En reportasje fra påskemorgen

Av Nils-Petter Enstad
I år er det 130 år siden en ung mann ved navn Johan Halmrast satt på en hybel i Kristiania og satte ord på det andre siden har antatt var «en Tabor-opplevelse». Andre har kalt teksten han skrev «en reportasje fra påskemorgen». Vi kjenner salmen som «Å, salige stund uten like».


Johan Halmrast ble født på Lillehammer i 1866 som sønn av en forholdsvis rik trelasthandler. Han var nummer to i en søskenflokk på fem, men i motsetning til dem, var han svakelig fra fødselen av, liten av vekst, og med flere misdannelser. Pukkelrygg har vært nevnt; deformerte fingre og et hode som var stort i forhold til kroppen. «Nærmest dverg», beskrev Johan Falkberget ham som i den eneste øyenvitneskildringen som finnes av ham.
Da Johan var 12 år gikk faren konkurs. Familien flyttet til Kristiania, og den svakelige Johan, som fram til da hadde levd et beskyttet liv hos foreldrene, måtte tidlig tenke på å forsørge seg selv. Noe fysisk arbeid kunne det ikke bli snakk om, men han var både intelligent og kreativ, så han begynte å skrive. Han leverte små notiser, artikler og annet stoff til blader og aviser, og skapte seg et levebrød på den måten.
Han lærte seg flere språk ved selvstudium, oversatte bøker og skrev sine egne ting. Blant annet var han den første som oversatte brødrene Grimms eventyr fra tysk til norsk.
Hans egne romaner var klassiske trivialitetsfortellinger, men alltid med et budskap som gikk i retning av det kristne. I alt skal han ha skrevet 30 romaner. Vi kjenner tittelen på om lag en tredjedel av disse.
Da han døde, 46 år gammel, fant man to sekker med upubliserte manuskripter på det vesle loftsrommet der han bodde. De ble brent ulest.
Men helst ville han være lyriker og aller helst salmedikter. Kristentroen var alltid dypt og inderlig til stede hos ham.

«Maria Magdalenas jubel»
Ingen vet hva som ga inspirasjon til teksten som skrev Halmrast sitt navn inn i norsk salmehistorie. Selv kalte han teksten «Maria Magdalenas jubel», og høsten 1890 sto det første verset på trykk i bladet «Sangertidende» i 1890. Året etter sto alle tre versene i en sangsamling som het «Noahs Due». Av de 225 sangene i denne samlingen, hadde Halmrast skrevet 14.
«Dette er ingen nybegynnersalme,» skrev Johan Falkberget i en artikkel i menighetsbladet for Røros i 1936. Ting kan tyde på at Falkberget tok feil der. Johan Halmrast er det man må kunne kalle en «one hit wonder» i norsk salmehistorie. Ikke noe av det han senere skrev av lyrikk eller salmer kan måle seg mot denne.
Sangen om Maria Magdalenas jubel kom også inn i sangbøkene til de ulike kristne organisasjoner og frikirker. Alt i 1895 hadde Det Norske Misjonsforbund tatt den med i sin sangbok «Evangelie Basun».
I Frelsesarmeens sangbøker har den vært med siden 1900, og da Landstads Reviderte Salmebok kom ut i 1924 var teksten med også der.

Publisert som påskeartikkel i KPK

«Herligste navn» - et 100-årsminne

Av Nils-Petter Enstad

Frelsesoffiseren Hjalmar Hansen mente selv han hadde skrevet mer enn 800 sanger og dikt. Den som huskes best ble til da hans 16 år gamle sønn døde. I år er det 100 år siden «Herligste navn som er uttalt på jord» ble skrevet.

