torsdag 26. april 2018

Hun sang om himmelen og om Jesus



Av Nils-Petter Enstad

En gutt hadde gått seg bort, og var på vidvanke et par dager. Så fant han hjem igjen. Det som kunne hatt i seg kimen til en tragedie endte bra. Da gutten var kommet hjem, fikk han høre at hele tiden mens han var savnet, hadde døra til hjemmet hans stått på gløtt, dag som natt.


En av dem som fikk høre dette var Lydia Baxter.
Fortellingen om døra som hadde stått på gløtt ga henne inspirasjon til en salmetekst: «There is a gate that stands ajar».
På norsk kjenner vi den som «Det er en port som åpen står inn til de gylne saler».

Forfatteren
Lydia Odell Baxter ble født i 1809 i Peterburg, New York. Hun ble omvendt allerede som barn, sammen med søsteren sin.
Det var en evangelist i baptistsamfunnet som ba med dem, og siden det ikke var noen baptistmenighet i Petersburg, bidro de to unge jentene til at det ble dannet en slik.
Etter at hun giftet seg, flyttet hun til New York City, og her bodde hun resten av livet.
Hun var svak til helse, og blir i noen kilder omtalt som ufør og sengeliggende.
Samtidig hadde hun og ektemannen et gjestfritt hjem der evangelister og forkynnere ofte var innlosjert.
Hun var kjent for sitt lyse og positive sinn, og for sin flittige bibellesning. Det ble sagt at når man besøkte henne på sykeleiet, var det ikke så mye for å trøste og oppmuntre henne, som for å bli trøstet og oppmuntret selv.
De to sangene av henne som synges i Norge, ble begge skrevet mot slutten av hennes liv, men hun begynte tidlig å skrive sangtekster og religiøse dikt. I 1855 ga hun ut en samling slike: «Gems by the Wayside». Hun døde i 1874.

Porten
Det var i 1872 at Lydia Baxter hørte fortellingen om gutten og døra som sto på klem, og skrev teksten til «Det er en port som åpen står».
Melodien ble skrevet av Silas Jonas Vail (1818-84). Han var forretningsmann, men skrev også musikk.
I 1873 ble både tekst og melodi med en sangsamling som sangeren Ira Sankey sto bak og som het «Sacred Songs». Flere av Lydia Baxters tekster hadde stått i tidligere utgaver av denne samlingen.
Teksten og melodien hører så tett sammen at det er vanskelig å forestille seg en annen tekst til den melodien, eller en annen melodi til den teksten.
Ira Sankey hadde mye av den samme rollen i evangelisten Moodys vekkelsesmøter som den Cliff Barrows hadde for Billy Graham. Da Moody hadde møteserier i Storbritannia vinteren 1873-74 var sangen om porten en av dem som ble mye brukt og fikk stor betydning for mange. Å bli minnet om at porten står åpen, fikk mange til å velge Jesus.

Jesus-navnet
Den andre sangen som lever etter Lydia Baxter er «Take the Name of Jesus with you», eller «Hvor du enn i verden vanker», som er første linje i den norske oversettelsen.
På engelsk er sangen også kjent under tittelen «Precious Name», etter første linje i omkvedet.
På norsk er dette slik: «Jesu navn, kjære navn! Jordens håp og himlens fryd».
Lydia Baxter var en flittig bibelleser, og var særlig opptatt av de bibelske navnene og deres betydning.
Men av alle de bibelske navnene, var det navnet Jesus som betydde mest for henne.
Når noen ga uttrykk for at de undret seg over at en person med så mye smerte og sykdom kunne være så glad og fornøyd, skal hun ha svart: «Det er fordi jeg har en spesiell rustning. Jeg har navnet Jesus. Når fristeren prøver å trykke meg ned eller gjøre meg mismodig, nevner jeg bare navnet Jesus, og fristeren klarer ikke å komme gjennom hos meg lenger».
De fire versene i sangen sier dette om betydningen av Jesu navn:
Det «fyller alle savn» (vers 1),
det gir ly, styrke og trøst (vers 2),
det gir fryd og fred, mildner smerte, stiller savn (vers 3),
det gir bønnesvar og nådegaver (vers 4).
Det var i 1870 Lydia Baxter skrev denne teksten, og kort tid senere hadde William Doane (1832-1915) melodien klar.
Doane var en kjent tekstforfatter og komponist blant kristne i USA, og skrev blant annet melodi til en rekke av Fanny Crosbys tekster.

Oversettelser
Begge disse sangene er oversatt til en rekke språk. De norske utgavene er begge ved Elevine Heede (1820-83) fra Arendal.
Hun skrev også salmetekster selv også, men er mest kjent for sine oversettelser av engelske sangtekster.
Med bakgrunn i Metodistkirken hadde hun et rikt tilfang av tekster på engelsk. Hun skal ha skrevet og oversatt i alt 200 sanger.
Begge sangene som her er omtalt oversatte hun i 1875, altså bare kort tid etter at de var laget.
Sangen «Det er en port som åpen står» har i noen sangbøker åpningslinjen «En port til himlen åpen står». Begge oversettelsene er blitt forsiktig justert i årenes løp, men stort sett har man holdt seg til Elevine Heedes opprinnelige tekst.

En sang å dø på
Det finnes flere sterke beretninger om hva disse sangene – og særlig «Det er en port» - har betydd for mennesker som sto ansikt til ansikt med døden.
En av dem er om noen unge menn i Bergen som var blitt dømt til døden av okkupasjonsmyndighetene under krigen. Da presten kom inn i cellen der de satt for å fortelle dem hva som skulle skje, skal han ha spurt dem om det var en sang de ville han skulle synge sammen med dem.
De valgte «Det er en port som åpen står».

