De 153 fiskene

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter og forkynner

I evangeliene finner vi to «fiskehistorier» med Jesus og apostelen Peter i hovedrollene. Den ene er i Lukas-evangeliet (kapittel 5, vers 1 til 11), den andre i Johannes-evangeliet (kapittel 21, vers 1 til 14). Den første er fra et tidlig tidspunkt i Jesu virke, den andre er etter oppstandelsen. I begge fortellingene handler det om at Jesus gir en anbefaling som Peter så følger, litt mot sin egen faglige vurdering hver gang. Og begge gangene blir det «full klaff».

I fortellingen fra Johannes-evangeliet får vi tilmed vite det nøyaktige antallet fisk som kom i garnet: 153. Disse 153 fiskene har vært tema for mye kreativ eksegese, om ikke alltid så godt teologisk fundert.
Det har vært spekulert i at vitenskapen på Jesu tid bare kjente til 153 fiskeslag. Andre har lekt med tanken om det er et bilde på alle folkeslag i verden; det er tilmed de som har tenkt at 153 er tallet folkeslag som finnes.

«Norea-pastoren»
Men det finnes også andre teorier, og «Norea-pastoren» Asbjørn Kvalbein redegjør for noen av disse:
«Kyrill fra Alexandria i det femte århundret mente at de hundre representerte hedningenes fylde, de femti symboliserte Israels rest, og de tre sto naturligvis for treenigheten.
Augustins teori, også fra det femte århundret, er litt mer komplisert. Han sa at det er ti bud. Sju er nådens fullkomne tall. Det blir sytten til sammen, ikke sant? Og hvis du nå legger sammen alle tallene fra en til sytten, altså en pluss to pluss tre pluss fire pluss fem, helt opp til 17, så får du 153.
Og ikke bare det. Hvis du legger de 153 fiskene ut på bakken med 17 fisker i første rekke, 16 i andre rekke, 15 i neste rekke – helt ned til en rekke med én fisk, så får du en fullkommen trekant, som naturligvis symboliserer treenigheten».
Så langt «Norea-pastoren», som velger å skrelle bort alle disse spekulasjonene og stå igjen med dette: «Nei, stopp nå litt. Det kan jo tenkes en meget enkel teori. Det er mulig det nevnes 153 fisker fordi det faktisk var 153 fisker i garnet». Dette sier jeg for min del «amen» til.

En sang
Men noen av oss husker en sang fra vår ungdom der nettopp tallet 153 blir nevnt. På norsk heter sangen «Jeg vil ut, jeg vil ut på det brusende hav, vinne sjeler for himlen og Gud». I ett av versene heter det:
«Som det hendte en gang, ennå lyde det kan
til en fisker, mismodig og trett:
Du må lenger fra land, ut på dypere vann,
kast så noten ut der til en drett.
Gjør vi det, kan det skje, vi i noten får se
fisker ett hundre, femti og tre.»

Ved søk i Nasjonalbibliotekets base har jeg funnet sangen i tre norske sangbøker.
Det er to utgaver av Frelsesarmeens sangbok (1978 og 2010) og samlingen «Salmer og sanger» fra 1961, utgitt av Det norske misjonsforbund og Guds menighet på Vegårshei i fellesskap.

Forfatter
Sangen er opprinnelig svensk og originaltittelen er «Jag vill ut, jag vill ut innan dagen är slut».
Tekstforfatter oppgis å være Anders Ålander, men han har det ikke vært så lett å finne opplysninger om. Men litt mer har jeg funnet om sangen. Ifølge en kilde ble den skrevet i 1872.
Da skal Ålander ha vært borte fra tro og menighetsliv i noen år, men så kommet tilbake til troen. Da ble det viktig for ham å komme ut i kristen tjeneste igjen. Det skal ha vært da han skrev sangen Han døde i 1878.
Han skal ha bodd og virket i Medelpad, et område i Norrland, ikke langt unna byen Sundsvall.
Sangen ble publisert i en sangsamling som het «Herde-Rösten», og som kom ut i 1892.
Senere ble sangen tydeligvis glemt i Sverige, for da den ble trykket i det svenske bladet «Vecoposten» i 1941 var ingen forfatter angitt.

