«Guds kriger, hold ut»

Av Nils-Petter Enstad

Sangen «Guds kriger, hold ut inntil sei'ren du får» brukes nok ikke i andre sammenhenger enn i Frelsesarmeen, og her er det heller ikke så ofte den synges. Til gudstjenester på Alle helgens dag synges den, og kanskje i forbindelse med minnemøter etter salvasjonister som er gått bort.

Sangen er skrevet av H.A. Tandberg.
I sangboka fra 1977 er 1926 oppgitt som året da den ble skrevet, men det årstallet er feil.
Teksten sto på trykk allerede i Krigsropet nr. 3, 1918.
Bladet kom ut i januar, og hovedsaken var en markering av at det var gått 30 år siden Frelsesarmeen «åpnet ilden» i Norge. En kvalifisert gjetting kan være at sangen skrevet med tanke på man hadde nådd denne milepælen.
Denne formodningen forsterkes ved at det oppgis at teksten kan synges på melodien «Se, Frelsesarmeen marsjerer fremad».
Denne sangen har det ikke vært mulig å finne noen informasjon om, utover at den skal være skrevet av en William James Pearson (1832-92) som var oberst i Frelsesarmeen, og som ifølge hymnologen Bernhard Fjærestrand skal ha skrevet fem tusen sangtekster («Løse blade av sangenes bok», artikkel i Krigsropet i 1929).
Teksten hadde fem vers, og omkvedet begynte slik:
«Hør, o hør over oss vidnernes kor».
Det tyder på at melodien det ble henvist til ikke kan være den som senere har fulgt sangen.
Første linje i omkvedet var da også endret neste gang teksten sto på trykk i Krigsropet til det vi kjenner i dag: «Hvitkledte kor, skare så stor».
Høsten 1920 er det også trykket en note sammen med teksten. Om melodien som brukes i dag vet man ikke annet enn at den mest trolig er av engelsk opprinnelse.

Publisering
Utover på 1920-tallet sto teksten i Krigsropet en rekke ganger. I 1929 ble det oppgitt at melodien sto i «Under frelsesfanen II»; dette var en noteserie som Frelsesarmeens hovedkvarter ga ut.
Da Frelsesarmeen fikk ny sangbok i 1930 var sangen med der. Den sto også i «Interim-sangboka» som ble gitt ut under krigen og i sangbøkene fra 1948 og 1977. I alle disse hadde teksten fem vers, men i sangboka fra 2010 har sangen fire vers.
Det som i den opprinnelige utgaven var sangens andre vers er her fjernet. Hva dette kan skyldes, vil bli drøftet senere.

Tandberg som «himmelpoet»
H.A. Tandberg (1871 – 1959) regnes med full rett som en av Frelsesarmeens fremste sangforfattere i Norge.
I Frelsesarmeens sangbok fra 2010 er han representert med 17 egne tekster, og en oversettelse.
Flere av de mest kjente sangene hans handler om evigheten.
Her står nok «Jeg er en seiler på livets hav» i særklasse, men også «I den stille, klare morgen» har dette perspektivet. Den har lenge – urettmessig! – vært oppfattet som en oversettelse/bearbeidelse av «When the trumpet of the Lord shall sound», men det er ingen tvil om at Tandbergs tekst er en original tekst, der motivet er Jesu gjenkomst, og ikke oppropet i himmelen.
Mer kontroversiell er nok teksten til den såkalte «Stjernesangen» («Vi synger titt om seirens lønn der hjemme»).
Denne er skrevet rundt 1910, og ifølge en kilde som en hilsen til en kristen kvinne som hadde utført en stille tjeneste i menighet og blant medmennesker.
Den eldste henvisningen jeg har funnet til denne sangen, er i forbindelse med et møte i Kongsberg 24. august 1912 der man markerte at William Booth var gått bort.
Her var «Stjernesangen» annonsert som solosang, framført av en løytnant Wibe.
«Stjernesangen» sto i Frelsesarmeens sangbøker fra 1948 og 1977, men ikke i utgaven fra 2010.

Samles etter døden?
Både «Stjernesangen» og «Guds kriger, hold ut», og til dels også «Jeg er en seiler» er preget av tanker om at man skal møte igjen sine kjære etter døden og kjenne dem igjen.
Slike tanker har da også et solid feste i folkefromheten. Det finnes også ulike folkereligiøse oppfatninger av at de døde følger med i det som foregår her nede på jorden.
Mange kristne har nokså uklare oppfatninger av hva som skjer i tiden mellom døden og dommen, og tror helt oppriktig at de som har levd før oss venter på oss i himmelen, og at familie og kjente vil kunne se etter hverandre og kjenne hverandre igjen i det hinsidige.
«Guds kriger, hold ut» er i stor grad preget av denne måten å tenke på.
I det som opprinnelig var det andre og tredje verset i sangen ser vi dette tydelig:
«Det nye Jerusalems skinnende hær,
apostler, profeter, hver hellig er der.
Omkring oss er skaren, en strålende leir,
de følger vår kamp og de ber for vår sei'r.»

Og videre:
«Hold ut! roper skaren, om striden blir hård,
om fåfengt den synes, om ensom du står.
Se, veldige makter på vår front går frem.
Husk på, det er flere med oss med dem.»

Det er særlig linja «de følger vår kamp og de ber for vår sei`r» som enkelte synes er problematisk, sammen med det neste verset, som i hvert fall kan forstås dithen at de som er gått foran kommuniserer med oss som fremdeles er her nede.

Bibelhenvisninger
I noen av publiseringene av teksten i Krigsropet henvises det til Hebreerbrevet 13.
Her har Tandberg trolig hatt vers 7 i tankene: «Glem ikke deres ledere, de som talte Guds ord til dere. Tenk tilbake på hvordan de levde og døde, og ta eksempel av deres tro!»
I det som nå er sangens andre vers henvises det til 2 Kongebok, kapittel 6 og versene 16 og 17, der profeten Elisja sier til tjenestegutten sin, som ble slått av skrekk da han så profetens fiender: «Vær ikke redd! Det er flere som er med oss enn med dem».

Sangteksten
Guds kriger, hold ut inntil se'iren du får,
se tallløse skarer ved målet alt står.
Se skaren av vitner som gikk samme vei:
Hva Gud var for dem, vil han være for deg.

Omkved:
Hvitkledde kor, skare så stor,
helg'ner, martyrer som før stred på jord,
roper til oss som i striden enn står:
Å, kjemp og hold ut inntil kronen du får!

Det nye Jerusalems skinnende hær,
apostler, profeter, hver hellig er der.
Omkring oss er skaren, en strålende leir,
de følger vår kamp og de ber for vår sei'r.

Hold ut! roper skaren om striden blir hård,
om fåfengt den synes, om ensom du står.
Se, veldige makter på vår front går frem.
Husk på, det er flere med oss enn med dem.

Hva enn du må lide, så lid det med tål,
du glemmer det alt når du står ved ditt mål.
For intet du regner de skrammer du får
mot seierens pris når ved målet du står.

Og se ei på andre! Hva angår det deg
om de synes vandre en lettere vei?
Se du kun på Jesus, igjen og igjen
og gjennomkjemp striden og løpet fullend.

Frelsesarmeens sangbok 1977, nr. 594

Joy Webb – en pioner innen moderne, kristen sang

Den engelske frelsesoffiseren Joy Webb er død, 91 år gammel. På 1960-tallet framsto hun, sammen med gruppa «The Joy Strings» som noe nær Frelsesarmeens svar på The Beatles.

Hun vokste opp i Frelsesarmeen, med foreldre som gjorde tjeneste som frelsesoffiserer.
I 1954, 22 år gammel, begynte hun ved Frelsesarmeens offisersskole i London.
Etter å ha blitt ordinert gjorde hun i et par år tjeneste i menighetsarbeid, før hun i 1957 fikk ordre til offisersskolen, der hun blant annet hadde ansvar for musikkundervisningen.

