Av Nils-Petter Enstad
Forfatter
Han skrev flere hundre sanger og dikt; selv mente han det var snakk om mer enn 800 tekster. De handlet om mange forskjellige temaer, men det er ett tema som går igjen: Korset og påskebudskapet sto sentralt i frelsesoffiseren Hjalmar Hansens liv, tro og poesi.
I Frelsesarmeens sangbok står sju av sangene hans, og i den forrige utgaven av sangboka sto det ytterligere to. Med tanke på den omfattende produksjonen hans, sier det seg selv at mye av den ikke er der, og at mye av det han skrev rett og slett er glemt. Men hver påske hentes sangene hans fram igjen, i hvert fall i Frelsesarmeen.
Pioner
Hjalmar Hansen levde fra 1873 til 1952. Han hørte til pionergenerasjonen i Frelsesarmeen. Han ble frelsesoffiser i 1891, 18 år gammel. Da var det bare tre år siden Armeen kom til Norge. Det var pionertid, vekkelsestid og nybrottstid.
Inspirasjonen til sangene kom på forskjellige måter.
Om en av dem, «Her under korset», har han fortalt at den kom til ham under en av Frelsesarmeens årlige kongresser. Til denne skrev han både tekst og melodi. Melodien kom først, så teksten til koret. Dette gikk han så og nynnet på helt til han fikk satt seg ved et piano og skrevet ned melodien der. Deretter skrev han versene.
Bare noen dager senere ble den sunget på et møte for frelsesoffiserer, og senere er den blitt en selvsagt del av Frelsesarmeens sangskatt.
Sangen kalles gjerne «Her under korset», etter første linje i koret. Første vers begynner med ordene: «Har jeg en sorg som vil tynge mitt sinn».
«Se, mengden til Golgata iler»
Den mest kjente av sangene hans skrev han våren 1894. Selv regnet han den også som den første sangen han skrev. Foranledningen var at han, sammen med en del frelsessoldater fra Kristiania, hadde reist fra hovedstaden til Snarøya i Bærum hver søndag ettermiddag i flere uker og hatt møter. Det kom mange mennesker til. møtene, men ingen overga seg til Gud. En dag sa lederen hans at dersom ingen overga seg til Gud under møtet langfredag, ville det bli slutt med møtene på Snarøya.
Den unge Hjalmar Hansen følte et særlig ansvar for disse møtene, og klarte ikke å bli rolig for sjefens beslutning. Før han klarte å sovne natt til langfredag, knelte han derfor ved senga si og ba inderlig til Gud om at noen måtte bli frelst neste dag. Klokka var to om natten før han klarte å sovne.
Halvannen time senere våknet han av at han hørte en stemme tale til seg: «Vil du være villig til når som helst jeg kaller deg, dag som natt, å skrive ned det jeg vil gi deg?»
-Ja, Herre, svarte Hjalmar Hansen, gikk ut av sengen, fant fram papir og blyant, og begynte å skrive som etter diktat:
«Se, mengden til Golgata iler, og Jesus i mellom dem går.
Foraktelig, grusomt de smiler; hans panne har blodige sår.
Skjønt uskyldig, naglet han bliver; han treder den torn fulle vei.
Dog kjærlig han alle tilgiver,
å, tenk, det var allting for meg.»
I 20 minutter satt han og skrev, men visste ikke selv om han var våken eller drømte. Sangen har hele tiden vært sunget slik den skrevet ned denne natten, med tre vers og et omkved.
Hjalmar Hansen fortalte siden at da han hadde skrevet sangen ferdig, «gjorde jeg som vi ofte gjorde på den tiden», grep Bibelen og slo den opp på måfå mens han ba Gud gi ham noe som kunne passe til situasjonen hans der og da. Der leste han: «Han vekket meg, og jeg lot meg vekke. Jeg sto opp, og han gav meg sitt ord.»
Senere i livet leste Hjalmar Hansen Bibelen systematisk gang på gang for å finne igjen dette skriftstedet, men han fant det aldri. Det har heller ingen andre gjort, og den forklaringen Hansen slo seg til ro med, var den biskop Johan Lunde ga ham: «Det er ingenting i veien for at han som lot de hellige menn som skrev Bibelen se og høre det de skrev, har latt Dem se dette fordi De behøvde å se noe slikt, selv om det ikke sto der.»
Man kan nok være usikker på teologien i dette, men pedagogikken var god. Og biskopens ord styrket Hjalmar Hansens tro på at sangen var blitt til som følge av en spesiell guddommelig inspirasjon.
Langfredag morgen laget Hansen tre avskrifter av sangteksten, som han tok med seg ut til Snarøya til møtet langfredag ettermiddag. Tidligere på dagen hadde han rukket å synge gjennom sangen med noen andre frelsessoldater som var med om møtene, og mot slutten av møtet ble den framført offentlig for første gang. Da sangen var slutt, reiste han som hadde stilt huset sitt til disposisjon for møtene seg. Han var regnet som en av de sentrale kristne personlighetene på Snarøya, men han fortalte at i den siste tiden hadde det bare vært skinnet igjen av troslivet. Nå ba han om forbønn. Deretter kom den ene etter den andre fram og ba om forbønn, og mange ble frelst.
Møtene på Snarøya fortsatte ennå i lang tid.
Golgata og Getsemane
«Golgata-sangen» ble snart kjent langt utover Frelsesarmeens rekker, og den ble oversatt til en rekke språk. Hjalmar Hansen selv kjente til 13 slike oversettelser, fortalte han mot slutten av sitt liv.