Norge
I Krigsropet ble en norsk oversettelse av teksten publisert første gang i januar 1934.
Her ble den presentert som en «Oppsang til vinterfelttoget»; en møteserie det var tradisjon for å arrangere i Frelsesarmeens menigheter i vinterhalvåret.
Teksten var signert med «H.A.T»; en kjent forkortelse for Henry Albert Tandberg, som på dette tidspunktet var redaktør for Krigsropet, og kanskje Frelsesarmeens mest produktive sangforfatter.
I dette tilfellet var han imidlertid «bare» oversetter. Da sangen ble trykket i Krigsropet igjen i 1936 var det uten noe forfatternavn. I sangsamlingen fra 1961 er imidlertid Tandberg kreditert som forfatter.
Den svenske originalteksten består av fem vers, men den norske versjonen har fire.
Da Lapp-Lisa satte den på sitt repertoar, var det også med fire vers.
Melodien oppgis å være en svensk folketone.
De to siste linjene i hvert vers synges som et omkved etter hvert vers.

Den svenske originalteksten:
Jag vill ut, jag vill ut, innan dagen är slut
Skall jag vara på fiske igen,
Skulle jag sitta här, då så mången begär
Att få höra om syndarens vän?
nej, o nej, jag vill då ut med bröderna gå,
Menskofiskare äro ju få.

Allt är redo förut, noten kastar jag ut
Arbetstiden kan snart vara slut,
Hör då var en som kan, må vi nu som en man
Kraftigt verka allt vad vi förmå;
Nu är morgonens stund, fisk i djup och på grund,
Skynda ut, skynda ut på det blå.

Stilla är det ju än uti havsviken, men
Snart kan stormen utbryta igen;
därför skynda dig du! Vem är flitigast nu,
Lönen kommer av arbetet ju.
Fatta tag med din hand och drag noten i land
Full av fiskar på frälsningens strand.

Ljuv i sanning den lott dessa fiskare fått,
Som ro ut Evangelii not.
Den i tron härdar ut, får, när dagen är slut,
Lönen stor hos vår Gud Ta' emot.
Därför skynda; ro på, sått ut noten också,
Snart till vila du kallas att gå!

Bliver dagen dig lång, sjung din fiskaresång,
Och drag noten med kraft, än en gång.
O, hur luvligt att se, att ett notdrag kan ge
Fisaker ett hundra femtiotre!
Såväl gammal som ung, bed, arbeta och sjung,
samt förhärliga Herren vår Kung!


Tandbergs oversettelse:
Jeg vil ut, jeg vil ut på det brusende hav,
vinne sjeler for himlen og Gud.
Evangeliets not jo min Herre meg gav
og det salige, frelsende bud.
La så bølgene slå, med hans not vil jeg gå,
stort er havet, men fiskerne få.

Selv om noten er tom når vi trekker den inn,
vi dog kaster ut garnet på ny.
Men’skefiskeren må nytte vær, nytte vind
og litt uvær og sludd ikke sky.
Hver som ærlig og trutt og i tro holder ut
får nok fisker i garnet til slutt.

Som det hendte en gang, ennå lyde det kan
til en fisker, mismodig og trett:
Du må lenger fra land, ut på dypere vann,
kast så noten ut der til en drett.
Gjør vi det, kan det skje, vi i noten får se
fisker, ett hundre, femti og tre.

Alle dere som ledig på strandbredden står
og nå ser på de andre, kom med!
Her er arbeide nok, men husk dagene går,
før du aner, går livssolen ned.
Kom, bli med i vårt lag, ut på fiske nå drag,
men begynn, ja, begynn nå i dag!

Lindtveit, 6. søndag i åpenbaringstiden, 5. juli 2026
Dagens prekentekst er fiskehistorien fra Lukas-evangeliet

«Å, store Gud» på norsk

I år er det 140 år siden teksten til salmen «Å, store Gud» ble publisert første gang. Teksten, med alle ni versene, sto i den svenske lokalavisa «Mönsterås Tidning». Tre år senere sto teksten i sangboka til Svenska Missionsförbundet.

I dag er «Å, store Gud» en av de mest kjente salmetekstene i verden. Den ble tidlig oversatt til andre språk. Først tysk, deretter russisk, så til engelsk (utfra den russiske teksten!), og etter hvert til et 50-tall språk.
Men visste du at det er to engelskspråklige versjoner av denne sangen?
Den ene, og minst kjente, er faktisk basert på den svenske originalen.
Også på norsk finnes den i flere versjoner.
Den mest kjente er den baptistpresten Knut Josef Andersen skrev på 1950-tallet. Han tok utgangspunkt i den engelske teksten («How Great Thou art»), og hans tekst har vært regnet som den første oversettelsen av denne sangen til norsk.