Joy Strings
Det var i 1964 gruppa «The Joystrings» ble dannet. Bakgrunnen var at den daværende verdenslederen, general Frederick Coutts, i et intervju hadde sagt at Frelsesarmeen absolutt burde ha «pop-grupper» med elektriske gitarer, keyboard og trommebatteri som en del av sitt musikkliv.
Deretter skal han, og en så god historie skal ikke sjekkes til døde, ha tatt en telefon til rektor ved offisersskolen, kanadieren Clarence Wiseman, og bedt ham ordne en slik gruppe.
Wiseman kontaktet den 32 år gamle kapteinen Joy Webb, hun samlet en gruppe av sine studenter, eller kadetter, og så var man i gang.
Gruppen spilte inn flere plater, og den første av dem, «It’s an open secret», lå som nummer 32 på den britiske Top 50-lista i 1964.
Sangen var, i likhet med mange andre av sangene på gruppa repertoar, skrevet av Joy Webb.

Reaksjoner
Det er vel ingen grunn til å legge skjul på at ikke alle – heller ikke i Frelsesarmeen – var like begeistret for det «pop-image» som dels media, dels gruppa selv sto fram med, blant annet med opptredener på nattklubber.
De fleste medlemmene i gruppa var dessuten frelsesoffiserer og hadde ikke gått inn i den tjeneste først og fremst for å være popsangere. Det skjedde også noen utskiftinger underveis. I 1968 var det slutt, og gruppa hadde sin avskjedskonsert i London 12. juli det året.

Tiden etter
For Joy Webb selv ble årene med «The Joystrings» inngangen til hennes fortsatte tjeneste i Frelsesarmeen, med ansvaret for «moderne musikk og drama» i Frelsesarmeen, gjennom musikk- og dramakurs i regi av Frelsesarmeen og gjennom sanger som hun skrev og komponerte.
En av dem, «Det var en fredfull julenatt», står i Frelsesarmeens norske sangbok.
Man fikk også flere «Joystrings»-kopier både i Norge og andre land.
Major Joy Webb ble pensjonert i 1992, men var aktiv som sangskaper i mange år etter det.
I 2004 ble hun tildelt Grunnleggerens Orden, som er den høyeste utmerkelsen som Frelsesarmeen gir.
Søndag 1. oktober ble hun, som man sier i den bevegelsen hun preget på så mange måter, forfremmet til herligheten.

Tekst: Nils-Petter Enstad

Bildet øverst viser Joy Webb på 1960-tallet (bildet er scannet fra boka om «The Joy Strings»)
Det andre viser den opprinnelige sammensetningen av «The Joy Strings»; Joy Webb ved keyboarden (Foto: Frelsesarmeen).

Sangen om den stille tjenesten

AV Nils-Petter Enstad

Sangstrofen siteres ofte i ulike kristne sammenhenger: «Virke sådan i det stille, det var det jeg gjerne ville». I år er det 120 år siden en 21 år gammel kvinne skrev sangen som begynner slik: «Gå omkring i Jesu navn».

Den unge kvinnen het Helga Ingebrigtsen.
Da hun skrev sangen hadde hun tatt det mange vil tenke var en tapper beslutning om å legge framtidsplaner og drømmer på is og ta seg av sin helsesvake mor så lenge moren trengte henne.
Helga Ingebrigtsen ble født i Ålesund i 1882, men hadde det meste av oppveksten i Kristiansund, der hennes far hadde sitt arbeid knyttet til sjøfart. Da han døde, flyttet enken og den yngste datteren tilbake til Ålesund, mens Helga, som hadde arbeid som «lærerinne på Sunndalen prestegård». Hun gjorde ferdig tjenesten der før også hun flyttet til Ålesund. Da var hun 18 år.

Framtidsplaner
I utgangspunktet hadde hun mange planer for framtida, og drømte om å reise utenlands, men morens helse gjorde at Helga bestemte seg for å støtte henne både praktisk og økonomisk – «et kall jeg verken kunne eller ville svikte», som hun skriver selv.
Både moren og faren beskriver hun som «troende, meget rettsindige mennesker».
I hjembyen ga hun privatundervisning og meldte seg etter hvert på et telegrafistkurs som kunne kombineres med annet arbeid.
Da kurset var ferdig, fikk hun arbeid innen telegrafi, og ble der resten av sitt yrkesaktive liv.
Hun engasjerte seg også i kristent foreningsarbeid, både i misjonssambandet, sjømannsmisjonen og Det norske misjonsselskap.
Hun var også styremedlem i Kvinnelige Telegraf- og telefonfunksjonærers landsforening.

Dikt
Hun begynte forholdsvis tidlig å skrive dikt, men de fleste av disse ble for den berømte skrivebordsskuffen.
Men noen ble publisert, blant annet det hun skrev da Frelsesarmeens barnekrybbe ble åpnet i Ålesund i 1920.
Hun hadde også dikt på trykk i bladet Utsyn.
I et julehefte fra 1948, «Ved juletid», utgitt av Misjonssambandet, fortalte hun om hvordan teksten til «Gå omkring i Jesu navn» ble til. Det skjedde i pinsen 1903 – et halvår før den ødeleggende bybrannen i Ålesund.
En venninne som var på besøk, kom sent tilbake fra et ball hun hadde vært på, og fortalte hvor gøy det hadde vært.
– Et øyeblikk følte jeg at ballets lystighet dro på meg. Men det var noe annet som brant dypere i mitt hjerte. «Gå omkring i Jesu navn», gled det så varmt og stille gjennom sinnet, skriver Helga Ingebrigtsen.
Andre dikt hun hadde skrevet, hadde hun strevd med, men ikke dette.
Det var langt på natt, og mens venninnen sov, føyde strofe seg til strofe og vers til vers.
– Jeg tror at min ømhet for mor er en vesentlig del av sangens bakgrunn og inspirasjon, skrev hun mange år senere.
Hun savnet nok fellesskap med jevnaldrende, men landet likevel på at valg hennes hadde vært det riktige.
I kjølvannet av refleksjonene denne natten skrev hun de fire versene som alle slutter med samme erklæring: «Virke sådan i det stille, det var det jeg gjerne ville».
– Omsorgen for mor fylte meg med sunn, glad stolthet og en forunderlig rikdom, forteller hun i juleheftet, og la til en formaning til bladets yngre lesere: -Løp ikke vekk fra beredte gjerninger som Gud legger hen til dere. De gjemmer en stor velsignelse!
Moren døde rundt 1920. Da var Helga nær 40 år og hadde brukt halve livet på å ta seg av henne.

Kjærlighet og oppfinnsomhet
I det tredje verset har hun en formulering som nesten har fått status som et ordtak: «Kjærlighet oppfinnsom gjør».
At kjærlighet og oppfinnsomhet henger sammen, finnes det mange kilder på.
Den eldste er kanskje fra et av skuespillene til den franske forfatteren Jean-Baptiste Molière, som levde på 1600-tallet.
At «kjærlighet er oppfinnsom» kan man finne i flere kilder tidlig på 1800-tallet, gjerne i forbindelse med andaktslitteratur. Men kanskje var det Helga Ingebrigtsen som ga denne innsikten den formen vi kjenner i dag.
Helga selv skrev ikke teksten med tanke på publisering i utgangspunktet, men da hun, sammen med andre, ble utfordret til å bidra i et håndskrevet blad som den lokale KFUK-foreningen sto for, leverte hun teksten der. Hun signerte den med pseudonymet «Filia Nauta» («Sjømannens datter») – «jeg hadde smakt litt på latin», fortalte hun selv i etterkant.
I 1936 lot hun seg pensjonere fra Telegrafverket i en alder av 54 år, og flyttet til Mysen, sammen med sin søster.
Her bodde hun til hun døde i 1952.

Melodi
Tekstens videre vandring er det ikke lett å gjøre rede for.
Avskrifter og avskrifter av dem igjen har sin egen dynamikk.
En av dem som så teksten var presten Trygve Skallerud (1886 – 1969), og han laget den melodien som senere har fulgt sangen.
- Han har skapt den vakre melodien som sikkert har gjort meget til sangens levedyktighet, skriver Helga Ingebrigtsen ydmykt. Hun selv fikk vite om melodien ved en tilfeldighet. I et selskap var det en av de andre gjestene som lurte på om hun kjente noe til sangen «Gå omkring i Jesu navn». Helga syntes det var noe kjent ved ordene og ba om å få høre mer. Samtidig fikk hun høre melodien for første gang.
Hun ble også overrasket over å få vite at teksten hadde stått på trykk i flere blader, i et julehefte også med notene til melodien, og sangen ble stadig bedre kjent.
De første sporene av teksten i Nasjonalbibliotekets base over blader og aviser er fra 1924.
Teksten har også vært kjent som «Tusenfrydsangen», uten at det har vært gitt noen god forklaring på hvorfor.
I Helgas egen beretning om sangen, kalles den «en solskinnssang», men om dette er hennes egen formulering eller et redaksjonelt forslag er usikkert.
Sangen står i flere av de kristne sangbøkene som brukes her i landet, blant annet bedehusbevegelsens Sangboken og i Frelsesarmeens sangbok.

