Verbalinnslag under Alle Helgen-gudstjeneste
i Arendal korps 1. november 2015
Alle sangene i dagens gudstjeneste er skrevet av frelsesoffiseren og poeten Henry Albert Tandberg. Han levde fra 1871 til 1959, og har gitt norsk kristenhet noen av de vakreste og mest avholdte sanger den kjenner. Det er nok å nevne titler som «Jeg er en seiler på livets hav», «Jesus har bedt oss å komme» og «Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen».
Da Frelsesarmeens nye sangbok kom i 2010, var Tandberg en av de med flest tekster i sangboka. Ha hadde 17 egne sangtekster og en oversettelse i sangboka.
Mange av sangene hans handler om himmelen.
Dette kan ha en personlig forklaring. Han sa selv en gang at «sorgen ga meg skaldens gave». Det var etter at hans mor døde. Han var sterkt knyttet til henne. Hans mor var blitt enke mens han ennå var spedbarn. Henry Albert var hennes eneste barn, og hun giftet seg aldri igjen.
Henry Albert Tandberg ble født i Chicago 14. desember 1871, dit foreldrene hans hadde utvandret kort tid før. Faren døde noen måneder etter at sønnen var født, og den unge enken vendte tilbake til Norge med sin nyfødte sønn, og slo seg ned i Kristiania.
Våren 1888 ble Tandberg frelst ved Frelsesarmeens botsbenk på Grønland 9. I oktober 1889 ble han frelsesoffiser. Da var han ennå ikke fylt 18 år.
Som en av Armeens pionérer i Norge, grunnla han både Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid og Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. Han var redaktør for Krigsropet i 26 år, men det er først og fremst som sangdikter han huskes. Mange av sangene er preget av at han var svært opptatt av himmelen og evigheten, og de beste sangene hans har dette som motiv.
«Jeg er en seiler på livets hav»
Det er nok å nevne en sang som «Jeg er en seiler på livets hav». Den er skrevet i dødens skygge, mens forfatteren var pasient ved et sanatorium. Den ble skapt etter at han hadde fått være sjelesørger for en av sine medpasienter. Sangen er skrevet i 1909. I 1924 kom den med i Landstads Reviderte Salmebok. Den er også med i Norsk Salmebok og i de fleste andre sang- og salmebøker her til lands.
I 1907 ble han syk. Nesten 20 års rovdrift på kropp og sinn krevde sin rett, og legen foreskrev et langvarig rekreasjonsopphold på sanatorium. Det strakte seg i alt over nærmere ett år.
Tandberg brukte månedene på sanatoriet blant annet til å skrive sanger og dikt, og det var i denne tiden han skrev de første utkastene til «Jeg er en seiler på livets hav».
På sanatoriet traff han en offiserskollega, den unge kaptein Ruth Øgrim. I løpet av de fire årene hun hadde vært frelsesoffiser hadde hun vært en nidkjær evangelist, og mange var blitt omvendt ved hennes virke. Så hadde sykdommen rammet henne, og nå visste både hun og familien at hun bare hadde kort tid igjen å leve. Hun ville bli enda ett av tuberkulosens mange unge ofre. I sykdomstiden var Tandberg hennes sjelesørger, selv om han ble utskrevet kort etter at hun var lagt inn. En høstdag i 1909 sovnet hun stille inn, mens de siste strålene fra kveldssola lyste inn i rommet.
Noen dager senere ble hun begravd fra Templet i Pilestredet 22. Under minnesamværet kastet høstsola noen øyeblikk en lysstråle inn gjennom vinduet, slik at den falt over kisten. Oberst Johan Øgrim, Ruth Øgrims far og leder for Frelsesarmeen i Norge, lente seg mot Tandberg: - Ser De lysstrålen? hvisket han.
Under inntrykkene fra den unge frelsesoffiserens sykdom, død og siste ferd fant «seilersangen» sin endelige form.
