«Musikal-generalen» hjem til Gud

Den pensjonerte verdenslederen for Frelsesarmeen, John Larsson, ble forfremmet til herligheten 18. mars i år, 83 år gammel.

Han var Frelsesarmeens general fra 2002 til 2006, og var den 17. i rekken av Frelsesarmeens verdensledere.
Han etterfulgte John Gowans.
I perioden fra 1966 til 1990 laget de to et titall musikaler med stoff fra så vel Bibelen som Frelsesarmeens historie. Det var Gowans som sto for tekstene mens Larsson sto for musikken.
Musikalene ble oversatt til flere språk og oppført i mange land.
Mange av sangene fra musikalene fant også veien til Frelsesarmeens sangbøker.
John Gowans døde i 2012, 78 år gammel.

Sangen Moody skulle ønske han hadde skrevet

Av Nils-Petter Enstad

Dette er fortellingen om en sang som er mye brukt både i engelskspråklige og nordiske land.

Originalversjonen begynner slik: «Softly and tenderly Jesus is calling». Både tekst og melodi er skrevet av den amerikanske metodisten William Lamartine Thompson, som levde fra 1847 til 1909 (se bildet). Han studerte musikk ved et konservatorium i Boston, og begynte tidlig å komponere. De første komposisjonene hans var rent profane ting, sanger, korverk og liknende. Selv om han var blitt en kristen i ung alder, begynte han ikke å skrive kristne sanger før et stykke ut i sin karriere. Det fortelles at da han fikk problemer med å få solgt disse sangene til vanlige, profane musikkforleggere, startet han sitt eget musikkforlag, og solgte også pianoer og orgel.

Moody & Sankey
Teksten og melodien til «Softly and tenderly» skrev han i 1880, og i 1888 ble den med i samlingen «Sacred Songs and Solos» som Ira David Sankey (1840 – 1908) redigerte og ga ut. Sankey var en nær medarbeider av predikanten Dwight L. Moody (1837-99), som hadde store vekkelser i både USA og Europa. Dette bidro også til å gjøre de sangene som ble brukt i vekkelsesmøtene kjent, og «Moody/Sankey-sanger» ble et begrep.
Da Moody lå på det siste, skal Thompson ønsket å møte ham, men helsepersonalet mente pasienten var for svak. Imidlertid oppfattet Moody hvem det var som sto utenfor sykerommet, og han ba dem slippe ham inn. Der ga han Thompson hånden sin, og sa: -Will, jeg ville heller ha skrevet «Softly and tenderly» enn noe annet jeg har fått gjøre i hele mitt liv!
Så stor betydning mente han at sangen hadde hatt.

Rekke sanger
William Thompson skrev en lang rekke kristne sanger, og ga også ut flere samlinger med slike sanger.
Han skal selv ha fortalt at ideer til tekster og melodier kunne komme til ham på de underligste steder og tidspunkter. Han utviklet en egen, mental teknikk som gjorde at han ikke glemte ideen igjen, men klarte å bevare den til han fikk skrevet den ned.
I 1909 ble han syk mens han og familien var på en reise i Europa. De avbrøt reisen og dro hjem til USA, og her døde han et par uker senere.

Norske versjoner
I Norge finnes denne sangen i to versjoner: «Stille og inderlig Jesus deg kaller», og «Frelserens stemme så mildt høres kalle».
Åpningslinja i den første versjonen er mest tro mot originalen, og det er denne versjonen som står i Metodistkirkens salmebok.
Den andre versjonen står i Frelsesarmeens sangbok, der den har vært med i alle utgaver siden 1948.
Begge versjonene har vært spilt inn på plate: «Stille og inderlig» av blant andre Randulf Saunes på LP-platen «Randulf Saunes synger» fra 1970, og «Frelserens stemme» av blant andre Rune Larsen på en av hans gospelplater.
Verken i Metodistkirkens salmebok eller Frelsesarmeens sangbok er det oppgitt noen oversetter.
Når jeg formoder at «Stille og inderlig» er en oversettelse av Elevine Heede, er det derfor bare en svakt fundert, men likevel kvalifisert gjetting.
Elevine Heede (1820-83) var fra Arendal, og var reelt, men ikke formelt, metodist før mot slutten av sitt liv. Som lærerinne (som det het den gang) kunne hun ikke melde seg ut av statskirken, men det var i metodismen hennes tro var forankret, og det var her hun gjorde et viktig arbeid, blant annet som redaktør av sangsamlingen «Sions harpe» og som både sangforfatter og oversetter.
Blant hennes mange oversettelser er både «Hvilken venn vi har i Jesus» og «Jeg vil prise min gjenløser». Og det er ikke direkte usannsynlig at også «Stille og inderlig» er blant disse.
Når det gjelder «Frelserens stemme», er min formodning at den enten er oversatt av H.A. Tandberg eller Bernhard Fjærestrand.
Jeg heller mest mot Fjærestrand, siden Tandberg hadde lett for å gjøre gjendiktninger, snarere enn oversettelser.
Sangen egner seg kanskje bedre som solosang enn forsamlingssang, men det ene utelukker vanligvis ikke det andre.