Litteratur:
Ingebrigtsen, Helga: «Slik ble en solskinnssang til», i «Ved juletid» (1948);
gjengitt i Bjerkrheim, Trygve (red.): Slik ble sangen til (Oslo, 1972).

Gå omkring i Jesu navn

Gå omkring i Jesu navn,
hjelpe, trøste, stille savn,
Vise medynk, tørre tårer,
lege det som hjertet sårer,
virke så dann i det stille,
det var Det jeg gjerne ville.

Lokke smil av tårer frem,
for en hjemløs skape hjem,
dele noens savn og smerte,
tenne håp i håpløst hjerte,
virke så dann i det stille,
det var Det jeg gjerne ville.

Kjærlighet oppfinnsom gjør,
Gud vil åpne deg en dør.
Jeg vil med en glad meg glede,
med en sorgfull vil jeg grede.
Virke så dann i det stille,
det var det jeg gjerne ville.

Vise vei til himmelhavn,
til Guds åpne faderfavn,
til det gledens vell, det rike
som på jord ei har sin like
virke så dann i det stille,
det var det jeg gjerne ville.

Frelsesarmeens sangbok nr. 187

Denne artikkelen er publisert på KPK

«Bryt, Herre, livets brød»

Denne sangen blir ofte brukt i Frelsesarmeens gudstjenester idet man skal over fra «programfasen» i gudstjenesten og til prekenen.

Det første verset i denne salmen, slik vi kjenner det fra Frelsesarmeens sangbok, ble skrevet av Mary A. Lathbury (bildet). Hun levde fra 1841 til 1913.
Sangen skrev hun i i 1877.
Hun var blitt bedt om å skrive en sang som skulle brukes ved samlingene under en kristen leir ved et studiesenter som lå i forbindelse med samling ved innsjøen Chautauqua i staten New York. Trolig var det fortellingen om da Jesus brøt brødet for disiplene ved Genesaretsjøen som inspirerte henne.
Mary Lathbury arbeidet som sekretær for lederen ved studiesenteret, den senere biskopen i Metodistkirken, John Vincent (1832 – 1920).
Han sa om henne: «Hun levde i Åndens verden og var i stadig kontakt med himmelen; hun eide de dype, vidunderlige åndelige erfaringene som den eier som har sett inn i selve den usynlige Guds åsyn.»
Melodien ble laget til den samme samlingen av William Fisk Sherwin (1826-1888).

Norske oversettelser
Fra Mary Lathburys hånd hadde salmen fire vers. I Trygve Bjerkrheims nynorske oversettelse fra 1951, slik vi finner den i «Sangboken», er de to første versene med. Her er åpningslinjen «Bryt du det livsens brød». Også i Metodistkirkens salmebok har man brukt Bjerkrheims oversettelse.
På engelsk er åpningslinjen «Break Thou the Bread of Life».
Slik salmen står i Frelsesarmeens sangbok, er andre og tredje vers skrevet av den amerikanske metodisten Alexander Groves (1842 – 1909). Disse versene skrev han i 1903.
Den norske oversettelsen er ved frelsesoffiseren Othonie Øgrim (1879 – 1972).
Hun oversatte den for Frelsesarmeens krigsskoles sanghefte i 1948.
Samme år kom den med i Frelsesarmeens sangbøker.

Othonie Øgrims oversettelse:
Bryt, Herre, livets brød, stig til meg ned,
som du det engang brøt ved sjøens bredd.
I Ordets dyre skatt søker jeg deg,
min lengsel roper ut: Vis deg for meg.

Sign du din sannhet nå, oppla ditt ord,
som ved Genesaret, dekk nådens bord.
Da blir all trelldom brutt, løst hvert et bånd,
og jeg skal eie fred, alt ved din Ånd.

Å, send din Ånd til meg, nå la det skje.
Salv mine øyne du så jeg kan se.
Skjult i ditt sannhetsord, gjemt i ditt bud,
du treder til meg nær, jeg ser min Gud.

Frelsesarmeens sangbok nr. 17

Trygve Bjerkrheims oversettelse:
Bryt du det livsens brød, Frelsar for meg,
som då ved sjøen, du, miskunna deg.
Her ved den opne bok dukar du bord.
Ånda mi søkjer deg, du livsens ord.

Du er det livets brød, Frelsar for meg,
Ordet, det klåre lys som visar veg.
Du som så ofte før fylte min trong,
bryt, Jesus, livsens brød enno ein gong.

Sangboken nr. 1/Metodistkirkens salmebok nr. 414

«Sikker i Jesu armer» - en mors minnesmerke over sitt barn

Av Nils-Petter Enstad

Den synges kanskje ikke så ofte, men den står i flere av de norske sang- og salmebøkene. Den er en av Fanny Crosbys mange bidrag til salmeskatten og har sin egen såre forhistorie. På norsk heter den «Sikker i Jesu armer».

Frances Jane Crosby van Alstyne, som var hennes fulle, borgerlige navn, ble født 24. mars 1820. Hun ble en meget gammel dame og døde i 1915, 95 år gammel. Hun var blind hele livet. Muligens var hun født blind, kanskje ble hun blind som spebarn. Selv hadde hun ingen erindring om å ha hatt syn, og sa gjerne at det første hun noen gang ville se, var Frelserens ansikt når hun kom til himmelen.

Ti tusen dikt
Som poet var hun både allsidig og produktiv.
I alt skal hun ha skrevet nærmere ti tusen dikt, mange av dem med politisk innhold. Politisk må hun etter datidas mål betegnes som radikal: Motstander av slaveriet, motstander av krig, tilhenger av stemmerett for kvinner.
Det var først da hun var i 40-årsalderen at hun begynte å skrive salmer.
Hun var en from kristen hele livet, og sto alltid tilknyttet en menighet. Hun ble født inn i metodistkirken, men var også i noen perioder aktiv i andre kirker. Men for ettertiden må hun defineres som metodist.
Hun sa selv at målet med sangene hennes, var å vinne millioner for Kristus. Mange av sangene er nok like mye «åndelige viser» som «salmer» i streng forstand.

Ekteskap og barn
I 1858 giftet Fanny Crosby seg med den 11 år yngre Alexander van Alstyne.
De hadde kjent hverandre helt siden 1843. Han var også blind, og var student ved den samme skolen som Fanny det året ble uteksaminert fra. Noen år senere skal hun ha vært hans lærer.
Han var meget musikalsk begavet, spilte flere instrumenter og skrev også musikk. Fra 1855 var også han lærer ved den samme skolen, og det var i denne tiden at Fanny og «Van», som han ble kalt, forlovet seg.
Året etter bryllupet, fikk de en datter. Hun fikk navnet Frances, men døde bare kort tid etter fødselen. Dødsårsaken var trolig det man gjerne kaller «krybbedød».
Ti år senere skrev Fanny sangen «Safe in the Arms of Jesus» der hun bearbeidet sorgen over barnet hun hadde mistet, og som hun først mot slutten av sitt liv satte rene ord på. I et intervju sa hun: «Nå skal jeg fortelle noe som bare mine aller nærmeste venner har visst: Jeg ble mor en gang, og jeg har kjent hva morskjærlighet er. Gud ga oss et yndig lite barn, men englene kom og tok vår lille skatt med seg opp til Gud og til hans trone».
Barnets død ser ut til å ha slitt på ekteskapet til foreldrene.
Van trakk seg stadig mer tilbake, samtidig som ekteparet fikk en tilværelse der de stadig var på flyttefot.
De fikk aldri sitt eget hjem, men bodde til leie en rekke steder.
De hadde brukbare inntekter; blant annet var «Van» organist i to kirker, og han underviste i musikk. Men de var alltid flinkere til å gi av det de hadde, enn til å ta vare på det.
Selv om Fanny skrev enorme mengder med dikt og andre tekster, var honorarene små og få – ofte var to dollar i handa det eneste oppgjøret hun fikk for en sang som senere gikk verden rundt.
Det finnes en rapport fra 1874 der det rett og slett heter at ekteparet levde i nød.
Etter hvert levde de også hver for seg.
Fra 1880 bodde de ikke lenger sammen, uten at man vet hva som kom mellom dem.
De ble aldri skilt, og etter at «Van» døde i 1902, skal Fanny Crosby ha sagt: «Han hadde sine feil, men jeg hadde også mine. Men til tross for dette, elsket vi hverandre til siste dag.»

