Av Nils-Petter Enstad
Ettermøtet hadde låst seg. Den unge frelsesløytnanten som ledet møtet visste med seg selv at dersom den proppen som tettet igjen for Herrens velsignelse denne kvelden kunne løsne, ville det skje store ting.
Lederen for menigheten var plutselig blitt syk, og løytnanten hadde fått beskjed om at han måtte ta ansvaret for arbeidet i tiden framover. Det hadde vært vekkelse i menigheten, og mange var blitt frelst. Det burde være lett å holde møter i en slik situasjon, og det burde være lett å lede ettermøter.
Så låste det seg.
Noen få var kommet fram til forbønn i begynnelsen av ettermøtet, men så var det stopp.
Den unge frelsesløytnanten kjente mismotet sige innover seg. Var det han som ikke var moden nok til ansvaret som fungerende korpsleder i en vekkelsestid? Hva var det som stengte for Guds Ånd?
Strengemusikken sang en innbydelsessang mens løytnanten lå på kne ved stolen sin. «Frels en sjel i kveld», ba han. «Herre, jeg deg beder: Frels en sjel i kveld.»
Melodi
Igjen og igjen ba han denne enkle bønnen, og plutselig merket han at bønnen hadde en melodi.
Han kjente den godt fra før, den het «Aftensolen smiler».
Da sangen var ferdig kunne den unge løytnanten si til forsamlingen: – Gud har gitt meg et nytt kor. Nå skal vi synge det sammen. Koret er slik: «Frels en sjel i kveld, frels en sjel i kveld. Herre, vi deg beder: Frels en sjel i kveld».
Melodien var kjent og teksten var enkel, og det nye koret lød sterkt i det store lokalet.
Det ble sunget én gang, to ganger, tre ganger.
Folk begynte å reise seg fra plassene sine.
De begynte å gå framover mot botsbenken. De ba om forbønn. De ba om frelse.
Hjalmar Hansen
Dette kunne vært en novelle, en oppbyggelig historie, men det var slik det skjedde.
Det var slik det skjedde en sommerkveld i 1894, i det lokalet Kristiania 3. korps den gang hadde i Thor Olsens gate.
Løytnanten som fikk melodi til sin bønn var den da 21 år gamle Hjalmar Hansen.
Senere skrev han også fire vers til denne sangen, men det er omkvedet som huskes, og brukes, fremdeles.
Mange år senere skrev Hjalmar Hansen:
«Hvorfor stanset det opp under begynnelsen av innbydelsen? Og hvorfor kom det så herlig i gang igjen da vi begynte å be Gud om at han ville frelse en sjel i kveld? Holdt det på å bli et mekanisk arbeid for oss å få mennesker til botsbenken? Jeg er sikker på at ingen mente det slik, men kanskje vi likevel ubevisst var kommet inn i å arbeide for sjelers frelse uten å tenke på at det var Gud som skulle frelse dem. Og så ga han meg der på plattformen, midt under innbydelsen, dette kor for at vi skulle vende oss til ham, og be ham at han måtte frelse sjelene. Jeg er kommet til å tro det. Som den allgode og allvise Gud han er, grep han inn og ledet oss på rett vei.»
Bønnesang
Selv har jeg vært på mange bønnemøter i mitt liv, og deltatt i mange ettermøter.
Noen ganger deltok jeg med glød og nidkjærhet, andre ganger med en følelse av matthet og resignasjon.
Jeg har vært på bønnemøter der ropene og hviskingen mot himmelen ble formet med sikre og velvalgte norske ord, og på bønnemøter der det ble lett etter ordene.
Ett og ett ord, én og én setning.
En slik bønn husker jeg med et lite smil, men med varme i hjertet: «Herre! Jeg finner ikke ord, men du vet hva jeg mener!» utbrøt den unge frelsesoffiseren.
Jeg har også vært på bønnemøter der bønnen gled over i sang, og hvor de norske ordene ble erstattet med et tungespråk som bare Guds Ånd forstår.
Jeg har deltatt i slik bønnesang, og jeg visste at selv om jeg ikke forsto noe av det som ble sagt og sunget, hadde det mening for Herrens øre.
Og jeg tror at når Hjalmar Hansen fikk ordene og melodien til sin bønn den sommerkvelden for 130 år siden, var det en variant av den samme gaven som var i funksjon.
Litteratur:
Hansen, Hjalmar: De ble vunnet ved sang (Ansgar forlag, u.å.)
