fredag 7. juni 2019

Carl Breiens pinsesalme

Av Nils-Petter Enstad

Carl Breien (1870 – 1958) var en av pionerene i Frelsesarmeen i Norge. Han var en av de aller første som meldte seg til tjeneste som frelsesoffiser, men den aller første var en kvinne. Hun het Bertha Hansen (1870 – 1963), og hadde meldt seg til tjeneste noen dager før Breien.


Det var vel ingen hemmelighet, verken i samtiden eller for ettertiden, at Breien selv gjerne skulle ha vært den som sto som nummer én på offisersrulla, og han prøvde å kompensere dette med å presisere at han var den «første mannlige» frelsesoffiseren i Norge.
Det gjorde at Bertha Hansen ofte ble omtalt som «første kvinnelige», men det skulle hun ha seg frabedt. «Det er bare én som kan være den første, og det var meg», skal hun ha tordnet på et offentlig møte på sine eldre dager.

Når det er sagt: Carl Breien ble nok mer synlig i Frelsesarmeens historie enn Bertha Hansen; man kan godt si at han tok større plass. Allerede i 1891, knapt 23 år gammel, ble han en av Frelsesarmeens to første divisjonssjefer i Norge. I andre kirkesamfunn tilsvarer det et praktisk og personellmessig ansvar som bare kan sammenliknes med en biskop eller tilsynsmann. Han fikk ansvaret for Frelsesarmeens arbeid fra Tønsberg til Lillesand, med kontor og bolig i Skien. Samme år giftet han seg, men ble enkemann etter bare ett år. Etter det var han alene en rekke år.

Han begynte tidlig å skrive dikt og sanger, og i pakt med en tradisjon som fort ble etablert i Frelsesarmeen, skrev han tekstene på kjente melodier. Sangen «Deg vil jeg følge, min dyre gjenløser» skal han ha skrevet på melodien til «Pål sine høner» - teksten kan i hvert fall synes på den melodien.
I Frelsesarmeens sangbok fra 2010 er han representert med 13 tekster.

I den skissepregede selvbiografien «Minnene taler» (udatert, men trolig gitt ut i 1943) forteller han om hvordan en av disse sangene ble til. Den heter «Kom, Gud, med kraftens ånd», og kan betegnes som en pinsesalme.
Den ble til etter det Breien selv kaller «en Jakobs-natt» om bord på en rutebåt. Han forteller ikke når sangen ble til, men nevner at dette var mens han var leder for det som ble kalt «Nordre divisjon», med bolig i Trondheim. Ifølge Frelsesarmeens egen historiebok, var Breien stasjonert her i perioden 1896-98. Det er derfor feil når det i Frelsesarmeens sangbok av 1977 står oppført at sangen ble skrevet i 1892.

Det var vinterstid, og Breien var på reise i sitt distrikt.
Han hadde vært i Molde og skulle videre til Ålesund, der han skulle ha tre møter den kommende søndag. Men til disse møtene «hadde (jeg) ikke funnet én tekst, langt mindre et budskap», forteller han.
Breien var regnet som en dyktig forkynner. Det fortelles at på plakater der han ble annonsert, kunne det stå «Kom og hør Norges beste taler».
Han skriver selv: «Sliten etter meget arbeid og lange reiser følte jeg meg, og var, lite åndelig opplagt. Jeg drev fram og tilbake på dekket og søkte ved noen lamper om bord å få lest min bibel i håp om å finne en tekst, men det var som Bibelen var lukket for meg den natt».
Det må ha vært en dramatisk natt for den unge lederen med det store ansvaret. «Jeg kjempet med Gud og meg selv og ropte lik Jakob: «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg». Ordet jeg fikk fra Bibelen, var om Bileam: han gikk ut på bergets kam og skuet etter Gud».

Fortellingen om Bileam går over flere kapitler i fjerde mosebok, og den teksten Breien tenker på, er trolig det man finner i 4 Mos 24, 17: «Jeg ser ham, men ikke nå, jeg skuer ham, men ikke nær».
Da han gikk i land i Ålesund, sa han til Herren: «Dersom du vil jeg skal tie i disse møtene, er jeg mer enn villig til det».
Etter frokost hos korpslederen, ba Breien om å få være alene en stund. «Den åndelige strid måtte få en slutt, og samtidig ble det klart for meg at en sang var i ferd med å bli til», skriver han i boka. Melodien «Nærmere deg, min Gud» hadde lydt for hans indre øre en tid, og nå kom også ordene.
Han satte seg ned ved et bord og begynte å skrive.
Da det tredje verset var klart, følte han at Gud løste ham fra den smerte han var i. Den nye sangen ble sunget i alle de tre møtene han skulle ha denne søndagen, og i kveldsmøtet kom mange fram til forbønn for å bli frelst.

Dette er de tre versene den unge Carl Breien fikk mens han kjempet seg gjennom i bønn til Gud:

«Kom, Gud, med kraftens Ånd,
gi den til meg.
Bind meg med evig bånd
kun fast til deg.
Sjelen, den skriker ut:
«Helt vil jeg bli for Gud!»
Kle meg i høytidsskrud
ren som din brud.

Ventende dagens gry
speider jeg ut.
Kom, gi meg lys på ny,
møt meg, min Gud.
Vis meg en banet vei
hvor synd ei sårer meg,
hvor hjertet hyller deg.
Møt meg, min Gud!

Herre, jeg bringer deg
hjerte og liv.
Glad vil jeg gå din vei,
nåden meg gi.
Før meg fra ørk’nens sand
til hvilens Kana’an.
Sett du min sjel i brann,
alt for meg bli.»


Litteratur:
Breien, Carl: Minnene taler (Oslo, u.å)