«Sikker i Jesu armer»
Det var først ti år etter at de mistet lille Frances at moren skrev teksten som er et minnesmerke over barnet. En venn av ekteparet, forretningsmannen og kirkelederen William H. Doane (1832 – 1915) skrev en melodi til teksten.

Den ble oversatt til norsk i 1874 av Elevine Heede, også hun metodist og på den tiden blant annet redaktør for metodistkirkens barneblad. I utgaven som var datert 27. september 1874 sto teksten.
På 1950-tallet ble teksten bearbeidet noe, og det er denne omarbeide versjonen man finner i norske sang- og salmebøker i dag: Metodistkirkens salmebok, Frelsesarmeens sangbok, «Evangelietoner» (pinsebevegelsen) og Misjonskirkens salmebok.

Sikker i Jesu armer
Sikker i Jesu armer, trygg i hans frelserfavn,
finner jeg håp i farer, fristelser, sorg og savn.
Englenes lovsangtoner, hør deres harpers klang.
Høyt gjennom himlens saler lyder de frelstes sang.

Sikker i Jesu armer selv når jeg føler frykt,
sikker for verdens snarer hviler jeg der så trygt.
Lett blir min tunge byrde, bort svinner angst og tvil,
kun noen sorgens tårer, deretter gledens smil.

Jesus, mitt hjertes tilflukt, du som er død for meg!
Jeg på din nåde bygger, klynger meg fast til deg.
Vente jeg vil med tålmod dagen som snart skal gry,
da den forløste skare møtes med deg i sky.

Frelsesarmeens sangbok, nr. 510

Liv Olsson - sangforfatter og frelsesoffiser

Noe av sjarmen ved å være en forholdsvis fri og uavhengig skribent, og ikke altfor bundet opp med prosjekter som skal være ferdige i går, er at man kan snuble over informasjoner eller saker som gir ideer til nye ting man kan skrive om. Noen timers arbeid kan det medføre, men det går bra, for det går ikke på bekostning av noe som helst. Og noen ganger kan man faktisk ramle over flere slike funn i ett søk som i utgangspunktet kanskje ikke gjaldt noen av dem.

Det var slik jeg ramlet over en tekst av frelsesoffiseren Liv Olsson.
Den sto i Krigsropet sommeren 1965, og har tittelen «En bønn ved 100-årsjubileet».
I 1965 var det som kjent 100 år siden den sommerkvelden da William Booth fikk en aha-opplevelse som han senere beskrev som «den kvelden ble Frelsesarmeen født».
Jeg hadde faktisk ikke vært oppmerksom på den teksten før, og tenker at det er jo en bønn og en tekst som kan brukes den dag i dag, snart 60 år etter at den sto på trykk.
Fikk den melodi noen gang? Det kunne den fortjent!

Liv Olsson, ja.
Sommeren 1972 fylte hun 85 år.
Jeg hadde sommerordre til Oslo 3. korps, og en formiddag, et par dager etter selve dagen, var vi to unge løytnanter – den andre var Kristian Bakken – på en visitt hos jubilanten. Hun bodde den gang på Bolteløkka, i en leilighet som, om jeg husker rett, lå noen etasjer opp i bygget.
Den hadde hun delt med sin sønn, som hadde gått bort noen måneder før. Han skal jeg komme tilbake til.
Det ble en hyggelig formiddag. Jeg regner med at vi fikk kaffe, og den gamle brigadéren virket oppriktig interessert i de to unge frelsesoffiserene; vi var henholdsvis 19 og 20 år gamle. Jeg må ha spurt henne om hun skrev noe for tiden, for jeg husker hun leste noen vers av en tekst hun hadde arbeidet med, men ikke betraktet som ferdig.
Senere kom hun til Frelsesarmeens nye sykehjem på Ensjø, og der døde hun i 1976, 89 år gammel.

Sønnen, nevnte jeg.
Han het Olav Magnus Olsson og var født i 1905.
Ut fra minnerunen i Krigsropet om Liv Olsson, ser jeg at det var det året hun kom til Trondheim og kom i kontakt med Frelsesarmeen.
Hun var ugift, og det har vel versert noen myter/rykter om hvem som var guttens far.
Liv selv reiste til Frelsesarmeens krigsskole i 1907 og etter noen forholdsvis få år som korpsoffiser, var hun engasjert i administrativt arbeid det meste av sin tjenestetid som frelsesoffiser.
Hun var knyttet til Litteraturavdelingen i mange år, men var også instruktør og medlem av Frelsesarmeens reisende sanggruppe, «Stabssangbrigaden».
I 1927 ble også sønnen, nå 22 år gammel, knyttet til litteraturavdelingen. Kanskje var det fra det tidspunktet mor og sønn delte leilighet i det som nettopp hadde fått navnet Oslo?
Ved redaksjonen drev Olav i stor grad med oversettelser, men han skrev også egne ting. Han var en sentral ressurs i Oslo 3. korps hornorkester, og var også speiderleder i den samme menigheten. Hans litt spinkle framtoning og forsiktige måte å være på, kunne nok få enkelte til å undervurdere ham, men i realiteten var han en multibegavelse, meget intelligent, svært belest og svært kunnskapsrik. Mange av bøkene Frelsesarmeens forlag Salvata ga ut gjennom 50- og 60-tallet var det han som hadde oversatt. Han skrev også egne sangtekster og han skrev melodier.

Sangtekster kan være en bro tilbake til Liv Olsson.

Hun er representert med én tekst i Frelsesarmeens sangbok fra 2010.
Det er den som regnes som «hjemforbundssangen» (hun ble pensjonert som nasjonal hjemforbundssekretær): «Jesus inn i alle hjem» (nr. 344).
For min egen del er det en sang jeg trekker litt på skuldrene til. Jeg oppfatter den som en form for situasjonspoesi med liten appell utover det.
Da treffer sangen «Ser du en sønderknust sjel på din vei» meg på en helt annen måte, både litterært og teologisk/sjelesørgerisk.
Den står ikke i Frelsesarmeens sangbok, men den står i den felles sangboka for de lutherske organisasjonene, «Sangboken» (nr. 758).
Teksten ble første gang publisert som et dikt i Krigsropet i 1920, da med overskriften «Gaa ei forbi!»
I 1942 sto teksten på trykk i sosialarbeidets organ «Faklen», denne gang med en melodi av en «T.D. Olsen». Også her med overskriften «Gå ei forbi!»
I 1954 skrev bibelskolelæreren Øivind Tønnesen (1917-67) en melodi til denne teksten, og i den grad sangen brukes fremdeles, er det denne melodien den er kjent sammen med.

En personlig tilføyelse:
I november 1972 fikk jeg ordre til Krigsropets redaksjon som assistent.
Frelsesarmeens ledelse visste allerede at jeg skrev litt, og hadde også fått med seg at jeg behersket engelsk sånn noenlunde.
Dermed ble jeg tildelt Olavs kontorplass, hans skrivemaskin og i hvert fall deler av hans oppgaver.
Ikke så lenge etterpå traff jeg Liv Olsson på et møte, og hun kommenterte dette med å ønske meg til lykke med Olavs oppgaver.

