Sangen om ilden

Av Nils-Petter Enstad

I Krigsropet nr. 16, i april 1894, var sistesida av Krigsropet dominert av to store tekster. Det ene gjaldt at en konferanse for nord-europeiske Frelsesarmé-ledere som ble holdt i Kristiania, det andre gjaldt en sangtekst. Overskriften var: «En ny sang av Generalen», og sangens tittel var «Ilden».

Sangen som ble presentert for 130 år siden synges fremdeles i Frelsesarmeen over hele verden. I Norge kjenner vi den nå som «Å, Kristus, guddomsflamme skjønn: Send din ild».
William Booth var ikke noen spesielt flittig sangforfatter.
I Frelsesarmeen er det først og fremst to tekster som lever videre. Det er «Å, bunnløse frelse» (gjerne omtalt som «Grunnleggerens sang») og den som her blir omtalt. Hans datter Evangeline og enda mer hans sønn Herberth skrev langt flere.
Da Booth skrev denne sangen i 1894, var det for å markere at det var gått 50 år siden hans omvendelse. Den gang hadde han gitt Gud et løfte om at han skulle ha «alt som er i William Booth».

I den samme utgaven av det norske Krigsropet der den nye sangen ble presentert, var det også en helsides reportasje om «Generalens jubileum».
Booth selv hadde tatt til orde for en storstilt innsamling for å finansiere en kampanje slik at Frelsesarmeen kunne nå enda lenger ut med evangeliet.
I den forbindelse skrev han også en sang som skulle kunne brukes som en kampanjesang, og samtidig være en påminner om hva som er nødvendig i et slikt arbeid: Den Hellige Ånds ild og kraft.

Teksten
Teksten som sto i Krigsropet for 130 år siden hadde fire vers. Den engelske originalen er på fem vers.
Det er ikke oppgitt hvem som har stått for denne første oversettelsen til norsk.
En formodning fra artikkelforfatterens side er at det er den danske frelsesoffiseren Carl J. Hyllested, som på dette tidspunktet var redaktør for det norske Krigsropet. Han er også oppført som den som har oversatt «Å, bunnløse frelse» til dansk/norsk.
Han var født omkring 1870, men ellers vet vi lite om ham. Trolig utvandret han til USA før århundreskiftet.
I 1900 er han oppført som forfatter av Frelsesarmeens årsmelding for USA og i 1914 er han omtalt i avisa «Nordisk Tidende» som oversetter av Knut Hamsuns bok «Ny jord», der det også nevnes at han har oversatt andre av Hamsuns bøker til engelsk.
I noen kilder staves navnet hans «Hyllestad», men med tanke på at han var dansk, er nok «Hyllested» mer korrekt.

Endringer
Det skjedde flere forandringer i teksten i årenes løp. Dette gjelder for samtlige av de fire versene som sto i Krigsropet i 1894.
I det første verset er bønnen rettet mot Faderen, og ikke sønnen. «Du, ildens Gud, vi for dig træder» het det i den første oversettelsen. Dette er senere endret til «Å, Kristus, guddomsflamme skjønn».
Slutten av verset er mer gjenkjennelig med tanke på hva vi synger i dag.
I 1894 het det:
«O, lyt til dine skarers raab,
Til dig alene står vort haab;
Send os en anden pinsedaab,
Døb med ild».

I dag synger vi:
«Se på vår trang, hør på vårt rop,
til deg alene står vårt håp,
gi oss på ny en pinsedåp,
send din ild!»
I den engelske originalversjon heter det «Give us another Pentecost».
Allerede i 1901 er åpningslinja endret til det vi kjenner i dag, og den neste linja lyder «just nu antend den, er vor bøn».
Det som sto som tekstens andre vers i 1894, med referanse til den gammeltestamentlige profeten Elia, gikk forholdsvis tidlig ut av bruk i Norge.
Men også i det neste verset, som i norsk utgave er sangens andre vers, har det skjedd store endringer.
Sangen ble trykket i Krigsropet med jevne mellomrom, og så sent som i 1913 var dette verset oversatt slik:
«O, Gud, vi ønsker ilden nu,
send din ild,
den vil os fri fra nød og gru,
send din ild,
og give kraft at gjøre godt,
beseire modstand, haan og spot,
at leve rent blant verdens flok,
send din ild!»
Både som poesi og teologi må vel dette betegnes som nokså hjelpeløst; noen vil kanskje si direkte dårlig.

Sangbok
Da sangen kom med i Frelsesarmeens sangbok i 1915 hadde både dette verset og sangen forøvrig fått den formen den har hatt siden, og som fremdeles står i Frelsesarmeens sangbok.
Da sangen sto i Krigsropets pinsenummer samme år, var det med den nye versjonen av dette verset. I samme nummer er det en lengre redegjørelse for arbeidet med den nye utgaven av Frelsesarmeens sangbok, som kom ut på den tiden. Her kan man lese at «brigadér H.A. Tandberg» har vært ansvarlig for prosjektet.
Tandberg var allerede da kjent som en flittig og dyktig salmedikter, og det er vel god grunn til å anta at det var han som sto bak den nye versjonen av dette verset, og det som må kunne betegnes som den endelige versjonen av denne sangen.

Melodi
Da sangen sto i Krigsropet i 1894, var sangen «Til hjemmet hist hos Gud vi drager» oppført som melodireferanse.
Dette er en sangtittel som jeg for min del ikke forbinder noe som helst med.
I årene fram til 1915, da teksten fikk sin endelige form, er minst to andre melodier også oppført som forslag når sangen sto på trykk i Krigsropet. Heller ikke disse får noen klokker til å ringe hos denne skribent.
Den melodien som brukes nå er skrevet av en av William Booths svigersønner, Frederick de Latour Booth-Tucker.
Han var gift med Emma Moss Booth fram til hun omkom i en togulykke i USA i 1904. Det er uklart når denne melodien ble knyttet til grunnleggerens tekst.

Å, Kristus, guddomsflamme skjønn
Å, Kristus, guddomsflamme skjønn:
Send din ild!
Ditt løfte oppfyll nå, Guds Sønn.
Send din ild!
Se på vår trang, hør på vårt rop,
til deg alene står vårt håp,
gi oss på ny en pinsedåp,
Send din ild!

Å, sett vår sjel i hellig brann;
send din ild!
Den ild vårt hjerte rense kan;
send din ild!
Den styrker oss i prøvens tid,
den gir oss seier i hver strid,
bevarer sjelens kledning hvit,
Send din ild!