Hjalmar Hansen levde fra 1873 til 1952.
Han hørte til pionérgenerasjonen i Frelsesarmeen og ble frelsesoffiser i 1891, 18 år gammel.
Da var det bare tre år siden Armeen kom til Norge. Det var pionertid, vekkelsestid og nybrottstid.
Han begynte tidlig å skrive sangtekster, og inspirasjonen til disse kom på forskjellige måter.
Mot slutten av sitt liv ga han ut en bok med noen av disse bakgrunnsfortellingene.
I Frelsesarmeen huskes han først og fremst som «en korsets sanger», med tekster om både Golgata og Getsemane.

Den sterkeste fortellingen er nok den om sangen «Herligste navn som ble uttalt på jord».
Det er trolig også den av sangene hans som huskes best fremdeles. Den egner seg bedre som solosang enn forsamlingssang, og brukes mye i begravelser.

Eldste sønn
Ekteparet Ellen og Hjalmar Hansen hadde fem barn.
Sønnen Wilmar var eldst.
Vinteren 1920 ble han syk. Det var muligens en hjernehinnebetennelse, men det kan også ha vært en ondartet svulst på hjernen.
En dag måtte legen fortelle foreldrene at denne tilstanden var det bare én utgang på.
Da var Wilmar tilsynelatende bevisstløs.
Som far var Hjalmar Hansen opptatt av at sønnen skulle få «en god død», uten for mye kamp og med vissheten om frelse.
Dette bad han om mens han knelte ved guttens seng, og holdt hånda hans i sin. Så merket han et trykk i hånda - kunne det være at Wilmar hørte hva han bad om?
-Kjenner du meg, Vilmar? Trykk hånden min dersom du kjenner meg, sa faren.
Et trykk i hånden bekreftet at det var kontakt.
-Trykk hånden min dersom du hørte hva legen sa.
Nytt trykk.
-Trykk hånden min så hardt du kan dersom alt er i orden mellom Gud og deg, ba Hjalmar Hansen.
Han fikk et langvarig trykk som svar.

Samtaler
I de neste åtte dagene var den syke gutten i stand til å føre samtaler med foreldrene, søsken og med pleiepersonalet. Han ba også om at noen måtte komme og synge litt for ham. Om kvelden den nest-siste dagen leste foreldrene høyt fra Bibelen for ham, og de leste sangvers de visste han var glad i.
Den siste dagen han levde foretok legen et lite inngrep for å gjøre de siste timene lettere for den syke. Etter operasjonen satt faren ved sengen og ba taust til Gud om at gutten hans måtte våkne en gang til. Da gutten slo øynene opp, så faren at blikket var blitt matt, og uten at han klarte å forhindre det, begynte han å gråte.
-Ikke gråt, pappa. Nå går jeg til Jesus, sa gutten.
Så lukket han øynene for siste gang.
De siste timene lå han bare og døste.
Faren satt ved sengekanten, holdt gutten i hånden og hvisket navnet Jesus inn i øret hans med jevne mellomrom.
«Han besvarte det alltid med et forsøk på å smile og en lyd som uten tvil var et forsøk på å uttale navnet Jesus», skrev Hjalmar Hansen mange år senere.
Slik satt han helt til døden kom, og Vilmar gikk bort «som når et lys brenner ned».

«Jesus, Jesus»
Da dødskampen var over, klarte ikke Hjalmar Hansen å få sove.
I stedet fant ham fram penn og papir og begynte å skrive:
«Herligste navn som er uttalt på jord: Jesus, Jesus.
I det er frelse for hver den som tror: Jesus, Jesus.
Det har meg styrket i prøvelsens dal,
det har meg gledet i festsmykket sal.
Det inn i døden min trøst være skal: Jesus, Jesus».

Sangen har fire vers. Det siste er preget av inntrykket fra sønnens siste timer:
«Hvisk til meg når jeg i søvn faller hen: Jesus, Jesus!
hvisk det igjen og igjen og igjen: Jesus, Jesus!
Det skal forjage alt ondt og alt stygt,
det skal bort jage all redsel og frykt.
I dette navn skal jeg sovne inn trygt: Jesus, Jesus.»

