«Helga natt» 175 år

Av Nils-Petter Enstad

I desember i år er det 175 år siden den franske originalen til «O, Helga natt» ble skrevet og framført for første gang.

Ved midnattsmessen julaften 1847, i den vesle, franske byen Roqumaure, ble en ny sang framført for første gang. Teksten var skrevet av byens vinhandler, Placide Cappeau, og melodien av komponisten Adolphe Adam. Sangen het «Minuit, Chrétiens». Vi kjenner den som «O, helga natt».

Det var den lokale presten som hadde oppfordret vinhandleren til å skrive et dikt om julen.Han kjente til at vinhandleren også skrev dikt.
Placide Cappeau (1808 – 77) var politisk radikal, og ble oppfattet både som sosialist og fritenker. Noen flittig kirkegjenger har han neppe vært, og prestens utfordring kom akkurat idet Cappeau skulle på en forretningsreise til Paris.
Han svarte, passe uforpliktende, at han skulle «tenke på det», men underveis til Paris begynte han å notere, og da han kom fram var de to versene ferdige. Datoen var 3. desember 1847.

Melodien
I Paris oppsøkte Cappeau komponisten Adolphe Adam (1803-56), som noen år før hadde hatt stor suksess med musikken til balletten «Giselle».
Komponisten og vinhandleren hadde felles kjente, og slik ble kontakten etablert.
Adam komponerte for det meste opera og ballettmusikk, og dette satte sitt preg også på den melodien han noen dager senere ga Cappeau notene til.
Og ved midnattsmessen julaften ble sangen framført for første gang.

Teksten
Til å være skrevet av en fritenker, formidler teksten en klassisk, kristen glede over julenattens under, nemlig den at
«gudamänskan till jorden steg ned
för att försona världens brott och synder
för oss han dödens smärta led», som det heter i den svenske versjonen.

I det neste verset gjør dikteren et teologisk grep som er mindre kontroversielt i dag enn det var for 175 år siden: Han kobler forsoningsverket sammen med frigjøringen av de som er undertrykt.
Det er de gamle revolusjonsidealene om frihet, likhet og brorskap i en julesang:
«Ty frälsar'n krossat våra tunga bojor.
Vår jord är fri, himlen öppen nu är.
Uti din slav du ser en älskad broder,
och se, din ovän blir dig kär».

Sangen fenget, og dermed ble den også omdiskutert.
Det var ille nok at teksten skrevet av en fritenker og sosialist, men for godt mål hevdet man også at komponisten var jøde – noe han faktisk ikke var.
I det kulturelle klima som rådet i deler av Frankrike på den tiden var dette så ille som det kunne blitt, både sammen og hver for seg.

Utbredelse
Men sangen var født, og den spredte seg til andre land.
Den ble oversatt til engelsk i 1855 av den amerikanske journalisten John Sullivan Dwight.
I hans versjon er det ett vers mer enn i originalen, og i dette verset blir «antislaveriperspektivet» utvidet ytterligere – et sterkt signal fem år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut.
Julaften 1906 ble den engelske versjonen, som historiens første julesang, spilt i et radioprogram.
Den første plateinnspillingen sto tenoren Enrico Caruso (1873-1921) for i 1916.
Både Arve Sigvaldsen og Ole Paus har laget norske oversettelser av Cappeaus tekst, men for et nordisk publikum er det den svenske versjonen, framført av tenoren Jussi Björling, som er best kjent.
Og til tross for dens enestående posisjon som en sang for julen, finner man teksten bare i de aller færreste kristne sang- og salmebøker.
Det er da heller ikke en sang som egner seg spesielt godt for fellessang.

Jussi Björling
Jussi Björling ble regnet som verdens fremste, mannlige operasanger i sin levetid.
Han hadde hatt sitt store, internasjonale gjennombrudd på 1930-tallet, mens han ennå var i 20-årsalderen.
En februardag i 1959 gikk han i studio og sang inn «O helga natt», en innspilling som har satt standarden for denne sangen.
Mange mannlige sangere har spilt den inn senere, men det er Jussi Björlings versjon som «gjelder».
Jussi Björling døde bare halvannet år etter at han hadde spilt inn «O helga natt». Han ble ikke mer enn 49 år. Han hadde da hatt flere hjerteanfall, og det var også kjent at han slet med et tungt alkoholmisbruk.
Denne kunnskapen legger kanskje en ekstra dimensjon til opplevelsen av sangen når den formidler sitt budskap om frigjøring fra lenker og tvang, i konserter og gjennom kjøpesentrenes høyttaleranlegg.
Fritenkerens julesang formidler et sant, kristent evangelium.

Publisert via Kristelig Pressekontor

Misjonssalmer i krigens skygge

Av Nils-Petter Enstad

Det var krig i Norge, året var 1942. Mange menigheter opplevde stor søkning til sine gudstjenester, samtidig som Den norske kirke var under sterkt press fra de nazistiske myndighetene for at kirken skulle tilpasse seg «den nye tid».

Det norske Misjonsselskap skulle markere sitt 100-årsjubileum.
Samme år hadde selskapet ansatt den 26 år gamle cand.theol. Sigurd Lunde som ungdomssekretær.
Sigurd Lunde (1916 – 2006) var fra Stavanger, der også Misjonsselskapets hovedkontor lå. Allerede som 16-åring hadde han skrevet tekst og melodi til en sang som fremdeles huskes: «Jeg er frelst, å, for en nåde».
I jubileumsåret skrev han en ny tekst.
Det var «Se, markene er hvite og høsten er så stor/og de er få som kjemper for Jesus her på jord».
Selv om Lunde komponerte melodier selv, valgte han i dette tilfellet å bruke en melodi av den tysk-amerikanske salmekomponisten Adam Geibel (1855 – 1933).