Din ild vil gi oss kraft og mot!
Send din ild!
Å bringe verden for din fot
Send din ild!
Her på ditt alter ofrer jeg
mitt liv, min tid, mitt alt til deg.
Med ilden, Gud, besegl nå meg!
Send din ild!

Frelsesarmeens sangbok 2010, nr. 630

Litteratur:
Barnes, Cyril:
«Words by William Booth», kapitlet «På samme side som lov og orden»; Krigsropet nr. 28/1974 – norsk oversettelse ved NPE)
Jostein Nielsen:
«Blod og ild i William Booths sanger» (i Enstad (red.): «Så lenge…» William Booth for 100 år siden – og i dag (Oslo, 2012).)

60 år med «Sildigregn»

Av Nils-Petter Enstad

I år er det 60 år siden den første utgaven av sangboka «Sildigregn» kom ut. Utgiver var predikanten Aage Samuelsen, og den første utgaven besto av 120 sanger. Senere er sangboka kommet i ytterligere sju utgaver, den siste i 2009, og består nå av 407 sanger.

Undertittelen «Maran Ata-vekkelsens sangbok» har fulgt med i alle utgavene.
Maran Ata-bevegelsen oppsto på slutten av 1950-tallet som følge av en konflikt mellom Aage Samuelsen og de toneangivende kreftene i norsk pinsebevegelsen. Den første Maran Ata-menigheten ble dannet i Skien i 1958 og i Oslo året etter. I årene som fulgte kom flere menigheter til. Noen ble nedlagt igjen etter forholdsvis kort tid, andre valgte å slutte seg til den «vanlige» pinsebevegelsen.
I dag kan antallet Maran Ata-menigheter telles på én hånd, men det årlige stevnet i Seljord har en viss oppslutning, også av folk fra andre retninger.

Sangbok
Uttrykket «Maran Ata» har sin opprinnelse i det arameiske språk, som var det språket Jesus fra Nasaret brukte mens han levde.
Man regner med at dette var et bønnerop som kan oversettes med «Kom, Herre Jesus». Uttrykket forekommer i 1 Kor 16, 22, der Paulus skriver: «Den som ikke elsker Herren, forbannet være han! Marana ta!» I tidligere oversettelser var de to siste ordene delt opp slik både den gamle sangboka og Maran Ata-bevegelsen selv fortsatt gjør. br> Uttrykket kom inn i mer moderne, kristen språkbruk da T.B. Barratt, pinsebevegelsens «far» i Norge, ga ut en sangbok med denne tittelen i 1911.
Dette ble også navnet på den bevegelsen som oppsto rundt Aage Samuelsen, og som i 1964 fikk sin egen sangbok: «Sildigregn».
På omslaget til den første utgaven av «Sildigregn» annonseres det at boka inneholder «120 sanger av Aage Samuelsen».
Aage Samuelsen står også som utgiver. Riktig alle sangene var ikke laget av Aage Samuelsen.
Den kvinnelige evangelisten Elin Skårdal (1931 – 2014) hadde skrevet fem av tekstene, mens Torvid Pedersen (1927 – 2011), også han evangelist innen Maran Ata, hadde skrevet 13 av tekstene.
I tillegg til de 120 sangene som var nummerert, var også klassikerne «Hvilken venn vi har i Jesus» og «I blodet er kraft» med i sangboka.

Nye utgaver
Allerede i 1966 ble det et brudd mellom Aage Samuelsen og Maran Ata-bevegelsen. Sangboka «Sildigregn» fortsatte imidlertid å være bevegelsens sangbok, og kom i sin 8. utgave i 2009. Den er fremdeles sterkt preget av Aage Samuelsens sanger.
Maran Ata-bevegelsen som bevegelse har aldri vært så omfattende at det virker naturlig med såpass mange utgaver over 50 år. Det anslås at sangbokas samøede oppsøagstall ligger på rundt 5000 eksemplarer. Den har vært en skattet kilde for solo- og duettsangere i ulike, kristne sammenhenger gjennom mange år. Innad i pinsebevgelsen var den i mange såpass kontroversiell at dersom solister eller duoer sang fra denne, passet man på å ha et varebind som omslag.
Ikke minst gjelder dette Aage Samuelsens sanger. Både Jan Groth og duoen Curt & Roland, som alle hadde bakgrunn i Maran Ata-bevegelsen, har laget album med «Broder Aage» sine sanger.

Denne teksten er en del av en reportasje som Kristelig Pressekontor sendte ut i juli 2024, og hvor både undertegnede og redaktøren i KPK sto oppført som artikkelforfattere. Illustrasjonen viser omslaget på den første utgaven av «Sildigregn».

Den nye sangen

Av Nils-Petter Enstad

«Til korlederen. Etter Gittit. En Davids-salme.» Denne typen teknisk informasjon finner man flere steder i Salmenes Bok. Trolig henvises det da til melodier som salmen kan synges på. Fra salmediktningens historie er bruken av folketoner vel kjent. Mange av de mest brukte salmene synges til gamle folketoner.

«Folketoner» kan de også kalles, den typen musikk som Frelsesarmeen med større eller mindre rett har fått æren av å innføre i moderne salme- og sangtradisjon.
Den begivenheten der dette prinsippet ble knesatt og fikk sin formulering skal ha skjedd søndag 22. januar 1882.
Det skjedde i byen Worcester i Midt-England. Her hadde Frelsesarmeen en menighet, og denne januarkvelden skulle general William Booth tale. Man hadde leid et stort lokale, og dette var så stappfullt at det var så vidt generalen selv kom inn og fram til plattformen.
På det tidspunktet var det ennå ikke gått fire år siden «Den kristne misjon» hadde endret navn til Frelsesarmeen, og man hadde begynt å bruke militære titler på armeens medarbeidere. De fleste var ennå kapteiner.

Solosang
En av disse het George Fielder. Han var kjent for sin flotte og ikke minst sterke sangstemme.
I møtet i Worchester skulle han synge en sang.
Teksten var skrevet av frelsesoffiseren William Baugh, og hadde allerede stått på trykk i Krigsropets julenummer for 1881.
I omkvedet heter det «Bless His Name, He sets me free».
Generalen lyttet til sangen og sa til møtelederen: - Det var en fin sang! Hva er det for en melodi?
Men møtelederen rystet oppgitt på hodet. – Det er en fryktelig melodi, general! Den heter «Champagne-Charlie er mitt navn».
- Det avgjør saken, sa generalen og snudde seg mot sønnen og medarbeideren Bramwell. – Hvorfor skal djevelen ha de beste melodiene?
Den litt spontane replikken er senere blitt et ordtak, gjerne i formen «Why should the devil have all the good music?».