I boka «Når jeg i undring aner – Fortellingen om en av verdens mest kjente salmetekster» (2026) dokumenterer jeg at dette ikke stemmer.
Allerede på 1930-tallet, mer enn 20 år før Knut J. Andersen gjorde sin oversettelse, sirkulerte et arrangement signet Klaus Østby, og med en norsk tekst, i Frelsesarmeens musikkmiljøer.
Det ble ikke opplyst noe om hvem som hadde stått for «fornorskingen» av den svenske teksten, men en kvalifisert gjetting kan vel være at dette var gjort av Klaus Østby selv. Han hadde bodd i Sverige i 30 år, fram til 1935, og kjente nok sangen fra den tiden, selv om den faktisk ble litt glemt i Sverige utover på 1920- og -30-tallet. På noten som ble gjengitt i Krigsropet flere ganger heter det at dette er «en gammel favorittsang».

Boka om sangens vandring både over kjølen og verden rundt kan skaffes fra meg. Her fortelles det også om de andre norske versjonene av «Å, store Gud».

Nils-Petter Enstad

Illustrasjon: Et arrangement av «Å, store Gud», scannet fra Krigsropet i 1936.

Sanger om Getsemane

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

I Frelsesarmeen er det lange tradisjoner for å la skjærtorsdag være det man kan kalle «starten» på påskens gudstjenester. Det skjedde gjerne ved at man innbød til en gudstjeneste skjærtorsdag ettermiddag eller kveld, og denne samlingen ble ofte annonsert som «Getsemanemøte».

Hva finnes så av Getsemane-tekster i den kristne sang- og salmeskatten?
Etter det jeg kan se: Forholdsvis lite.
Det er jo mye dramatikk i Getsemane-fortellingen:
* Disiplene som sovnet. Jesu bønnekamp, der han svettet blod. Forsøkene på å vekke disiplene.Engelen som kom ned fra himmelen for å styrke Jesus.
* Arrestasjonen. Peter som hogg øret av yppersteprestens tjener. Disiplenes flukt.
* Denne lille detaljen i Markus-evangeliet som mange har tenkt kunne være evangelistens egen signatur: «En ung mann var i følge med Jesus; han hadde bare et linklede om seg. De grep ham, men han slapp linkledet og flyktet naken bort» (Mark 14, 52-52).

I
Den mest kjente Getsemane-salmen er kanskje den mange kjenner som «Hin time i Getsemane». Det er opprinnelig en engelsk tekst som ble skrevet av den amerikanske presten Edward Payson Hammond i 1866, da han og hans kone var på bryllupsreise i Israel.
Oversettelsen til bokmål skal ha vært gjort av Elevine Heede. Det eldste sporet av den er i en sangsamling som het «Evangelii Basun» fra 1886. Den sto også i sangsamlingen «Noahs Due» fra 1891; den samme samlingen der Johan Halmrasts tekst «Maria Magdalenas jubel» (mer kjent som «Å, salige stund uten like») ble publisert første gang.
I Norsk Salmebok har man brukt en nynorsk oversettelse fra 1906, skrevet av biskop Bernt Støylen, mens både den felles lutherske «Sangboken», Frelsesarmeens sangbok og pinsebevegelsens sangbøker «Maran Ata» og «Evangeliertoner» er blant dem som bruker bokmålsversjonen.

II
Det finnes også salmetekster der Getsemane-motivet og Golgata-motiver glir sammen.
I en av de mange påskesalmene frelsesoffiseren Hjalmar Hansen skrev, «Jeg leste at Jesus ble fangen», ser man dette. Den begynner med arrestasjonen i Getsemane og går så videre mot korsfestelsen.
Det samme kan sies om Jakob Sandes tekst «Du som låg i natti seine», eller bare «Salme» som den het da den ble publisert i samlingen «Storm frå vest» (1931). Teksten er en slags vandring i påskefortellingen, samme med Jesus, med sluttlinjene fra hvert vers: «…stridsmann frå Getseman» - «…einsam i Pilati borg» og «..opp til deg på krossen, du».
Denne salmen er blitt beskrevet som en kortversjon av Bachs Matteus-oratorium.
Også Bjørn Eidsvåg starter med Getsemane-fortellingen i salmen «Du låg og skalv av angst på kne», eller «Kyrie», som er hans tittel på teksten. Den følger så påskefortellingen videre i de neste versene. Denne står også i Norsk Salmebok.