Ikke i salmeboka
«Se, markene er hvite» er godt kjent i norske vekkelsesbevegelser, og det er derfor litt overraskende at den faktisk kun står i den lutherske Sangboken og i Frelsesarmeens Sangbok.
Den står ikke i Norsk Salmebok og heller ikke i sangbøkene til pinsebevegelsen, De frie venner eller Misjonsforbundet.
I Frelsesarmeens sangbøker har den vært med siden 1948, i «Sangboken» kom den med i 1962.
Det bærende motivet i teksten er Jesu ord i Johannes-evangeliet: «Dere sier: Ennå er det fire måneder til innhøstingen. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst» (Joh 4, 35).
Etter krigen ble Sigurd Lunde redaktør for Norsk Misjonstidende.

Fra radioprest til biskop
I 1952 ble han ansatt som programsekretær for religiøse programmer i NRK. Her huskes han særlig for programposten «Sanger og salmer vi gjerne hører».
Etter noen år som prest i Ullern i Oslo, ble han i 1977 biskop i Stavanger.
Han var ikke blant de kirkeledere som skapte overskrifter i sine ni bispeår. Han var betraktet som en teologisk konservativ, men personlig romslig kirkeleder. Han var levende opptatt av kristen sang og musikk, og satt som medlem i flere komiteer som arbeidet med dette. Blant de mange sangene han dels skrev, dels komponerte, dels oversatte kan nevnes «Dine løfter er mange», som han skrev både tekst og melodi til, og «Jeg er i Herrens hender», som han skrev tonen til. Han skrev også flere bøker.

«Jordens største under»

En annen salmetekst som ble til i forbindelse med Misjonsselskapets 100-årsjubileum var «Guds menighet er jordens største under», med tekst av Ronald Fangen og melodi av Arild Sandvold.
Ronald Fangen (1895 – 1947) var en kjent, kulturkonservativ forfatter i mellomkrigstida.
På 1930-tallet kom han i kontakt med Oxford-bevegelsen og opplevde en sterk, personlig omvendelse. Dette preget hans forfatterskap resten av livet.
Alt i 1940 ble han, som den første norske forfatteren, arrestert av tyskerne og plassert i Møllergata 19. Her ble han så syk at han ble løslatt igjen i 1941.
Da tok han fatt på arbeidet med å skrive en kantate til Misjonsselskapets 100-årsjubileum året etter. Kantaten var delt i tre: «Fra Babel til Kristus», «Fra Kristus til i dag» og «Fra i dag til Kristi gjenkomst».
Det vi i dag kjenner som denne salmen, er de tre siste av i alt fem vers i en tekst fra denne delen av kantaten. I 1967 laget Arnfinn Øien (1922 – 2018) en ny melodi, og det er denne som brukes i dag.
Fangens tekst er sterkt preget av tiden den ble til i, som når det i det første verset heter «… mens verdens riker stiger og de synker» og i det tredje «… er natten lang, er kampen full av kvaler», og det hele munner ut i Jesu løfte: «Se, jeg kommer snart».
Om begge disse misjonssalmene fra krigens dager kan det vel sies, med en omskrivning av Henrik Wergeland: «I slik en tid skapes salmer, Gud!».

Publisert på KPK

Hvem skrev «Den himmelske lovsang»?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Sangen «Den himmelske lovsang» kalles ofte for «Metodistenes nasjonalsang». I de fleste norske sang- og salmebøker der denne sangen er med, er amerikaneren James R. Murray (1845 – 1905) kreditert som opphavsmann både for tekst og melodi. Når det gjelder melodien, kan dette være korrekt, men når det gjelder teksten, må det kunne slås fast med en sannsynlighet som grenser til fakta at den er skrevet av Elevine Heede, salmedikteren fra Arendal.

«Den himmelske lovsang» er spilt inn på plate en rekke ganger og av kjente sangere. Her kan nevnes solister som Rune Larsen, Artur Ericson, Olav Werner og Marianne Juvik Sæbø, eller duoer som Wenche Martinsen og Kjell Fjalsett og ekteparet Monica og Per de Lange – også de fra Arendal.

Den første metodist?
Elevine Heede (1820-83) ble født og vokste opp i Arendal, der hennes far drev forretning. Hun var nummer to i en søskenflokk som besto av henne selv og to brødre.
Familien hadde god økonomi, og etter konfirmasjonen reiste Elevine utenlands og bodde i en periode i Paris, hos en engelsk familie som tilhørte Metodistkirken. Her kom hun til en personlig kristen tro.
Da hun kom hjem til Arendal igjen var det som byens, kanskje også landets, første metodist. Dette var 15 år før de første metodistmenighetene i Norge ble dannet og 20 år metodismen kom til Arendal.
I Arendal arbeidet Elevine som lærer, samtidig som hun oversatte både sanger og fortellinger som hun var blitt kjent med på sine reiser. Hun skrev også egne tekster.
I 1873 flyttet hun til Kristiania og ble her de ti siste årene av sitt liv.
Her arbeidet hun som språklærer ved metodistkirkens presteseminar, samtidig som hun redigerte kirkens barneblad og – ikke minst! – kirkens salmebok. «Zions Harpe» kom ut i 1876 og Elevine hadde skrevet, oversatt eller bearbeidet de aller fleste av de drøyt 250 tekstene i denne. Blant tekstene var både den mye brukte åpnings- og/eller avslutningssalmen «Ånd fra himlen, kom med nåde» og «Den himmelske lovsang».