Opphavsrett
I 1882 var ikke jussen rundt opphavsrett det den senere er blitt.
Kjente melodier var i prinsippet fritt vilt for tekstforfattere som ønsket å bruke dem til sine egne tekster.
Sangen som ble sunget denne januardagen i 1882 var heller ikke det første eksemplet på slik bruk av melodier i Frelsesarmé-sammenheng. Allerede i 1880, da George Railton var blitt sendt til USA som leder for en invasjonsstyrke på i alt seks personer, hadde man fått laget sangtekster på melodier som var godt kjent blant amerikanere. En av disse var «The Old Folks at Home» (Way down upon the Swanee River, far, far away) av Stephen Foster (1826-64), også omtalt som USAs «nasjonalskald».
Herberth Booth, generalens yngste sønn, skrev en tekst til denne melodien som fortsatt brukes, og som står i Frelsesarmeens norske sangbok: «Fryd, frihet, fred, Guds rike skatter, alt er for deg».
I sangsamlingen «Salvation Army songs» som kom i 1879 kunne man finne en tekst som begynte slik: «Ye sons of God, awake to glory». Den gikk på melodien til den franske nasjonalsangen «Marseilliasen».

Diskusjon
Et par uker etter møtet i Worcester ledet generalen en konferanse i Bristol.
I to av møtene kalte han Fielder opp på plattformen og ba ham synge sangen han hadde sunget i Worcester.
Ikke alle var like glad for den praksisen som generalen med dette ga sitt godkjenningsstempel.
Trolig har det vært en diskusjon innad i Frelsesarmeen om dette også før møtet i Worcester. Booths kommentar til sin sønn – «Det avgjør saken!» – tyder på det.
Booth var overbevist om at dersom de som kritiserte denne praksisen selv fikk oppleve hvor godt det fungerte i møtene med kristne tekster til kjente melodier, ville de endre oppfatning.
Mange salvasjonister var da også begeistret for dette klarsignalet.
Iblant kunne den opprinnelige teksten gi impulser til den nye.
En sang som «The Blood of Jesus cleanses white as snow» gikk på melodien til «I traced her little footsteps in the snow».
Den amerikanske låtskriveren Dallas Frazier gjorde det samme med en av sine egne sanger, langt nærmere vår egen tid.
I 1965 skrev han «There goes my everything», som blant andre Engelbert Humperdink hadde suksess med.
Men noen år senere skrev han en ny tekst til samme tone: «He is my everything», som blant andre Elvis Presley hadde på ett av sine gospelalbum.

Luther og Booth
Praksisen med nye, kristne tekster på kjente sanger var likevel ikke så unik for Frelsesarmeen som mange nok har tenkt i ettertid.
I middelalderen var det ikke uvanlig at kjente, verdslige melodier ble innarbeidet i kirkemusikken. Og Martin Luther tok i sin tid til ordet for at man skulle si farvel til den gregorianske musikken og heller bruke de sangene som vanlige mennesker sang mens de arbeidet, når de hygget seg, når de kom sammen til bryllup og begravelse, og bruke disse sangene i kirkene.
Så her var Luther og Booth på linje!

Assosiasjoner
Noen av den som kritiserte denne praksisen mente at kristen sang til denne typen melodier ville minne de nyfrelste om det livet de hadde forlatt, med fyll og annen syndig moro.
Denne argumentasjonen har vært besynderlig seiglivet, og kan fremdeles høres fra enkelte kanter.
Mange av de sangene som ble skrevet av frelsessoldater over hele verden i årene som fulgte, er skrevet til kjente melodier: Slagere, viser og folkeviser.
Den norske frelsesoffiseren Carl Breien skrev for eksempel teksten «Deg vil jeg følge, min dyre gjenløser» på melodien til «Pål sine høner».
Men også melodier som var kjent i kristen sammenheng fra før, kunne bli brukt.
Samme Breien skrev også tekster som gikk på melodier som «Nærmere deg, min Gud».
Noen ganger får slike sanger et forholdsvis kort liv, og det kan nok ofte være like greit.
Men det har jo sin sjarm når en ung frelsessoldat har skrevet en tekst på melodien «Gubben Noa», og det i sangen heter «….det er ikke farlig/om du blir litt salig…».

(Denne teksten er en komprimert versjon av et essay artikkelforfatteren skrev i boka «Så lenge…», som ble gitt ut i forbindelse med 100-årsmarkeringen av William Booths død i 2012.)

En sanghistorie: «Bær dine byrder til Jesus»

Av Nils-Petter Enstad

Det var rent tilfeldig at jeg hørte denne sangen, og egentlig forundrer det meg at den ikke er bedre kjent.

Det var under en gudstjeneste i min lokale menighet at den ble sunget av en solist, og mitt «sanghistoriker-gen» ble trigget.
Et søk på tittelen i Nasjonalbiliotekets database ga ett treff, men det var nok der til at man kunne lete videre – og å finne, om ikke bakgrunnshistorien, så opphavspersonen og litt fakta om ham, blant annet ved god hjelp fra arkivmannen på Frelsesarmeens hovedkvarter.

Forfatter og komponist
Både tekst og melodi er skrevet av Hermann Georg Knee (1899 – 1979).
Han var opprinnelig fra Steinkjer og ble innvidd som frelsessoldat her.
På 1920-tallet var han offiser i noen år, før han slo seg ned i Namsos.
Her tok han tidlig ansvar for musikklivet i menigheten og ledet både hornorkesteret og strengemusikken.
I oktober 1932 ble det lyst til ekteskap for «kontorist Hermann Knee» og «kontordame Edny Aalberg».
Begge var frelsessoldater, så her kan det ha vært en kombinasjon av en romanse på jobb og en romanse i menigheten, eller kanskje bare en av delene. Edny var fem år yngre enn Hermann. Hun levde helt til 2002.
Han må ha vært en begavet og allsidig musiker. Han omtales i flere sanger som en skattet fiolinist, og spilte fiolin i Namdal symfoniorkester så sent som i 1975.
Han skal ha skrevet flere sanger, noen tekster, men mer melodier.

Namsos

I 1936 hadde Krigsropet et bilde av hornmusikkorpset i Namsos. Bildet ser ut til å være tatt i forbindelse med at korpslederen, adjutant Henry Spjøtvold, hadde fått ny ordre. Hermann omtales her som musikkmester.
Han ses på bildet ved siden av korpslederen.
Når dette nevnes her, er det fordi at da samme Henry Spjøtvold (1904 – 78) i 1966 sang inn en EP for Frelsesarmeens grammofonselskap, var «Bær dine byrder til Jesus» en av de fire sangene på platen (FA 118 EP).