Sangtekstene
Det er en port som åpen står

Det er en port som åpen står
inn til de gylne saler,
der glansen som fra korset går
om Jesu nåde taler.

Omkved:
Å, dyp av nåde, Gud fra deg
at porten åpnet ble for meg.
For meg, for meg,
den åpnet ble for meg.

Ja, åpnet ble den for hver sjel,
Guds frelse er den samme
for rik og fattig, fri og trell,
for hver nasjon og stamme.

Så kjemp alvorlig, treng deg inn
mens nådens dør er åpen.
Ta striden opp og sei’ren vinn
med Herrens egne våpen.

Ved dødens port vi legger ned
det kors vi her må bære,
og livets krans i evig fred
blir vår til Herrens ære.

Frelsesarmeens sangbok, nr. 49

Hvor du enn i verden vanker
Hvor du enn i verden vanker,
la det kjære Jesu navn
alltid bo i dine tanker,
for det fyller alle savn.

Omkved:
Jesu navn, kjære navn,
jordens håp og himlens fryd!
Jesu navn, kjære navn,
jordens håp og himlens fryd!

Som et ly det navn deg være
hvor du under nød og strid
all din lidelse kan bære,
finne trøst i sorgens tid.

Hvilken fryd og fred det bringer,
dette dyrebare navn,
løfter sjelen som på vinger,
mildner smerte, stiller savn.

Når vi i det navn oss bøyer,
ber til Gud i ydmykhet,
da vår Fader i det høye
sender nådegaver ned.

Frelsesarmeens sangbok, nr. 257

torsdag 12. april 2018

Sangen om «de sene aftenstunder» 70 år



Av Nils-Petter Enstad

I mange år har den vært mest kjent som «signaturmelodien» til de to sangevangelistene Egil Solheim og Arne Gundersen. Det er neppe tall på hvor mange ganger den er blitt framført i møtelokaler, bedehus, teltmøter og friluftsmøter. I år er det 70 år siden en 33 år gammel jernbanearbeider fra Fenstad i Akershus skrev en sang om Jesu gjenkomst, inspirert av nyheten om at staten Israel var blitt opprettet.

Reidar Bekken, som var mannen som skrev både tekst og melodi til «Nå mens skumringen seg senker», var fra Frilset i Fenstad. I dag er dette en del av Nes kommune.
Han ble født i 1915 og vokste opp i et kristent hjem. Foreldrene drev et lite småbruk.
Da Frelsesarmeen fra Eidsvoll begynte å holde husmøter i området, var Reidar, sittende på mors fang, en ivrig deltaker i møtet.
Det var ikke alt han forsto av det som foregikk, og et velkjent bibelsitat fikk i hans hode denne utformingen: «Glemmer vel en mor sitt niende barn».
At det fikk den formen, hang kanskje sammen med at Reidar selv var den yngste av ni søsken.

Da han var 16 år flyttet han hjemmefra og fikk seg jobb, først på en storgård, senere som skogsarbeider, før det ble jernbanen.
Også i ungdomsårene var Frelsesarmeen i Eidsvoll et sted han gjerne søkte, sammen med annen ungdom, og her ble han kjent med Gudrun fra Minnesund. De giftet seg i 1935. Da var han 20 år gammel.
Det unge paret fikk etter hvert sitt åndelige hjem i pinsemenigheten i Fenstad, der Reidar blant annet var eldstebror.
Fra 1987 til 1992 var han forstander for menigheten på Gullverket.
Han døde i mars 2000, nær 85 år gammel

Sanger
Reidar Bekken skal ha skrevet både tekst og melodi til om lag 30 sanger. En del av disse er nok gått tapt. Den første sangen skrev han i 1939.
Den mest kjente av sangene hans er «Nå mens skumringen seg senker», med omkvedet «I de sene aftenstunder står han speidende mot jord».
I sangens andre vers tar han opp det som ga inspirasjon til sangen:
«Profetiene oppfylles, Israel får igjen sitt land.
Herlig frukt frembringes der det før var sand.
Fikentreet står i knopper, snart det springer ut i blomst.
Dette tegn bebuder Brudgommens gjenkomst.»

Sangen ble skrevet i februar 1948 til en fellesmøteserie.

Solheim og Gundersen
Sangen ble landskjent da sangevangelistene Egil Solheim og Arne Gundersen ble kjent med den og begynte å bruke den i sine møter.
Arne Gundersen har fortalt at det var i 1961 dette skjedde.
De hadde møter i Eiken i Lyngdal, og ble kontaktet av en kvinne som hadde fått sangen tilsendt. Hun mente at dette var «en ny sang» på det tidspunktet, men helt ny var den altså ikke.
Arne Gundersen forteller at de adopterte sangen med sammen, og den ble etter hvert deres kjenningsmelodi.
I boka «Når vekkelsesvinden blåser» forteller de at på det tidspunktet boka kom ut hadde de sunget den på nesten hvert møte i 17-18 år - «og vi har ikke gått lei av den ennå», tilføyer de.
De forteller også om mennesker som kom til tro etter å ha hørt den sangen.
I 1966 sang de den inn på plate første gang. Det var en såkalt EP-plate der dette var en av fire sanger.
Egil Solheim og Arne Gundersen var begge tilknyttet De Frie Evangeliske Forsamlinger, men ble mye brukt i fellesmøter og vekkelsesaksjoner både i Norge og andre land gjennom nærmere 50 år.

Skriftlige kilder:
Bakken, Egil: Minneord om Reidar Bekken («Pinsebudet», 2000)
Farstad, Per Kjetil: Pinsemusikken (2013)
Hagen, Kjell: Når vekkelsesvinden blåser (1981)
Sandviken, Berit og Tor: Artikler i bladet «Pinsebudet» nr. 1/1989

Muntlig kilde:
Gundersen, Arne: Telefonsamtale med Nils-Petter Enstad 15. mars 2016

Nå mens skumringen seg senker
(I de sene aftenstunder)


Nå mens skumringen seg senker over stille dødstrett jord,
da er det godt å være borger av den stad.
For vår Frelser snart skal smykke oss i herlig bryllupsskrud.
Ja, Guds barn de kan i sannhet være glad.