III
Det finnes nok flere Getsemane-sanger enn de som er nevnt her.
Duoen Marit og Irene har sangen «Gå inn i Getsemane» på sitt repertoar. Den er skrevet av indremisjonspredikanten, kunstmaleren og sangforfatteren Finn Emanuel Olsen.
Metodistpresten Paulli Sørensen skrev om «Getsemane, du stille sted, hvor Jesus ofte vandret» og frelsesoffiseren Lucy Booth-Hellberg skrev «Ensom i hagen for meg du stred».
Alle disse starter også i Getsemane, men stanser ikke der, for å si det slik.
Både i forkynnelsen og salmediktningen kommer nok Getsemane litt i skyggen både av Golgata og ikke minst påskesymbolet framfor noe: Oppstandelsens hage og den tomme graven.

Publisert i avisa Dagen tirsdag 31. mars 2026

Sangbok eller sanghefte?

Så pusler jeg med et sanghistorie-prosjekt igjen.
Prosjektet trigger meg, for jeg har funnet informasjoner som til nå har gått under radaren på andre salme-historikere. Selv og om det jeg har funnet ikke vil verken revolusjonerer eller reviderer norsk og nordisk salmehistorie, så vil det supplere den litt.
Det er slik forskningen skrider fremad, vet at stadig nye detaljer blir oppdaget.
Jeg har opplevd det før; ta bare for deg de to bøkene jeg har skrevet om Johan Halmrast og «Å, salige stund uten like», så ser du det.
Egentlig kunne jeg skrevet enda en bok om det temaet, men akkurat der har jeg satt strek.
Men som Linda Eide har formulert det: «Siste ord er ikkje sagt».

I min leting etter fakta som ytterligere forsterker det nye jeg har snublet over i dette aktuelle tilfellet, fant jeg fram de utgavene av «Kadettenes sanghefte» som står i hylla her på mitt sørlandske skriveloft, for å se om den aktuelle sangen står der.
Det gjorde den ikke, men heftene vakte til live noen minner og en undring jeg bar på allerede den gang.
Det ble laget nye utgaver av disse heftene hvert år, om enn med nye omslag. På dem sto navnene til de to aktuelle kadettsesjonene som var inne til utdanning.
Det ble presisert forholdsvis sterkt at det var disse heftene som skulle brukes når kadettene besøkte korpsene og hadde møter. Foran hvert møte gikk en eller to av oss rundt i forsamlingen og solgte heftene.
Prisen?
Vi snakker tidlig 70-tall, så den var kanskje på 3 kroner?

Frelsesfolket rundt omkring hadde vel vendt seg til denne praksisen med en slags oppgitt resignasjon. Det samme gjaldt kanskje kadettene – i hvert fall den av dem som skriver dette, mer enn 50 år senere.
De fleste av oss skulle jo ut på korps – var det ikke bedre å bli kjent med Frelsesarmeens sangbok? Det fikk vi aldri svar på; kanskje fordi spørsmålet aldri ble stilt klart og tydelig.

Men når vi var ute i grupper på to og to var det nok noen av oss som gjorde et aldri så lite opprør – og brukte Frelsesarmeens sangbok – «the real thing».

Lindtveit, 31. juli 2025
Nils-Petter Enstad

Sangen om de follede hender 70 år

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Denne sommeren er det 70 år siden redaktøren, sangforfatteren og misjonsmannen Trygve Bjerkrheim skrev en sangtekst som er blitt en av de mest folkekjære, kristne sangene her til lands. Selv har han fortalt at han skrev den natten mellom 1. og 2. juli 1955, og han ga den tittelen «De follede hender».

Trygve Bjerkrheim ble født i 1904 og døde i 2001, nær 97 år gammel.
Han var utdannet teolog, og ble på 1930-tallet «headhuntet» av Ludvig Hope, Misjonssambandets sterke mann gjennom mange tiår, til jobben som redaktør for organisasjonens blad «Utsyn». Dette redigerte han fram til han ble pensjonist i 1970, i om lag 35 år.
Da han begynte i jobben hadde han ingen journalistisk opplæring eller erfaring, og han utgjorde redaksjonen helt alene