Dolly og gospel

Torsdag denne uka var det «Dolly Parton-kveld» på Rykene Bedehus.
Mange møtte opp og god stemning.
Min rolle var, som alltid ved slike anledninger, å snakke om artisten og vedkommendes forhold til gospelmusikk.
Dolly Parton har spilt inn et 50-tall gospelsanger, og har også selv skrevet en rekke sanger som tenderer opp mot det vi i hvert fall kan kalle et litt utvidet gospelbegrep.
Men noen av sangene hennes er innenfor gospelsjangeren med god margin.
Det gjelder ikke minst to av sangene som jeg vokste opp med, og som nok bare brukes innen Frelsesarmeen i Norge.
Men i engelskspråklige sammenhenger er de godt kjent.
Den ene av dem har jeg skrevet en lengre artikkel om, men her gjengir jeg bare det jeg tok med i mitt manus denne kvelden på Rykene bedehus:

«Are you washed in the Blood?»
– Dette er en sang som i norsk sammenheng bare er kjent fra Frelsesarmeen.
Hvem som har stått for den norske oversettelsen er ikke godt å si; den har vært i bruk i Frelsesarmeen i Norge siden rørsla kom hit i 1888.
I 1912 brukte den amerikanske lyrikeren Vachel Lindsay linja «Er du renset i Gudslammets blod» som en motor i sitt mest kjente dikt: «General William Booth enters Heaven».
Diktet er oversatt til norsk av så vel Sigmund Skard (til nynorsk) som Trygve Bjerkrheim (bokmål).

«Power in the Blood»
– Dette er også en sang som i norsk sammenheng kun er kjent fra Frelsesarmeen: «Vil du fra syndenes byrde bli fri? I blodet er kraft».
Den er skrevet av Lewis E. Jones som arbeidet for KFUM i USA hele sitt liv (WMCA).
Han laget også melodien, og både tekst og melodi ble publisert i 1899.
Den har stått i Frelsesarmeens sangbøker siden 1930, og heller ikke for denne er det kjent hvem som skrev den norske teksten.

10. juni 2023
Nils-Petter Enstad

Fjærestrands pinsesalme

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – tidligere offiser i Frelsesarmeen

Bernhard Brynhildsen Fjærestrand (1879 – 1951) var knyttet til Krigsropets redaksjon det meste av sitt voksne liv. Han kom til hovedstaden fra hjembyen Porsgrunn, der han var blitt med i Frelsesarmeen allerede som 14-åring. Han begynte tidlig å interessere seg for journalistikk, og var både frilanser og etter hvert fast medarbeider i ulike aviser i Porsgrunns- og Skiens-området.

Han begynte tidlig å sende tekster til Krigsropet og hadde de første på trykk allerede i 1897; da var han 18 år.
Det kunne være korte rapporter, men først og fremst lyriske tekster; dikt og sanger på kjente melodier.
Som 20-åring flyttet han til hovedstaden, der han ble med i det som da het «Kristiania 8. korps», som lå på Majorstua.
Hans første forsøk på å få en ansettelse i Krigsropet skal ha blitt avvist, men han fortsatte å sende tekster, og i 1902 kan man finne en notis om at «sersjant Bernhard Fjærestrand» er ansatt som medarbeider i bladet.

Sersjant-tittelen var knyttet til hans ansvarsområde i den lokale menigheten, slik at formelt sett var han en sivilt ansatt medarbeider. Det forhindret ikke at han alt i 1906 ble konstituert som redaktør mens sjefredaktøren var på et studieopphold i England.
I 1913 giftet han seg med korpsets juniorsersjantmajor, Aslaug Nøra. Selv var han på det tidspunktet sersjantmajor i Majorstua korps.
Samme år ble både han og Aslaug utnevnt til kapteiner i Frelsesarmeen.

Redaksjonssekretær
Hva hans formelle posisjon i redaksjonen var, er litt uklart, men i praksis har han nok vært redaksjonssekretær; en tittel som i mange redaksjoner betyr at man er redaktørens stedfortreder. Han redigerte flere av Frelsesarmeens underliggende flora av blader, så som barnebladet «Den Unge Soldat» og det mer interne tidsskriftet «Frelsesoffiseren».
Han hadde ingen formell utdannelse utover folkeskolen, men var, som så mange autodidakter fra hans generasjon, uhyre kunnskapsrik på en rekke områder. Som frelsesoffiser var hans tjeneste så å si utelukkende knyttet til det litterære arbeidet, om man ser bort fra en kort periode som ungdomssekretær i Midt-Norge og tre år som sjef for Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid.
Han tjenestegjorde under flere redaktører, men lengst under H.A. Tandberg. Da han ble pensjonert i 1937 rykket Fjærestrand opp og var redaktør fram til 1944. Da ble han pensjonert.
Det er først og fremst som salmedikter Fjærestrand huskes i dag.
Teksten «Hans navn skal være Jesus» står i Norsk Salmebok 2013.
En annen kjent tekst fra hans penn er «Guds nåde er hver morgen ny».
I Frelsesarmeens sangbok fra 2010 er han representert med sju egne sangtekster; i sangboka fra 1977 er han representert med 15 tekster, i den fra 1948 med 21 tekster pluss en rekke oversettelser.

«De himmelske skurer»
I de to sistnevnte sto pinsesalmen «De kommer, de himmelske skurer».
Teksten sto, sammen med melodien, på trykk første gang i februar 1930, og da med tittelen «Felttogssang».
I Frelsesarmeens sangbok fra 1977 står det sangen er skrevet i 1939, men både tekst og melodi var altså publisert nesten ti år før. Årstallet 1939 kan derfor muligens være en trykkfeil; at det skal være 1929. Det er i så fall logisk med tanke på at sangenble fublisert i februar 1930.
Signaturen «B.F.» kan forstås slik at det er samme person som står bak både tekst og melodi. Det er en kjent sak at Fjærestrand, som etter eget utsagn ikke var spesielt musikalsk, laget melodier selv, og var også i perioder leder for hornmusikkgruppa i Majorstua korps.
Teksten er tydelig inspirert av fortellingen i 1 Kong 18 om den tre år lange tørketiden som rammet Israel under kong Akab (eller helst dronning Jesabel) sitt regime. Først etter det dramatiske møtet på Karmel der kampen sto mellom profeten Elia, som den eneste av Jahve sine profeter, og de 400 som tjente avguden Ba’al, ble det slutt på tørken.
Da kampen var over, kunne profeten si til kongen, som hadde fastet mens kampen sto, at nå kunne han spise, for «jeg hører suset av regn». Så ba han tjenestegutten sin se utover havet, og etter en stund sier han at han ser en sky på størrelse med en knyttneve stige opp.
Resten av fortellingen kjenner vi.
At teksten ble publisert som «Felttogssang» tyder kanskje på at den ble skrevet med tanke på at den skulle brukes i en vekkelseskampanje. Februar var gjerne regnet som «felttogsmåned» i Frelsesarmeen på denne tiden.
Det er en sang som godt kan finnes fram igjen, ikke minst når det går mot pinsetider. Sangen har fire vers.

Teksten:

De kommer, de himmelske skurer,
Guds vær høres suse på ny.
Hans regn over ploglandets furer
skal strømme fra bristende sky.

Omkved:
Å, må vederkvegelsens floder
få flyte, vår Gud, fra ditt hus,
og bringe de himmelske goder
ned til oss i ørkenens grus.

Den golde, vansmektende ørken,
der tistler og torner helst gror,
skal blomstre igjen etter tørken,
og marken stå fagert i flor.

De tørstende bygder og byer
som fjernt så en ørliten sky
skal dekkes av vårregnets skyer
og blomstre ved grotid på ny.

Velkommen, livgivende strømmer
fra Allfaders hjerte oss sendt!
Ei bare om grotid vi drømmer,
snart lengsel til visshet er vendt.

Litt om sangen «Jesus regner med meg»

Av Nils-Petter Enstad

Under forberedelsene til palmesøndagen dukket sangstrofen opp: «Jesus regner med meg, hvilken fryd for min sjel». Assosiasjonen kom via eselfolen som har palmesøndagens litt anonyme birolle, og disiplenes svar til eieren av folen: «Herren har bruk for den». Å ha bruk for – å kunne regne med. Det er begreper som er i slekt med hverandre.