Omkved:
I de sene aftenstunder står han speidende mot jord,
mens hans tjener legger siste hånd på Himmelens bryllupsbord.
På et vink i fra sin Far han henter brudeskaren hjem.
Å, min venn, skal du da være i blant dem?

Profetiene oppfylles, Israel får igjen sitt land.
Herlig frukt frembringes der det før var sand.
Fikentreet står i knopper, snart det springer ut i blomst.
Dette tegn bebuder Brudgommens gjenkomst.

Blir du med når Jesus kommer, vil du møte ham i sky?
Vi fra jordens lenker er da løst og fri.
Han har kalt deg mange ganger, nå han kaller deg på ny,
la ei nådens siste time fra deg fly.

Tekst og musikk: Reidar Bekken, 1948


søndag 28. januar 2018

«Til de renes og helliges hjemland vi drager» - Frelsesarmeens første sang i Norge



Av Nils-Petter Enstad
I dag brukes den ikke så ofte, men «Til de renes og helliges hjemland vi drager» skal ha vært den første «Frelsesarmé-sangen» som lød på norsk jord. Datoen var 22. januar 1888. Den samme sangen ble brukt da Frelsesarmeen hadde sitt første møte i Stockholm, drøyt seks år tidligere.


Sangen er skrevet av metodistpresten William Hunter (1811-77). Han var opprinnelig irsk, men utvandret til USA da han var seks år gammel.
I 1830 ble han metodistprest.
Han skrev om lag 125 salmetekster. Flere av disse er oversatt til norsk. Den mest kjente er «Den store lege nå er her».
«We are bound for the Land of the Pure and the Holy» ble publisert første gang i 1859. Omkvedet skal være føyd til på et senere tidspunkt.

Første frelsessoldat
Også andre sider ved Frelsesarmeens tilblivelseshistorie i Norge skjedde til tonene av «Til de renes og helliges hjemland vi drager».
Det var omkvedet i denne sangen som fikk den første norske frelsessoldaten vi kjenner navnet på til å slutte seg til armeen.
Vi snakker om Jeanna Corneliussen, opprinnelig fra Eidanger i Telemark.
På 1880-tallet bodde hun i Southampton i England. Hun var gift med en sjømann og de hadde en sønn sammen.
En dag kom en gruppe frelsessoldater forbi huset der hun bodde, samtidig som de sang omkvedet til «We are bound for the Land…»:
"Will you go? Will you go?
Will you go? Will you go?
O say, will you go to the Eden above?"


En av dem kikket opp, så fru Corneliussen i vinduet, pekte på henne og sa: «Vil du med?»
- Ja, jeg vil, svarte hun og sluttet seg til gruppen. Hun ble frelsessoldat og etter hvert sersjantmajor i korpset. Ved første anledning utfordret hun William Booth til å åpne ilden også i Norge. Han lovte «Mrs. Norway», som han kalte henne, å tenke på saken.
Noen år senere var Jeanna Corneliussen med om det første Frelsesarmé-møtet i Norge.

Oversettelse
Det er vel grunn til å tro at den teksten som ble sunget i Kristiania i januar 1888, baserte seg på den svenske oversettelsen som var blitt brukt i Stockholm seks år før. Hvem som sto bak denne, er ukjent.
Sangen og musikken ble tidlig et kjennetegn på Frelsesarmeens gudstjenester.
Det var allerede en omfattende kristen sang- og salmeskatt i Norge i 1888, og en del av dette var selvsagt kjent for de som sluttet seg til armeen i hundretall de første ukene. Samtidig hadde de første offiserene, med bakgrunn både i England og Sverige, med seg den rikholdige arven av sanger som Frelsesarmeen hadde i begge disse landene.
Forbindelseslinjene mellom metodistkirken og Frelsesarmeen har alltid vært korte, og denne sangen skal ha stått i de aller første sangsamlingene som ble laget rundt William Booths virksomhet. Det skal ha skjedd allerede da virksomheten ennå het «Den kristne misjon», fra 1865 til 1878.
Nå for tiden synges den forholdsvis sjelden, men kanskje kunne den tas fram igjen fra tid til annen?

Frelseskrigere i kirkens salmebøker



Av Nils-Petter Enstad
Da Landstads Reviderte Salmebok ble godkjent for kirkelig bruk i 1924, var én av de 886 tekstene i salmeboka skrevet av en frelsesoffiser. Senere er det kommet to nye, kirkelige salmebøker, og antallet tekster som er skrevet av frelsesoffiserer har økt fra utgave til utgave, om enn meget beskjedent.


I Landstads Reviderte var H.A. Tandbergs tekst «Jeg er en seiler på livets hav» plassert i kapitlet «Sjømannsmisjonen». Den hadde nr. 771 i salmeboka.
I 1924 hadde Frelsesarmeen arbeidet i Norge i 36 år, og hadde for lengst fått et ry som Vårherres glade sangere og musikanter. Det var også blitt skrevet en lang rekke sanger av norske salvasjonister i løpet av disse årene. Men utfra datidens krav til hva slags tekster som kunne godtas som «salme» var nok «seilersalmen» en av de få som kunne passere. Tandberg arbeidet lenge med denne teksten, og fra han begynte å skrive på den i 1907 og fram til den ble publisert i 1909, gikk det faktisk to år. Klaus Østby skal ha skrevet et ti-talls forskjellige melodier til teksten før han landet på den som har fulgt salmen siden. Og 14 år etter at den var publisert, kom den med i kristen-Norges mest prestisjetunge sangsamling.

