«Jesus regner med meg»

Det var en tilfeldig bemerkning i en andakt som fikk meg til å tenke på denne sangen. «Jesus regnet med Peter», ble det sagt. Og da var både teksten og tonen der; en tekst og en tone jeg ikke kan huske når jeg sang eller hørte sist:«Jesus regner med meg, hvilken fryd for min sjel».

Ulike «flash-backs» har meldt seg siden.
Det første var dette, nemlig hva som var årets motto i Frelsesarmeen i Norge; jeg tror det var i 1968. Det var «Kan Kristus regne med deg?». Oddvar Arnesen skrev sangen «Kristus trenger unge som vil følge ham i dag», med omkvedet «Kan Kristus regne med deg?» på den tiden, trolig inspirert av dette mottoet.
Det var først senere jeg for min del ble oppmerksom på at det samme temaet var behandlet i en eldre – og bedre, vil jeg mene! – sang.
Det var Tandbergs tekst fra 1935: «Jesus regner med meg, hvilken fryd for min sjel».

Bakgrunn?
Jeg har i løpet av den uka som har gått siden jeg fikk sangen «på hjernen» ikke klart å finne ut som sangen har noen spesiell bakgrunnshistorie. Den er ikke omtalt i Dahlstrøms bøker, og det er nok en sang som ikke har vært brukt i noen særlig grad utenfor Frelsesarmeen. Det er også mange år siden jeg hørte den sist også – eller brukte den, for den del. Jeg leder jo møter selv nokså ofte.
Men det er en sang som bør brukes mye mer, og den står fremdeles i Frelsesarmeens sangbok (nr. 350 i sangboka fra 2010).

Forfatter
Den står både i «Interim-sangboka» som kom ut under krigen, i sangboka av 1948 og den som kom i 1977. Det er den siste at årstallet 1935 dukker opp. I alle disse tre står det at teksten er «ved H.A.T». I sangboka av 2010 er Tandberg oppført som forfatter.
Denne bruken av «ved H.A.T» finner man også ved «I den stille, klare morgen», både i tidligere sangbøker og i den vi bruker nå.
Jeg har i andre artikler argumentert for at jeg mener dette er feil. Tandberg kan muligens ha blitt inspirert av «When the roll is called up yonder», da han skrev sin tekst, men hvis man skal kunne kalle Tandbergs tekst en oversettelse eller bearbeidelse av denne, har både oversetter-begrepet og bearbeidelses-begrepet fått helt nytt innhold.
Det samme kan kanskje sies når det gjelder «Jesus regner med meg»? Man skal ikke se bort fra at Tandberg har fått ideen/inspirasjonen til sin tekst fra en annen sang, men hvilken sang dette i så fall kan være, er blitt borte i, om ikke glemselens hav, så historiens tåke.

Om Tandberg – Henry Albert, som fornavnet hans var – kan fortelles at han levde fra 1871 til 1959. Han ble frelsesoffiser i 1889, 18 år gammel, og hadde en rekke sentrale lederstillinger i Frelsesarmeen. I 1904 grunnla han på mange måter Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid, og i 1908 revitaliserte han Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid. Dette var blitt startet opp i 1898, men da Tandberg overtok det, hadde det ligget i dvale i flere år. Først og sist forbindes navnet hans likevel med e mange årene som redaktør for Krigsropet, og de mange sangene hans skrev.

Melodien
Når det gjelder melodien, er det både i «Interim-sangboka» og sangboka av 1948 henvist til sangen «Kun et skritt». Denne sangen har jeg funnet både i pinsebevegelsens sangbok «Maran Ata» og «Sangboken», som brukes av en rekke lutherske legmannsorganisasjoner.
På youtube har jeg funnet et opptak der Odd Dubland synger den.
«Kun et skritt» er skrevet av den norsk-amerikanske teologen Hans Andreas Urseth (1866 – 1909). Ifølge «Sangboken» er den skrevet i 1891. Melodien er laget av Fredrik Melius Christiansen (1871 – 1955), også han norsk-amerikaner og en kjent skikkelse innen norsk-amerikansk kirkemusikk i den lutherske tradisjonen.
Kommandør Paul Marti har laget den melodien som står i Frelsesarmeens sangbok av 2010.
Jeg leser ikke noter og kan ikke vurdere den melodien. Ikke er jeg så opptatt av å lære den heller; i mitt hode er denne teksten uløselig knyttet til den melodien vi brukte da jeg ble kjent med denne sangen.

Et siste flash-back: Filadelfia-menighetens lokale på Rjukan sensommeren 1972. Vi to unge, mannlige frelsesoffiserene som var stasjonert der mellom fjellene var bedt om å delta på et kveldsmøte i menigheten.
Kadetten – undertegnede – ble bedt om å vitne, og som en del av vitnesbyrdet begynte han - trolig litt uventet, både for ham selv og andre - å synge «Jesus regner med meg».