Krigsropet
I september samme år sto det et innlegg i spalten «Postkassen» i Krigsropet der en som kalte seg «Sang- og musikkinteressert» hadde et innlegg der vedkommende etterlyste denne sangen, og fikk svar (Krigsropet nr. 36, 1966).

Som lyrikk betraktet er sangen forholdsvis enkel.
Rimene kan virke forutsigbare, men er samtidig logiske.
Teksten har et tydelig sjelesørgerisk sikte.
Det er ikke kjent hva som – eventuelt – var bakgrunnen for at denne sangen ble til.
Tematisk kan teksten minne om sangen «Si all ting til Jesus, han kjenner deg så vel» som Mathilde Wiel-Öjerholm skrev i sin tid.
Hun levde fra 1858 til 1903, var fra Halden og tilhørte den første generasjonen metodister her i landet.
Om henne og om sangen har jeg fortalt i boka «Fra sangark til salmebok» (2019).

Sjelesorg
«Si all ting til Jesus» eller «Bær dine byrder til Jesus» - det er mye god, om enn enkel, sjelesorg i slike sanger.
De bør ikke glemmes, men heller hentes fram igjen.

Arendal, juni 2024

Sangen om passet

Den er blant de sangene som er best egnet som solo- eller duettsang, kanskje med et solid kor i bakgrunnen når man kommer til omkvedet. På youtube finner man flere versjoner av den. Best kjent er nok Flekkerøyguttenes innspilling, men også duoen Arne & Egil tok den med seg i studio. Sangen heter «Er passet i orden?»

Flekkerøyguttene sang den inn på albumet «Får jeg låne din båt?» fra 1996, mens Arne Gundersen og Egil Solheim hadde den med på en EP fra 1967.
På begge innspillingene er opphavspersonen/-personene bare oppgitt som «trad.»; det vil si at opphavspersonen eller -personene er ukjent.
På youtube finnes en del innspillinger av denne sangen, men det er nok ikke slik at den synes eller spilles så veldig ofte.
Samtidig er det en sang mange setter pris på. Den blir gjerne referert til som «en gammel bedehussang».

Forfatter og komponist
Sangen ser ut til å være skrevet på 1950-tallet.
Hun som skrev den het Ruth Gulbrandsen og melodien er laget av Arthur Skrede.
Både tekstforfatter og komponist hadde sin bakgrunn i Frelsesarmeen.

Ruth Gulbrandsen (1917-94) var fra Oslo og gjorde i mange år en frivillig innsats innen barne- og ungdomsarbeidet i Frelsesarmeens menighet på Vålerenga, ikke minst som speiderleder.
På 1950-tallet var hun ansatt i Norges Kristne Arbeideres Forbund.
Hun skrev flere bøker med enkle, oppbyggelige fortellinger.
Disse ble gitt ut på Frelsesarmeens forlag, men også på De Unges Forlag, som Baptistsamfunnet sto bak.
Hun skrev også andre sangtekster og var representert i sangboka til Kristne Arbeidere («Brorskaps-sanger»).

Arthur Skrede (1908 – 75) var frelsessoldat fra Bergen, der han også i perioder var musikkleder.
I perioden 1935-40 arbeidet han som frelsesoffiser.
Han skrev flere melodier.
Best kjent er den han skrev til sangen «Send bud på ham». Av yrke var han maler.
Bladet der teksten ble publisert i 1955 het «Ex-Nytt» og var organ for «Forhenværende frelsesoffiserers forbund».Trolig er det Arthur Skrede som har gjort bladets redaksjon oppmerksom på sangen. Han hadde jo selv bakgrunn som tidligere frelsesoffiser.
I bladet har sangen fem vers. I Arne & Egils innspilling har den tre vers, mens Flekkerøyguttene har fire.

Struktur
Strukturen i teksten er forholdsvis tradisjonell.
Den starter med en erklæring, deretter får man sangerens vitnesbyrd og så avsluttes det med en appell.
De litterære virkemidlene i teksten er forholdsvis klassiske.
De forutsetter at tilhørerne er fortrolige med den kristelige metaforbruken, selv om denne er litt hulter til bulter, og litt tilfeldig.
Det refereres til passet både som reisedokument adgangstegn, men også som kvittering som dokumentasjon på at noe er betalt.
Hva som førte til sangens utbredelse, er ikke godt å si.
Gitt at det var i «Ex-Nytt» teksten ble publisert første gang, så var ikke dette et blad som satte dagsorden for kristen sang og musikk. Men det kan ha vært med denne som med mange andre kristne sanger: Noen hadde hørt noen synge den, og så hadde disse gjort den kjent videre.
Et søk på www.nb.no forteller at i 1965 var dette leirsangen og leirmotto for Santalmisjonens påskeleir det året.

Reaksjoner
Sangen førte til litt ulike reaksjoner.
I en musikkanmeldelse i bladet «Ungdom og Tiden» i 1968 av Arne & Egils EP fra året før kritisert for at sangene, og i særdeleshet «Er passet i orden», var for sentimentale.
En annen anmelder var av en helt annen oppfatning.
Han mente at dette var «en ransakende sang der Jesu forsoningsverk sammenliknes med passet vi må ha på vår reise gjennom livet» (Nordlandsposten 18. mai 1968).
I den samme omtalen ble de tre andre sangene på EP-en bare nevnt, mens det bare var denne som ble gjenstand for en kommentar.

Nils-Petter Enstad

ER PASSET I ORDEN?
Er passet i orden, da reise du kan
uhindret mot himmelens land.
Er stemplet det rette, har innsegl du fått
som arving til himmelens slott.
Kor:
Om jorden forgår og alt slettes ut
så gjelder dog passet jeg fikk av min Gud.
Med Frelserens blod står der skrevet «Betalt!
Benådet og ettergitt alt!»

Jeg reiste en tid uten mål for min vei,
gled sakte med strømmen av sted.
Da møtte jeg Jesus, han rørte ved meg
og renset min sjel hvit som sne.

Og helt fra den dagen da lenkene falt
og fangen ble virkelig fri,
o underbar nåde, jeg Herrens ble kalt,
og hans vil for evig jeg bli.

Og når jeg så kommer til grensen en gang,
mitt pass vil jeg glad vise frem.
Og da skal det pass som gjaldt livsdagen lang
gi adgang til himmelens hjem.