En annen tekst som kom med i Landstads Reviderte var Johan Halmrast sin «Å, salige stund uten like». Den skrev han i 1890, og den var blitt kjent i hele kristen-Norge, sammen med Kristian Wendelborgs melodi. Men salmebokkomiteen, ledet av stiftsprost Gustav Jensen, fikk et problem med denne melodien. Den var for «lett». Derfor fikk de byfogd Ludvig Dahl i Fredrikstad til å lage en ny melodi, og den kom med i Norsk Koralbok. Men den klarte aldri å utkonkurrere Wendelborgs melodi, og var glemt før den ble kjent.
Når denne salmen nevnes her, er det ikke fordi Halmrast hadde en formell tilknytning til Frelsesarmeen (så vidt man vet!), men at han kjente seg sterkt knyttet til armeen, er et vel kjent faktum.

Norsk Salmebok 1984
Først i 1984 fikk Den norske kirke ny salmebok. Den fikk navnet Norsk Salmebok. For å skille den fra den salmeboka som brukes når dette skrives, betegnes den heretter som NoS84.
I tillegg til «Jeg er en seiler» var også «Navnet Jesus blekner aldri» blitt med i denne salmeboka. Jeg var den gang ansatt ved Krigsropets redaksjon, og skrev en liten notis om at antallet tekster i salmeboka med armébakgrunn dermed var fordoblet. «Så kan man spørre seg om to tekster er en passende kvote med tanke på hva Frelsesarmeens sanger har betydd for kristen-Norge», skrev jeg til slutt i notisen. Det var ironisk ment, noe redaktøren forsto og derfor strøk setningen. –Jeg er jo enig med deg, men synes ikke vi kan ha det i Krigsropet, sa min sjef Olav Kvam den gang.
«Navnet Jesus blekner aldri» ble skrevet samme år som Landstads Reviderte kom ut. På de 60 årene som var gått siden den gang, hadde den arbeidet seg opp en posisjon som ikke noen annen kristen sang- eller salmetekst her i landet. Den må kunne sammenlignes med tekster som «Å, store Gud» eller «Amazing Grace».
Teksten ble skrevet av den da unge frelsesoffiseren David Welander (1896 – 1971). Melodien var en tone som norske misjonsoffiserer hadde tatt med seg fra Sør-Afrika. «Navnet Jesus» står som nr. 86 i NoS84.

Nå viste det seg at det var ikke bare to, men fire slike tekster i NoS84. De to siste var henholdsvis en oversettelse fra svensk til nynorsk, og en omdikting fra bokmål til nynorsk.
Den ene av disse er Bernt Støylens bearbeidelse av Othilie Tonnings tekst «Kristus, vi har deg til høvding nå kåret». Støylens versjon heter «Kristus, vår hovding, du kjærleikens konge». Den står som nr. 421 i NoS84.
Tonning skrev sin tekst i 1903, mens Bernt Støylen skrev sin i 1923. I den grad denne sangen har levd videre, er det i Støylens versjon. Hans versjon av Tonnings tekst er imidlertid ikke bare en oversettelse, men en forholdsvis radikal omskriving. Endringene går dels på bruken av metaforer, men dypest sett går de også på teologi.
Jeg har i en artikkel som sto i bladet «Kameratringen» i 2003, og i ukeavisa «Folkets Framtid» samme år gått nokså detaljert inn i de endringene Støylen gjorde i Tonnings tekst og begrepsbruk, og konkluderer der med at det er snakk om to, til dels svært forskjellige tekster. «Det eneste de virkelig har felles, er høvdingmetaforen», skrev jeg den gang, og den vurderingen holder jeg fast ved.
Det gjør jeg også når det gjelder følgende: «De fleste vil nok mene at Støylens tekst er «bedre» enn Tonnings, som poesi betraktet, men noen oversettelse av Tonnings tekst er det ikke snakk om. Til det er både motiver og innhold blitt altfor radikalt omarbeidet. Men så er det heller ingen grunn til å tro at det var poesien Støylen ville «forbedre» - det var nok heller teologien».
Ingen av de to tekstene synges noe særlig i dag. I Norsk Salmebok fra 2013 er ikke Støylens tekst med, men i Frelsesarmeens sangbok fra 2010 står Tonnings tekst som nr. 386.
For å sitere meg selv enda en gang: «Ord som «høvding» og «fører» har ikke samme appell som de engang hadde. Det er andre sider ved Jesus enn det høvdingaktige som opptar dagens kristne».

Den siste teksten av Frelsesarmé-opprinnelse i NoS84 er en nynorsk oversettelse av August Storms tekst «Öppna hjartats dörr». På norsk heter den «Opna hjartans dør». Oversettelsen er ved bibelskolerektoren og senere stortingsrepresentanten Nils Lavik (1884 – 1966). August Storm (1862 – 1914) var frelsesoffiser i Sverige, og skrev en rekke sanger. I forholdsvis ung alder ble han angrepet av ryggmargstuberkulose, og var bare 51 år gammel da han døde.
Salmen står som nr. 402 i salmeboka.

Norsk Salmebok 2013
Mens det gikk 60 år før Landstads Reviderte ble avløst av NoS84, gikk det bare 30 år før neste salmebok kom.
I denne er det fem tekster med Frelsesarmé-opprinnelse. «Navnet Jesus» og «Jeg er en seiler» står som henholdsvis nr. 86 og 893.
«Opna hjartans dør» er tatt ut, og i stedet er en annen tekst av August Storm kommet med. Det er Anders Hovdens oversettelse av hans «Tack, min Gud, för vad som varit», eller «Takk, min Gud for alt som hende», som Hovden skriver. Den står som nr. 849 i sangboka.

