøya hver søndag ettermiddag. Disse hadde den unge løytnanten ansvaret for. Det kom mange til møtene, men ingen bøyde seg, og en dag sa Hansens sjef at dersom ingen ville bli frelst, så han ingen hensikt i å ha disse møtene.
Dette ble veldig alvorlig for den unge løytnanten, som hadde en lang bønnekamp før han la seg til å sove.
Midt på natten våknet han, og han følte det var Gud som spurte ham om han når som helst var villig til å skrive ned det Gud ga ham?
- Ja, Herre, svarte han, sto opp og fant fram blyant og papir.
I løpet av 20 minutter var alle de tre versene og omkvedet skrevet ned. Etterpå grep han Bibelen sin, ba Gud gi ham et ord, slo opp og leste: «Han vekket meg, og jeg lot meg vekke. Jeg sto opp, og han ga meg sitt ord».
Det er ikke noe vers i Bibelen som er slik, men Hansen slo seg etter hvert til ro med at dette var noe Gud hadde latt ham få lese der og da - en vurdering blant andre biskop Johan Lunde støttet ham i.
Det var nok mer en sjelesørgerisk vurdering enn en teologisk fra biskopens side.
Neste kveld ble sangen sunget første gang, og ikke minst omkvedet hadde en sterk virkning: «Å, tenk det var Allting for meg! For meg brast hans elskende hjerte. Ja, tenk, det var allting for meg».
Flere ga til kjenne at de ville bli kristne, og møtene på Snarøya fortsatte videre.

Korsets sanger
Hjalmar Hansen skrev mange påskesanger.
Disse handlet nesten uten unntak om korset, om Golgata og om Jesu lidelse og død.
I 1896 skrev han «Jeg leste at Jesus ble fangen», med samme versemål som Golgata-sangen, og som synges på samme melodi. Opprinnelsen til melodien er man usikker på, trolig er den fra enten USA eller Sverige.
Korset er også tema i sangen «Har jeg en sorg som vil tynge mitt sinn» med omkvedet «Her under korset kneler jeg ned», og han skrev sanger som «Jeg elsker de någlede hender», «Alltid korset, alltid Jesu død», «Til ditt kors igjen», «Mest jeg ser deg med tornekronen», «Det var korset som dro meg til ham» og «Enn en gang jeg synge vil om Golgata».
Den siste har sin forhistorie.
Et år ble Hjalmar Hansen bedt om å skrive en sang til Krigsropets påskenummer, men bestillingen var en sang om oppstandelsen. Redaktøren mente de hadde så mange sanger om Getsemane og Golgata fra Hjalmar Hansen fra før.
Hjalmar Hansen forsøkte å skrive en sang om oppstandelsen, men det lyktes ikke.
Så ringte redaktøren for Krigsropet og minnet ham at han skulle levere en sangtekst, og den måtte redaksjonen ha neste dag.
Det ble en bønnekamp for den unge poeten, og da han reiste seg, forsto han at det ikke ble noen sang om oppstandelsen denne gang heller.

Mange sangbøker
Mange av sangene hans synges i liten grad i dag.
Når det gjelder sangen 19-åringen skrev for 130 år siden, står den i en rekke sangbøker fremdeles, blant annet bedehusbevegelsens «Sangboken», pinsebevegelsens «Maran Ata» og «Evangelietoner», i misjonskirkens «Nye Salmer og sanger», i den læstadianske «Åndelige sanger» og Maran Ata-bevegelsens «Sildigregn».

Faktaboks:
Hjalmar Hansen (1873 - 1952)
Offiser i Frelsesarmeen.
Skrev mer enn 800 sanger og dikt.

«I ROMERBREVET ÅTTE»

Av Nils-Petter Enstad

Som stortingsrepresentant var han et forholdsvis stillferdig medlem av landbrukskomiteen som i perioden 1989-93 representerte Fremskrittspartiet i Oppland fylke. Da han møtte på Stortinget første gang, 66 år gammel, skrev mediene at for første gang hadde en oldefar debutert i nasjonalforsamlingen. Noen husket ham som en tidligere vekkelsespredikant og forfatteren av bedehussangen «I Romerbrevet 8».

Peder Ramsud ble født i Fåberg og vokste opp i Biri. Som 16-åring begynte han på Viken folkehøyskole, og gikk deretter på indremisjonens bibelskole og predikantkurs.
I 1941 begynte han å reise som emmisær, og hadde dette som yrke fram til 1957.
Han var kjent som en dyktig predikant, med evne til gode og sterke formuleringer.
Han kunne nok bli oppfattet som litt av en «svovelpredikant», men mange ble omvendt i møtene hans og har vært med på å prege indremisjonsarbeidet i Oppland helt fram til våre dager.
Da han sluttet han å reise som forkynner, var det fordi han, ifølge ham selv, var utslitt.
Siden deltok han, så vidt vites, ikke aktivt i kristent arbeid, og snakket heller ikke gjerne om denne perioden av sitt liv.
Bladet «For Fattig og Rik» laget en reportasje på et møte mellom Ramsrud og KrF-representanten Gunnar Prestegård; han møtte som vara mens Eleonore Bjartveit var statsråd i Syse-regjeringen. Prestegård var 12 år yngre enn Ramsrud, men husket ham godt som forkynner i indremisjonen den gang han selv var ung.
Reportasje-ideen var nok god, men resultatet ikke like godt.
Det var lett å lese ut av den at Ramsrud ikke var særlig bekvem med situasjonen.