Melodi
Ida Mathisen, kollega med Hjalmar Hansen og god venn av familien, fikk se teksten og skrev en melodi til den. Den er blitt sunget inn på plate av blant andre Olav Werner.
Hjalmar Hansen skrev mot slutten av sitt liv at det hadde vært foreldrenes ønske at Wilmar skulle blitt frelsesoffiser og vunnet mennesker for Gud når han ble voksen.
«Sånn ble det ikke. Men det synes som om mange skal bli vunnet gjennom den sangen som ble skrevet ved hans død».

Publisert på Kristelig Pressekontor

Litteratur:
Hjalmar Hansen: De ble vunnet ved sang (Ansgar Forlag, 1946)

Blinde Fanny sang om Jesus

Av Nils-Petter Enstad

Tirsdag 24. mars er det 200 år siden den kjente salmedikteren Fanny Crosby ble født.

Hun ble blind da hun bare var noen uker gammel, men hun skal ha skrevet mer enn åtte tusen sanger, salmer og dikt. Skal man oppsummere livet hennes med tittelen til en av disse sangene, er kanskje «La meg få høre om Jesus» den man tenker på. Tirsdag 24. mars er det 200 år siden Fanny Crosby ble født.

Frances Jane Crosby van Alstyne, som ble hennes fulle, borgerlige navn, ble født i en liten by som het Brewster, om lag 80 km nord for New York.
Hun var enebarn, og da hun bare var seks uker gammel, ble hun rammet av influensa, og sykdommen utviklet en betennelse i øynene hennes og hun ble blind. Moderne leger heller til den oppfatning at blindheten var medfødt, men at foreldrene ikke forsto dette, og derfor ikke oppdaget blindheten før hun var blitt noen uker gammel.

Allerede som åtte-åring skrev hun sitt første dikt, der hun skildret sin egen situasjon som blind.
I en selvbiografi skrev hun: «Jeg ser det som et uttrykk for Guds velsignede forsyn at jeg har vært blind hele livet. Om jeg i morgen skulle få tilbud om et perfekt, jordisk syn, ville jeg ha takket nei. Jeg ville kanskje ikke vært i stand til å synge salmer til Guds ære dersom alt det vakre og spennende rundt meg hadde kunnet distrahere meg.»
Hun skrev også: «Når jeg kommer til himmelen, vil min Frelsers ansikt være det første ansiktet mine øyne har fått se noen gang».
Å se til, skal hun ha vært en meget liten og vever kvinne. Det hevdes at hun bare var halvannen meter høy, og veide knappe 45 kilo.

Ekteskap
I 1858, 38 år gammel, giftet hun seg med Alexander van Alstyne. Han var 11 år yngre enn henne, og de hadde kjent hverandre helt siden 1843. Han var også blind.
Året etter fikk de en datter som de ga navnet Frances. Hun døde bare kort tid etter fødselen.
Etter datterens død skrev Fanny Crosby salmen «Safe in the Arms of Jesus», eller «Sikker i Jesu armer», som den heter på norsk.
Fanny selv snakket ikke om barnet før helt mot slutten av livet. Da skal hun ha sagt i et intervju: «Nå skal jeg fortelle noe som bare mine aller nærmeste venner har visst: Jeg ble mor en gang, og jeg har kjent hva morskjærlighet er. Gud ga oss et yndig lite barn, men englene kom og tok vår lille skatt med seg opp til Gud og til hans trone».
Ekteparet førte en tilværelse der de stadig var på flyttefot. De fikk aldri sitt eget hjem, men bodde til leie en rekke steder. De hadde brukbare inntekter; blant annet var «Van» organist i to kirker, og han underviste i musikk. Men de var alltid flinkere til å gi av det de hadde, enn til å ta vare på det. Selv om Fanny skrev enorme mengder med dikt og andre tekster, var honorarene små og få.
I 1874 ble det rapportert at ekteparet rett og slett levde i nød.
Etter hvert levde de også hver for seg. Fra 1880 bodde de ikke lenger sammen, uten at man vet hva som kom mellom dem. De ble aldri skilt, og etter at «Van» døde i 1902, skal Fanny Crosby ha sagt: «Han hadde sine feil, men jeg hadde også mine. Men til tross for dette, elsket vi hverandre til siste dag.»