Når det gjelder teksten på nr. 508, «I den stille, klare morgen», har salmebokkomiteen kun oppført H.A. Tandberg som oversetter. Jeg mener dette er feil, og har argumentert for det i en artikkel som blant annet sto i avisa Dagen.
Jeg mener Tandbergs tekst skiller seg såpass sterkt fra de to som regnes som «forløpere» for denne, nemlig en engelsk tekst av en J. Black, og en svensk tekst av Johan Appelberg, at den må regnes som et originalt verk.

I NoS13 er også redaktøren og sangdikteren Bernhard Fjærestrand representert. Det er med teksten «Hans navn skal være Jesus». Den står som nr. 85. Bernhard Fjærestrand (1879 – 1951) var knyttet til Krigsropets redaksjon det mest av sin offiserstid; de siste sju årene som redaktør. Han skrev en lang rekke sangtekster, og har mange slike både i Frelsesarmeens sangbok og i andre, kristne sangbøker.

Sang eller salme?
Om fem tekster gir et riktig bilde av hva de sangene som har sin opprinnelse i Frelsesarmeen har betydd for kristen sang og musikk i Norge, er et tema som sikkert kan diskuteres både vidt og bredt. Blant annet må man bli enige om hva som skiller en sang fra en salme.
Den diskusjonen skal vi ikke ta her, men man registrerer at det også innen kirkelige miljøer har skjedd endringer her.
Er «Julekveldsvisa» en salme?
Mange vil sikkert mene nei, men den kom til slutt med i NoS13 – tre år etter at den kom med i Frelsesarmeens sangbok.
Andre tekster er det større grunn til å undre seg over, som det at en svært panteistisk tekst av Erik Bye har fått plass i salmeboka.
At han kaller den «Blå salme» er vel ikke det samme som at den er en salme i kristen forstand?
Med dette spørsmålet setter jeg strek for denne vesle gjennomgangen.

lørdag 20. januar 2018

Om sangen «Just som jeg er»



Av Nils-Petter Enstad

Salmen «Just som jeg er» har i snart 200 år blitt sunget i kirker og menigheter over hele verden og minnet mennesker om at man ikke behøver forandre seg eller forbedre seg før man kommer til Jesus. Tusenvis, kanskje millioner, har kommet fram til forbønn og søkt frelse til tonene fra denne bønnesalmen. Det gjelder en verdenskjent predikant som Billy Graham og det gjelder en kjent sanger som Johnny Cash.


Sangen er skrevet av den engelske kvinnen Charlotte Elliot. Hun levde fra 1789 til 1871. Sangen skrev hun i 1836.
Hun vokste opp i bydelen Clapham i det sørvestlige London. Her bodde hun til hun var 32 år.
Fram til da hadde hun levd et forholdsvis sorgløst liv. Hun var en glad og munter ung kvinne som likte å lage tegninger og portretter av sine venner og andre hun kjente, og som gjerne skrev humoristiske vers.
Men rundt 1820 begynte det å gå nedover med helsen hennes, og hun ble nokså invalidisert. Hun hadde da flyttet til Brighton, sammen med foreldrene sine.
Resten av livet var hun syk og svakelig, selv om hun ble en forholdsvis gammel dame med sine 82 år. I den første tiden kjente hun på en stor bitterhet på grunn av sykdommen, og det skal ha gått på troen løs for henne.

Sjelesorg
I mai 1822 fikk foreldrene hennes besøk av en sveitsisk prest som het Cesar Malan.
Han tilhørte den reformerte kirken i Sveits og er for ettertiden også kjent som salmedikter. Han var omtrent på samme alder som Charlotte Elliot.
Han forsto at hun slet med sin kristne frimodighet på grunn av sykdommen, og foreslo at de skulle snakke litt sammen.
Charlotte var ikke sikker på om det var noe å snakke om, men til slutt utbrøt hun: - Hva skal til, da, for å få den freden og gleden du snakker om?
- Du må overgi deg til Gud akkurat slik som du er, svarte den sveitsiske presten.
Charlotte valgte å ta ham på ordet, og miraklet skjedde: Troen på og tilliten til Gud kom tilbake.
Helsen kom ikke tilbake.
I stedet ble hun møtt med Jesu ord i Johannes-evangeliet om at «den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort» (6, 37).

Salmer
Kort etter dette åndelige gjennombruddet må hun ha begynt å skrive salmetekster. Men det var først 14 år senere at hun skrev den teksten som lever etter henne; «Just as I am».
Bakgrunnen for det var at hennes bror, den anglikanske presten Henry Elliott, startet en innsamlingsaksjon til en skole for fattige barn.
Innsamlingen foregikk ved at man gikk fra dør til dør og ba om bidrag.
Dette hadde ikke Charlotte helse til.
I stedet skrev hun et dikt som ble trykket på et kort. Øverst på kortet sto bibelverset fra Johannes-evangeliet, og nedenfor hadde Charlotte skrevet et dikt på sju vers der hvert vers begynte med de samme ordene: «Just as I am».
Det er liten tvil om at det var det sjelesørgeriske rådet hun fikk så mange tidligere som her fant en lyrisk form.
Kortet ble solgt til inntekt for skolen, og skal ha solgt i tusenvis.
«Just as I am» var altså ikke den første salmeteksten Charlotte Elliott skrev. Samme år, i 1836, tok hun den med i en ny utgave av en samling hun kalte «The Invalid’s Hymn Book», og som besto av 115 tekster.
Hun koblet den til en melodi av den amerikanske salmekomponisten William B. Bradbury (1816-68). Fra hans penn het melodien «Woodworth», og selv om det er laget flere andre melodier til denne teksten, er det den Bradbury skrev som «gjelder».
I alt skal Charlotte Elliott ha skrevet drøyt 150 salmetekster.
Etter hennes død fant man hundrevis av brev hun hadde mottatt der folk som takket henne for sangene hennes, og særlig for «Just as I am». Ett av dem kom fra en far som fortalte at mens hans datter lå dødssyk, hadde han hver kveld lest denne salmen, alle versene, for datteren.
De ble både hennes andaktsbok og bønnebok.