Solosang eller ei: Det er helt klart en sang som bør hentes fram igjen.

Teksten:
Jesus regner med meg, hvilken fryd for min sjel,
hans som nådefullt dro meg til seg.
Han som troner i himlen og råder på jord,
han har bruk for og regner med meg.

Omkved:
Ja, han regner med meg, Jesus regner med meg.
Å, hvor stort, han har bruker for og regner med meg.
Min Mester, han regner med meg.

Hva oppmuntring og trøst i den mørkeste stund,
just når fristelser hopes om meg.
Da å høre det budskap så liflig og skjønt:
Husk, din Mester vil regne med deg.

Ofte tårenes sæd syns på steingrunn kun sådd,
iblant torner, på tiltrampet vei,
men den tanke nå driver meg fremad på ny:
At min Mester vil regne med meg.

Løft din hånd så igjen opp mot himlen i bønn
og gå pliktens, den hellige vei.
I de ensomme strider, bær trofast ditt kors
for din Mester vil regne med deg.

Tekst: H.A. Tandberg

Hvem har laget sangene vi bruker?

Så har jeg fullført et prosjekt som har ligget på mitt hjerte en stund.

Sangboka av 2010 er den tredje FA-sangboka jeg har forholdt meg til i løpet av de drøyt 50 årene jeg har vært frelsessoldat.

I alle tre har jeg savnet et register over forfattere, oversettere og komponister til sangene vi bruker. I de fleste sang- og salmebøker jeg har i mine hyller er det slike registre.

For noen år siden – første jula jeg bodde på Sørlandet – satte jeg meg ned og gikk systematisk gjennom sangboka og lette opp det som var å finne om de ulike sangforfatterne og oversetterne. Det brukte jeg en ukes tid på den gangen.

Jeg har vel latt det dryppe her og der at et slikt dokument foreligger, uten at interessen har vært så stor. Men nylig tok lederen for Frelsesarmeens Historiske Selskap kontakt og lurte på om det ikke var slik at jeg hadde laget en slik oversikt.
Litt inspirert av henvendelsen tok jeg fila for meg igjen, sammen med sangboka, og tok den samme runden med komponistene. Samtidig oppdaterte jeg en del forfatter- og oversetteropplysninger også; blant annet for å bli á jour med de som har gått bort i mellomtiden.

Det kommer godt med å ha mange oppslagsverk tilgjengelig i en slik prosess. Google er også nyttig, men må brukes med en viss varsomhet.

At man lærer en del selv av en slik jobb, er ren bonus.

Og i dag – 6. september 2019 kl. 15 – var den siste informasjonen på plass.
Jeg kan ikke garantere at absolutt alt stemmer – det er snakk om opplysninger over i alt 714 ulike sanger. Kjenner noen seg minnet om å gå gjennom sangboka og oversikten jeg har laget, er det bare å melde seg.

Men fra min side er jobben gjort 😊

Arendal, 6. september 2019
Nils-Petter Enstad

Gjenhør med barnetroen - om ham som laget sangen

Det skal ha vært en søndags sommerkveld i 1929. I Frelsesarmeens menighet i Norrlandsgatan i Stockholm var det gudstjeneste. Litt ut i gudstjenesten kom en mann inn i lokalet og satte seg på en benk langt bak. Den kvinnelige kapteinen i menigheten stilte seg opp med gitaren sin og annonserte en solosang. Den begynte slik «O själ, du som vandrar din väg framåt». Mannen som hadde kommet inn litt sent gikk ut igjen. Ingen kjente ham og ingen tenkte noe mer over det.

Neste dag ringte det på døren til frelsesoffiseren. Utenfor sto mannen fra kvelden før. I hånda holdt han et noteark og et ark med en tekst. Han presenterte seg som Ejner Westling.
- For mange år siden var jeg musikant i Frelsesarmeen, sa han. – Den sangen De sang i går kveld, skrev jeg den gang jeg var med i Frelsesarmeen.
Så ga han kapteinen arkene med noter og tekst og fortalte at det å høre sin egen, gamle sang gjorde såpass sterkt inntrykk på ham at da han kom hjem til seg selv, hadde han måtte sette seg ned og skrive en ny sang. - Jeg vil være glad om du kan bruke denne sangen, og synge den også, sa han, og så gikk han igjen.
Kapteinen så på arket mannen hadde gitt henne. Første linje i sangen var slik: «Har du kvar din barnatro».