Nedenfor finner man begge de norske oversettelsene, pluss den engelske teksten.
Stille og inderlig
Stille og inderlig Jesus deg kaller,
kaller på deg og på meg.
Se foran porten han våker og venter,
venter på deg og på meg.

Kor:
Kom hjem, kom hjem,
du som er trett, å kom hjem!
Ømt og alvorlig nå Jesus deg kaller,
kaller: Å, synder kom hjem.
.
Han går i forbønn, så hvorfor da vente?
Frelseren ber jo for deg.
Vil du nå trosse den nåde han sendte,
nåde for deg og for meg?

Tiden forsvinner, minuttene flykter,
flykter fra deg og fra meg.
Skyggene faller, og dødsstunden kommer,
kommer til deg og til meg.

Underfull kjærlighet har han oss lovet,
lovet til deg og til meg.
Skjønt vi har syndet, forlatelse skjenkes,
skjenkes til deg og til meg.

Metodistkirkens salmebok nr. 148

Frelserens stemme
Frelserens stemme så mildt høres kalle,
kalle på deg og på meg.
Favnen er ennå vidtåpen for alle,
åpen for deg og for meg.

Kor:
Kom hjem, kom hjem,
villfarne sjel, å kom hjem!
Jesus nå innbyr deg, venter og banker,
kaller den trette: «Kom hjem!»

Hvorfor da nøle når Jesus så kjærlig
venter på deg og på meg?
Og ved hans side er plassen så herlig
rede for deg og for meg.

Timene iler og tiden forsvinner,
iler for deg og for meg.
Skynd deg – hos Jesus en tilflukt du finner,
hvile for deg og for meg.

Å, hvilken underfull frelse han skjenker,
skjenker til deg og til meg.
Kjærlig i nåde og ømhet han tenker,
tenker på deg og på meg.

Frelsesarmeens sangbok nr. 149

Softly and tenderly
Softly and tenderly Jesus is calling,
Calling for you and for me;
See, on the portals He’s waiting and watching,
Watching for you and for me.

Refrain:
Come home, come home,
You who are weary, come home;
Earnestly, tenderly, Jesus is calling,
Calling, O sinner, come home!

Why should we tarry when Jesus is pleading,
Pleading for you and for me?
Why should we linger and heed not His mercies,
Mercies for you and for me?

Time is now fleeting, the moments are passing,
Passing from you and from me;
Shadows are gathering, deathbeds are coming,
Coming for you and for me.

Oh, for the wonderful love He has promised,
Promised for you and for me!
Though we have sinned, He has mercy and pardon,
Pardon for you and for me.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter:
Fra sangark til salmebok - og andre fortellinger om salmer, sanger og åndelige viser
Blinke Forlag, 2019

Et dobbelt gospeljubileum

Av Nils-Petter Enstad

I år er det henholdsvis 90 og 85 år siden to av historiens mest kjente gospelsanger ble skrevet, nemlig «Take my Hand, Precious Lord» og «Peace in the Valley». Begge ble skrevet av Thomas Dorsey (bildet), som også kalles «Gospelmusikkens far».