Forfatter?
Ikke for noen av tekstene i «Zions Harpe» er det oppgitt noen forfatter, utover det som står i forordet om at de fleste tekstene er skrevet eller oversatt av Elevine Heede.
Blant de oversettelsene hun gjorde finner vi salmer som «Hvilken venn vi har i Jesus» og «Nærmere deg, min Gud».
Mange av tekstene hennes ble først publisert i barnebladet «Den lille Børneven», som hun redigerte til sin død. Det er imidlertid en kjent sak at Elevine Heede i liten grad signerte salmetekster, det være seg hennes egne eller andre som hun hadde oversatt. Til nød kunne hun skrive «ved E.H.», ikke minst dersom hun hadde fått idé eller inspirasjon fra andre tekster.
«Ånd fra himlen» står i de fleste norske salmebøker. Melodien til denne er også ved Elevine Heede.
James Murray, som er oppgitt som både forfatter og komponist av «Den himmelske lovsang», skrev også salmetekster. På nettstedet hymnary.org er han kreditert for 95 tekster og 68 melodier.
Men skrev han denne?

Ikke funnet
Tross iherdige forsøk fra flere salmehistorikere, har ingen klart å finne en engelsk tekst, signert Murray eller andre, som kan være den opprinnelige teksten til «Den himmelske lovsang».
Opphavet til teksten til «Den himmelske lovsang» har da også vært problematisert også tidligere, både i oppslagsverk og i forfatterinformasjonen i ulike sang- og salmebøker. Både i Sangboken (de lutherske organisasjonene) og Nye Salmer og Sanger (Misjonskirken i Norge) heter det at teksten er «Trolig fra engelsk», og Elevine Heede er oppført som oversetter.
I «Lundes sang- og salmeleksikon» heter det: «Denne sangen ble første gang trykt på norsk i Zions Harpe i 1878, og er antatt å være en oversettelse av Elevine Heede. Men noen original er ikke funnet, så det er sannsynlig at hun har skrevet den selv».
I verket «Kristen sang og musikk» er man inne på samme tanke: «En har formodet at det er en oversettelse fra engelsk ved Elevine Heede, men tross omfattende undersøkelser har det ikke vært mulig å finne noen tilsvarende original. Det er derfor mulig at det er en original sang av E.H.».
Ordet «mulig» bør nok erstattes med «mest sannsynlig», og det er kanskje derfor på tide å slå fast at dette trolig er en original tekst fra Elevine Heedes penn. Det fortjener både hun og sangteksten.

Tekst og melodi
Når det gjelder teksten i de tre versene, er denne nesten påfallende uforandret etter 150 år og ulike salmebokkomiteers arbeid. Den eneste endringen har skjedd i første linje i det andre verset.
Her skrev Elevine Heede: «Hist oppe er Sangen som brusende Vande». Dette er blitt endret til «Der oppe», og de fleste tilfeller til «vannenes brusen». I ett tilfelle er det blitt til «brusende bølger».
Kombinasjonen tekst og melodi er nærmest uslåelig, og sangen egner seg ypperlig for nær sagt hvilket som helst format: Solosang, duett, sangkor og forsamlingssang.

Kilder:
Aanestad, Lars m.fl. (red.): Kristen sang og musikk, bind 1 (Stavanger, 1962)
Enstad, Nils-Petter: Elevine Heedes vei. En salmedikter fra Arendal (Arendal, 2020)
Salmelid, Tobias (red.): Lundes sang- og salmeleksikon» (Oslo, 1997)

Elvis Presley - gospel og rock

Av Nils-Petter Enstad

En augustdag for 45 år siden gikk en melding ut over hele verden: Sangeren Elvis Presley var død, 42 år gammel. Helt siden han han drøyt 20 år tidligere hadde hatt sin første suksess med en hyllest til sin mor, «That`s all right, Mama», hadde han vært et kjent navn. Elsket og beundret; hånet og foraktet, men en man ikke kom utenom. I disse dager er han igjen aktuell som hovedperson i en ny film.

Han ble kalt «The King of Rock and Roll», men det var gospelmusikken som fikk fram de beste kvalitetene hos ham som sanger. I den nye filmen kommer imidlertid denne siden av Elvis lite fram, ifølge blant annet Dagens filmanmelder.

«Sto fram» som gospelsanger
Det var med framføringen av «Peace in the Valley» i det prestisjetunge Ed Sullivan Show på amerikansk fjernsyn at Elvis «sto fram» som gospelsanger.
Han måtte kjempe for å få sunget den i programmet; Ed Sullivan ville ikke ha en kristen sang med i showet. Men han måtte bøye seg for artistens argument: Han hadde lovet sin mor å synge den.
Selv Ed Sullivan forsto at det en kristen sørstatsgutt hadde lovet mamma, ikke var gjenstand for diskusjon.