Sangforfatter
Trygve Bjerkrheim skal ha skrevet eller redigert et 80-tall bøker, først og fremst diktsamlinger og antologier.
Han skal også ha skrevet 15 tusen lyriske tekster, dikt, sanger og brukslyrikk. Mye av dette var nok rene skriveøvelser; han skal selv ha fortalt at han begynte hver dag med å skrive et vers for å holde «åren» flytende. Mye av dette kom selvfølgelig aldri videre.
Han skal også ha vært en «pennens mann» i bokstavelig forstand, nærmere bestemt fyllepennens. Han brukte helst grønt blekk, for grønt var vårens og håpets farge, har han selv sagt.
Grønt blekk ble etter hvert vanskelig å skaffe, men da han i forbindelse med at han fylte 90 år var gjest i programmet «Æres den som æres bør» hos Knut Bjørnsen, fikk han et stort blekkhus med nettopp grønt blekk i gave, «og den gamle skalden ble synlig rørt over gaven», heter det i wikipedias omtale av ham.
I det sang- og salmeleksikonet som Lunde forlag ga ut i 1997 er han oppført med 65 oversettelser og 44 egne sanger.
De to mest kjente sangene hans er uten tvil «Han tek ikkje glansen av livet» og «Det er makt i de follede hender».

De follede hender

Den første inspirasjonen til sangen om de follede hender skal Bjerkrheim ha fått under en gudstjeneste i Misjonssambandets lokale i Tullinsgate i Oslo i 1954. En misjonær talte om bønn, og kom med følgende utsagn: «Fronten med dei falda hender er den veldigste stormakt i verda».
Bjerkrheim skrev ned denne formuleringen og la lappen med sitatet i et nytestamente som han hadde med seg hver gang han var på møter. Han skjønte nok at her lå det potensial til en sang, men lenge ble det med tanken.
Men natta mellom 1. og 2. juli året etter, i 2-3-tida, våknet han og skrev de to versene som i dag er det første og tredje verset i sangen.
Samme året ble teksten publisert på omslaget til Misjonssambandets årbok, som hadde tittelen «Dypere ned».
Teksten fikk raskt sine første melodier, først ved Drottningborg-lærer Egil Haugen i Grimstad, senere ved musikksekretær i indremisjonen, Øyvind Tønnesen. Det er hans melodi de fleste forbinder med sangen i dag.

Nytt vers og ny melodi
En tredje som laget en melodi til teksten var den pensjonerte frelsesoffiseren Jens Linderud.
Bjerkrheim har fortalt at Linderud oppsøkte ham på kontoret for å vise ham melodien og spørre om det var i orden å bruke den til Bjerkrheims tekst. Han hadde ingen innvendinger, og så kom Linderud fram med det som kanskje var han egentlige ærend: - Min kone og jeg vil gjerne høre om du ikke kan skrive ett vers til – til dem som ber for sine barn.
Kanskje var det sin egen smerte han ga et gløtt inn i?
Bjerkrheim lovte å gjøre et forsøk, og en desember-dag i 1957 var verset klart: «Du som ber for ditt barn, dine kjære».
Dette er det andre verset i sangen, slik den brukes i dag.
Både Lage Wedin og Sigvart Dagsland har sunget inn denne sangen. I 1977 , i forbindelse med 25-årsjubileet til programposten «Ønskekonserten» i NRK ble det kjent at dette var det sangønsket som var blitt spilt flest ganger i programmet.

Kilder:
Trygve Bjerkrheim:
«Det er makt i de follede hender»
Forfattaren fortel om bakgrunnen til 75 av sine songer (Lunde Forlag, 1979)

Arne Prøis:
I regnbuens glans – i samtale med Trygve Bjerkrheim (Lunde forlag, 1991)

Tobias Salmelid (red.):
Lundes sang & salme-leksikon (Lunde forlag, 1997)

«Send bud på ham» og om han som ga oss den

Av Nils-Petter Enstad

Konrad Odinsen er blant de mange i den kristne sangens og musikkens historie som huskes for én enkelt tekst eller melodi. Den teksten han huskes for, «Send bud på ham», skrev han mens han ennå var en forholdsvis ung mann.

Inspirasjonen til denne sangen ble født under et møte i Frelsesarmeens lokale i Strømgaten 16 i Bergen, en søndag omkring 1920. Kveldens taler, frelsesoffiseren Lars B. Jarnes, tok utgangspunkt i teksten om Jesus som vekket opp Lasarus fra de døde. Hovedtanken i talen var at det ble sendt bud på Jesus, og Jarnes understreket dette poenget meget sterkt: «Send bud på ham – send bud på Jesus.»
I forsamlingen satt også Konrad Odinsen.