Thomas Dorsey levde fra 1899 til 1993. Han var opprinnelig bluespianist, og på 1920-tallet var han en av de ledende på sitt felt i Chicago. Han akkompagnerte flere av samtidens mest kjente bluessangere, og han også sanger for dem. Han tjente penger som gress, og i pakt med den nøysomme oppdragelsen han hadde fått som sønn av en fattig baptistprest, satte han pengene i banken.
Dette førte til at han ble ruinert i det store bankkrakket i 1932.
Samtidig ble han rammet av en mye større tragedie da hans kone Nettie døde i barselseng, sammen med den lille gutten hun hadde satt til verden en time før. Etter mange års barnløst ekteskap, skulle de endelig ble foreldre.
Det var i denne situasjonen han skrev «Take my hand, Precious Lord».
Nå tok han farvel med show business for godt. Han tok i stedet på seg ansvaret for sangkoret til Pilgrim Baptist Church i Chicago.
Her utviklet han en helt ny form for kristen sang og musikk, som han ga betegnelsen «gospel».

«Peace in the Valley»
Fem år etter at han hadde skrevet «Take my hand», skrev Thomas Dorsey den andre av sine to mest kjente gospelsanger. Det var «Peace in the Valley».
Den skrev han opprinnelig skrev for Mahailia Jackson, men det er nok Elvis Presley som har det sterkeste eierskapet til denne sangen.
Elvis framførte den offentlig første gang i det prestisjetunge Ed Sullivan Show på amerikansk fjernsyn i januar 1957. Sullivan selv ville ikke ha sangen i sitt show, men måtte gi seg for det argumentet Elvis hadde for å synge den: Han hadde lovet sin mor å synge den! Mahailia Jackson levde fra 1911 til 1972, og huskes blant annet fra sin framføring av «We shall overcome» under den store borgerettsdemonstrasjonen foran Lincoln-monumentet i Washington i 1963.
Hun var gospeldronningen framfor noen, og en nær venn av Thomas Dorsey.
Det var også Ruth Reese, som bodde i Norge de siste 40 årene av sitt liv, og selv var en stor sangerinne.

Arven fra negro spiriuals
Det er lett å spore arven av den musikken de amerikanske slavene skapte, negro spirituals, i tekstene til så vel «Take my Hand», som «Peace in the Valley».
Det er tekster som skuer fram mot det himmelske håpet, og som ber om styrke fram til sangeren er kommet dit.
«Take my Hand» er den mest personlige, naturlig nok, mens «Peace in the Valley» har en rekke referanser til bibelske metaforer om ulven og lammet som skal beite sammen, om barnet som skal lede dem og om Lammet som skal lyse for oss alle når vi har nådd fram.
Mange kjente amerikanere har sagt at «Peace in the Valley» er deres kjæreste salme.
Martin Luther King jr. var en av disse, tidligere president Lyndon B. Johnson en annen. Johnson hadde bedt spesielt om den skulle synges i hans begravelse.

Publisert på Kristelig Pressekontor i februar 2022

«Betesda er åpen» - fin sang om en krevende bibeltekst

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Jeg tror nok det var melodien, mere enn teksten, som «traff» meg første gang jeg hørte sangen «Betesda er åpen». En plateinnspilling med duoen Mette Bjørndal og Frank Nordli gjorde at sangen ble en del av det lydsporet man tok med seg ut i livet.

Bibelsk fortelling
Sangen om Betesda tar utgangspunkt i fortellingen fra Joh 5 om den syke ved Betesda dam. Det er en kjent fortelling, ikke minst fra søndagsskolen. Da jeg var i Jerusalem i 2001 var vi også ved det stedet der denne dammen må ha ligget; det er bare ett sted som kan være aktuelt ut fra det teksten sier om fem bueganger.
Som forkynner og sjelesørger synes jeg teksten er problematisk.
Det poenget man gjerne bruker, er at Jesus ikke gjør seg avhengig av vaner og ytre omstendigheter, men handler direkte.
Men hva med alle de andre som lå ved Betesda-dammen den samme dagen?
Det er nesten sånn at jeg liker sangen bedre enn bibelfortellingen.

Sangen
Selv ble jeg altså kjent med sangen via en plateinnspilling.
En detalj fra den innspillingen: Duoen Bjørndal/Nordli har tydeligvis brukt en gammel (den opprinnelige?) versjonen av teksten, for i tredje vers synger Frank Nordli: «Å, kommer til kilden og legedom få…».
Denne bydeformen av verbet – i dette tilfellet «å komme» - er gått helt ut av bruk for lengst, men er også kjent fra andre sanger. Et eksempel er julesalmen «Kimer, I klokker». Nå heter det «Kim, alle klokker», som nok er det korrekte i forhold til intensjonen i teksten, men ikke på langt nær like poetisk.
Frank Nordli (1937-98) var en kjent medarbeider i NRK, både radio og fjernsyn. Det meste av tiden var han tilnyttet Barne- og ungdomsavdelingen. Han sang inn flere plater med kristne sanger.