«How Great Thou art»
Det var «How Great Thou art» (Å, store Gud) som ble Elvis` signaturmelodi som gospelsanger.
Salmen er opprinnelig svensk, skrevet i 1885 av den da 26 år gamle misjonsforbundspastoren Carl Boberg.
Historien om sangens vei verden rundt fortjener å bli fortalt i en annen sammenheng.
Elvis ble kjent med salmen på 1960-tallet, og tok den med på albumet «How Great Thou art» i 1967. Dette albumet ga ham hans første Grammy-pris året etter.
Han omtalte den som sin «favoritt-gospel», og i 1970 tok han med i konsertprogrammet sitt. Det skal ha skjedd på et innfall fra artistens side: Han ringte fra bilen en halv times tid før en konsert og ga beskjed om at han ville ha med «How Great». Da musikklederen innvendte at han hadde ikke noe arrangement på sangen, skal ha bare ha fått beskjed om å lage et.
Utrolig nok fungerte det bra.
Per-Erik Hallin, som spilte piano for Elvis tidlig på 1970-tallet, har fortalt at da han gjorde Elvis oppmerksom på at dette opprinnelig var en svensk sang, skal Elvis ha trodd at «Pete» (som svensken ble kalt) bare tullet med ham.

Grammy-priser for gospelsanger

Elvis laget fire rene gospelalbum: «His Hand in Mine» (1960), «How Great Thou art» (1967), «You never walk alone» (1971) og «He touched me» (1972). I tillegg laget han to album med julesanger, bade kristne og sekulære.
I alt 87 salmer og gospelsanger festet han til rillene, og samtlige av de tre Grammy-prisene han fikk, var for gospelsanger og gospelalbum (se illustrasjon). To av dem var knyttet til «How Great Thou art». Den ene for albumet som sådan og den andre for en konsertversjon av salmen. Den tredje Grammy-prisen fikk han for albumet «He touched me».
I 2001, nesten 25 år etter sin død, ble Elvis Presley votert inn i «The Gospel Hall of Fame». Datteren hans, Lisa Maria, sa i den forbindelse at det var denne musikken som lå hennes fars hjerte nærmest.

Usunn livsstil
Det er ingen tvil om at den usunne livsstilen til Elvis, ikke minst et massivt pillemisbruk, bidro til å forkorte livet hans med mange tiår.
Han var gjennom mesteparten av sitt voksne liv omgitt av personer som var mer opptatt av å utnytte ham enn å gi ham råd til å treffe gode valg. Dette førte til at det var sider ved hans liv som mange vil ha problemer med å kombinere med et kristent vitnesbyrd.
Hans venn Joe Moscheo, som skrev boka «The Gospel Side of Elvis Presley» (2007), sa det slik: «Han tapte noen kamper som jeg ikke har behøvd å kjempe. Han deltok i en annen krig. Kjempet han den gode strid? Det kan bare Gud svare på!»

Publisert av Kristelig Pressekontor 8. juli 2022

Fra mørkerom til oppstandelsens hage – «In the Garden» 110 år

Av Nils-Petter Enstad

Han var en ivrig amatørfotograf, og hadde ordnet seg sitt eget mørkerom. Her samlet han alt utstyret han trengte for sin hobby, men han brukte også mørkerommet som en slags «hule», der han trakk seg tilbake for å lese, be eller meditere. En vårdag i 1912 hadde han gjort nettopp dette.

Han forteller selv at mens han satt slik, åpnet han Bibelen sin, og i lyset fra den blå pæra i mørkerommet leste han fortellingen i Johannes-evangeliets 20. kapittel.
Senere skrev han: - Dette er mitt yndlingskapittel i Bibelen, og om det var tilfeldighet eller ledelse som gjorde at jeg leste dette akkurat denne dagen, er ikke godt å si.
Mannen i mørkerommet var redaktøren og sangforfatteren Charles Austin Miles (1868 – 1946).
Bibelteksten han leste handler om Jesu oppstandelse og den tomme graven.
Avsnittet som gjorde særlig inntrykk på ham denne dagen var om møtet mellom Maria Magdalena og den oppståtte Jesus. Og da han kom til verset der Maria kjenner Jesus igjen og utbryter «Rabbuni!», var det som hans blikk ble løftet bort fra boka og han så for seg møtet i hagen.

Syn
Austin forteller at han først syntes han så disiplene Peter og Johannes som løp av gårde fra den tomme graven; de hadde fått beskjed fra en engel om at Herren var stått opp. Men Maria hadde kommet litt senere enn dem; hun så dem bare springe av gårde. Og når hun så inn i graven, var den tom. Hun trodde at noen hadde stjålet Jesus, og begynte å gråte.
Da hun merket at en mann nærmet seg, trodde hun først det var gartneren. Men da mannen sa navnet hennes, kjente hun ham igjen: «Rabbuni!»
- Jeg kom til meg selv og merket at jeg holdt hardt fast i Bibelen, skrev Austin Miles senere.

- Jeg syntes hver muskel i kroppen var spent, og jeg satte meg ned og skrev de tre versene på et par minutter. Samme kveld skrev jeg også musikken.
Sangen han skrev heter «In the garden», og er en av de mest populære og mest brukte gospelsangene som er laget.
I 1950 ble den spilt inn på plate første gang. Senere har artister som Willie Nelson, Tennessee Ernie Ford, Glenn Campell, Doris Day, Perry Como, Jim Reeves, Elvis Presley og Johnny Cash gjort det samme – bare for å ha nevnt noen.