Min venn, er du borger av himmelens land,
er Kristus din Frelser og venn?
Om ikke, så skynd deg få passet i stand
for snart skal han komme igjen.

Tekst: Ruth Gulbrandsen, Oslo
Tone: Arthur Skrede, Bergen
Ex-Nytt, juni 1955

Jesus har en bok i himlen

Under arbeidet med prekenen for treenighetssøndagen dukket et sangvers opp i minnet mitt.
Det var et kor vi sang på søndagsskolen i min barndom, og sikkert også senere, når man selv var blitt søndagsskolelærer.
I dag kan nok ikke verset brukes; det er ikke politisk korrekt lenger.
Jeg var litt usikker på teksten, så jeg søkte den opp via vår felles hukommelse google.
Da ramlet jeg over en side der det jeg har tenkt på som et omkved sto med ikke mindre enn tre vers på svensk, og med norsk oversettelse til to av dem.
Jeg tok meg den frihet å lage en norsk versjon av det tredje verset også.
Hele sangen står nedenfor.

22. mai 2024
Nils-Petter Enstad

Jesus har en bok i himlen, snart så er den full av navn.
Navn på frelste små kines`re, negerbarn fra Kongo-land.
Indianer, eskimoer, norske barn med hjertet rent.
Jeg skal møte dem i himlen når den bok er full av navn.

Jesus har en by i himlen, snart så er den full av folk.
Der er alle språk og raser, men det trenges ingen tolk.
Alle synger samme lovsang, for det er de frelstes sang.
Jeg vil være med i himlen når Guds by er full av folk.

Jesus har et kor i himlen, snart så skal de stemme i,
og med jubel synge sanger om å være frelst og fri.
Sangen om hans blod på korset, det som gjør vår klesdrakt ren,
jeg vil synge i det koret som han har i himmelen.

Jeg folder mine hender om korset

Det begynte med en henvendelse fra Færøyene.

Der er en ny sangbok for Frelsesarmeen under arbeid, og jeg fikk tilsendt en pdf med en note og en sangtekst, og spørsmål om jeg kjente noe til denne sangen, og om den kanskje var norsk i utgangspunktet.
Sangen heter på færøysk: «Við foldaðum hondum um krossin» - færøysk er såpass likt islandsk at jeg forsto at det var en sang om å folde hendene rundt korset.

Plateinnspilling
Jeg begynte å grave litt i dette, og ble tipset av Nils Bernhard Topland om at den mangeårige evangelisten i Frelsesarmeen, Olav Eikeland, hadde sunget inn en norsk versjon på en EP fra Frelsesarmeens plateselskap i 1963 (FA 108). Der heter sangen «Med foldede hender om korset».
Som opphavsperson sto oppført «Héléne-E. Ekeberg».
Dette kunne leses som ett navn; at både sangforfatter og komponist var en kvinne som Héléne med et mellomnavn som forkortet til E. og så Ekeberg som etternavn.

Søk
Jeg søkte både på google og nb.no etter mer opplysninger om henne, men fant ingenting.
På dette tidspunktet la jeg inn et spørsmål i den glimrende facebook-gruppa «Frelsesarmeen i gamle dager», der det både er mye god kompetanse og stor kreativitet med tanke på formodninger. Blant annet dukket det opp et hint om at «E. Ekeberg» kanskje var en feilstavelse for «E. Ekberg», les: «Einar Ekberg».
Da var jeg mer på hjemmebane.
Einar Ekberg har jeg både lyttet til, lest om og faktisk skrevet om.

Kjent sanger
Einar Ekberg (1905 - 60) var en kjent sanger innen pinsebevegelsen i Sverige. På 1930-tallet var han, sammen med Lapp-Lisa, blant de plateartister som solgte mest i Sverige. Da min far var ung løytnant i Stockholm rundt 1950 hadde han hørt Einar Ekberg «live» i Filadelfia-kyrkan i Stockholm.
Jeg ble også tipset om at major Miriam Óskarsdóttir har en norsk versjon av sangen på sitt repertoar.
Det viste seg å bare være nesten riktig. Hun synger den på svensk, og da heter den «Jag knäpper mina händer kring korset».
Det ga meg et nytt søkeord og flere treff. Og de bekreftet at det er «vår» Einar Ekberg som har laget melodien og han har også sunget den inn på plate alt på 1930-tallet.
Tekstforfatteren «Héléne» har jeg ikke funnet noe om. Det er sannsynligvis et pseudonym.
Når det gjelder Einar Ekberg står det bl.a. på hjemmesida til «Wessmans Musikförlag» at han skrev svært få tekster selv; hans tjeneste var å komponere og å synge.
På youtube kan man høre Einar Ekberg synge denne sangen. Sporet heter «Vid korset», med «Jag knäpper mine händer kring korset» i parentes.

Arendal, 11. mai 2024
Nils-Petter Enstad

Sangen om «De himmelske skurer»

Av Nils-Petter Enstad

Frelsesoffiseren Bernhard B. Fjærestrand (1879 – 1951) satte et sterkt preg på Frelsesarmeens litteraturavdeling i mange år. I 1937 ble han sjefredaktør i Krigsropet og hadde dette ansvaret fram til sin pensjonering sju år senere.

I dag huskes han først og fremst som salmedikter.
Teksten «Hans navn skal være Jesus» står i Norsk Salmebok 2013.
En annen kjent tekst fra hans penn er «Guds nåde er hver morgen ny».
I Frelsesarmeens sangbok fra 2010 er han representert med sju egne sangtekster; i sangboka fra 1977 er han representert med 15 tekster, i den fra 1948 med 21 tekster pluss en rekke oversettelser.

Pinsesalme
Både i sangboka fra 1948 og den fra 1977 står pinsesalmen «De kommer, de himmelske skurer».
I utgaven fra 2010 er den ikke med, uten at det er lett å se for seg noen god begrunnelse for dette. Det er så avgjort en sang som hører med i så vel pinsen som i perioden mellom Kristi himmelfart og pinsedag.
Teksten sto, sammen med melodien, på trykk i Krigsropet første gang i februar 1930, og da med tittelen «Felttogssang».
I Frelsesarmeens sangbok fra 1977 står det sangen er skrevet i 1939, men både tekst og melodi var altså publisert nesten ti år før.
Signaturen «B.F.» kan forstås slik at det er samme person som står bak både tekst og melodi.
Det er en kjent sak at Fjærestrand, som etter eget utsagn ikke var spesielt musikalsk, laget melodier selv, og var også i perioder leder for hornmusikkgruppa i Majorstua korps.