Kunstner og politiker
Peder Ramsrud er en allsidig begavet mann med kunstneriske evner som gikk i flere retning.
Disse viste han på forskjellige måter, blant annet gjennom tegning og maling. Det fortelles at teatersjef Bjørn Bjørnsson var meget begeistret for en tegning Ramsrud hadde laget av hans far, dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnsson.
Så sent som da han var 85 år, hadde Ramsrud to utstillinger med egne bilder.
Da han sluttet som predikant, forsørget Ramsrud sin familie som kunstmaler en periode, før han begynte i forsikringsbransjen. Denne karrieren avsluttet han som assurandør i Storebrand i 1989, samme år som han ble valgt inn på Stortinget.
Peder Ramsruds far, Ingvald Ramsrud, hadde vært lokalpolitiker for Kristelig Folkeparti, men da sønnen engasjerte seg i politisk arbeid, var det i det som da het Anders Langes Parti.
I 1979 ble han valgt inn i kommunestyret i Østre Toten, og fra 1981 møtte han også i Oppland fylkesting.
Så sent som fram til 2011 var han varamedlem til kommunestyret i Østre Toten.
På Stortinget ble han kåret som husets minst taletrengte representant.
Han døde 10. juni 2014, 91 år gammel.

Skribent
Peder Ramsrud skrev både sanger, dikt og betraktninger.
Mange av betraktningene ble gitt ut som «traktater» - små pamfletter som ble delt ut til forbipasserende eller distribuert på andre måter.
Under krigen grep det nazistiske presseforbundet inn overfor menighetsbladet på Gjøvik etter at dette hadde hatt et dikt av Ramsrud på trykk. Her het det i en strofe at «For vår Frelser har ennå Israel kjær».
I 1953 ga han ut boka «Vekkelse» på Indremisjonsforlaget.
Her heter det i det første kapitlet, som har overskriften «Vi venter vekkelse»: «Vekkelse! – Bare navnet har en egen forunderlig klang for et menneske som er frelst og født på ny. Vekkelse! – De gamle troendes øyne begynner å stråle. Minnene fra gamle dagers åndelige vårvær begynner å stråle.» (…) «Men kan vi vente vekkelse i dag? Eller er vekkelsenes tid forbi? Jeg vil svare: Vi ikke bare kan, vi skal vente vekkelse. Er vekkelsens tid forbi, så er kristendommens tid forbi.»
Boka, som er på drøyt 50 sider, er dels et personlig vitnesbyrd, dels en drøfting av metoder og strategier i vekkelsesarbeidet, skrevet av en 30-åring som allerede var en erfaren vekkelsespredikant.

«I romerbrevet åtte»
Av sangtekstene hans, er «I romerbrevet åtte» den mest kjente.
Den har vært mye brukt på norske bedehus og i vekkelsesmøter, og er spilt inn på plate flere ganger, blant annet av duoen «Egil & Arne» (Solheim og Gundersen).
Sjangermessig er «I romerbrevet åtte» en vise, med klare trekk fra de gamle skillingsvisene når det gjelder oppbygging og innhold.
Teksten er en fortelling som gjennom seks vers skildrer sangerens vandring fra «barndomshjemmet» i Romerbrevet åtte, via ulike andre botilbud, og tilbake til utgangspunktet, nemlig budskapet om at «Så er det ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus».
Metaforbruken er konsekvent, og kan også minne om John Bunyans klassiker «Pilegrims vandring».

I Romerbrevet åtte
I Romerbrevet åtte jeg bor på nummer en,
Jeg bodde der som liten, nå er jeg der igjen.
I mellomtiden har jeg dessverre flakket om
Og bodd på mangt elendig, ja, bent ut simpelt rom.

Først var jeg ganske lenge i lystens pensjonat,
Og bar meg som jeg ville i mine synder at.
Jeg likte meg så tålig en ganske liten stund.
Men helt forskrekket ble jeg da jeg så husets grunn.

Jeg flyttet med det samme – å, lykkelige dag,
for snart vil huset falle med dunder og med brak.
Det stod jo helt på skrenten til satans svovelsjø,
Så de som bor i lysten er snart i evig død.

Så banket jeg på porten til rikdommens palass,
men fikk dessverre svaret at der var ikke plass.
Jeg måtte ligge tue i fra den samme kveld,
Så aldri mere gjester jeg rikdommens hotell.

Så drog jeg neste morgen til ærens høye hus,
Hvor store ånder lever sitt liv i sus og dus.
Men der var jeg for liten, der slapp jeg ikke inn,
så aldri mer jeg prøver å bestige ærens tind.

Men – så kom jeg til å minnes min barndom lys og glad,
Og hjemme der på haugen som heter Golgata.
Så flyttet jeg tilbake – der fant mitt hjerte ro.
I Romerbrevet åtte, ja der er godt å bo.

Tekst: Peder I. Ramsrud