Produktiv
Det var først da hun nærmet seg 40 år at Fanny Crosby begynte å skrive salmer. Men fra da var hun nesten ufattelig produktiv. Det hevdes at hun skrev mer enn åtte tusen salmetekster.
I tillegg skrev hun minst tusen «vanlige» dikt og hun skrev også politiske dikt. Det sier seg selv at med en så enorm produksjon, kan ikke alt være like bra.
Mange av tekstene hennes forholdsvis enkle. Det gjelder også salmene. Mange av dem preges av en enkel fromhet som gir dem en appell som har blitt bevart, og som har holdt seg levende, både 100 og 150 år etter at de ble skrevet.

Norske oversettelser
Av de tusenvis av salmetekstene hun har skrevet, er noen titall oversatt til norsk.
Mange av disse oversettelsene sto Elevine Heede fra Arendal for. Hun ble født samme år som Fanny, og da Metodistkirken i Norge ga ut salmeboka «Zions Lille Harpe» i 1876 hadde hun enten skrevet eller oversatt samtlige av de drøyt 200 salmene i denne boka.
«Safe in the Arms of Jesus» var en av disse, men hun oversatte også flere mer kjente tekster av Fanny Crosby, som «Gå meg ei forbi, å Jesus», «Det aldri var noen som Jesus på jord» og «Salige visshet».
Når Fanny Crosby «skrev» sine tekster, skjedde det «i hodet» hennes. Hun kunne jobbe med mange tekster samtidig, og når hun følte de var klare, dikterte hun dem til en medarbeider eller venn, som så skrev dem ned.
Hun døde 12. februar 1915, noen uker før hun ville fylt 95 år.
I 1975 ble hun votert inn i The Gospel Music Hall of Fame, og fremdeles synger man sangene hennes i kirker over hele verden.

Publisert første gang på Kristelig Pressekontor

Bok om salmer, sanger og åndelige viser

I 2019 skjedde det omsider: Et gammelt ønske om å samle noen fortellinger om bakgrunnen for ulike salmer, sanger og åndelige viser ble endelig realisert. Takket være en forlegger som ønsker å satse på kristne bøker også, i tillegg til det som har vært forlagets hovedområde, kom «Fra sangark til salmebok – og andre fortellinger om salmer, sanger og åndelige viser» ut på Blinke Forlag.

Jeg har «alltid» vært interessert i bakgrunnshistoriene til ulike sanger.
Noen ganger kan det være snakk om dramatiske fortellinger, rene romaner, andre ganger er fortellingen mindre og enklere og andre ganger igjen er det slett ikke noen fortelling.
Da tenker jeg: Det at det ikke er noen fortelling, kan være en fortelling i seg selv.
I årenes løp har jeg skrevet mange artikler med slike bakgrunnsfortellinger.
De har stått i ulike blader og aviser.
Det er blitt noen bøker også, men det har gjerne vært om gospelsangere eller noen av sangene på deres repertoar.
Om én enkelt salme er det tilmed blitt to bøker, om enn med 25 års mellomrom.
Jeg har gjort flere forsøk på å samle slike fortellinger tidligere, og sendt dem til ulike kristne forlag. Responsen har vært den samme: Takk, men nei takk.
Et forlag brukte som begrunnelse at jeg stort sett hadde skrevet om mannlige salmediktere; de ønsket mer kjønnsbalanse. Jeg gjorde ikke noe mer med det. Jeg kjenner igjen en vikarierende argumentasjon når jeg møter den.
De siste årene har det imidlertid løsnet.
Kanskje er det interessen for salmenes bakgrunnsfortellinger som er blitt større?
Flere av de i alt 19 fortellingene i den nye boka har stått i denne bloggen tidligere.
Forlaget har gjort seg flid med å lage en vakker bok.
Det var et inspirerende samarbeid.
Det kan fort skje at det blir flere bøker.