Gammeltestamentlig fortelling
Teksten er tydelig inspirert av fortellingen i 1 Kong 18 om den tre år lange tørketiden som rammet Israel under kong Akab (eller helst dronning Jesabel) sitt regime.
Først etter det dramatiske møtet på Karmel der kampen sto mellom profeten Elia, som den eneste av Jahve sine profeter, og de 400 som tjente avguden Ba’al, ble det slutt på tørken.
Da kampen var over, kunne profeten si til kongen, som hadde fastet mens kampen sto, at nå kunne han spise, for «jeg hører suset av regn».
Så ba han tjenestegutten sin se utover havet, og etter en stund sier han at han ser en sky på størrelse med en knyttneve stige opp.
Resten av fortellingen kjenner vi.

«Felttogssang»
At teksten og melodien ble publisert som «Felttogssang» tyder kanskje på at den ble skrevet med tanke på at den skulle brukes i en vekkelseskampanje.
Februar var gjerne regnet som «felttogsmåned» i Frelsesarmeen på denne tiden.
Det er en sang som godt kan finnes fram igjen, ikke minst når det går mot pinsetider. Sangen har fire vers.

De kommer, de himmelske skurer,
Guds vær høres suse på ny.
Hans regn over ploglandets furer
skal strømme fra bristende sky.

Omkved:
Å, må vederkvegelsens floder
få flyte, vår Gud, fra ditt hus,
og bringe de himmelske goder
ned til oss i ørkenens grus.

Den golde, vansmektende ørken,
der tistler og torner helst gror,
skal blomstre igjen etter tørken,
og marken stå fagert i flor.

De tørstende bygder og byer
som fjernt så en ørliten sky
skal dekkes av vårregnets skyer
og blomstre ved grotid på ny.

Velkommen, livgivende strømmer
fra Allfaders hjerte oss sendt!
Ei bare om grotid vi drømmer,
snart lengsel til visshet er vendt.

Lapp-Lisa - 1889 - 1974

Du sang om barnetroen
og om din moders bibel,
om å grave gull
bland Ovikens fjällar,
om drinkarflickans død
i en seng på barnsjukhuset.

O sällhet stor,
din Frelsare och du!
Og var det langt til himlen
og himlens gylne bro?

Skogsblomman og hembygden,
de var der alle sammen
i den tykke sangboka
som alltid var med,
men som du aldri behøvde å se i.

Takk for både Moders bønn
og for stjerner i kronen.
Takk,
og helsa dem der hemme.

Skrevet 27. april 2024 - 50 år etter at Lapp-Lisa gikk bort
Nils-Petter Enstad

En korsets sanger

Av Nils-Petter Enstad
Kristelig Pressekontor

«Golgata-sangeren» er han blitt kalt, frelsesoffiseren og poeten Hjalmar Hansen (1873 - 1952). Han skrev flere hundre sangtekster. Mye av det var nok leilighetspoesi, men de beste tekstene lever videre. To av dem, «Møt ham hver en morgen» og «Herligste navn som er uttalt på jord» er begge godt kjent i norsk kristenliv

Men det var en tilfeldighet som gjorde Hjalmar Hansen til poet.
Han har selv fortalt at den første sangen han skrev var «Se, mengden til Golgata iler». Den skrev han en natt i 1894. Da var han 19 år gammel, og var assistant ved Frelsesarmeens menighet på Grünerløkka i Oslo.
Menigheten hadde i noen uker også hatt møter på Snarøya hver søndag ettermiddag. Disse hadde den unge løytnanten ansvaret for. Det kom mange til møtene, men ingen bøyde seg, og en dag sa Hansens sjef at dersom ingen ville bli frelst, så han ingen hensikt i å ha disse møtene.
Dette ble veldig alvorlig for den unge løytnanten, som hadde en lang bønnekamp før han la seg til å sove.
Midt på natten våknet han, og han følte det var Gud som spurte ham om han når som helst var villig til å skrive ned det Gud ga ham?
- Ja, Herre, svarte han, sto opp og fant fram blyant og papir.
I løpet av 20 minutter var alle de tre versene og omkvedet skrevet ned. Etterpå grep han Bibelen sin, ba Gud gi ham et ord, slo opp og leste: «Han vekket meg, og jeg lot meg vekke. Jeg sto opp, og han ga meg sitt ord».
Det er ikke noe vers i Bibelen som er slik, men Hansen slo seg etter hvert til ro med at dette var noe Gud hadde latt ham få lese der og da - en vurdering blant andre biskop Johan Lunde støttet ham i.
Det var nok mer en sjelesørgerisk vurdering enn en teologisk fra biskopens side.
Neste kveld ble sangen sunget første gang, og ikke minst omkvedet hadde en sterk virkning: «Å, tenk det var Allting for meg! For meg brast hans elskende hjerte. Ja, tenk, det var allting for meg».
Flere ga til kjenne at de ville bli kristne, og møtene på Snarøya fortsatte videre.

Korsets sanger
Hjalmar Hansen skrev mange påskesanger.
Disse handlet nesten uten unntak om korset, om Golgata og om Jesu lidelse og død.
I 1896 skrev han «Jeg leste at Jesus ble fangen», med samme versemål som Golgata-sangen, og som synges på samme melodi. Opprinnelsen til melodien er man usikker på, trolig er den fra enten USA eller Sverige.
Korset er også tema i sangen «Har jeg en sorg som vil tynge mitt sinn» med omkvedet «Her under korset kneler jeg ned», og han skrev sanger som «Jeg elsker de någlede hender», «Alltid korset, alltid Jesu død», «Til ditt kors igjen», «Mest jeg ser deg med tornekronen», «Det var korset som dro meg til ham» og «Enn en gang jeg synge vil om Golgata».
Den siste har sin forhistorie.
Et år ble Hjalmar Hansen bedt om å skrive en sang til Krigsropets påskenummer, men bestillingen var en sang om oppstandelsen. Redaktøren mente de hadde så mange sanger om Getsemane og Golgata fra Hjalmar Hansen fra før.
Hjalmar Hansen forsøkte å skrive en sang om oppstandelsen, men det lyktes ikke.
Så ringte redaktøren for Krigsropet og minnet ham at han skulle levere en sangtekst, og den måtte redaksjonen ha neste dag.
Det ble en bønnekamp for den unge poeten, og da han reiste seg, forsto han at det ikke ble noen sang om oppstandelsen denne gang heller.