Han var omkring 25 år gammel på dette tidspunktet, og hadde allerede bak seg en kort periode som frelsesoffiser. Etter møtet gikk han sammen med noen andre og snakket om møtet og prekenen. Særlig hadde de merket seg ordene «Send bud på ham». En av de andre snudde seg mot Odinsen og sa: – Kan ikke du skrive en sang om å sende bud på ham?
Allerede noen dager senere hadde han sangteksten klar.
Kort tid etter tok Konrad Odinsen opp igjen tjenesten som frelsesoffiser, og var i denne i et års tid, før han nok en gang trakk seg tilbake til en mer sivil tilværelse; denne gang for godt.

Flere vers
I den opprinnelige utgaven av teksten, var det i hvert fall fire vers som med sikkerhet kan tilskrives Konrad Odinsen. I de fleste sangbøker er det dessuten to vers til.
De fire versene som med sikkerhet kan tilskrives Konrad Odinsen, begynner alle med ordene «Send bud på ham».
Hvert av versene beskriver forskjellige situasjoner der dette er nødvendig: «..når hjelp du trenger til», «..når tvilende du er», «..når sorgen trykker deg» og «..i gledens skjønne tid».
Men ikke i et eneste av de fire versene blir det sagt noe om hvem denne «han» er som man skal sende bud til.
En annen frelsesoffiser, Olav Jakobsen, skrev derfor etter noen år det verset som nå som er det første verset i sangen: «Send bud på ham hvis navn er Jesus Krist».
Olav Jakobsens datter, Ruth Bjartveit, forteller: -Far fortalte meg engang at han mente det manglet noe i sangen. Det gikk ikke klart fram hvem man skulle sende bud på. Han skrev derfor det første verset med linjen «… hvis navn er Jesus Krist».
Det er også et sjette vers til sangen.
Ruth Bjartveit er nokså sikker på at dette ikke er skrevet av hennes far, men at det er muligens skrevet av Konrad Odinsen selv, enten samtidig med at han skrev de fire eldste versene, eller senere. Dette er det ikke noe dokumentasjon på.
Det er heller ikke alle sangbøkene som har hatt med dette siste verset, og det er ikke alle som regner dette som en «egentlig» del av sangen. Eksempelvis var det først i 2010 at dette verset kom med i Frelsesarmeens sangbøker.

Melodi
Melodien er laget av Arthur Skrede (1908-75).
Han var også fra Bergen, og musikant i Frelsesarmeen. I 1934 ble han kadett ved Frelsesarmeens krigsskole, og tjenestegjorde som frelsesoffiser fram til 1940.
Også etter at han sluttet som offiser, var han aktivt med i Frelsesarmeens menighet i Strømgaten i Bergen.
Det er uklart når han skrev melodien til «Send bud på ham».
Det har vært hevdet at han skrev den omtrent samtidig med at Odinsen skrev teksten. Men i og med at Arthur Skrede på den tida var omkring 12 år gammel, er dette lite sannsynlig.

Publisering
Det er også uklart når sangen ble publisert første gang.
I arkivet ved Frelsesarmeens hovedkvarter finnes et udatert noteark på fire sider der sangen står med tekst og melodi. Det kan være denne utgivelsen det refereres til Haakon Dahlstrøm i en av sine bøker skriver at sangen var med i sangsamlingen «Frelsestoner», som ble gitt ut av Frelsesarmeen.
De første treffene på «Send bud på ham» i Krigsropet, finner man fra 1935 og utover, gjerne i forbindelse med at sangen har vært brukt som solonummer i møter og gudstjenester.
I 1939 var sangen med i kadettenes sanghefte og i 1940 ble den med i den midlertidige sangboka som Frelsesarmeen ga ut det året, og som var i bruk i noen år. Denne kalles gjerne «Interimsangboka».
I de to neste utgavene av Frelsesarmeen sangbok, fra henholdsvis 1948 og 1977, var sangen med, men uten det siste «himmelverset».
Da sangen var blitt publisert, fenget den raskt, og kom med i flere kristne sang- og salmesamlinger.
Den ble også sunget inn på plate, blant annet av Olav Werner.

Variert liv

Konrad Odinsen hadde en omskiftende tilværelse, men bodde i Bergens-området det meste av livet.
Foreldrene hans døde tidlig, og han vokste opp hos en tante. Han ble kristen som helt ung, og 17. mai 1914 ble han innvidd som frelsessoldat i Bergen 1. korps. Året etter reiste han til Frelsesarmeens krigsskole. Han ble løytnant i januar 1917, men sluttet som offiser allerede i oktober samme år.
Høsten 1921 ble han frelsesoffiser igjen, men sluttet igjen ett år senere. Da hadde han hatt permisjon («hvile», står det på kartotekkortet hans) i nesten et halvt år. Samtidig beholdt han kontakten med Frelsesarmeen og menigheten i Strømgaten i Bergen. En rapport til Krigsropet våren 1924 er signert med hans navn og tittelen «sersjantmajor».
En sersjantmajor i Frelsesarmeen er korpslederen/pastorens nærmeste medarbeider både i det praktiske og de sjelesørgeriske arbeidet.