Norske versjoner
Sangen er oversatt til en rekke språk. Den første, norske oversettelsen man kjenner til, er fra 1876, uten at det har lyktes å bringe på den rene hvem som sto bak denne.
Frelsesoffiseren og sangforfatteren Bernhard Fjærestrand (1879 – 1951) gjorde en bearbeidelse av denne oversettelsen i 1929.
Også baptistmisjonæren og forfatteren Frithjof Iversen (1895-1973) gjorde en oversettelse av «Just as I am». Denne er brukt i sangboka «Evangelietoner», som ble brukt i pinsebevegelsen. I denne oversettelsen starter hvert vers med «Slik som jeg er», i stedet for «Just som jeg er», slik det heter i de andre sangbøkene der denne forfatter har funnet sangen.
I originalversjonen har sangen sju vers.
I Frelsesarmeens Sangbok og Metodistkirkens salmebok har den seks vers, mens den i «Sangboken», «Evangelietoner» og salmebøkene til henholdsvis Frikirken og Misjonskirken har fem vers.

Innbydelsessang
«Just as I am» har vært mye brukt som innbydelsessang i vekkelsesmøter.
I Billy Graham sine møteserier har dette nesten vært obligatorisk.
Det kan ha sammenheng med at det var til tonene av denne sangen Billy Graham selv, 15 år gammel, tok imot Jesus som sin Frelser. Det skjedde i 1934.
Det var til tonene fra den samme sangen den da 12 år gamle John R. Cash sa ja til å bli en kristen i 1946.
Ettertiden kjenner ham som Johnny Cash. Han har også sunget den inn på plate, et album som heter «Precious Memories», og som består av kjente, klassiske salmer og kristne sanger. Mahaila Jackson og Willie Nelson har også sunget inn «Just as I am».

Norsk tekst, slik den står i Frelsesarmeens sangbok:
Just som jeg er, ei med et strå
Av egen grunn å bygge på,
men for din nåde fritt å få,
jeg kommer, nå Guds Lam, til deg.

Just som jeg er, for jeg kan ei
meg rense selv fra synd, å nei.
Til deg hvis blod kan rense meg,
jeg kommer, nå Guds Lam, til deg.

Just som jeg er, så svak og arm,
med sorg i sinn og tvil i barm,
å, frels meg ved din sterke arm!
Jeg kommer nå, Guds Lam, til deg.

Just som jeg er, så fattig, blind,
så syk og sår, så tung i sinn.
Å, ta meg til ditt hjerte inn!
Jeg kommer nå, Guds Lam, til deg.

Just som jeg er jeg komme får,
ut på ditt løftesord jeg går.
du lege vil hvert syndesår,
jeg kommer nå, Guds Lam, til deg.

Just som jeg er, din kjærlighet
har brutt hver mur og hindring ned,
du skjenker meg en evig fred.
jeg kommer, nå Guds Lam, til deg.

Engelsk tekst, kopiert fra wikipedia:
Just as I am - without one plea,
But that Thy blood was shed for me,
And that Thou bidst me come to Thee,
-O Lamb of God, I come!

Just as I am - and waiting not
To rid my soul of one dark blot,
To Thee, whose blood can cleanse each spot,
-O Lamb of God, I come!

Just as I am - though toss'd about
With many a conflict, many a doubt,
Fightings and fears within, without,
-O Lamb of God, I come!

Just as I am - poor, wretched, blind;
Sight, riches, healing of the mind,
Yea, all I need, in Thee to find,
-O Lamb of God, I come!

Just as I am - Thou wilt receive,
Wilt welcome, pardon, cleanse, relieve;
Because Thy promise I believe,
-O Lamb of God, I come!

Just as I am - Thy love unknown
Has broken every barrier down;
Now to be Thine, yea, Thine alone,
-O Lamb of God, I come!

Just as I am - of that free love
The breadth, length, depth, and height to prove,
Here for a season, then above,
-O Lamb of God, I come!

Kilder:
Dahlstrøm, Haakon: Mellom notelinjene (Oslo, 1990)
Osbeck, Kenneth W.: 101 Hymn Stories (Grand Rapids MI, USA, 1982)
Aanestad, Lars m.fl. (red): Kristen sang og musikk, bind 1 (Oslo, 1962)

fredag 27. oktober 2017

En bønn til pottemakeren - «Ha du din vei, Gud»

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Det har skjedd før og vil nok skje igjen: En kristen som føler at han eller hun har et kall, men så blir veien stengt. Noen ganger blir det en sang eller salme av slike erfaringer. Det skjedde for Adelaide A. Pollard, og sangen ble «Ha du din vei, Gud».


Adelaide A. Pollard ble født i Bloomfield, Iowa 27. november 1862. Foreldrene ga henne navnet Sarah, men det navnet var hun misfornøyd med, og byttet det ut med Adelaide.
Hun tok lærerutdannelse, flyttet til Chicago og underviste ved flere pikeskoler der. Hun var sterkt engasjert i kristent arbeid hele liver og virket både som evangelist og bibellærer. Hun var tilknyttet Metodistkirken.
Hun hadde også en tjeneste med bønn for syke, og det fortelles at da hun fikk diabetes, skal hun ha bedt om helbredelse fra den selv, og at hun ble helbredet.