Farmasøyt og salmedikter
Charles Austin Miles var fra Lakehurst i New Jersey.
Han var utdannet farmasøyt, men sluttet i dette faget da han var 24 år, samme år som han ga ut sin første gospelsang. Senere var han redaktør og direktør i det kristne forlaget Hall-Mack Publishers i 37 år.
Han skrev en lang rekke kristne sanger, og sa selv at det var som forfatter av slike sanger han håpet å bli husket. Han er registrert å ha skrevet tekst og melodi til 398 sanger, og melodi til ytterligere åtte.
Bare i den engelskspråklige verden er «In the Garden» med i 210 ulike samlinger med salmer og sanger.

Oppstandelsens hage
Charles Miles hadde ikke hvilken som helst hage i tankene da han skrev denne teksten; heller ikke en hvilken som helst bibelsk hage. Det var verken Getsemane-hagen eller Edens hage han tenkte på, oppstandelsens hage.
Metodistpresten Yngvar Johansen (1892 - 1958) har skrevet en norsk versjon av sangen. Den er sunget inn på plate, blant andre av Arne Aano. Den heter «Jeg vandrer i skyggenes lund».
Poenget med oppstandelsens hage er særlig godt ivaretatt i den norske teksten. Den fører heller tanken til Edens hage, der Gud gikk omkring sammen med menneskene om kvelden og pratet med dem.
I originalversjonen er møtet mellom sangeren og Frelseren lagt til morgenen – mens duggen ennå ligger frisk på gresset og blomstene.

Publisert gjennom Kristelig Pressekontor

En salmehistoriens «one hit wonder»

Av Nils-Petter Enstad

Det finnes diktere som skriver én tekst i hele sitt liv, og den stående som en påle i mange år etter at dikteren er borte. Men det finnes også diktere som skriver mengder av tekster, og det meste – eller alt – er glemt etter kort tid.

Johan Halmrast kommer ikke i noen av disse kategoriene. Han skrev og publiserte enorme mengder med tekst, men det som huskes, er et dikt på i alt 24 linjer: De tre versene i påskesalmen framfor noen: «Å, salige stund uten like». I år er det 110 år siden den norske salmehistoriens «one hit wonder» døde.

Et møte
Det finnes ingen bilder av Johan Halmrast.
Den eneste skildringen av hans utseende har vi fra en annen Johan, som møtte ham på Hammersborg i Kristiania en sen høstkveld i 1908. Om de «møttes» eller bare passerte hverandre sies det ikke noe om. Falkberget beskriver ham slik, nesten 30 år senere: «En grå forstemmende høstkveld i 1908 møtte jeg ham på Hammersborg. Han kom bærende med en stor bylt i armene – det liknet en krukke. Klærne hans var blankslitte – bar preg av en gavedress – kassert i en velstandsfamilie. Hodet fortonet seg i tåken og det grønne gassbluss uforholdsmessig stort. Ansiktet blekt og alvorlig».
Andre har ment at han var «nærmest en dverg», med misdannede fingre og trolig en pukkel på ryggen.
Kanskje var det utseendet som gjorde at Falkberget så ham og senere husket ham; kanskje var Halmrast på sett og vis en kjent skikkelse i Kristiania i 1908.

På hvert sitt sted
De var på hvert sitt sted i livet, disse to da de møttes.
Falkberget, 29 år gammel, hadde gitt ut noen små fortellinger på lokale forlag på Røros-traktene, og hadde hovedtyngden av sitt litterære virke foran seg.
Halmrast var 42 år, plaget av sin svake helse og med bare noen få år igjen å leve. På loftshybelen hans lå bunker med ferdige manuskripter som han ikke fant forleggere til. Selv hadde han nok med å klare seg fra dag til dag og kunne ikke finansiere noen utgivelser selv.
To år tidligere hadde han forsøkt å få gehør for et stort, ambisiøst prosjekt der han ønsket å skrive salmer til den nye tekstrekken som kirken hadde innført. Det fikk ingen respons. Da han døde fire år senere, ble alle de upubliserte manuskriptene hans brent ulest: Dikt, fortellinger, oversettelser.

Ingen «nybegynner-salme»?
Da Johan Falkberget skrev sin artikkel om Johan Halmrast, den ble publisert i 1936, etterlyste han alle de andre salmene han mente navnebroren måtte han skrevet.
«Dette er ingen nybegynner-salme», skrev han.
Trolig var det nettopp det.
Halmrast har én tekst til i Norsk Salmebok, og for den som leter flittig er det nok en del andre tekster som lar seg spore opp, men det er påskesalmen, den han selv kalte «Maria Magdalenas jubel», som står igjen etter ham.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Jeg som er ringest blant ringe. Johan Halmrast – mannen – salmen – forfatterskapet (Commentum Forlag, 2016)

Publisert av Kristelig Pressekontor mars 2022

Lenge var Halmrasts grav umerket og glemt, men på 1960-tallet klarte man å spore den opp, og til Halmrasts 100-årsdag i juni 1966 ble denne steinen avduket på Østre Gravlund i Oslo. Den var finansiert gjennom en innsamling blant kristne journalister
(Foto: Nils-Petter Enstad).

«Musikal-generalen» hjem til Gud

Den pensjonerte verdenslederen for Frelsesarmeen, John Larsson, ble forfremmet til herligheten 18. mars i år, 83 år gammel.