Mange sangbøker
Mange av sangene hans synges i liten grad i dag.
Når det gjelder sangen 19-åringen skrev for 130 år siden, står den i en rekke sangbøker fremdeles, blant annet bedehusbevegelsens «Sangboken», pinsebevegelsens «Maran Ata» og «Evangelietoner», i misjonskirkens «Nye Salmer og sanger», i den læstadianske «Åndelige sanger» og Maran Ata-bevegelsens «Sildigregn».

Faktaboks:
Hjalmar Hansen (1873 - 1952)
Offiser i Frelsesarmeen.
Skrev mer enn 800 sanger og dikt.

«I ROMERBREVET ÅTTE»

Av Nils-Petter Enstad

Som stortingsrepresentant var han et forholdsvis stillferdig medlem av landbrukskomiteen som i perioden 1989-93 representerte Fremskrittspartiet i Oppland fylke. Da han møtte på Stortinget første gang, 66 år gammel, skrev mediene at for første gang hadde en oldefar debutert i nasjonalforsamlingen. Noen husket ham som en tidligere vekkelsespredikant og forfatteren av bedehussangen «I Romerbrevet 8».

Peder Ramsud ble født i Fåberg og vokste opp i Biri. Som 16-åring begynte han på Viken folkehøyskole, og gikk deretter på indremisjonens bibelskole og predikantkurs.
I 1941 begynte han å reise som emmisær, og hadde dette som yrke fram til 1957.
Han var kjent som en dyktig predikant, med evne til gode og sterke formuleringer.
Han kunne nok bli oppfattet som litt av en «svovelpredikant», men mange ble omvendt i møtene hans og har vært med på å prege indremisjonsarbeidet i Oppland helt fram til våre dager.
Da han sluttet han å reise som forkynner, var det fordi han, ifølge ham selv, var utslitt.
Siden deltok han, så vidt vites, ikke aktivt i kristent arbeid, og snakket heller ikke gjerne om denne perioden av sitt liv.
Bladet «For Fattig og Rik» laget en reportasje på et møte mellom Ramsrud og KrF-representanten Gunnar Prestegård; han møtte som vara mens Eleonore Bjartveit var statsråd i Syse-regjeringen. Prestegård var 12 år yngre enn Ramsrud, men husket ham godt som forkynner i indremisjonen den gang han selv var ung.
Reportasje-ideen var nok god, men resultatet ikke like godt.
Det var lett å lese ut av den at Ramsrud ikke var særlig bekvem med situasjonen.

Kunstner og politiker
Peder Ramsrud er en allsidig begavet mann med kunstneriske evner som gikk i flere retning.
Disse viste han på forskjellige måter, blant annet gjennom tegning og maling. Det fortelles at teatersjef Bjørn Bjørnsson var meget begeistret for en tegning Ramsrud hadde laget av hans far, dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnsson.
Så sent som da han var 85 år, hadde Ramsrud to utstillinger med egne bilder.
Da han sluttet som predikant, forsørget Ramsrud sin familie som kunstmaler en periode, før han begynte i forsikringsbransjen. Denne karrieren avsluttet han som assurandør i Storebrand i 1989, samme år som han ble valgt inn på Stortinget.
Peder Ramsruds far, Ingvald Ramsrud, hadde vært lokalpolitiker for Kristelig Folkeparti, men da sønnen engasjerte seg i politisk arbeid, var det i det som da het Anders Langes Parti.
I 1979 ble han valgt inn i kommunestyret i Østre Toten, og fra 1981 møtte han også i Oppland fylkesting.
Så sent som fram til 2011 var han varamedlem til kommunestyret i Østre Toten.
På Stortinget ble han kåret som husets minst taletrengte representant.
Han døde 10. juni 2014, 91 år gammel.

Skribent
Peder Ramsrud skrev både sanger, dikt og betraktninger.
Mange av betraktningene ble gitt ut som «traktater» - små pamfletter som ble delt ut til forbipasserende eller distribuert på andre måter.
Under krigen grep det nazistiske presseforbundet inn overfor menighetsbladet på Gjøvik etter at dette hadde hatt et dikt av Ramsrud på trykk. Her het det i en strofe at «For vår Frelser har ennå Israel kjær».
I 1953 ga han ut boka «Vekkelse» på Indremisjonsforlaget.
Her heter det i det første kapitlet, som har overskriften «Vi venter vekkelse»: «Vekkelse! – Bare navnet har en egen forunderlig klang for et menneske som er frelst og født på ny. Vekkelse! – De gamle troendes øyne begynner å stråle. Minnene fra gamle dagers åndelige vårvær begynner å stråle.» (…) «Men kan vi vente vekkelse i dag? Eller er vekkelsenes tid forbi? Jeg vil svare: Vi ikke bare kan, vi skal vente vekkelse. Er vekkelsens tid forbi, så er kristendommens tid forbi.»
Boka, som er på drøyt 50 sider, er dels et personlig vitnesbyrd, dels en drøfting av metoder og strategier i vekkelsesarbeidet, skrevet av en 30-åring som allerede var en erfaren vekkelsespredikant.

«I romerbrevet åtte»
Av sangtekstene hans, er «I romerbrevet åtte» den mest kjente.
Den har vært mye brukt på norske bedehus og i vekkelsesmøter, og er spilt inn på plate flere ganger, blant annet av duoen «Egil & Arne» (Solheim og Gundersen).
Sjangermessig er «I romerbrevet åtte» en vise, med klare trekk fra de gamle skillingsvisene når det gjelder oppbygging og innhold.
Teksten er en fortelling som gjennom seks vers skildrer sangerens vandring fra «barndomshjemmet» i Romerbrevet åtte, via ulike andre botilbud, og tilbake til utgangspunktet, nemlig budskapet om at «Så er det ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus».
Metaforbruken er konsekvent, og kan også minne om John Bunyans klassiker «Pilegrims vandring».

I Romerbrevet åtte
I Romerbrevet åtte jeg bor på nummer en,
Jeg bodde der som liten, nå er jeg der igjen.
I mellomtiden har jeg dessverre flakket om
Og bodd på mangt elendig, ja, bent ut simpelt rom.

Først var jeg ganske lenge i lystens pensjonat,
Og bar meg som jeg ville i mine synder at.
Jeg likte meg så tålig en ganske liten stund.
Men helt forskrekket ble jeg da jeg så husets grunn.

Jeg flyttet med det samme – å, lykkelige dag,
for snart vil huset falle med dunder og med brak.
Det stod jo helt på skrenten til satans svovelsjø,
Så de som bor i lysten er snart i evig død.