Misjon
Da hun nærmet seg 40 år, fikk hun det hun selv opplevde som et kall til å reise til Afrika som misjonær. Hun må åpenbart ha tenkt å reise uten å ha noen organisasjon eller menighet i ryggen, for hun forsøkte å samle inn midler til reisen på egen hånd. Det klarte hun ikke, og planen måtte skrinlegges. Dette var en stor skuffelse.
En kveld da hun hadde oppsøkt et bønnemøte i en kirke, overhørte hun hva en eldre kvinne sa i sin bønn: - Det betyr egentlig ikke noe hva du gjør med oss, Herre, bare du har din egen vei med våre liv.
Denne enkle bønnen traff Adelaide Pollard i hjertet. Kvinnens ord, og teksten fra profeten Jeremias om leiren i pottemakerens hånd (Jer 18,3) gjorde at hun samme kveld skrev de fire versene som utgjør sangen «Have Thine Own Way, Lord», eller «Ha du din vei».
Da teksten ble publisert fem år senere, i 1907, hadde den fått en melodi av salmekomponisten George C. Stebbins. Han kalte melodien rett og slett «Adelaide».

Mange sanger
Adelaide Pollard skal ha skrevet mer enn 100 sanger. Nøyaktig hvor mange, vet man ikke. Hun signerte svært få av dem, og var ikke spesielt opptatt av å bli kreditert for dem. Etter at det ikke ble noe av utreisen til Afrika, underviste hun i flere år ved et seminar for misjonærer i New York.
I 1914 fikk hun omsider mulighet til å komme til Afrika, men da første verdenskrig brøt ut samme år, måtte hun forlate Afrika og endte i stedet i Skottland. Da krigen var over, kom hun seg hjem til USA igjen.
Nå var helsen hennes nokså redusert, men hun var ofte på farten og både talte og underviste. Hun var særlig opptatt av at Jesu snarlige gjenkomst. I sine eldre år skal hun ha utviklet forholdsvis ekstreme synspunkter, og ble av flere i sin samtid oppfattet som en mystiker.
Hun døde i 1934, 72 år gammel.

Norske versjoner
Det finnes to norske versjoner av denne sangen.
Den mest kjente og mest brukte oversettelsen er ved T.B. Barratt. Hans oversettelse sto både i sangboka «Mara Ata» fra 1934 og «Evangelietoner» fra 1980. Begge disse var pinsebevegelsens «offisielle» sangbøker.
I Metodistkirkens salmebok står den også, men da i en oversettelse av Kristian Rørvik. Denne oversettelsen avviker nokså sterkt fra Barratts, og egentlig også fra originalen. Denne versjonen har bare tre vers, mens sangen både opprinnelig og i Barratts oversettelse har fire. Kristian Rørvik var tilknyttet Metodistkirken som organist, kor- og orkesterleder i sitt kirkesamfunn, og skrev og oversatte flere sanger.
Utover disse, har ikke jeg klart å finne andre sang- eller salmebøker som har tatt med denne sangen, men den brukes en del som solosang.
En rekke kjente artister har sunget den inn på engelsk. Her skal nevnes Mahalia Jackson, Johnny Cash, Jim Reeves og John Fogerty.


Den engelske teksten:
Have Thine own way, Lord! Have Thine own way!
Thou art the Potter, I am the clay.
Mold me and make me after Thy will;
While I am waiting, yielded and still.

Have Thine own way, Lord! Have Thine own way!
Search me and try me, Master, today!
Whiter than snow, Lord, wash me just now,
As in Thy presence humbly I bow.

Have Thine own way, Lord! Have Thine own way!
Wounded and weary, help me, I pray!
Power, all power, surely is Thine!
Touch me and heal me, Savior divine.

Have Thine own way, Lord! Have Thine own way!
Hold o’er my being absolute sway!
Fill with Thy Spirit ’till all shall see
Christ only, always, living in me.

Barratts oversettelse:

Ha du din vei, Gud! Ha du din vei!
Jeg er som leret, dann meg lik deg.
Støp meg og form meg etter ditt ord!
Stille jeg venter, lengter og tror.

Ha du din vei, Gud! Ha du din vei!
Prøv meg og gjør meg, Mester, lik deg.
Rens meg, å, Herre, hvit – ja, som sne
nå mens jeg ydmyk synker i kne!

Ha du din vei, Gud! Ha du din vei!
Såret, bekymret søker jeg deg.
Fyll all min lengsel, Frelser så mild.
Leg meg og led meg slik som du vil.

Ha du din vei, Gud! Ha du din vei!
Fullkommen gjør meg, dann meg lik deg!
Fyll meg med Ånden, innta meg mer
til du ditt bilde klart i meg ser.

Nr. 171 i Evangelietoner

Kristian Rørviks oversettelse

Led meg, o Herre, prøv meg just nu!
Alt som er urent kjenner jo du.
Rens meg, o Herre, hvit så som snø.
Fra alt mitt eget, la meg få dø.

Led meg, o Herre, du veien ser.
Såret og nedslått, hjelp meg, jeg ber.
Leg du mitt hjerte, lindre all nød.
Hos deg er kraft i liv og i død.

Led meg, o Herre, til ditt behag.
Du, bare du, skal lede min dag.
Jeg vil få være, Herre, deg lik,
her åpenbare ditt himmerik.

Nr. 340 i Metodistkirkens Salmebok (1987)

søndag 15. oktober 2017

«Si all ting til Jesus»


Av Nils-Petter Enstad



«Si allting til Jesus, han kjenner deg så vel» er en salme man finner i flere av de kristne sang- og salmebøkene her i landet. Sangen ble skrevet av Mathilde Wiel, som var født i Eidsberg i Østfold. Sangen har en dramatisk bakgrunnshistorie.