Teksten
Når det gjelder teksten, har det vært slik at jeg i årenes løp mer eller mindre snublet over den i tilfeldige sanghefter, og da uten noen referanse verken til forfatter, komponist eller oversetter. I disse utgavene var sangen gjerne oppført med tre vers.
I sangboka til De Frie Evangeliske Forsamlinger, «Schibbolet», står teksten med fire vers. Dette gjelder begge de utgavene av denne sangboka som jeg har, fra henholdsvis 1935 og 1997. Men heller ikke her er forfatter eller oversetter oppført.
Det verset som mangler i sangheftene jeg nevnte, men som er med i «Schibbolet», er sangens nest-siste vers, og er en forklaring til bildebruken i de andre versene.

Forfatter og oversetter
Takket være god hjelp fra en venn med større forskerkompetanse enn jeg selv har, kan jeg nå fortelle at teksten opprinnelig kommer fra USA. Den ble skrevet av den amerikanske baptistpresten Frederick Denison (1819 – 1901) i 1870.
Melodien er laget av en annen amerikaner: William Howard Doane (1832 – 1915).
Han var forretningsmann og filantrop, men laget også musikk.
Han har satt melodi til flere av Fanny Crosbys tekster.
Som så mange andre salmer og kristne sanger fra USA, kom også denne til Norge via Metodistkirken.
Det var pastor Martin Hansen, en av metodistkirkens pionerer i Norge, som oversatte den.
Den ble publisert første gang i en sangbok som het «Zions Feltsange – en Samling af Evangeliske Sange» som Hansen hadde redigert og – ifølge forordet – forfattet, oversatt eller bearbeidet. Sangboka ble gitt ut av «Den religiøse Traktatforening», som var forløperen til Norsk Forlagsselskap, som i mange år var metodistkirkens forlag i Norge.
Den utgaven som ligger i Bokskyen er bokas tredje opplag, og er fra 1893.
Teksten står også i senere utgaver av «Zions harpe», som lenge var Metodistkirkens offisielle salmebok.
Martin Hansen ble omvendt til Gud i New York i desember 1855 og kom hjem til Norge året etter.
Dette var samme år som den første metodistmenigheten i Norge ble dannet, og Hansen sluttet seg til denne. Snart begynte han å virke som predikant og etter hvert også som pastor.
Sammen med Arendals-kvinnen Elevine Heede bidro han sterkt til å gjøre metodistene i Norge til «et syngende folk», både ved oversettelser og egne tekster.

Besteda er åpen
Betesda er åpen, se engelen er der:
Stå ferdig og bad nå deri.
Se, vannet beveges, nå redning er nær,
og frelsen i Kristus er fri.

Omkved:
Frelsen er fri, frelsen er fri.
Frelsen i Kristus er fri.
Se, vannet beveges, nå redning er nær,
for frelsens Betesda er her.

Treng frem, gå i vannet mens engelen er der,
og tvett deg, bli fullkommen ren.
Forakt ikke midlet, nå har du det her.
Bli fri fra hver rynke og mén.

Se, dammen Betesda er Frelserens blod
og englen Guds ånd med hans ord.
Kom, bad nå din sjel i den rensende flod,
spis manna av tildekket bord.

Å, kom nå til kilden og legedom få,
enhver som er syk eller lam.
Du sjel som i vantroen tvilende går:
Å, kom nå, ja, kom nå til ham.

(«Schibbolet», 1997, nr. 234)

Denne artikkelen sto i avisa Dagen i 2019 - her supplert med nye kunnskaper og vurderinger som er kommet til siden den gang. Å skrive er en dynamisk ting.

«Guds store, rike kjærlighet»

Av Nils-Petter Enstad

Under kongressen for noen år siden stakk en frelsesoffiser en lapp til meg og lurte på om jeg kunne finne ut noe om en bestemt sang?