I 1969 var Frelsesarmeens årsmotto i Norge denne utfordringen «Kan Kristus regne med deg?».
Frelsessoldaten Oddvar Arnesen skrev en sang om dette: «Kristus trenger unge som vil følge ham i dag», med omkvedet «Kan Kristus regne med deg?».
Uten at jeg vet det, regner jeg med at sangen var inspirert av dette mottoet. Sangen slo an, og har fått plass i så vel Frelsesarmeens sangbok av 1977 som den av 2010, selv om det er en stund siden jeg hørte den brukt i noe møte.

Eldre sang
Det var først senere jeg for min del ble oppmerksom på at det samme temaet var behandlet i en eldre – og bedre, vil jeg mene! – sang.
Det er Tandbergs tekst fra 1935: «Jesus regner med meg, hvilken fryd for min sjel». Jeg har ikke klart å finne ut av om sangen har noen spesiell bakgrunnshistorie.
Haakon Dahlstrøm omtaler den ikke i sine bøker om sangene i Frelsesarmeen, men i en biografisk artikkel om H.A. Tandberg i Krigsropet i 1976, nevner han den i forbifarten, i et avsnitt der han skriver at Tandberg både oversatte og «pusset» på mange sangtekster. Blant disse nevner han «Jesus regner med meg», og legger til: «..originalen til denne sangen har jeg ennå ikke funnet».
Kanskje er det med denne sangen som med «I den stille, klare morgen»: Det er en tekst som Tandberg nok kan ha fått ideen til fra en annen tekst, men som han har gjort til et helt originalt, selvstendig kunstverk.
«Jesus regner med meg» er en sang som i liten grad – om i det hele tatt! – har vært brukt utenfor Frelsesarmeen.
Det er mange år siden jeg hørte den sist også – eller brukte den, for den del. Jeg leder jo møter selv nokså ofte.
Men det er en sang som bør brukes mye mer, og den står fremdeles i Frelsesarmeens sangbok (nr. 350 i sangboka fra 2010).

Tandberg
Fra før har den stått både i «Interim-sangboka» som kom ut under krigen, i sangboka av 1948 og i den som kom i 1977. Det er den siste at årstallet 1935 dukker opp. I alle disse tre står det at teksten er «ved H.A.T». I sangboka av 2010 er Tandberg oppført som forfatter, og det tror jeg bør være konklusjonen på en eventuell «forfatterdebatt» om denne sangen.

Om H.A. Tandberg – Henry Albert, som fornavnet hans var – kan fortelles at han levde fra 1871 til 1959. Han ble frelsesoffiser i 1889, 18 år gammel, og hadde en rekke sentrale lederstillinger i Frelsesarmeen.
I 1904 grunnla han på mange måter Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid, og i 1908 revitaliserte han Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. Dette var blitt startet opp i 1898, men da Tandberg overtok det, hadde det ligget i dvale i flere år.
Først og sist forbindes navnet hans likevel med de mange årene som redaktør for Krigsropet, og de mange sangene hans skrev.

Melodien
Når det gjelder melodien, er det både i «Interim-sangboka» og sangboka av 1948 henvist til sangen «Kun et skritt». Denne sangen har jeg funnet både i pinsebevegelsens sangbok «Maran Ata» og «Sangboken», som brukes av en rekke lutherske legmannsorganisasjoner. Ifølge «Sangboken» er den skrevet i 1891 av den norsk-amerikanske teologen Hans Andreas Urseth (1866 - 1909). Melodien er laget av Fredrik Melius Christiansen (1871 – 1955), også norsk-amerikaner, og en kjent skikkelse innen norsk-amerikansk kirkemusikk i den lutherske tradisjonen.
Kommandør Paul Marti har laget den melodien som står i Frelsesarmeens sangbok av 2010.
Jeg leser ikke noter og kan ikke vurdere den melodien. Ikke er jeg så opptatt av å lære den heller; i mitt hode er denne teksten uløselig knyttet til den melodien vi brukte da jeg ble kjent med denne sangen.
Et personlig minne knyttet til denne sangen henter jeg fra Filadelfia-menighetens lokale på Rjukan sensommeren 1972:
Vi to unge, mannlige frelsesoffiserene som var stasjonert der mellom fjellene var bedt om å delta på et kveldsmøte i Filadelfia. Kadetten – undertegnede – ble bedt om å vitne, og som en del av vitnesbyrdet begynte han å synge «Jesus regner med meg», trolig til en viss overraskelse både for forsamlingen, korpslederen og ikke minst kadetten selv.

Teksten:

Jesus regner med meg, hvilken fryd for min sjel,
hans som nådefullt dro meg til seg.
Han som troner i himlen og råder på jord,
han har bruk for og regner med meg.

Omkved:
Ja, han regner med meg, Jesus regner med meg.
Å, hvor stort, han har bruker for og regner med meg.
Min Mester, han regner med meg.

Hva oppmuntring og trøst i den mørkeste stund,
just når fristelser hopes om meg.
Da å høre det budskap så liflig og skjønt:
Husk, din Mester vil regne med deg.

Ofte tårenes sæd syns på steingrunn kun sådd,
iblant torner, på tiltrampet vei,
men den tanke nå driver meg fremad på ny:
At min Mester vil regne med meg.

Løft din hånd så igjen opp mot himlen i bønn
og gå pliktens, den hellige vei.
I de ensomme strider, bær trofast ditt kors
for din Mester vil regne med deg.

Tekst: H.A. Tandberg

«Navnet Jesus» - en sang som fortsatt lever

Av Nils-Petter Enstad

I Krigsropet nummer 8, datert 24. februar 1923, sto det, som det pleide, noen sangtekster på den siste av de åtte sidene som bladet den gang besto av. I dette nummeret sto det tre slike. To av dem var godt kjente, men den tredje var helt ny. Den skilte seg ut fra de andre to ved at det var tatt med en henvisning til et bibelvers, ved at det ble henvist til en melodi og ved at forfatteren var oppgitt.

Teksten hadde fått overskriften «Det evige navn!» og bibelverset var Salme 72, 17, her gjengitt slik teksten var i 1923: «Hans navn skal bli til evig tid; og saa længe solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd, og man skal velsigne sig ved ham».
Som melodi sto oppført «Zulumelodien», og teksten, tre vers med omkved, var signert «David Welander».
Sangen var «Navnet Jesus blekner aldri»; en tekst den 27 år gamle frelsesoffiseren hadde skrevet en måned tidligere.
De tre versene ble til som summen av flere opplevelser og inntrykk som et kreativt sinn hadde mottatt over lang tid.
Hundre år etter at teksten ble til, er det neppe særlig kontroversielt å hevde at dette er en av de viktigste og mest betydningsfulle salmetekstene som ble skrevet på norsk i hele det 20. århundre.
Dette er fortellingen som den sangen og han som skrev den.

Forfatteren
Olaf David Welander, som var hans fulle navn, ble født i Kristiania i 1896.
Hans interesse for musikk ble vakt tidlig. «Alt som det var låt i, prøvde han å få låt ut av», heter det i en artikkel i «Den unge soldat» i 1928. Som gutt spilte han B-kornett i skolemusikken til Grünerløkka skole.
Da han var 13 år hadde han den store sorg å miste sin mor. Hun var en varm kristen, og sønnen David hadde en av sine første, religiøse opplevelser under et møte sammen med henne. Den skal vi komme tilbake til.
Omtrent på den tida ble familien også rammet av et annet slag: Adolf Welander, svensk kunstsmed med en blomstrende virksomhet i Kristiania, gikk konkurs fordi han hadde kausjonert for en venn.
Uten jobb og inntekt og med aleneansvar for fire sønner, gjorde som også andre har gjort i slike situasjoner: Han fikk seg jobb på Rjukan, der det var stor anleggsvirksomhet, ikke minst i regi av Norsk Hydro.
Hit flyttet han med de fire sønnene.
David skulle da opp i sjuende klasse, men falt tydeligvis mellom noen stoler, og begynte i stedet å jobbe på Hydro, han også.
Musikkinteressen fra hovedstaden tok han med seg til den nye byen, der han ble med i byorkesteret, der han spilte ess-kornet. Han var orkesterets yngste medlem, 14 år gammel.