Som 16-åring var Mathilde en hårsbredd fra å bli enda ett av ofrene til giftmordersken Sofie Johannesdatter i Halden – hun som senere ble den siste kvinne som ble henrettet i Norge.
Mathilde var det åttende og yngste av barna til ekteparet Elise Margrethe Lyche og Truls Johs. Wiel. De var begge opprinnelig var fra Fredrikshald, som Halden het da.
De hadde giftet seg i Drammen i 1843, og etter noen år i hjembyen flyttet de til Eidsberg, der de fem yngste barna ble født.
Senere flyttet familien til Sverige og bodde der noen år.



Metodist-pionérer
Familien Wiel var blant pionérene i Metodistkirken i Norge da den kom til Norge i begynnelsen av 1850-årene.
Den første menigheten ble etablert i Sarpsborg, og i 1856 ble det også etablert en metodistmenighet i Fredrikshald.
I 1874, da Mathilde var 16 år, sendte foreldrene henne til Fredrikshald for at hun skulle bli konfirmert i sin egen kirke. Hun skulle bo hos sin slektning, trelasthandler Niels Anker Stang.
Han var nylig blitt enkemann, etter at hans hustru Catherine Elisabeth hadde dødd etter kort tids sykdom.

Drama
Det verken Mathilde eller foreldrene visste, var at et stort drama var under utvikling i trelasthandlerens hjem.
En av tjenestejentene i huset var den svenskfødte Sofie Johannesdatter, som på det tidspunkt allerede hadde minst to liv på samvittigheten. Høsten 1869 hadde hun forgiftet en annen av tjenestejentene i huset, Maren Johannesdatter, med arsenikk som hun hadde blandet ut i en tekopp. Motivet var trolig sjalusi – Maren var nemlig forlovet, og skulle ha stått brud den dagen hun ble begravd.
Sofie var på dette tidspunkt godt over 30 år gammel, og er blitt beskrevet som både grov og doven, vrang og uskjønn.
Høsten 1872 døde så fru Stang, etter å ha fått noen kopper av Sofies spesielle te.
Her skal motivet ha vært sinne; fru Stang hadde nemlig ved flere anledninger sagt til sin mann at hun ville han skulle si opp Sofie.

Sofies te
To år senere fikk også grosserer Stang en kopp av Sofies te, og han døde samme kveld.
En teori går ut på at Sofie skal ha innbilt seg at bare fru Stang var død, ville grossereren gifte seg med henne. Dette har i så fall vært ren fantasi. Det var alminnelig kjent at Stang og hans kone var svært nær knyttet til hverandre.
Snarere var det slik at Stang hadde oppdaget at Sofie i alle de årene hun hadde vært i huset hans, hadde nasket fra ham, og at han nå hadde gitt henne beskjed om at hun ville bli oppsagt.

Brann
Mathilde var kommet til Stangs hus bare kort tid før han døde.
Hvorfor Sofie forsøkte å forgifte henne, vet man ikke, men én teori er at da Mathilde fikk influensa, ble Sofie satt til å stelle for henne. Det gadd hun ikke, og en dag i januar blandet hun like godt siste rest av giften hun hadde skaffet seg i maten til Mathilde.
Imidlertid hadde hun så lite igjen at Mathilde ikke døde, selv om hun ble svært syk. Blant annet fikk hun lammelser, som er et symptom på arsenikkforgiftning.
Da gikk Sofie til et siste, desperat skritt: 10. februar 1875 satte hun like godt fyr på huset med den syke og lamme Mathilde liggende hjelpeløs på sitt værelse. Hadde det ikke vært for en heltemodig innsats av to naboer, ville hun ha brent levende inne.

Rettssak
Det tok ikke lang tid for politiet å avsløre hvem som sto bak brannen, og bak de tre dødsfallene i Stang sitt hjem. Sofie Johannesdatter ble arrestert, stilt for retten og dømt til døden.
En februardag i 1876, ett år etter at hun forsøkte å brenne Mathilde inne, ble hun halshugget.
Sofie opplevde en sann kristen omvendelse i løpet av de siste ukene hun levde, og skal ha sagt til presten idet hun knelte for bøddelblokken: - Nå går jeg til Jesus, jeg.

Ettervirkninger
Mathilde måtte leve med de fysiske ettervirkningene av forgiftningen resten av livet, og ble aldri helt sterk.
I 1881, 23 år gammel, skrev hun både tekst og melodi til sangen som navnet hennes først og fremst er knyttet til: «Si allting til Jesus, han kjenner deg så vel».
Både som litterær tekst og som uttrykk for livserfaring, er det en enkel sang, men det er i salmeskatten som ellers i livet: Det enkle er ofte det beste. Selv om sangen står i flere sang- og salmebøker, er den mest brukt som solosang. Randulf Saunes (1919 – 2005) hadde den med på LP-platen «Randulf Saunes synger» fra 1970.
Mathilde Wiel giftet seg med den svenske metodistpresten Johan Melcher Öjerholm, og flyttet sammen med ham til Texas i 1887. Her levde hun de siste 16 årene av sitt liv. Ekteparet fikk ett barn, sønnen Carl. Han døde som spedbarn.
Mathilde skrev også tekst og melodi til en rekke andre sanger, men dette er uten tvil den mest kjente. Hun døde i 1903, bare 44 år gammel, og ble begravd i Texas.

Teksten:
Si allting til Jesus, han kjenner deg så vel.
Han vet om hva som engster og trykker din sjel!
Om dine beste venner deg enn kan misforstå,
din Jesus deg dog kjenner, til ham du trygt kan gå!

Blir livsveien ensom og tornefull og trang,
å, si det til Jesus, han vandret den en gang!
For han din venn vil være så ei du ensom går,
vil dine byrder bære og lege dine sår.

Den ringeste småting som kommer i din vei,
å, si det til Jesus, så vil han hjelpe deg!
Nei, intet er for lite din Frelser å betro,
å, si det kun til Jesus så får ditt hjerte ro!