Sangen var «Guds store, rike kjærlighet»; en sang som ofte ble brukt da jeg var ung frelsessoldat og senere ung offiser. Lappen ble tatt vare på, og jeg sjekket litt det jeg har av oppslagsbøker da kongressen var over, men så ble prosjektet glemt.
Forleden fant jeg lappen fram igjen (eller mer presist: Den dukket opp), og jeg begynte å lete litt mer. Jeg har funnet teksten i Frelsesarmeens sangbok fra 1915, 1948 og 1977, men i den nyeste, fra 2010, står den ikke.

Forfatter
Som forfatter av teksten er oppgitt «Arthur Playle». I sangbøkene fra 1948 og 1977 står det en stjerne etter dette navnet; det var en indikator på at han hadde tilknytning til Frelsesarmeen.
Et googlesøk på forfatternavnet ga et treff på den svenske utgaven av wikipedia. Her kunne jeg lese at Arthur Playle levde fra 1860 til 1942, og at han var «överste» i Frelsesarmeen.
Det var også en lenke til en sang: «Guds kärleksflod så full av frid». Det er den svenske utgaven av denne teksten. Den engelske originalteksten har jeg foreløpig ikke klart å spore opp.
Om sangen står det på wikipedia at den ble skrevet i 1899 – i armeens norske sangbok fra 1977 står det at ble skrevet i 1886. Årstallet 1899 er nok mer sannsynlig enn 1886, både med tanke på forfatterens alder, og med tanke på sangens bakgrunnshistorie.

Bakgrunn
I første bind av verket «Kristen sang og musikk» (1966) skriver signaturen «H.D.» (Haakon Dahlstrøm) om forfatteren og sangen:
«Playle hadde et hissig gemytt, noe som brakte ham mange sjelelige kvaler (...). Han talte med sin hustru om saken, og de ble enige om å be Gud at han ville befri ham fra hans heftighet. Playle kjente også behov av den fylde og kraft som Gud ved Den hellige Ånd kunne gi. Etter vedholdende bønn møtte Gud ham og forandret hans sinn slik at også de som kjente ham ikke kunne unngå å merke forandringen. Den opplevelse av Guds kjærlighet fant uttrykk i (denne) sangen».
Noen kilde for denne informasjonen oppgis ikke i Dahlstrøms artikkel.

Årstall
Når jeg konkluderer med at året 1899 er mer sannsynlig enn 1886 med tanke på når sangen ble skrevet, er det fordi jeg oppfatter det som mer trolig at den – gitt dens bakgrunnshistorie – er skrevet av en person på 39 år enn av en på 26, selv om også svært unge mennesker kan skrive sanger som vitner om mye livserfaring.

Norsk tekst
Hvem som har oversatt den til norsk har jeg ikke funnet noen kilder på.
De mest sannsynlige kandidatene er nok H.A. Tandberg eller Bernhard Fjærestrand; kanskje med en knapp på sistnevnte.
Jeg vet ikke hvorfor sangen ikke ble med i sangboka fra 2010.
Den kunne saktens forsvart en plass der, men uansett går det an å finne den fram igjen og bruke den i møter og gudstjenester der man også kan ta fram andre sanger man trodde man hadde glemt.

Melodi
Melodien til sangen er den samme som for den tyske julesangen «O Tannenbaum» fra 1500-tallet.
Det er en tone som kan brukes til mange ulike tekster, og blir det. For eksempel hyllesten til alle bussjåfører.
De amerikanske delstatene Maryland, Iowa og Florida bruker alle denne melodien til sine «delstatssanger».

Guds store, rike kjærlighet
Guds store, rike kjærlighet,
den veller frem, den veller frem.
Som havets strøm, så dyp og bred,
den veller frem, den veller frem.
Nytt håp dens bølger bringer meg
om seier over synd, så jeg
kan vandre hellighetens vei.
Guds kjærlighet, den veller frem.

Omkved:
Den veller frem, den veller frem,
Guds kjærlighet, den veller frem.
Den helseflod
gjør ren og god
når over meg den veller frem.

Den jager hovmodsånden ut,
den veller frem, den veller frem.
På indre strider gjør den slutt,
den veller frem, den veller frem.
Den gjør meg sann mot hver en sjel,
den lærer meg å gjøre vel
og elske andre som meg selv.
Guds kjærlighet, den veller frem.