«Jesus regner med meg»

Det var en tilfeldig bemerkning i en andakt som fikk meg til å tenke på denne sangen. «Jesus regnet med Peter», ble det sagt. Og da var både teksten og tonen der; en tekst og en tone jeg ikke kan huske når jeg sang eller hørte sist:«Jesus regner med meg, hvilken fryd for min sjel».

Ulike «flash-backs» har meldt seg siden.
Det første var dette, nemlig hva som var årets motto i Frelsesarmeen i Norge; jeg tror det var i 1968. Det var «Kan Kristus regne med deg?». Oddvar Arnesen skrev sangen «Kristus trenger unge som vil følge ham i dag», med omkvedet «Kan Kristus regne med deg?» på den tiden, trolig inspirert av dette mottoet.
Det var først senere jeg for min del ble oppmerksom på at det samme temaet var behandlet i en eldre – og bedre, vil jeg mene! – sang.
Det var Tandbergs tekst fra 1935: «Jesus regner med meg, hvilken fryd for min sjel».

Bakgrunn?
Jeg har i løpet av den uka som har gått siden jeg fikk sangen «på hjernen» ikke klart å finne ut som sangen har noen spesiell bakgrunnshistorie. Den er ikke omtalt i Dahlstrøms bøker, og det er nok en sang som ikke har vært brukt i noen særlig grad utenfor Frelsesarmeen. Det er også mange år siden jeg hørte den sist også – eller brukte den, for den del. Jeg leder jo møter selv nokså ofte.
Men det er en sang som bør brukes mye mer, og den står fremdeles i Frelsesarmeens sangbok (nr. 350 i sangboka fra 2010).

Forfatter
Den står både i «Interim-sangboka» som kom ut under krigen, i sangboka av 1948 og den som kom i 1977. Det er den siste at årstallet 1935 dukker opp. I alle disse tre står det at teksten er «ved H.A.T». I sangboka av 2010 er Tandberg oppført som forfatter.
Denne bruken av «ved H.A.T» finner man også ved «I den stille, klare morgen», både i tidligere sangbøker og i den vi bruker nå.
Jeg har i andre artikler argumentert for at jeg mener dette er feil. Tandberg kan muligens ha blitt inspirert av «When the roll is called up yonder», da han skrev sin tekst, men hvis man skal kunne kalle Tandbergs tekst en oversettelse eller bearbeidelse av denne, har både oversetter-begrepet og bearbeidelses-begrepet fått helt nytt innhold.
Det samme kan kanskje sies når det gjelder «Jesus regner med meg»? Man skal ikke se bort fra at Tandberg har fått ideen/inspirasjonen til sin tekst fra en annen sang, men hvilken sang dette i så fall kan være, er blitt borte i, om ikke glemselens hav, så historiens tåke.

Om Tandberg – Henry Albert, som fornavnet hans var – kan fortelles at han levde fra 1871 til 1959. Han ble frelsesoffiser i 1889, 18 år gammel, og hadde en rekke sentrale lederstillinger i Frelsesarmeen. I 1904 grunnla han på mange måter Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid, og i 1908 revitaliserte han Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. Dette var blitt startet opp i 1898, men da Tandberg overtok det, hadde det ligget i dvale i flere år. Først og sist forbindes navnet hans likevel med e mange årene som redaktør for Krigsropet, og de mange sangene hans skrev.