Frelsesarmeen
På den tiden kom Frelsesarmeen til Rjukan. Det skjedde i 1910. Da det ble annonsert «musikkfest» i Frelsesarmeen gikk han dit.
Resten er historie, kan det være fristende å oppsummere med: Unggutten ble frelst, han ble frelsessoldat og fikk i oppgave å øve opp et hornorkester i menigheten.
Frelsesarmeens hornorkester på Rjukan hadde et godt navn i mange tiår, helt fram til 1960-tallet. Da flyttet Hydro mye av sin virksomhet på Rjukan til Herøya, noe som blant annet førte til en årelating av all kristen virksomhet i byen mellom fjellene ved at folk flyttet.
I 1915 ble han kadett ved Frelsesarmeens krigsskole, og etter først å ha vært kadettsersjant var han assistent ved korpsene på Ekeberg i hovedstaden og så Hamar. Deretter fikk han ordre til redaksjonsavdelingen ved hovedkvarteret, der han blant annet hadde ansvaret for å redigere barnebladet «Den unge soldat».
Til tross for at han formelt sett ikke engang hadde fullført folkeskolen, viste han tidlig tegn på stor intellektuell begavelse, ikke minst på det språklige området. I mange år var han sekretær og tolk for engelskspråklige ledere, og var også tolk for engelskspråklige kongresstalere.

«Mørke og lys»
Fra tiden da han jobbet på Hydro fikk David Welander med seg et minne som skulle følge ham hele livet: En arbeidsulykke førte til at han fikk svovelsyre rett i det ene øyet. Han mistet synet på dette øyet, og arret fra ulykken var ikke direkte vakkert. Mesteparten av sitt voksne liv brukte han derfor briller med mørke glass, dels for å skjerme det friske øyet, dels for å skjule det ødelagte.
De mørke brilleglassene ble som et kjennetegn på David Welander.
I Krigsropet datert 9. desember 1922 ble sangen «Jeg har vandret med Jesus» publisert første gang, med tekst og melodi av «ensein David Welander».
Sangen begynner med setningen «Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys».
Mange har tenkt at denne linjen var en slags referanse til ulykken og det ødelagte øyet. Welander selv skal aldri ha gitt uttrykk for en slik kobling. Han var tvert imot tydelig på at sangen ikke hadde noen spesiell forhistorie; den var, som han selv sa, «et enkelt vitnesbyrd».
Men uttrykket «vandre med Jesus i mørke og lys» har festet seg som et ordtak i kristen språkbruk, og brukes ofte. Minneordene i Krigsropet etter Welanders bortgang fikk da også overskriften «Han vandret med Jesus i mørke og lys».

«Navnet Jesus»
Når det gjelder sangen om navnet Jesus, har Welander selv fortalt: «Det var sommeren 1922 at den første gnist til denne sang ble tent. Frelsesarmeen hadde sin årskongress i Oslo under ledelse av general Bramwell Booth. (…) Som et ledd i kongressen ble det holdt et misjonsmøte i Calmeyergaten misjonshus, som var helt fullsatt for anledningen». Han forteller videre at ett av innslagene i møtet var at to norske ektepar som hadde vært stasjonert i «Zululand» (Sør-Afrika), sammen med en engelsk offiser, framførte en sang på zuluspråket, og Welander fortsetter: «…musikalske som de alle var, improviserte de på zuluenes vis flerstemmig sang», og framføringen ble et av kongressens høydepunkter, skriver han.
Melodien fenget og det tok ikke lang tid før den ble tatt i bruk som alternativ tone til flere kjente, kristne sanger. En av dem var «Hvilken venn vi har i Jesus».
«Jeg følte imidlertid at «zulumelodien», burde han sin egen originale tekst som sto i samsvar med ånden i det nevnte misjonsmøte, men det tok tid før temaet og inspirasjonen kom».
Tiden det tok var et drøyt halvår.
I januar 1923 var det 35 år siden Frelsesarmeen begynte sin virksomhet i Norge. Dette ble markert med et stort møte i Templet, i Pilestredet 22. Møtets hovedtaler var oberst Joachim Møklebost, som noen måneder senere skulle bli Frelsesarmeens nestkommanderende i Norge. I januar var han fremdeles stasjonert i Sverige, der han hadde vært feltsekretær i noen år.
Møklebost, som i dag huskes som Myklebust, var kjent som en fremragende taler. Som bibeltekst hadde han denne kvelden valgt Salme 72, 17: «La navnet hans bestå til evig tid, skyte friske skudd så lenge solen er til» (overs. 2011)!
Verset traff den unge frelsesoffiseren som satt i forsamlingen.
Da han nesten 20 år tidligere hadde vært med sin mor og hørt evangelisten Albert Lunde tale, var det dette verset den kjente forkynneren tok utgangspunkt i. I årene 1905-06 var Lunde redskap til en stor vekkelse i hovedstaden. Han var blitt omvendt ved Frelsesarmeens botsbenk i Chicago i USA i 1896 og hadde stått i flere vekkelser.
Om møtet i Templet har Welander selv fortalt: «Da fikk jeg både tema og inspirasjon. Stille listet jeg ut av møtet og unngikk å tale med noen for ikke å bli avledet. På lokaltoget til Lørenskog satte jeg meg for meg selv i en krok og skrev den første del av sangen. Kommet hjem gikk jeg straks inn på mitt soverom, og der i nattens stillhet, under en dyp kjensle av Guds nærhet, ble sangen skrevet».

Utbredelse
Da teksten var klar, sendte Welander den til den norske frelsesoffiseren Klaus Østby, som på den tiden var musikkdirektør for Frelsesarmeen i Sverige. Østby hadde laget et arrangement av Welanders melodi til «Jeg har vandret med Jesus», og nå laget han et til zulumelodien, som teksten om navnet Jesus var skrevet til.
Den ble publisert både i det norske og svenske Krigsropet tidlig i 1923, og da Frelsesarmeen ga ut en ny sangbok i 1930, var både «Navnet Jesus» og «Jeg har vandret med Jesus» med her. Begge sangene er med i de aller fleste kristne sang- og salmebøker her i landet. «Navnet Jesus» er også med i den felles lutherske «Sangboken» sin utgave fra 1935.
Når «Navnet Jesus» ikke kom i Norsk Salmebok før i 1985, skyldtes dette at den forrige utgaven av den norske kirkes salmebok ble gitt ut omtrent samtidig med at sangen ble skrevet.
Flere skal ha gitt uttrykk for sin forbauselse over at begge disse tekstene var skrevet av en mann midt i 20-årene. De syntes tekstene vitnet om en modenhet og erfaringsgrunnlag som bare langt eldre kristne kunne eie.
«Navnet Jesus» er oversatt til en rekke språk.
I desember 1950 ble den sunget på japansk for første gang, under en dåpsgudstjeneste i Nishi Akashi. Oversettelsen hadde den japanske teologen Hajime Inadomi gjort ferdig kvelden før.
Inadomi var en kjent, kristen leder i Japan, og da han og hans kone besøkte Norge sommeren 1953, ble det arrangert et møte mellom Inadomi og Welander. De to var omtrent jevngamle, i øvre halvdel av 50-årsalderen. I Krigsropets referat fra møtet mellom dem, fortelles det at japaneren snakket «et gebrokkent dansk»; Welander selv var ellers språkmektig nok, selv om japansk nok ikke var et språk han forsto eller snakket.
Haakon Dahlstrøm skriver i en av sine bøker at det tok lang tid før «Navnet Jesus» slo igjen i den engelskspråklige verden, men nå har «Never fades the name of Jesus» stått i engelske frelsesarmé-sangbøker i noen år. Oversettelsen er ved oberst Catherine Baird (1895 – 1984). Om oversettelsen hennes heter det at den «er absolutt det beste forsøket», men at det har vært vanskelig å finne gode, engelske oversettelser for de spesielle, norsk uttrykkene i sangen.
Ved Welanders død ble det skrevet at «Navnet Jesus» da var oversatt til et 20-tall ulike språk. Kirkehistorikeren Hallgeir Elstad skriver i Store Norske Leksikon at ingen norsk salmetekst har nådd så langt ut som denne.

