I Krigsropet nummer 8, datert 24. februar 1923, sto det, som det pleide, noen sangtekster på den siste av de åtte sidene som bladet den gang besto av. I dette nummeret sto det tre slike. To av dem var godt kjente, men den tredje var helt ny. Den skilte seg ut fra de andre to ved at det var tatt med en henvisning til et bibelvers, ved at det ble henvist til en melodi og ved at forfatteren var oppgitt.
Teksten hadde fått overskriften «Det evige navn!» og bibelverset var Salme 72, 17, her gjengitt slik teksten var i 1923: «Hans navn skal bli til evig tid; og saa længe solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd, og man skal velsigne sig ved ham».
Som melodi sto oppført «Zulumelodien», og teksten, tre vers med omkved, var signert «David Welander».
Sangen var «Navnet Jesus blekner aldri»; en tekst den 27 år gamle frelsesoffiseren hadde skrevet en måned tidligere.
De tre versene ble til som summen av flere opplevelser og inntrykk som et kreativt sinn hadde mottatt over lang tid.
Hundre år etter at teksten ble til, er det neppe særlig kontroversielt å hevde at dette er en av de viktigste og mest betydningsfulle salmetekstene som ble skrevet på norsk i hele det 20. århundre.
Dette er fortellingen som den sangen og han som skrev den.
Forfatteren
Olaf David Welander, som var hans fulle navn, ble født i Kristiania i 1896.
Hans interesse for musikk ble vakt tidlig. «Alt som det var låt i, prøvde han å få låt ut av», heter det i en artikkel i «Den unge soldat» i 1928. Som gutt spilte han B-kornett i skolemusikken til Grünerløkka skole.
Da han var 13 år hadde han den store sorg å miste sin mor. Hun var en varm kristen, og sønnen David hadde en av sine første, religiøse opplevelser under et møte sammen med henne. Den skal vi komme tilbake til.
Omtrent på den tida ble familien også rammet av et annet slag: Adolf Welander, svensk kunstsmed med en blomstrende virksomhet i Kristiania, gikk konkurs fordi han hadde kausjonert for en venn.
Uten jobb og inntekt og med aleneansvar for fire sønner, gjorde som også andre har gjort i slike situasjoner: Han fikk seg jobb på Rjukan, der det var stor anleggsvirksomhet, ikke minst i regi av Norsk Hydro.
Hit flyttet han med de fire sønnene.
David skulle da opp i sjuende klasse, men falt tydeligvis mellom noen stoler, og begynte i stedet å jobbe på Hydro, han også.
Musikkinteressen fra hovedstaden tok han med seg til den nye byen, der han ble med i byorkesteret, der han spilte ess-kornet. Han var orkesterets yngste medlem, 14 år gammel.
Frelsesarmeen
På den tiden kom Frelsesarmeen til Rjukan. Det skjedde i 1910. Da det ble annonsert «musikkfest» i Frelsesarmeen gikk han dit.
Resten er historie, kan det være fristende å oppsummere med: Unggutten ble frelst, han ble frelsessoldat og fikk i oppgave å øve opp et hornorkester i menigheten.
Frelsesarmeens hornorkester på Rjukan hadde et godt navn i mange tiår, helt fram til 1960-tallet. Da flyttet Hydro mye av sin virksomhet på Rjukan til Herøya, noe som blant annet førte til en årelating av all kristen virksomhet i byen mellom fjellene ved at folk flyttet.
I 1915 ble han kadett ved Frelsesarmeens krigsskole, og etter først å ha vært kadettsersjant var han assistent ved korpsene på Ekeberg i hovedstaden og så Hamar. Deretter fikk han ordre til redaksjonsavdelingen ved hovedkvarteret, der han blant annet hadde ansvaret for å redigere barnebladet «Den unge soldat».
Til tross for at han formelt sett ikke engang hadde fullført folkeskolen, viste han tidlig tegn på stor intellektuell begavelse, ikke minst på det språklige området. I mange år var han sekretær og tolk for engelskspråklige ledere, og var også tolk for engelskspråklige kongresstalere.
«Mørke og lys»
Fra tiden da han jobbet på Hydro fikk David Welander med seg et minne som skulle følge ham hele livet: En arbeidsulykke førte til at han fikk svovelsyre rett i det ene øyet. Han mistet synet på dette øyet, og arret fra ulykken var ikke direkte vakkert. Mesteparten av sitt voksne liv brukte han derfor briller med mørke glass, dels for å skjerme det friske øyet, dels for å skjule det ødelagte.
De mørke brilleglassene ble som et kjennetegn på David Welander.
I Krigsropet datert 9. desember 1922 ble sangen «Jeg har vandret med Jesus» publisert første gang, med tekst og melodi av «ensein David Welander».
Sangen begynner med setningen «Jeg har vandret med Jesus i mørke og lys».