Forretningsmann
I det sivile liv var Konrad Odinsen forretningsmann. Han drev blant annet et renseri i Bergen, og senere også en fruktforretning.
Etter krigen startet han først ett privat aldershjem, og i 1960 ett til.
Han døde 25. juni 1961, 66 år gammel etter bare noen dagers sykdom.
Han var ugift og barnløs. Dødsannonsen i Oslo-avisen Morgenposten var rykket inn av Forhenværende frelsesoffiserers forening mens den i Bergens Tidende var rykket inn av ansatte og beboere på sykehjemmet han drev. De omtalte ham som «vår bestyrer og gode arbeidsgiver».
Han omtales som en gjestfri og sjenerøs person. Han var med «Forhenværende frelsesoffiserers forening» i Bergen og skrev iblant artikler i foreningens blad. Han var musikalsk, og spilte både fiolin og gitar. Han skrev flere sanger, men «Send bud på ham» er den som huskes, og som vil leve lenge.

Send bud på ham
Send bud på ham hvis navn er Jesu Krist,
som frelse kan og lege sjelens brist!
Han som av Gud ble sendt til jorden ned,
send bud på ham, o sjel, og du får fred!

Send bud på ham når hjelp du trenger til,
i mørke stund han lyse for deg vil!
Når ingen utvei du kan øyne mer,
send bud på ham, som også da er nær!

Send bud på ham når tvilende er.
En stund med ham, og du ei tviler mer!
Når ned i tåredalen du må gå,
send bud på ham, og hjelpen vil du få!

Send bud på ham når sorgen trykker deg,
alt håpløst er, du ser ei noen vei!
Når tro på alle ting du mistet har,
send bud på ham, og vent til du får svar!

Send bud på ham i gledens skjønne tid!
Når alt går med og lykken smiler blid!
Når dagen heller, og det lir mot kveld,
send bud på ham som alle ting gjør vel!

Til sist på meg han selv vil sende bud
og sjelen min han henter hjem til Gud.
Å sende bud på ham jeg slipper der,
for jeg i evighet er Jesus nær

Exit salmeboka?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Sangboka har vi lagt vekk. Nå synger vi bare lovsangskor», sa en pastor i en frikirkelig menighet da jeg snakket med ham for en stund siden. Anledningen var ikke slik at dette var noe tema vi skulle diskutere, bare en opplysning han ga meg. Men jeg skjønte fort at den menigheten ville jeg følt meg fremmed i.

Det blir alltid diskusjoner når et kirkesamfunn eller en organisasjon skal få en ny sang- eller salmebok.
Bare på de snart 60 årene jeg har vært aktiv i Frelsesarmeen, har det vært tre forskjellige sangbøker i bruk.
Den norske kirke har hatt like mange salmebøker i den samme perioden. I tillegg har det vært gitt ut mindre samlinger med sanger til gudstjenestelig bruk, både i Den norske kirke og i Frelsesarmeen – for å ta dem jeg kjenner best.
Og når en ny utgave foreligger, blir det alltid debatter.
Noen sørger over tekster som ikke lenger er med, andre reagerer på tekster som er blitt med, og noen provoseres over de språklige endringene som gjerne skjer med nye utgaver. Selv om noen av oss fremdeles synger «Her kommer dine arme små» når det går mot jul.
«Milde Jesus, du som sagde» har vel blitt lagt bort for godt, kanskje også i den mer moderne formen?

Sangbok eller veggtekst?
I bokhylla på mitt arbeidsrom står det nokså mange sang- og salmebøker fra en rekke forskjellige utgivere (se foto).
Her står både «Zions harpe» og «Sjibbolet», her står «Maran Ata» og «Evangelietoner», her står «Nynorsk salmebok», som min far fikk da han ble konfirmert i 1935 og her står «Landstads Reviderte» som jeg fikk på Majorstua Skole på 1960-tallet.
I min lokale menighet ligger fremdeles Frelsesarmeens sangbok til utlån i lokalet, samtidig som alle fellessangene blir vist via overhead på veggen. Begge deler fungerer greit, men det å ha en sangbok fysisk mellom hendene gjør at både sang- og andaktsopplevelsen kan få en ekstra dimensjon ved at man kan bla i boka og finne fram til tekster man blir minnet om underveis.
Hva gjør de i den menigheten jeg nevnte innledningsvis? Har de bare «lagt vekk» kirkesamfunnets tradisjonelle sang- og salmebok, eller har de også kastet dem?
Mange steder er det nok det som skjer: De gamle sang- og salmebøkene kastes eller makuleres.
Sammen med de støvete bøkene er det da noe annet og viktigere som går tapt: Tekster og noter som dokumenterer hva som er blitt sunget i tidligere tider.