Min kjærlighet til sjeler vend,
den veller frem, den veller frem.
Med nidkjærhet min sjel opptenn,
den veller frem, den veller frem.
Send dine skatter gjennom meg
til dem som vandrer sorgens vei
og dra dem ved din ånd til deg,
Guds kjærlighet, den veller frem.

Tekst: Arthur Playle – Nr. 206 i Frelsesarmeens sangbok 1977

Hun ga oss sangen om å vandre i lyset

Forfatteren og forleggeren Ellen-Marie Wisløff er død etter en lang kamp mot kreft. Hun ble 65 år gammel.

Hun vokste opp på Nordstrand i Oslo som datter av en bokhandler og med flere kjente forfattere av kristen litteratur i nær familie.
I 2009 etablerte hun Blinke Forlag AS, et «mikroforlag med fokus på maritime bøker og friluftsbøker både for voksne og barn», som det heter på forlagets hjemmeside.
Hun var også opptatt av å spre kjennskap til og kunnskap om kristen kultur.
Hennes eget, viktigste bidrag til den kristne kulturskatten i Norge er uten tvil den enkle visen «La oss vandre i lyset» som hun skrev både tekst og melodi til da hun bare var 17 år.
Selv om visen spredte seg til de fleste kristne ungdomsmiljøene i landet, og etter hvert også kom inn i en lang rekke salmebøker, var det først i 2017 det ble kjent hvem som hadde laget den. Teksten ble gjerne kreditert apostelen Johannes, men litt hjelp måtte han jo ha fått.
Komponisten til melodien har vært oppført som «ukjent».

Skolelaget
Ellen-Marie har fortalt at hun skrev denne sangen mens hun var aktiv i skolelaget på Kristelig Gymnasium i Oslo.
Her var hun både styremedlem og senere leder, og følte et visst ansvar for at man skulle ha noe å synge på leirer og møter. Dette var i 1972.
- Det var jo ikke flust med ungdomssanger på den tiden, har hun fortalt. –Jeg hadde alltid med meg gitaren, og fant jeg et bibelsted som ga meg noe ekstra, så satte jeg meg ned med gitaren, og det ble en sang av det.
Et av bibelstedene som «ga noe ekstra», var noen vers fra apostelen Johannes’ første brev.
Disse bibelversene ble så til en sang.

Sangark
I 1975 flyttet Ellen-Marie til Finnmark, og der kom hun bort fra det kristne miljøet.
Livet som alenemor med fire gutter stilte store krav til henne.
Men i voksen alder kom hun tilbake til det kristne fellesskapet, og oppdaget etter hvert at den enkle visen hun hadde laget i sin tid, nå var i bruk i flere sammenhenger.
– Det har vel vært noen sangark i sirkulasjon, som hun sa.
Det var en av sønnene hennes som oppdaget at sangen sto i Norsk Salmebok, og meldte fra om dette.
Nå blir opphavspersonen behørig kreditert, og den enkle viseteksten er blitt et verdig minnesmerke over en person som man bare måtte sette pris på når man ble kjent med henne.

Nils-Petter Enstad

Åpningssalmen - og verset som ble borte

Av Nils-Petter Enstad

Det må kunne sies om Elevine Heede som om Johan Halmrast: Hadde hun ikke skrevet mer enn denne ene teksten, ville det vært nok til å sikre henne en plass i norsk salmehistorie. Salmen er «Ånd fra himlen, kom med nåde».

Elevine Heede levde fra 1820 til 1883.
Gjennom mesteparten av sitt liv bodde hun i fødebyen Arendal, men i 1874, 54 år gammel, brøt hun opp og flyttet til Kristiania. Her arbeidet hun som språklærer ved Metodistkirkens presteseminar, som redaktør for Metodistkirkens barneblad og som redaktør for Metodistkirkens salmebok «Zions Harpe».
Dette redaktørarbeidet besto i stor grad i å oversette sanger og salmer fra andre språk, men også å skrive egne tekster. Av disse er «Ånd fra himlen» den mest kjente.