Han var Frelsesarmeens general fra 2002 til 2006, og var den 17. i rekken av Frelsesarmeens verdensledere.
Han etterfulgte John Gowans.
I perioden fra 1966 til 1990 laget de to et titall musikaler med stoff fra så vel Bibelen som Frelsesarmeens historie. Det var Gowans som sto for tekstene mens Larsson sto for musikken.
Musikalene ble oversatt til flere språk og oppført i mange land.
Mange av sangene fra musikalene fant også veien til Frelsesarmeens sangbøker.
John Gowans døde i 2012, 78 år gammel.

Sangen Moody skulle ønske han hadde skrevet

Av Nils-Petter Enstad

Dette er fortellingen om en sang som er mye brukt både i engelskspråklige og nordiske land.

Originalversjonen begynner slik: «Softly and tenderly Jesus is calling». Både tekst og melodi er skrevet av den amerikanske metodisten William Lamartine Thompson, som levde fra 1847 til 1909 (se bildet). Han studerte musikk ved et konservatorium i Boston, og begynte tidlig å komponere. De første komposisjonene hans var rent profane ting, sanger, korverk og liknende. Selv om han var blitt en kristen i ung alder, begynte han ikke å skrive kristne sanger før et stykke ut i sin karriere. Det fortelles at da han fikk problemer med å få solgt disse sangene til vanlige, profane musikkforleggere, startet han sitt eget musikkforlag, og solgte også pianoer og orgel.

Moody & Sankey
Teksten og melodien til «Softly and tenderly» skrev han i 1880, og i 1888 ble den med i samlingen «Sacred Songs and Solos» som Ira David Sankey (1840 – 1908) redigerte og ga ut. Sankey var en nær medarbeider av predikanten Dwight L. Moody (1837-99), som hadde store vekkelser i både USA og Europa. Dette bidro også til å gjøre de sangene som ble brukt i vekkelsesmøtene kjent, og «Moody/Sankey-sanger» ble et begrep.
Da Moody lå på det siste, skal Thompson ønsket å møte ham, men helsepersonalet mente pasienten var for svak. Imidlertid oppfattet Moody hvem det var som sto utenfor sykerommet, og han ba dem slippe ham inn. Der ga han Thompson hånden sin, og sa: -Will, jeg ville heller ha skrevet «Softly and tenderly» enn noe annet jeg har fått gjøre i hele mitt liv!
Så stor betydning mente han at sangen hadde hatt.

Rekke sanger
William Thompson skrev en lang rekke kristne sanger, og ga også ut flere samlinger med slike sanger.
Han skal selv ha fortalt at ideer til tekster og melodier kunne komme til ham på de underligste steder og tidspunkter. Han utviklet en egen, mental teknikk som gjorde at han ikke glemte ideen igjen, men klarte å bevare den til han fikk skrevet den ned.
I 1909 ble han syk mens han og familien var på en reise i Europa. De avbrøt reisen og dro hjem til USA, og her døde han et par uker senere.

Norske versjoner
I Norge finnes denne sangen i to versjoner: «Stille og inderlig Jesus deg kaller», og «Frelserens stemme så mildt høres kalle».
Åpningslinja i den første versjonen er mest tro mot originalen, og det er denne versjonen som står i Metodistkirkens salmebok.
Den andre versjonen står i Frelsesarmeens sangbok, der den har vært med i alle utgaver siden 1948.
Begge versjonene har vært spilt inn på plate: «Stille og inderlig» av blant andre Randulf Saunes på LP-platen «Randulf Saunes synger» fra 1970, og «Frelserens stemme» av blant andre Rune Larsen på en av hans gospelplater.
Verken i Metodistkirkens salmebok eller Frelsesarmeens sangbok er det oppgitt noen oversetter.
Når jeg formoder at «Stille og inderlig» er en oversettelse av Elevine Heede, er det derfor bare en svakt fundert, men likevel kvalifisert gjetting.
Elevine Heede (1820-83) var fra Arendal, og var reelt, men ikke formelt, metodist før mot slutten av sitt liv. Som lærerinne (som det het den gang) kunne hun ikke melde seg ut av statskirken, men det var i metodismen hennes tro var forankret, og det var her hun gjorde et viktig arbeid, blant annet som redaktør av sangsamlingen «Sions harpe» og som både sangforfatter og oversetter.
Blant hennes mange oversettelser er både «Hvilken venn vi har i Jesus» og «Jeg vil prise min gjenløser». Og det er ikke direkte usannsynlig at også «Stille og inderlig» er blant disse.
Når det gjelder «Frelserens stemme», er min formodning at den enten er oversatt av H.A. Tandberg eller Bernhard Fjærestrand.
Jeg heller mest mot Fjærestrand, siden Tandberg hadde lett for å gjøre gjendiktninger, snarere enn oversettelser.
Sangen egner seg kanskje bedre som solosang enn forsamlingssang, men det ene utelukker vanligvis ikke det andre.

Nedenfor finner man begge de norske oversettelsene, pluss den engelske teksten.
Stille og inderlig
Stille og inderlig Jesus deg kaller,
kaller på deg og på meg.
Se foran porten han våker og venter,
venter på deg og på meg.

Kor:
Kom hjem, kom hjem,
du som er trett, å kom hjem!
Ømt og alvorlig nå Jesus deg kaller,
kaller: Å, synder kom hjem.
.
Han går i forbønn, så hvorfor da vente?
Frelseren ber jo for deg.
Vil du nå trosse den nåde han sendte,
nåde for deg og for meg?

Tiden forsvinner, minuttene flykter,
flykter fra deg og fra meg.
Skyggene faller, og dødsstunden kommer,
kommer til deg og til meg.