Dynamisk
Når et kirkesamfunn eller en organisasjon lanserer en ny sang- eller salmesamling, tenker man at dette skal være en salmebok for framtida.
Erfaringen viser at «framtida» gjerne har et tidsspenn på pluss/minus 40 år.
Det viser at den kristne sang- og salmeskatten er dynamisk og levende.
Og selvsagt skapes det fremdeles mye god, kristen sang.
Men det skapes også mye som både er likegyldig og direkte dårlig.

Salmesang i Bibelen
Sang i en eller annen form har sannsynligvis alltid vært en del av det menneskelige kulturuttrykk. Det har vært uttrykk både for sorg og glede, for harmoni og konflikt.
Ofte har sangen oppstått i en religiøs kontekst som et uttrykk for kjærlighet til eller redsel/respekt for guddommelige makter eller rett og slett Gud.
I den jødisk-kristne tradisjonen har sangen alltid stått sterkt.
I Det gamle testamentet finner vi mange lyriske tekster, både i Salmenes bok og i andre skrifter.
Dette er salmer som Israels folk sang.
Iblant kunne fraværet av trangen til å synge bli til en sang i seg selv:«Ved elvene i Babel satt vi og gråt når vi tenkte på Sion. Vi hengte lyrene opp i piletrærne. De som tok oss til fange, ba oss om sang, de som bortførte oss, ba om glede: «Syng en av Sions sanger for oss!» Hvordan kan vi synge Herrens sanger på fremmed jord?» (Salme 137, 1-4).
I 1978 ble denne teksten, ord for annet, spilt inn av gruppa Boney M under tittelen «Rivers of Babylon» - bare ett av mange eksempler på at bibelske tekster og fortellinger blir til sang.
Også i Det nye testamentet finner vi tekster som åpenbart har vært sanger – hymner – som er blitt brukt i menigheten. Paulus gjengir flere slike i sine brev.
Denne trangen etter å formidle religiøse tanker, følelser og kunnskap gjennom sang har åpenbart fulgt den kristne kirke fram til denne dag. Hver eneste dag er det noen som prøver å feste til papiret – eventuelt taste inn på pc-en – tanker som er født gjennom en religiøs opplevelse, erfaring eller utfordring.

«Salmer, sanger og åndelige viser»
Nå er det ikke bare sang- og salmebøkene som blir fornyet; det blir bibelutgavene også.
Bare fra Bibelselskapet har jeg forholdt meg til minst fire forskjellige utgaver på de om lag 60 år hvor jeg har hatt et forhold til «Bøkenes bok». Disse kommer i tillegg til utgaver fra andre utgivere.
I den eldste av disse, utgaven fra 1930, finner jeg formuleringen «salmer og lovsanger og åndelige viser» (Ef 5, 19).
Den brukes ikke lenger, men jeg har valgt å holde fast ved den for min egen del. I oversettelsen de fleste av oss bruker i dag, heter det «syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde», men jeg liker tripletten «salmer, sanger og åndelige viser» bedre.
Det har ingenting med teologi å gjøre, det handler om min språkfølelse.
Det finnes salmer som kan føre sin historie nesten to tusen år bakover i tid, og det finnes salmer som bare er noen timer gamle. Mye av det som er blitt skrevet i det tidsrommet som to tusen år versus to timer omfatter, er glemt for lengst.
Det fortelles om salmediktere som skrev minst ett vers om dagen for å holde åren åpen, og det finnes salmediktere som bare skrev én tekst i hele sitt liv, og det var alt.
Og det kan nok sies om salmediktningen som den bibelske vismannen sa om annen type skriving - det er ingen ende på det (se Forkynneren 12,12) – men det meste er nok glemt for lengst.

Denne teksten er publisert på nettsidene til avisa Dagen 15. mars 2025, med følgende forfatterinformasjon:
Nils-Petter Enstad (f. 1953) har skrevet flere bøker om salmediktere og salmetekster.