Til tross for at den beskriver livet som en sjøreise, er det lyset og sollyset som er den bærende metaforen i de fleste av de seks versene i salmen. Da teksten ble publisert første gang i Krigsropet, sto det at den var skrevet av «kaptein H.A. Tandberg». Dette fikk noen til å tro at det var skipskaptein som hadde skrevet den. Det skal ha moret Tandberg, for var det noe han ikke var glad i, var det sjøreiser…
Melodien
Da Tandbergs venn, musikeren og frelsesoffiseren Klaus Østby, fikk se teksten til «Jeg er en seiler på livets hav», satte han seg straks ned for å lage en melodi til den. Han slet lenge før han var fornøyd, og har selv fortalt at han skrev - og forkastet - mellom 12 og 15 melodier før han fant den rette melodien til denne teksten.
Da salmebokkomiteen skulle revidere Landstads salmebok på 1920-tallet, kom den med i det som ble Landstads Reviderte Salmebok. Den ble plassert blant salmene for sjømannsmisjonen, men brukes også mye i begravelser. Det var første gang en tekst, skrevet av en frelsesoffiser, ble med i Den norske kirkes salmebok.
«Guds kriger, hold ut»
Den andre sangen vi har sunget sammen her i formiddag, er «Guds kriger, hold ut inntil sei'ren du får». Denne sangen brukes nok ikke i sammenhenger utenfor Frelsesarmeen, og har vel i mange år vært forholdsvis sjelden i bruk også av Armeen selv. Men det er en flott sang, ikke minst på grunn av melodien. Og den gir et meget interessant innsyn i hvordan Tandberg tenkte om himmelen og om de kristne som har levd før oss.
Tanken om at man skal møte igjen sine kjære etter døden har et solid feste i folkefromheten. Det finnes også ulike folkereligiøse oppfatninger av at de døde følger med i det som foregår her nede på jorden. Mange kristne har nokså uklare oppfatninger av hva som skjer i tiden mellom døden og dommen, og tror helt oppriktig at de som har levd før oss venter på oss i himmelen, og at familie og kjente vil kunne se etter hverandre og kjenne hverandre igjen i det hinsidige.
«Guds kriger, hold ut» er i stor grad preget av denne måten å tenke på.
Den er skrevet i 1928, og er en forholdsvis «sen» sang i Tandbergs produksjon.
I den forrige utgaven av sangboka var den satt opp blant «krigersangene». Men den har et innhold som gjør det naturlig å bruke den også på en dag som denne.
«Hvem skal vi gå til?»
Jeg har alt nevnt det helsesammenbruddet Tandberg fikk i 1907 og året som rekonvalesent. Dette året satte spor i den kristne sangskatten her i landet. Det var i denne perioden han begynte å arbeide med «Jeg er en seiler på livets hav», som ikke ble publisert før to år senere, og det var her han skrev sangen «Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen?» Også en rekke andre dikt og sanger ble til i denne perioden, men disse to er de mest kjente.
«Å, Herre, til hvem» er den sangen vi skal synge om noen minutter. Den har sin forhistorie: Blant pasientene på sanatoriet var også en ung kvinne fra Tvedestrand. Hun var i slekt med Tandberg. Hun var svært syk og det var bare et tidsspørsmål før hun skulle dø. Hun var ingen kristen da hun ble lagt inn, men Tandberg ble hennes sjelesørger og hjalp henne fram til tro.
Det fortelles at sangen ble til etter en våkenatt der Tandberg hadde kjempet både med Gud og seg selv. Han var ennå en ung mann, han hadde familie og barn, og han visste ikke om han kom tilbake til dem noen gang. Møtet med den unge, dødsmerkede slektningen gjorde også et sterkt inntrykk på ham.
Da var det at en tekst fra Johannes evangelium dukket opp i tanken hans. Etter at mange av dem som hadde fulgt Jesus til å begynne med nå hadde trukket seg bort fra ham, spurte Jesus dem om de også ville gå bort. «Simon Peter svarte: - Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige» (Joh 6, 66-67).
Ut fra dette svaret ble så sangen født.
Det er Klaus Østby som har skrevet tonen også til denne sangen.
«Stjernesangen»
Jeg vil også si noe om en sang som ikke lenger står i Frelsesarmeens sangbok. Det er «Stjernesangen», som ved siden av «Seilersangen», er den mest kjente av Tandbergs sanger. Den er også den mest omdiskuterte.
«Stjernesangen» ble skrevet i 1910, og handler om «å få stjerner i vår krone der» - det vil si i himmelen. Og i fem vers beskriver dikteren så disse stjernene og hva de representerer.