Åpningssalme med pinsesus
Det er ikke få gudstjenester i norske kirker, frimenigheter og andre kristne sammenhenger som i løpet av et år enten åpnes med avsluttes med at menigheten synger denne salmen. I tillegg må den kunne sies å ha et sus av pinse over seg.
Den står i de aller fleste sang- og salmebøker som har vært gitt ut i Norge helt siden den sto i utgaven av «Zions Harpe» fra 1879, da med tittelen «Hør vor Bøn».
I tillegg til teksten, laget hun også melodien. Både tekst og melodi, så vel sammen som hver for seg, har tålt de nærmere 150 år som er gått siden de ble til.

Verset som ble borte
Med unntak av Metodistkirkens salmebok, står salmen med tre vers i alle de sang- og salmebøker som er i bruk i dag og hvor den er med. Men i originalutgaven hadde den fire vers.
Det som i utgangspunktet var salmens tredje vers er blitt sløyfet. Verset er slik, her gjengitt etter originalversjonen:
«Kom dog, kom, o Herre kjære,
Træng i vore Hjerter ind!
Styrk vor Tro og giv os mere,
Hellige vor Sjæl og Sind.
O, du maa dit Øre vende
Til vort længselsfulde Raab,
Nu fra Himlen Ild du sende,
Døb os her med Aandens Daab!»

Da salmen kom med i Landstads Reviderte Salmebok på 1920-tallet, var det uten det tredje verset. Salmehistorikere har spurt seg om dette har sammenheng med den siste linjen i verset («Døb os her med Aandens Daab»).
Det virker logisk. «Åndens dåp» er ikke et begrep man gjerne bruker i lutherske sammenhenger. Bare det faktum at forfatteren av teksten var metodist bidro nok til en viss varsomhet fra salmebok-redaktør Gustav Jensens side. I forfatterinformasjonen står det da også nokså knapt: «Elevine Heede, norsk lærerinne, d. 1883».
I praktisk talt alle de sang- og salmebøkene som er kommet etter at Landstads Reviderte kom ut, og hvor denne teksten har stått, har det vært uten dette tredje verset. Dette gjelder også i sammenhenger der uttrykket «Åndens dåp» er helt uproblematisk og faktisk en naturlig del av både språket og forkynnelsen.

Tette bånd
En bønn om «Åndens dåp» kunne nok være kontroversiell i en luthersk salmebok, både på 1920-tallet og senere. Imidlertid er det tette bånd både historisk og teologisk mellom metodistkirken på den ene siden og både Frelsesarmeen og pinsebevegelsen på den andre. Både William Booth og T.B. Barratt, henholdsvis Frelsesarmeens grunnlegger og pinsebevegelsens «far» i Norge, hadde sin bakgrunn i metodismen, og begge hadde vært metodistprester.
Også i Misjonskirken er dette slektskapet nært, og de tre bevegelsene har langt på vei hatt den samme forkynnelsen og teologien om helliggjørelsen. I alle disse kirkene er det derfor helt naturlig å be Herren sende «Åndens dåp».

Egen gate

I 1992 valgte Arendal kommune å gi en gate navnet «Elevine Heedes vei».
Hun er den eneste kvinnelige salmedikter i Norge som har fått en slik heder.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Elevine Heedes vei – en salmedikter fra Arendal (2020)

Publisert på KPK, pinsen 2021

Tilføyelse:
I utgaven av Frelsesarmeens sangbok fra 1915 har salmen fire vers.
Her er imidlertid linjen «Døb os her med Aandens Daap» er endret til det langt mer diffuse «la os tro med haab mot haab». I de senere utgavene av Frelsesarmeens sangbok står de samme tre versene som i de andre norske sang- og salmebøkene. I den danske sangboka for Frelsens Hær står det fire vers, men også her brukes formuleringen «håp mot håp».
Uttrykket «håp mot håp» er hentet fra Paulus’ brev til romerne, der det heter: «Mot håp trodde han med håp, forat han skulde bli mange folks far efter det som sagt var: Så skal din ætt bli» (4, 18 – 1930-oversettelsen). Så får man bare spekulere over hvorfor de som redigerte Frelsesarmeens sangbok i 1915 valgte å erstatte «Åndens dåp» med «håp mot håp».
De spekulasjonene får man eventuelt ta i en annen sammenheng.

Bildene:
* Bildet øverst er det eneste kjente fotografiet som finnes av salmedikteren Elevine Heede (Foto: Metodistkirken i Norge)
* Bildet av gateskiltet er tatt av artikkelforfatteren.