Melodien
Når det gjelder melodien, er det både i «Interim-sangboka» og sangboka av 1948 henvist til sangen «Kun et skritt». Denne sangen har jeg funnet både i pinsebevegelsens sangbok «Maran Ata» og «Sangboken», som brukes av en rekke lutherske legmannsorganisasjoner.
På youtube har jeg funnet et opptak der Odd Dubland synger den.
«Kun et skritt» er skrevet av den norsk-amerikanske teologen Hans Andreas Urseth (1866 – 1909). Ifølge «Sangboken» er den skrevet i 1891. Melodien er laget av Fredrik Melius Christiansen (1871 – 1955), også han norsk-amerikaner og en kjent skikkelse innen norsk-amerikansk kirkemusikk i den lutherske tradisjonen.
Kommandør Paul Marti har laget den melodien som står i Frelsesarmeens sangbok av 2010.
Jeg leser ikke noter og kan ikke vurdere den melodien. Ikke er jeg så opptatt av å lære den heller; i mitt hode er denne teksten uløselig knyttet til den melodien vi brukte da jeg ble kjent med denne sangen.

Et siste flash-back: Filadelfia-menighetens lokale på Rjukan sensommeren 1972. Vi to unge, mannlige frelsesoffiserene som var stasjonert der mellom fjellene var bedt om å delta på et kveldsmøte i menigheten.
Kadetten – undertegnede – ble bedt om å vitne, og som en del av vitnesbyrdet begynte han - trolig litt uventet, både for ham selv og andre - å synge «Jesus regner med meg».

Solosang eller ei: Det er helt klart en sang som bør hentes fram igjen.

Teksten:
Jesus regner med meg, hvilken fryd for min sjel,
hans som nådefullt dro meg til seg.
Han som troner i himlen og råder på jord,
han har bruk for og regner med meg.

Omkved:
Ja, han regner med meg, Jesus regner med meg.
Å, hvor stort, han har bruker for og regner med meg.
Min Mester, han regner med meg.

Hva oppmuntring og trøst i den mørkeste stund,
just når fristelser hopes om meg.
Da å høre det budskap så liflig og skjønt:
Husk, din Mester vil regne med deg.

Ofte tårenes sæd syns på steingrunn kun sådd,
iblant torner, på tiltrampet vei,
men den tanke nå driver meg fremad på ny:
At min Mester vil regne med meg.

Løft din hånd så igjen opp mot himlen i bønn
og gå pliktens, den hellige vei.
I de ensomme strider, bær trofast ditt kors
for din Mester vil regne med deg.

Tekst: H.A. Tandberg

Hvem har laget sangene vi bruker?

Så har jeg fullført et prosjekt som har ligget på mitt hjerte en stund.

Sangboka av 2010 er den tredje FA-sangboka jeg har forholdt meg til i løpet av de drøyt 50 årene jeg har vært frelsessoldat.

I alle tre har jeg savnet et register over forfattere, oversettere og komponister til sangene vi bruker. I de fleste sang- og salmebøker jeg har i mine hyller er det slike registre.

For noen år siden – første jula jeg bodde på Sørlandet – satte jeg meg ned og gikk systematisk gjennom sangboka og lette opp det som var å finne om de ulike sangforfatterne og oversetterne. Det brukte jeg en ukes tid på den gangen.

Jeg har vel latt det dryppe her og der at et slikt dokument foreligger, uten at interessen har vært så stor. Men nylig tok lederen for Frelsesarmeens Historiske Selskap kontakt og lurte på om det ikke var slik at jeg hadde laget en slik oversikt.
Litt inspirert av henvendelsen tok jeg fila for meg igjen, sammen med sangboka, og tok den samme runden med komponistene. Samtidig oppdaterte jeg en del forfatter- og oversetteropplysninger også; blant annet for å bli á jour med de som har gått bort i mellomtiden.

Det kommer godt med å ha mange oppslagsverk tilgjengelig i en slik prosess. Google er også nyttig, men må brukes med en viss varsomhet.

At man lærer en del selv av en slik jobb, er ren bonus.

Og i dag – 6. september 2019 kl. 15 – var den siste informasjonen på plass.
Jeg kan ikke garantere at absolutt alt stemmer – det er snakk om opplysninger over i alt 714 ulike sanger. Kjenner noen seg minnet om å gå gjennom sangboka og oversikten jeg har laget, er det bare å melde seg.