Teksten er et poetisk mesterstykke, men innholdet kan nok oppfattes som teologisk kontroversielt. Mange prester synes derfor det er problematisk når sørgende ønsker at «Stjernesangen» skal synges i begravelser, og mener at teksten beveger seg på utsiden av evangelisk kristendom.
Det bærende motiv i teksten er at de gode gjerninger som en kristen gjør, lever videre. Det kan gi inntrykk av en oppfatning om at den troende får «lønn i himmelen» som belønning for de gode gjerninger vi har gjort.
Om det er dette Tandberg har ment å formidle, er han verken er den første eller siste som har gjort det.
Teksten synges til melodien «Finlandia» av den finske komponisten Jean Sibelius. Det skal ha vært denne musikken som lød for Tandbergs indre da han skrev teksten, og da den var ferdig, sendte han den til Sibelius, og ba om tillatelse til å bruke melodien. Tillatelsen ble sendt telegrafisk fra komponisten.
«I den stille, klare morgen»
Den siste sangen jeg vil nevne, og som kommer til å bli avslutningssangen vår i formiddag, er «I den stille, klare morgen». Det er en sang som synges i de fleste kristne sammenhenger her i landet. Ved den siste revisjonen av Norsk Salmebok, kom den med også der. I Norsk salmebok er imidlertid Tandberg kun oppført som «oversetter» av denne teksten. Jeg mener det er å begå en urett mot Tandberg.
Noe av forklaringen på denne uretten er nok å finne i det faktum at den synges på samme melodi som «When the trumpet of the Lord shall sound»; en sang som den amerikanske salmedikteren James Milton Black (1856 – 1938) skrev både tekst og melodi til i 1881. Bakgrunnen for den sangen var at ved navneoppropet i den søndagsskoleklassen han var leder for, var det ved en anledning ei jente som manglet. Da han fikk høre at jenta var blitt syk og hadde dødd rett før, skrev han denne teksten, som i omkvedet faktisk handler om navneopprop («When the roll is called up yonder»).
I 1897 skrev den svenske frelsesoffiseren Johan Ludvig Appelberg (1872 – 1937) en tekst på den samme melodien, og med et beslektet motiv. Appelberg selv var imidlertid tydelig på at han ikke hadde laget en oversettelse av Blacks sang, men la til at han hadde fått inspirasjonen til sin tekst fra den andre.
Hans tekst heter «När den evigt klara morgen gryr». I omkvedet, der Black bruker navneoppropet som bilde, skriver Appelberg «När Guds röst til välkomst ljuder». I hans tekst er det altså invitasjonen som er motivet, ikke navneoppropet.
Tandberg
Da Tandberg skrev sin tekst i 1928 kjente han sikkert både Blacks og Appelbergs tekst, og han lånte litt fra dem begge to. Men der både Black og Appelberg bruker samlingen foran Guds trone ved verdens ende som motiv, handler Tandbergs tekst mer om Jesu gjenkomst, og om å «lytte etter lyden av hans trinn».
Tandbergs tekst har også flere vers enn både Blacks og Appelbergs tekst. Deres tekster er på tre vers, mens Tandberg skrev fem. I de fleste sangbøker står bare de to første versene og det siste. I Frelsesarmeens sangbok står alle fem versene, men også i Frelsesarmeen synger man som regel bare «de to første og det siste» verset. Vi skal imidlertid synge alle fem; bare så det er sagt…
Sangbøker
Det er verd å merke seg at mens de fleste norske, kristne sangsamlinger har med Tandbergs tekst, er det de færreste som har «Når basunens toner lyder». Et kjapt søk i tilgjengelige sangbøker i mine bokhyller forteller dessuten at de få sangbøkene som har med «Når basunens toner lyder», har også med «I det stille, klare morgen». Dette gjelder Frelsesarmeens sangbok og sangboka «Schibbolet» (De frie evangeliske forsamlinger).
Det har heller ikke lyktes å finne ut hvem som har oversatt «Når basunens toner lyder» til norsk.
Som konklusjon må det derfor være rett å hevde at Tandbergs tekst er et originalt åndsverk som er noe langt mer enn en oversettelse eller bearbeidelse av en annen forfatters tekst.
Takk for oppmerksomheten!