Det finnes tallrike beretninger om hvordan denne sangen har vært til hjelp i møter og i livssituasjoner, og om hvordan mennesker fant fram til troen ved å høre «Se, mengden til Golgata iler» bli sunget. Det enkle omkvedet er også blitt mye brukt i ettermøter, når innbydelsen til botsbenken ble gitt.
Omtrent på samme tid som han skrev «Golgata-sangen», skrev Hjalmar Hansen også en «Getsemane-sang». Den heter «Natten er stille», og skildrer Jesu kamp natt til langfredag. Men han skrev nok oftere om Golgata enn om Getsemane. Det forteller titlene på mange av tekstene hans: «Jeg elsker de naglede hender», «Alltid korset, alltid Jesu død», «Til ditt kors igjen», «Mest jeg ser deg med tornekronen», «Det var korset som dro meg til ham» og «Enn en gang jeg synge vil om Golgata».
Den siste har sin forhistorie. Et år ble Hjalmar Hansen bedt om å skrive en sang til Krigsropets påskenummer, men bestillingen var en sang om oppstandelsen. Redaktøren mente de hadde så mange sanger om Getsemane og Golgata fra Hjalmar Hansen fra før.
Jo, Hjalmar Hansen forsøkte å skrive en sang om oppstandelsen, men det lyktes ikke.
Så ringte redaktøren for Krigsropet og minnet ham at han skulle levere en sangtekst, og den måtte redaksjonen ha neste dag. Det ble en bønnekamp for den unge poeten, og da han reiste seg, forsto han at det ble nok ingen sang om oppstandelsen denne gang heller.
Teksten begynner slik:
«Enn en gang jeg synge vil om Golgata,
om det sted hvor min Frelser led.
Å, jeg glemmer aldri smerten som han bar
og det blod som fra korset fløt ned».
«Herligste navn»
En sang av Hjalmar Hansen som har vært mye sunget, ikke minst som solosang, er «Herligste navn som er uttalt på jord». Den ble skrevet i 1920, og har en sterk forhistorie.
Hjalmar Hansens eldste sønn, 16 år gamle Wilmar, var blitt alvorlig syk. Trolig var det snakk om en svulst på hjernen, eventuelt en hjernehinnebetennelse. Foreldrene forsto at gutten kom til å dø, og det forsto nok gutten selv også. Faren var opptatt av at Wilmar skulle få «en god død», uten for mye kamp og med vissheten om frelse. Dette bad han om mens han knelte ved guttens seng, og holdt hånda hans i sin. Så merket han et trykk i hånda? Kunne det være at Wilmar hørte hva han bad om?
-Kjenner du meg, Vilmar? Trykk hånden min dersom du kjenner meg, sa faren.
Et trykk i hånden bekreftet at det var kontakt. -Trykk hånden min dersom du hørte hva legen sa.
Nytt trykk.
-Trykk hånden min så hardt du kan dersom alt er i orden mellom Gud og deg, ba Hjalmar Hansen. Han fikk et langvarig trykk som svar.
I de neste åtte dagene var den syke gutten i stand til å føre samtaler med foreldrene, søsken og med pleiepersonalet. Han ba også om at noen måtte komme og synge litt for ham. Om kvelden den nestsiste dagen leste foreldrene høyt fra Bibelen for ham, og de leste sangvers de visste han var glad i.
Den siste dagen han levde foretok legen et lite inngrep for å gjøre de siste timene lettere for den syke. Etter operasjonen satt faren ved sengen og ba taust til Gud om at gutten hans måtte våkne en gang til. Da gutten slo øynene opp, så faren at blikket var blitt matt, og uten at han klarte å forhindre det, begynte han å gråte.
-Ikke gråt, pappa. Nå går jeg til Jesus, sa gutten. Så lukket han øynene for siste gang.
De siste timene lå han bare og døste. Faren satt ved sengekanten, holdt gutten i hånden og hvisket navnet Jesus inn i øret hans med jevne mellomrom. «Han besvarte det alltid med et forsøk på å smile og en lyd som uten tvil var et forsøk på å uttale navnet Jesus», skrev Hjalmar Hansen mange år senere. Slik satt han helt til døden kom, og Vilmar gikk bort «som når et lys brenner ned».
Da dødskampen var over, klarte ikke Hjalmar Hansen å få sove. I stedet fant ham fram penn og papir og begynte å skrive:
«Herligste navn som er uttalt på jord: Jesus, Jesus.
I det er frelse for hver den som tror: Jesus, Jesus.
Det har meg styrket i prøvelsens dal,
det har meg gledet i festsmykket sal.
Det inn i døden min trøst være skal: Jesus, Jesus».
Sangen har fire vers. Det siste er preget av inntrykket fra sønnens siste timer:
«Hvisk til meg når jeg i søvn faller hen: Jesus, Jesus!
hvisk det igjen og igjen og igjen: Jesus, Jesus!
Det skal forjage alt ondt og alt stygt,
det skal bort jage all redsel og frykt.
I dette navn skal jeg sovne inn trygt: Jesus, Jesus.»
Hjalmar Hansen var en korsets sanger, men å synge om korset, er også å synge om Jesus. Så heter da også en av Hjalmar Hansens sanger nettopp dette «Min siste sang skal bli om Jesus».
«Min siste sang skal bli om Jesus,
han skal min siste tanke få.
Når alle andres trekk forsvinner,
Skal hans for meg i skjønnhet stå.»
Litteratur:
Hansen, Hjalmar: De ble vunnet ved sang. Ansgar Forlag (u.å.)