Men fra min side er jobben gjort 😊

Arendal, 6. september 2019
Nils-Petter Enstad

Gjenhør med barnetroen - om ham som laget sangen

Det skal ha vært en søndags sommerkveld i 1929. I Frelsesarmeens menighet i Norrlandsgatan i Stockholm var det gudstjeneste. Litt ut i gudstjenesten kom en mann inn i lokalet og satte seg på en benk langt bak. Den kvinnelige kapteinen i menigheten stilte seg opp med gitaren sin og annonserte en solosang. Den begynte slik «O själ, du som vandrar din väg framåt». Mannen som hadde kommet inn litt sent gikk ut igjen. Ingen kjente ham og ingen tenkte noe mer over det.

Neste dag ringte det på døren til frelsesoffiseren. Utenfor sto mannen fra kvelden før. I hånda holdt han et noteark og et ark med en tekst. Han presenterte seg som Ejner Westling.
- For mange år siden var jeg musikant i Frelsesarmeen, sa han. – Den sangen De sang i går kveld, skrev jeg den gang jeg var med i Frelsesarmeen.
Så ga han kapteinen arkene med noter og tekst og fortalte at det å høre sin egen, gamle sang gjorde såpass sterkt inntrykk på ham at da han kom hjem til seg selv, hadde han måtte sette seg ned og skrive en ny sang. - Jeg vil være glad om du kan bruke denne sangen, og synge den også, sa han, og så gikk han igjen.
Kapteinen så på arket mannen hadde gitt henne. Første linje i sangen var slik: «Har du kvar din barnatro».

Opphavsmannen
Ejner Westling ble født i 1896 i den vesle byen Sjöbo i Ljusdal i Sverige. Han kom fra en barnerik familie, og da han var ni år gammel døde moren hans.
Faren, som arbeidet som skredder, kunne ikke ta seg av den store barneflokken, og Ejner ble, sammen med flere av de andre barna, plassert i ulike fosterhjem.
Fosterhjemmet Ejner kom til var godt, og fosterforeldrene var, som de biologiske foreldrene, dypt religiøse. De tilhørte det svenske misjonsforbundet, men fordi Ejner var så musikalsk begavet, begynte han som musikant i Frelsesarmeen.
Da han var 13 år gammel ble han omvendt, og året etter skrev han sin første, kristne sang. Det var «O själ, du som vandrar din väg framåt», sangen han møtte igjen mange år senere.
Hans musikalske begavelse ble lagt merke til, og etter få år fikk han tilbud om å spille i Frelsesarmeens stabsmusikkorps. I 1913 flyttet han til hovedstaden, 17 år gammel. Her kom han etter hvert i det som må kunne kalles «dårlig selskap». Dypt sjenert som han egentlig var, slet han med å få venner. Dette førte til at han fikk smaken på «det sterke», og han kom bort fra det kristne miljøet og det kristne livet.
Resten av livet var det musikken han levde av, både som utøver og som komponist og sangforfatter. Han opererte med flere pseudonym, blant annet Gunnar Dahl, Stefan Kamensky og Per Hjort. I hjembyen hadde han gått i malerlære og i Stockholm arbeidet han som forsikringsagent en kort periode. I årene 1940-45 skal han ha arbeidet ved Waxholms festning i Stockholm, men dette skal ha vært for å sikre seg kost og losji, blir det hevdet.

Alkohol
Gudstjenesten sommerkvelden i 1929 og sangen om barnetroen førte ikke til noen endring i livet hans. Alkoholen var og ble hans følgesvenn.
På Stockholms barer var han en kjent skikkelse.
Hadde han bare fått litt å drikke, var han et oppkomme av gode historier, men på dypet var han både ensom og ulykkelig. Sine ti siste leveår tilbragte han på en psykiatrisk institusjon, der han faktisk trives godt.
Han var med og startet rettighetsorganisasjonen «Sveriges kompositörer och textförfattare» (SKAP) i 1926, og ved hans død sto det et betydelig beløp på hans konto her. I sitt testamente hadde han opprettet et fond som utbetaler et stipend til sangere hvert år.