Mange har tenkt at denne linjen var en slags referanse til ulykken og det ødelagte øyet. Welander selv skal aldri ha gitt uttrykk for en slik kobling. Han var tvert imot tydelig på at sangen ikke hadde noen spesiell forhistorie; den var, som han selv sa, «et enkelt vitnesbyrd».
Men uttrykket «vandre med Jesus i mørke og lys» har festet seg som et ordtak i kristen språkbruk, og brukes ofte. Minneordene i Krigsropet etter Welanders bortgang fikk da også overskriften «Han vandret med Jesus i mørke og lys».
«Navnet Jesus»
Når det gjelder sangen om navnet Jesus, har Welander selv fortalt: «Det var sommeren 1922 at den første gnist til denne sang ble tent. Frelsesarmeen hadde sin årskongress i Oslo under ledelse av general Bramwell Booth. (…) Som et ledd i kongressen ble det holdt et misjonsmøte i Calmeyergaten misjonshus, som var helt fullsatt for anledningen». Han forteller videre at ett av innslagene i møtet var at to norske ektepar som hadde vært stasjonert i «Zululand» (Sør-Afrika), sammen med en engelsk offiser, framførte en sang på zuluspråket, og Welander fortsetter: «…musikalske som de alle var, improviserte de på zuluenes vis flerstemmig sang», og framføringen ble et av kongressens høydepunkter, skriver han.
Melodien fenget og det tok ikke lang tid før den ble tatt i bruk som alternativ tone til flere kjente, kristne sanger. En av dem var «Hvilken venn vi har i Jesus».
«Jeg følte imidlertid at «zulumelodien», burde han sin egen originale tekst som sto i samsvar med ånden i det nevnte misjonsmøte, men det tok tid før temaet og inspirasjonen kom».
Tiden det tok var et drøyt halvår.
I januar 1923 var det 35 år siden Frelsesarmeen begynte sin virksomhet i Norge. Dette ble markert med et stort møte i Templet, i Pilestredet 22. Møtets hovedtaler var oberst Joachim Møklebost, som noen måneder senere skulle bli Frelsesarmeens nestkommanderende i Norge. I januar var han fremdeles stasjonert i Sverige, der han hadde vært feltsekretær i noen år.
Møklebost, som i dag huskes som Myklebust, var kjent som en fremragende taler. Som bibeltekst hadde han denne kvelden valgt Salme 72, 17: «La navnet hans bestå til evig tid, skyte friske skudd så lenge solen er til» (overs. 2011)!
Verset traff den unge frelsesoffiseren som satt i forsamlingen.
Da han nesten 20 år tidligere hadde vært med sin mor og hørt evangelisten Albert Lunde tale, var det dette verset den kjente forkynneren tok utgangspunkt i. I årene 1905-06 var Lunde redskap til en stor vekkelse i hovedstaden. Han var blitt omvendt ved Frelsesarmeens botsbenk i Chicago i USA i 1896 og hadde stått i flere vekkelser.
Om møtet i Templet har Welander selv fortalt: «Da fikk jeg både tema og inspirasjon. Stille listet jeg ut av møtet og unngikk å tale med noen for ikke å bli avledet. På lokaltoget til Lørenskog satte jeg meg for meg selv i en krok og skrev den første del av sangen. Kommet hjem gikk jeg straks inn på mitt soverom, og der i nattens stillhet, under en dyp kjensle av Guds nærhet, ble sangen skrevet».
Utbredelse
Da teksten var klar, sendte Welander den til den norske frelsesoffiseren Klaus Østby, som på den tiden var musikkdirektør for Frelsesarmeen i Sverige. Østby hadde laget et arrangement av Welanders melodi til «Jeg har vandret med Jesus», og nå laget han et til zulumelodien, som teksten om navnet Jesus var skrevet til.
Den ble publisert både i det norske og svenske Krigsropet tidlig i 1923, og da Frelsesarmeen ga ut en ny sangbok i 1930, var både «Navnet Jesus» og «Jeg har vandret med Jesus» med her. Begge sangene er med i de aller fleste kristne sang- og salmebøker her i landet. «Navnet Jesus» er også med i den felles lutherske «Sangboken» sin utgave fra 1935.
Når «Navnet Jesus» ikke kom i Norsk Salmebok før i 1985, skyldtes dette at den forrige utgaven av den norske kirkes salmebok ble gitt ut omtrent samtidig med at sangen ble skrevet.
Flere skal ha gitt uttrykk for sin forbauselse over at begge disse tekstene var skrevet av en mann midt i 20-årene. De syntes tekstene vitnet om en modenhet og erfaringsgrunnlag som bare langt eldre kristne kunne eie.
«Navnet Jesus» er oversatt til en rekke språk.
I desember 1950 ble den sunget på japansk for første gang, under en dåpsgudstjeneste i Nishi Akashi. Oversettelsen hadde den japanske teologen Hajime Inadomi gjort ferdig kvelden før.