Underfull kjærlighet har han oss lovet,
lovet til deg og til meg.
Skjønt vi har syndet, forlatelse skjenkes,
skjenkes til deg og til meg.

Metodistkirkens salmebok nr. 148

Frelserens stemme
Frelserens stemme så mildt høres kalle,
kalle på deg og på meg.
Favnen er ennå vidtåpen for alle,
åpen for deg og for meg.

Kor:
Kom hjem, kom hjem,
villfarne sjel, å kom hjem!
Jesus nå innbyr deg, venter og banker,
kaller den trette: «Kom hjem!»

Hvorfor da nøle når Jesus så kjærlig
venter på deg og på meg?
Og ved hans side er plassen så herlig
rede for deg og for meg.

Timene iler og tiden forsvinner,
iler for deg og for meg.
Skynd deg – hos Jesus en tilflukt du finner,
hvile for deg og for meg.

Å, hvilken underfull frelse han skjenker,
skjenker til deg og til meg.
Kjærlig i nåde og ømhet han tenker,
tenker på deg og på meg.

Frelsesarmeens sangbok nr. 149

Softly and tenderly
Softly and tenderly Jesus is calling,
Calling for you and for me;
See, on the portals He’s waiting and watching,
Watching for you and for me.

Refrain:
Come home, come home,
You who are weary, come home;
Earnestly, tenderly, Jesus is calling,
Calling, O sinner, come home!

Why should we tarry when Jesus is pleading,
Pleading for you and for me?
Why should we linger and heed not His mercies,
Mercies for you and for me?

Time is now fleeting, the moments are passing,
Passing from you and from me;
Shadows are gathering, deathbeds are coming,
Coming for you and for me.

Oh, for the wonderful love He has promised,
Promised for you and for me!
Though we have sinned, He has mercy and pardon,
Pardon for you and for me.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter:
Fra sangark til salmebok - og andre fortellinger om salmer, sanger og åndelige viser
Blinke Forlag, 2019

Et dobbelt gospeljubileum

Av Nils-Petter Enstad

I år er det henholdsvis 90 og 85 år siden to av historiens mest kjente gospelsanger ble skrevet, nemlig «Take my Hand, Precious Lord» og «Peace in the Valley». Begge ble skrevet av Thomas Dorsey (bildet), som også kalles «Gospelmusikkens far».

Thomas Dorsey levde fra 1899 til 1993. Han var opprinnelig bluespianist, og på 1920-tallet var han en av de ledende på sitt felt i Chicago. Han akkompagnerte flere av samtidens mest kjente bluessangere, og han også sanger for dem. Han tjente penger som gress, og i pakt med den nøysomme oppdragelsen han hadde fått som sønn av en fattig baptistprest, satte han pengene i banken.
Dette førte til at han ble ruinert i det store bankkrakket i 1932.
Samtidig ble han rammet av en mye større tragedie da hans kone Nettie døde i barselseng, sammen med den lille gutten hun hadde satt til verden en time før. Etter mange års barnløst ekteskap, skulle de endelig ble foreldre.
Det var i denne situasjonen han skrev «Take my hand, Precious Lord».
Nå tok han farvel med show business for godt. Han tok i stedet på seg ansvaret for sangkoret til Pilgrim Baptist Church i Chicago.
Her utviklet han en helt ny form for kristen sang og musikk, som han ga betegnelsen «gospel».

«Peace in the Valley»
Fem år etter at han hadde skrevet «Take my hand», skrev Thomas Dorsey den andre av sine to mest kjente gospelsanger. Det var «Peace in the Valley».
Den skrev han opprinnelig skrev for Mahailia Jackson, men det er nok Elvis Presley som har det sterkeste eierskapet til denne sangen.
Elvis framførte den offentlig første gang i det prestisjetunge Ed Sullivan Show på amerikansk fjernsyn i januar 1957. Sullivan selv ville ikke ha sangen i sitt show, men måtte gi seg for det argumentet Elvis hadde for å synge den: Han hadde lovet sin mor å synge den! Mahailia Jackson levde fra 1911 til 1972, og huskes blant annet fra sin framføring av «We shall overcome» under den store borgerettsdemonstrasjonen foran Lincoln-monumentet i Washington i 1963.
Hun var gospeldronningen framfor noen, og en nær venn av Thomas Dorsey.
Det var også Ruth Reese, som bodde i Norge de siste 40 årene av sitt liv, og selv var en stor sangerinne.

Arven fra negro spiriuals
Det er lett å spore arven av den musikken de amerikanske slavene skapte, negro spirituals, i tekstene til så vel «Take my Hand», som «Peace in the Valley».
Det er tekster som skuer fram mot det himmelske håpet, og som ber om styrke fram til sangeren er kommet dit.
«Take my Hand» er den mest personlige, naturlig nok, mens «Peace in the Valley» har en rekke referanser til bibelske metaforer om ulven og lammet som skal beite sammen, om barnet som skal lede dem og om Lammet som skal lyse for oss alle når vi har nådd fram.
Mange kjente amerikanere har sagt at «Peace in the Valley» er deres kjæreste salme.
Martin Luther King jr. var en av disse, tidligere president Lyndon B. Johnson en annen. Johnson hadde bedt spesielt om den skulle synges i hans begravelse.

Publisert på Kristelig Pressekontor i februar 2022

«Betesda er åpen» - fin sang om en krevende bibeltekst

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Jeg tror nok det var melodien, mere enn teksten, som «traff» meg første gang jeg hørte sangen «Betesda er åpen». En plateinnspilling med duoen Mette Bjørndal og Frank Nordli gjorde at sangen ble en del av det lydsporet man tok med seg ut i livet.