Suksess
Det er de som mener at melodien til versene i «Barnetro» hadde andre skrevet tidligere, og at Westling bare har skrevet melodien til omkvedet.
Han skal ha solgt rettighetene til sangen til en musikkforlegger for 50 kroner i 1934. Da ga han samtidig beskjed om at «Gunnar Dahl» skulle registreres som opphavsmann.
Hva som gjorde at frelsessoldaten og sangevangelisten «Lapp-Lisa» ble oppmerksom på sangen, ser det ikke ut til å foreligge noen informasjon om. Det skjedde i 1936 og samme år spilte hun den inn på plate første gang. Senere gjorde hun flere innspillinger av den, og det ble en av de største salgssukkssene i svensk platehistorie på mange år. Senere har en lang rekke andre artister spilt den inn, blant andre Christer Sjögren.

Sangbøker
Med tanke på hvor populær denne sangen er, er det påfallende at nesten ingen sang- og salmebøker har den med. Dette gjelder både for Norge og Sverige.
Kun tre svenske salmebøker har sangen, og i Norge er det bare i Frelsesarmeens sangbok man finner den. Den norske teksten er ved Torleif Larssen.
Mange forbinder nok denne sangen med Frelsesarmeens friluftsmøter, der det ofte har vært et nesten obligatorisk innslag og etterspurt av tilhørerne.

Ejner Westling døde i 1961 og ble begravd på Skogskyrkogården i Stockholm. Ungdomsårene i Frelsesarmeen preget ham for resten av livet – på godt og vondt, kan man nesten si.
Det finnes fortellinger om at når Frelsesarmeen i Sverige samlet seg til kongress hver sommer, var det ett bestemt hjørne ved Strandvägen der Ejner Westling pleide å stå med tårer i øynene og se frelsessoldatene marsjere forbi.
Den dagen han ble stedt til hvile, møtte Frelsesarmeens hornorkester opp og spilte sangen om barnetroen som er en slik sikker bro til himmelen.
Man vil gjerne både tro og ønske at han fant fram til denne broen da det siste veistykket skulle tilbakelegges.

Kilder:
Fredrik Björkman - www.fyng.net/funderingar/2006-03-22.htm
Sven Nilsson – privat meldingsutveksling på Facebook

«Har du enn din barnetro»
Har du enn din barnetro,
du engang i hjemmets bo
foldet dine hender og enfoldig bad:
Gud som har oss små så kjær,
se til meg som liten er,
og din mor hun lyttet til så hjerteglad.

Barnetro, barnetro,
til himmelen du er en gyllen bro

Du har kanskje vandret vidt,
og du meget ondt har lidt
når i fremmed land du søkte lykken nå.
Vegen hjem, den var så lang,
og du gråt så mang en gang
når du mintes hjemmet lune trygge vrå.

Barnetro, barnetro,
til himmelen du er en gyllen bro

Som en seiler trygg i havn,
var du i din moders favn.
Ømt hun kysset deg og sang om himlens land.
Hennes stemme var så varm
når du lå ved hennes barm,
hun din framtid la i Herrens hånd så glad.

Barnetro, barnetro,
til himmelen du er en gyllen bro

Du blir lykkelig som før
hvis du åpner hjertes dør.
Barnetroens dyre skatt blir atter din.
Engler synger da så glad,
oppe i Guds himmelstad
når et lam på ny er ført i folden inn.

Barnetro, barnetro,
til himmelen du er en gyllen bro

Gjengitt etter Frelsesarmeens sangbok 2010

Til bildet: Man kan knapt tenke seg et friluftsmøte med Frelsesarmeen der «Barnetro» ikke blir sunget...