Inadomi var en kjent, kristen leder i Japan, og da han og hans kone besøkte Norge sommeren 1953, ble det arrangert et møte mellom Inadomi og Welander. De to var omtrent jevngamle, i øvre halvdel av 50-årsalderen. I Krigsropets referat fra møtet mellom dem, fortelles det at japaneren snakket «et gebrokkent dansk»; Welander selv var ellers språkmektig nok, selv om japansk nok ikke var et språk han forsto eller snakket.
Haakon Dahlstrøm skriver i en av sine bøker at det tok lang tid før «Navnet Jesus» slo igjen i den engelskspråklige verden, men nå har «Never fades the name of Jesus» stått i engelske frelsesarmé-sangbøker i noen år. Oversettelsen er ved oberst Catherine Baird (1895 – 1984). Om oversettelsen hennes heter det at den «er absolutt det beste forsøket», men at det har vært vanskelig å finne gode, engelske oversettelser for de spesielle, norsk uttrykkene i sangen.
Ved Welanders død ble det skrevet at «Navnet Jesus» da var oversatt til et 20-tall ulike språk. Kirkehistorikeren Hallgeir Elstad skriver i Store Norske Leksikon at ingen norsk salmetekst har nådd så langt ut som denne.
Tjeneste
David Welander var en betydelig skikkelse i Frelsesarmeens historie og i norsk kristenliv mens han levde.
I 1928 giftet han seg med kaptein Ruth Kristoffersen, datter av to av Frelsesarmeens pionérer i Norge. De fikk fire barn, to av dem ble frelsesoffiserer, oberstene Frøydis Seland og Brynjar Welander.
Ruth og David Welander var stasjonert ved et par korps, men det var i først og fremst i administrative stillinger han gjorde sin tjeneste.
I norsk kirkehistorie huskes han først og fremst som salmedikter. En av dem som har skrevet om ham stiller spørsmålet om de mange administrative oppgavene gikk på bekostningen av den kreative og skapende Welander. Det får vi selvsagt aldri vite. Det vi vet er at han i ung alder skrev en av de mest brukte kristne salmetekstene som ble skrevet på norsk i det 20. århundre.
Hva tenkte han selv om dette?
Hans svigerdatter sier at hun husker bare at han ga uttrykk for takknemlighet og glede over at Gud hadde gitt ham den sangen som ble til velsignelse for så mange.
Faktaboks 1:
David Welander
Født 12. mars 1896 – død 22. september 1967
Frelsesoffiser fra 1915.
Hadde en rekke ledende stillinger i Frelsesarmeen: Divisjonssjef (1945-46), feltsjef (1946-50), sjefsekretær (1950-53) og krigsskolesjef (1955-59)
Faktaboks 2:
Sanger av David Welander (utvalg)
* Navnet Jesus blekner aldri
* Jeg har vandret med Jesus
* Som fuglen på gyngende kvist
* Kristen ungdom, ruster eder
* Vi er kalt å følge Jesus
* Hvor to og tre er samlet
* Jeg takker deg, kjære Herre
* Lukk opp for Jesus
* Uten grenser er Guds kjærlighet
Oversettelser:
* Er det sant som mange sier (nr. 118 i Frelsesarmeens sangbok, 2010)
* Lapp-Lisa, Guds syngende ambassadør (Oslo, 1965; Lutherstiftelsens forlag)
Kilder:
Artikler:
Befring, Johs.: David Welander som han alltid vil leve i vårt minne (Krigsropet nr. 1/1976)
Enstad, Nils-Petter: Historien bak «Navnet Jesus blekner aldri» (Krigsropet nr. 44, 1993)
Enstad, Nils-Petter: Navnet Jesus blekner aldri – århundrets bedehussang (Krigsropet, nr. 38, 1998)
Olsen, Marna: Han vandret med Jesus i mørke og lys (Nekrolog i Krigsropet, nr. 43, 1967)
Olsson, Liv: Onkel David og hans brud (Den unge soldat, nr. 36, 1928)
Usignert: «Navnet Jesus blekner aldri» - De norske forfatteren og den japanske oversetteren hilser på hverandre (Krigsropet, nr. 23, 1953)
Welander, Frode: «Navnet Jesus blekner aldri» (Moland Menighetsblad, nr. 2, 2021)
Åhlberg, Ragnar: David Welander in memoriam (Krigsropet, nr. 41, 1967)
Bøker:
Dahlstrøm, Haakon: Ord i samklang (Oslo, 1991)
Wernø Holter, Stig, m.fl.: Nytt norsk salmeleksikon, bind III (Trondheim, 2013)
Aanestad, Lars, m.fl. (red.): Kristen sang og musikk, bind 1 (Oslo, 1962)
Norsk Biografisk leksikon
Store Norske Leksikon
Informanter:
Refstie, Peder
Welander, Birthe
Welander, Brynjar
Publisert i Krigsropets påskenummer 2023