Tjeneste
David Welander var en betydelig skikkelse i Frelsesarmeens historie og i norsk kristenliv mens han levde.
I 1928 giftet han seg med kaptein Ruth Kristoffersen, datter av to av Frelsesarmeens pionérer i Norge. De fikk fire barn, to av dem ble frelsesoffiserer, oberstene Frøydis Seland og Brynjar Welander.
Ruth og David Welander var stasjonert ved et par korps, men det var i først og fremst i administrative stillinger han gjorde sin tjeneste.
I norsk kirkehistorie huskes han først og fremst som salmedikter. En av dem som har skrevet om ham stiller spørsmålet om de mange administrative oppgavene gikk på bekostningen av den kreative og skapende Welander. Det får vi selvsagt aldri vite. Det vi vet er at han i ung alder skrev en av de mest brukte kristne salmetekstene som ble skrevet på norsk i det 20. århundre.
Hva tenkte han selv om dette?
Hans svigerdatter sier at hun husker bare at han ga uttrykk for takknemlighet og glede over at Gud hadde gitt ham den sangen som ble til velsignelse for så mange.

Faktaboks 1:
David Welander
Født 12. mars 1896 – død 22. september 1967
Frelsesoffiser fra 1915.
Hadde en rekke ledende stillinger i Frelsesarmeen: Divisjonssjef (1945-46), feltsjef (1946-50), sjefsekretær (1950-53) og krigsskolesjef (1955-59)


Faktaboks 2:
Sanger av David Welander (utvalg)
* Navnet Jesus blekner aldri
* Jeg har vandret med Jesus
* Som fuglen på gyngende kvist
* Kristen ungdom, ruster eder
* Vi er kalt å følge Jesus
* Hvor to og tre er samlet
* Jeg takker deg, kjære Herre
* Lukk opp for Jesus
* Uten grenser er Guds kjærlighet

Oversettelser:
* Er det sant som mange sier (nr. 118 i Frelsesarmeens sangbok, 2010)
* Lapp-Lisa, Guds syngende ambassadør (Oslo, 1965; Lutherstiftelsens forlag)

Kilder:
Artikler:
Befring, Johs.: David Welander som han alltid vil leve i vårt minne (Krigsropet nr. 1/1976)
Enstad, Nils-Petter: Historien bak «Navnet Jesus blekner aldri» (Krigsropet nr. 44, 1993)
Enstad, Nils-Petter: Navnet Jesus blekner aldri – århundrets bedehussang (Krigsropet, nr. 38, 1998)
Olsen, Marna: Han vandret med Jesus i mørke og lys (Nekrolog i Krigsropet, nr. 43, 1967)
Olsson, Liv: Onkel David og hans brud (Den unge soldat, nr. 36, 1928)
Usignert: «Navnet Jesus blekner aldri» - De norske forfatteren og den japanske oversetteren hilser på hverandre (Krigsropet, nr. 23, 1953)
Welander, Frode: «Navnet Jesus blekner aldri» (Moland Menighetsblad, nr. 2, 2021)
Åhlberg, Ragnar: David Welander in memoriam (Krigsropet, nr. 41, 1967)

Bøker:
Dahlstrøm, Haakon: Ord i samklang (Oslo, 1991)
Wernø Holter, Stig, m.fl.: Nytt norsk salmeleksikon, bind III (Trondheim, 2013)
Aanestad, Lars, m.fl. (red.): Kristen sang og musikk, bind 1 (Oslo, 1962)
Norsk Biografisk leksikon
Store Norske Leksikon

Informanter:
Refstie, Peder
Welander, Birthe
Welander, Brynjar

Publisert i Krigsropets påskenummer 2023

Salmen som fikk sitt eget museum

Av Nils-Petter Enstad
Kristelig Pressekontor

Den regnes blant mest kjente salmetekstene i verden, og nevnes i samme åndedrag som «Amazing Grace» og «Å, store Gud». I år er det 110 år siden sangen om «det gamle, ærverdige kors» ble skrevet. I Reed City i den amerikanske delstaten Michigan har salmen fått sitt eget museum.

Det var under en dyp troskrise at den daværende frelsesoffiseren George Bennard skrev først teksten og senere melodien til «The Old Rugged Cross».
Sangen ble skrevet i 1913. Bennard var på dette tidspunktet 40 år og hadde vært frelsesoffiser siden han var 24.
I denne tjenesten opplevde han at mange mennesker ble omvendt. I lange perioder var han reisende evangelist og drev med nybrottsarbeid på steder der Frelsesarmeen vurderte å starte menigheter. Korset var alltid et sentralt tema i hans forkynnelse.

Første vers
Høsten 1912 hadde han vært på besøk i byen der han hadde vokst opp, nemlig Albia i Iowa. Her skrev han det første verset til sangen om korset: «On a hill far away stood an old, rugged cross».
Beskrivelsen av korset, og resten av det første verset, viser at George ikke var noen «kors-romantiker». Det var ikke det smekre, vellagde korset som preget hans visjon, men tvert om det grove, knudrete korset – ikke et smykke, men et torturredskap.
På denne tiden sto han i en personlig troskamp som handlet om nettopp det å bære korset, noe som han der og da følte han ikke maktet.
Det ble med det ene verset i første omgang.
Han følte at han ikke klarte å komme videre med teksten. Han fant den fram ved flere anledninger, men kom fremdeles ikke videre.

Troskamp
Våren 1913 var han i Michigan og skulle lede en møteserie.
Fremdeles slet han med sin troskamp, men nå fant sangen sin endelige form, og George Bennard selv kom ut av troskampen med en ny frimodighet og glede i tjenesten.
På denne tiden skrev han også melodien til sangen, og den ble brukt i møtene hans.
I sine memoarer skrev han om denne sangen: «Det var som om jeg fikk en åpenbaring: Kristus og korset kan ikke ses adskilt fra hverandre».
Den kjente evangelisten Billy Sunday (1862 – 1935) fikk høre sangen, og begynte å bruke den i sine møter. Dette gjorde at sangen om korset raskt ble kjent, sunget og elsket i mange kristne miljøer.

Norske versjoner
Det finnes to norske oversettelser av «The old rugged cross».
Den mest kjente er gjort av den norskamerikanske teologen Carl Hanson i 1920. Han var knyttet til Fjellhaug skoler i Oslo fra 1919 og i ti år framover. Da kom han fra USA, og er trolig blitt kjent med sangen der.
Hans tekst er mer en gjendiktning enn en oversettelse, og det på mange måter brutale i Bennards tekst, er helt borte i Hanson sin.
Der Bennard skrev om det grove, værslitte korset, skrev Hanson om «et underbart syn».
Da pinsebevegelsens sangbok «Maran Ata» kom ut, hadde T. B. Barratt laget en annen oversettelse av Bennards tekst, som er mer i pakt med den opprinnelige versjonen.
Men det er Hansons tekst som stort sett synges i norske menigheter og bedehus.

Metodistprest

Rundt 1915 trakk George Bennard seg fra tjenesten som frelsesoffiser, og ble i stedet ordinert som metodistprest.
Også som metodistprest reiste han mye som evangelist, og han skrev etter hvert mange sanger – mer enn 300, hevdes det.
Foruten sangen om korset, er hans tekst «Hør hvor høstens herre ømt deg kaller» oversatt til norsk, og står i Sangboken, som brukes av de lutherske lekmannsorganisasjonene.
George Bennard skrev melodi til flere av sangene sine. Han var svært musikalsk, men lærte seg aldri å spille piano. Gitaren var og ble hans instrument, slik det har vært for mange med bakgrunn i Frelsesarmeen.
Da han ble enkemann i 1944, giftet han seg med Hannah Dahlstrom, som var hans faste pianist i møtene. De slo seg ned i byen Ashton i Michigan. Senere flyttet de til Reed City i den samme staten, og her døde George Bennard under et astmaanfall i 1958. Da var han 85 år gammel.
I begravelsen ble tonene til «The old rugged cross» brukt som preludium. I Reed City finnes det også et historisk museum der salmen om korset og han som skrev den er tema, og det blir besøkt av tusenvis av mennesker hvert år.
Salmen som kom ut av frelsesoffiserens troskrise er sunget inn av en lang rekke artister, ikke minst innen country-gospel-sjangeren. Jim Reeves, Patsy Cline, Johnny Cash og Willie Nelson er bare noen av disse.