Så banket jeg på porten til rikdommens palass,
men fikk dessverre svaret at der var ikke plass.
Jeg måtte ligge tue i fra den samme kveld,
Så aldri mere gjester jeg rikdommens hotell.

Så drog jeg neste morgen til ærens høye hus,
Hvor store ånder lever sitt liv i sus og dus.
Men der var jeg for liten, der slapp jeg ikke inn,
så aldri mer jeg prøver å bestige ærens tind.

Men – så kom jeg til å minnes min barndom lys og glad,
Og hjemme der på haugen som heter Golgata.
Så flyttet jeg tilbake – der fant mitt hjerte ro.
I Romerbrevet åtte, ja der er godt å bo.

Tekst: Peder I. Ramsrud

Å synge for Herren

Av Nils-Petter Enstad
Frelsessoldat

I Salmenes bok får vi ikke bare selve teksten, men ofte også praktiske vink når det gjelder tekstens framføring.

Noen ganger gjelder det musikkinstrumenter; om det er til fløyte eller strengespill; andre ganger hvilken melodi teksten kan synges på.
Ved å bla raskt gjennom Salmenes Bok fant jeg et titall slike henvisninger.
Noen av dem kan ha vært til andre salmer, andre til viser og sanger som var kjent.

Booth eller Luther?
Mange har gitt William Booth æren for uttrykket «Hvorfor skal djevelen ha den gode musikken?», men Martin Luther sa noe av det samme 300 år før.
Men den aller første som tok i bruk dette prinsippet var kanskje salmedikteren, gjeteren og kongen David fra Betlehem?

Hva kom først, tonen eller teksten?
Selv i mors liv kan et barn høre takten og rytmen i en melodi.
Bibelen oppfordrer oss til å synge til Guds ære.
Det kan være at sangen har tone, men ikke ord, eller det kan være en tekst som ikke har funnet sin tone ennå.
David var fortrolig med begge deler.
Det tror jeg Gud også er.

Publisert på Dagens nettutgave 25. februar 2024

Da bønnen fikk melodi

Av Nils-Petter Enstad

Ettermøtet hadde låst seg. Den unge frelsesløytnanten som ledet møtet visste med seg selv at dersom den proppen som tettet igjen for Herrens velsignelse denne kvelden kunne løsne, ville det skje store ting.

Lederen for menigheten var plutselig blitt syk, og løytnanten hadde fått beskjed om at han måtte ta ansvaret for arbeidet i tiden framover. Det hadde vært vekkelse i menigheten, og mange var blitt frelst. Det burde være lett å holde møter i en slik situasjon, og det burde være lett å lede ettermøter.
Så låste det seg.
Noen få var kommet fram til forbønn i begynnelsen av ettermøtet, men så var det stopp.
Den unge frelsesløytnanten kjente mismotet sige innover seg. Var det han som ikke var moden nok til ansvaret som fungerende korpsleder i en vekkelsestid? Hva var det som stengte for Guds Ånd?
Strengemusikken sang en innbydelsessang mens løytnanten lå på kne ved stolen sin. «Frels en sjel i kveld», ba han. «Herre, jeg deg beder: Frels en sjel i kveld.»

Melodi
Igjen og igjen ba han denne enkle bønnen, og plutselig merket han at bønnen hadde en melodi.
Han kjente den godt fra før, den het «Aftensolen smiler».
Da sangen var ferdig kunne den unge løytnanten si til forsamlingen: – Gud har gitt meg et nytt kor. Nå skal vi synge det sammen. Koret er slik: «Frels en sjel i kveld, frels en sjel i kveld. Herre, vi deg beder: Frels en sjel i kveld».
Melodien var kjent og teksten var enkel, og det nye koret lød sterkt i det store lokalet.
Det ble sunget én gang, to ganger, tre ganger.
Folk begynte å reise seg fra plassene sine.
De begynte å gå framover mot botsbenken. De ba om forbønn. De ba om frelse.

Hjalmar Hansen
Dette kunne vært en novelle, en oppbyggelig historie, men det var slik det skjedde.
Det var slik det skjedde en sommerkveld i 1894, i det lokalet Kristiania 3. korps den gang hadde i Thor Olsens gate.
Løytnanten som fikk melodi til sin bønn var den da 21 år gamle Hjalmar Hansen.
Senere skrev han også fire vers til denne sangen, men det er omkvedet som huskes, og brukes, fremdeles.

Mange år senere skrev Hjalmar Hansen:
«Hvorfor stanset det opp under begynnelsen av innbydelsen? Og hvorfor kom det så herlig i gang igjen da vi begynte å be Gud om at han ville frelse en sjel i kveld? Holdt det på å bli et mekanisk arbeid for oss å få mennesker til botsbenken? Jeg er sikker på at ingen mente det slik, men kanskje vi likevel ubevisst var kommet inn i å arbeide for sjelers frelse uten å tenke på at det var Gud som skulle frelse dem. Og så ga han meg der på plattformen, midt under innbydelsen, dette kor for at vi skulle vende oss til ham, og be ham at han måtte frelse sjelene. Jeg er kommet til å tro det. Som den allgode og allvise Gud han er, grep han inn og ledet oss på rett vei.»

Bønnesang
Selv har jeg vært på mange bønnemøter i mitt liv, og deltatt i mange ettermøter.
Noen ganger deltok jeg med glød og nidkjærhet, andre ganger med en følelse av matthet og resignasjon.
Jeg har vært på bønnemøter der ropene og hviskingen mot himmelen ble formet med sikre og velvalgte norske ord, og på bønnemøter der det ble lett etter ordene.
Ett og ett ord, én og én setning.
En slik bønn husker jeg med et lite smil, men med varme i hjertet: «Herre! Jeg finner ikke ord, men du vet hva jeg mener!» utbrøt den unge frelsesoffiseren.

Jeg har også vært på bønnemøter der bønnen gled over i sang, og hvor de norske ordene ble erstattet med et tungespråk som bare Guds Ånd forstår.
Jeg har deltatt i slik bønnesang, og jeg visste at selv om jeg ikke forsto noe av det som ble sagt og sunget, hadde det mening for Herrens øre.
Og jeg tror at når Hjalmar Hansen fikk ordene og melodien til sin bønn den sommerkvelden for 130 år siden, var det en variant av den samme gaven som var i funksjon.

Litteratur:
Hansen, Hjalmar: De ble vunnet ved sang (Ansgar forlag, u.å.)