Bibelsk fortelling
Sangen om Betesda tar utgangspunkt i fortellingen fra Joh 5 om den syke ved Betesda dam. Det er en kjent fortelling, ikke minst fra søndagsskolen. Da jeg var i Jerusalem i 2001 var vi også ved det stedet der denne dammen må ha ligget; det er bare ett sted som kan være aktuelt ut fra det teksten sier om fem bueganger.
Som forkynner og sjelesørger synes jeg teksten er problematisk.
Det poenget man gjerne bruker, er at Jesus ikke gjør seg avhengig av vaner og ytre omstendigheter, men handler direkte.
Men hva med alle de andre som lå ved Betesda-dammen den samme dagen?
Det er nesten sånn at jeg liker sangen bedre enn bibelfortellingen.

Sangen
Selv ble jeg altså kjent med sangen via en plateinnspilling.
En detalj fra den innspillingen: Duoen Bjørndal/Nordli har tydeligvis brukt en gammel (den opprinnelige?) versjonen av teksten, for i tredje vers synger Frank Nordli: «Å, kommer til kilden og legedom få…».
Denne bydeformen av verbet – i dette tilfellet «å komme» - er gått helt ut av bruk for lengst, men er også kjent fra andre sanger. Et eksempel er julesalmen «Kimer, I klokker». Nå heter det «Kim, alle klokker», som nok er det korrekte i forhold til intensjonen i teksten, men ikke på langt nær like poetisk.
Frank Nordli (1937-98) var en kjent medarbeider i NRK, både radio og fjernsyn. Det meste av tiden var han tilnyttet Barne- og ungdomsavdelingen. Han sang inn flere plater med kristne sanger.

Teksten
Når det gjelder teksten, har det vært slik at jeg i årenes løp mer eller mindre snublet over den i tilfeldige sanghefter, og da uten noen referanse verken til forfatter, komponist eller oversetter. I disse utgavene var sangen gjerne oppført med tre vers.
I sangboka til De Frie Evangeliske Forsamlinger, «Schibbolet», står teksten med fire vers. Dette gjelder begge de utgavene av denne sangboka som jeg har, fra henholdsvis 1935 og 1997. Men heller ikke her er forfatter eller oversetter oppført.
Det verset som mangler i sangheftene jeg nevnte, men som er med i «Schibbolet», er sangens nest-siste vers, og er en forklaring til bildebruken i de andre versene.

Forfatter og oversetter
Takket være god hjelp fra en venn med større forskerkompetanse enn jeg selv har, kan jeg nå fortelle at teksten opprinnelig kommer fra USA. Den ble skrevet av den amerikanske baptistpresten Frederick Denison (1819 – 1901) i 1870.
Melodien er laget av en annen amerikaner: William Howard Doane (1832 – 1915).
Han var forretningsmann og filantrop, men laget også musikk.
Han har satt melodi til flere av Fanny Crosbys tekster.
Som så mange andre salmer og kristne sanger fra USA, kom også denne til Norge via Metodistkirken.
Det var pastor Martin Hansen, en av metodistkirkens pionerer i Norge, som oversatte den.
Den ble publisert første gang i en sangbok som het «Zions Feltsange – en Samling af Evangeliske Sange» som Hansen hadde redigert og – ifølge forordet – forfattet, oversatt eller bearbeidet. Sangboka ble gitt ut av «Den religiøse Traktatforening», som var forløperen til Norsk Forlagsselskap, som i mange år var metodistkirkens forlag i Norge.
Den utgaven som ligger i Bokskyen er bokas tredje opplag, og er fra 1893.
Teksten står også i senere utgaver av «Zions harpe», som lenge var Metodistkirkens offisielle salmebok.
Martin Hansen ble omvendt til Gud i New York i desember 1855 og kom hjem til Norge året etter.
Dette var samme år som den første metodistmenigheten i Norge ble dannet, og Hansen sluttet seg til denne. Snart begynte han å virke som predikant og etter hvert også som pastor.
Sammen med Arendals-kvinnen Elevine Heede bidro han sterkt til å gjøre metodistene i Norge til «et syngende folk», både ved oversettelser og egne tekster.

Besteda er åpen
Betesda er åpen, se engelen er der:
Stå ferdig og bad nå deri.
Se, vannet beveges, nå redning er nær,
og frelsen i Kristus er fri.

Omkved:
Frelsen er fri, frelsen er fri.
Frelsen i Kristus er fri.
Se, vannet beveges, nå redning er nær,
for frelsens Betesda er her.

Treng frem, gå i vannet mens engelen er der,
og tvett deg, bli fullkommen ren.
Forakt ikke midlet, nå har du det her.
Bli fri fra hver rynke og mén.

Se, dammen Betesda er Frelserens blod
og englen Guds ånd med hans ord.
Kom, bad nå din sjel i den rensende flod,
spis manna av tildekket bord.

Å, kom nå til kilden og legedom få,
enhver som er syk eller lam.
Du sjel som i vantroen tvilende går:
Å, kom nå, ja, kom nå til ham.

(«Schibbolet», 1997, nr. 234)

Denne artikkelen sto i avisa Dagen i 2019 - her supplert med nye kunnskaper og vurderinger som er kommet til siden den gang. Å skrive er en dynamisk ting.