Opphavsmannen
Ejner Westling ble født i 1896 i den vesle byen Sjöbo i Ljusdal i Sverige. Han kom fra en barnerik familie, og da han var ni år gammel døde moren hans.
Faren, som arbeidet som skredder, kunne ikke ta seg av den store barneflokken, og Ejner ble, sammen med flere av de andre barna, plassert i ulike fosterhjem.
Fosterhjemmet Ejner kom til var godt, og fosterforeldrene var, som de biologiske foreldrene, dypt religiøse. De tilhørte det svenske misjonsforbundet, men fordi Ejner var så musikalsk begavet, begynte han som musikant i Frelsesarmeen.
Da han var 13 år gammel ble han omvendt, og året etter skrev han sin første, kristne sang. Det var «O själ, du som vandrar din väg framåt», sangen han møtte igjen mange år senere.
Hans musikalske begavelse ble lagt merke til, og etter få år fikk han tilbud om å spille i Frelsesarmeens stabsmusikkorps. I 1913 flyttet han til hovedstaden, 17 år gammel. Her kom han etter hvert i det som må kunne kalles «dårlig selskap». Dypt sjenert som han egentlig var, slet han med å få venner. Dette førte til at han fikk smaken på «det sterke», og han kom bort fra det kristne miljøet og det kristne livet.
Resten av livet var det musikken han levde av, både som utøver og som komponist og sangforfatter. Han opererte med flere pseudonym, blant annet Gunnar Dahl, Stefan Kamensky og Per Hjort. I hjembyen hadde han gått i malerlære og i Stockholm arbeidet han som forsikringsagent en kort periode. I årene 1940-45 skal han ha arbeidet ved Waxholms festning i Stockholm, men dette skal ha vært for å sikre seg kost og losji, blir det hevdet.

Alkohol
Gudstjenesten sommerkvelden i 1929 og sangen om barnetroen førte ikke til noen endring i livet hans. Alkoholen var og ble hans følgesvenn.
På Stockholms barer var han en kjent skikkelse.
Hadde han bare fått litt å drikke, var han et oppkomme av gode historier, men på dypet var han både ensom og ulykkelig. Sine ti siste leveår tilbragte han på en psykiatrisk institusjon, der han faktisk trives godt.
Han var med og startet rettighetsorganisasjonen «Sveriges kompositörer och textförfattare» (SKAP) i 1926, og ved hans død sto det et betydelig beløp på hans konto her. I sitt testamente hadde han opprettet et fond som utbetaler et stipend til sangere hvert år.

Suksess
Det er de som mener at melodien til versene i «Barnetro» hadde andre skrevet tidligere, og at Westling bare har skrevet melodien til omkvedet.
Han skal ha solgt rettighetene til sangen til en musikkforlegger for 50 kroner i 1934. Da ga han samtidig beskjed om at «Gunnar Dahl» skulle registreres som opphavsmann.
Hva som gjorde at frelsessoldaten og sangevangelisten «Lapp-Lisa» ble oppmerksom på sangen, ser det ikke ut til å foreligge noen informasjon om. Det skjedde i 1936 og samme år spilte hun den inn på plate første gang. Senere gjorde hun flere innspillinger av den, og det ble en av de største salgssukkssene i svensk platehistorie på mange år. Senere har en lang rekke andre artister spilt den inn, blant andre Christer Sjögren.

Sangbøker
Med tanke på hvor populær denne sangen er, er det påfallende at nesten ingen sang- og salmebøker har den med. Dette gjelder både for Norge og Sverige.
Kun tre svenske salmebøker har sangen, og i Norge er det bare i Frelsesarmeens sangbok man finner den. Den norske teksten er ved Torleif Larssen.
Mange forbinder nok denne sangen med Frelsesarmeens friluftsmøter, der det ofte har vært et nesten obligatorisk innslag og etterspurt av tilhørerne.

Ejner Westling døde i 1961 og ble begravd på Skogskyrkogården i Stockholm. Ungdomsårene i Frelsesarmeen preget ham for resten av livet – på godt og vondt, kan man nesten si.
Det finnes fortellinger om at når Frelsesarmeen i Sverige samlet seg til kongress hver sommer, var det ett bestemt hjørne ved Strandvägen der Ejner Westling pleide å stå med tårer i øynene og se frelsessoldatene marsjere forbi.
Den dagen han ble stedt til hvile, møtte Frelsesarmeens hornorkester opp og spilte sangen om barnetroen som er en slik sikker bro til himmelen.
Man vil gjerne både tro og ønske at han fant fram til denne broen da det siste veistykket skulle tilbakelegges.

Kilder:
Fredrik Björkman - www.fyng.net/funderingar/2006-03-22.htm
Sven Nilsson – privat meldingsutveksling på Facebook

«Har du enn din barnetro»
Har du enn din barnetro,
du engang i hjemmets bo
foldet dine hender og enfoldig bad:
Gud som har oss små så kjær,
se til meg som liten er,
og din mor hun lyttet til så hjerteglad.

Barnetro, barnetro,
til himmelen du er en gyllen bro

Du har kanskje vandret vidt,
og du meget ondt har lidt
når i fremmed land du søkte lykken nå.
Vegen hjem, den var så lang,
og du gråt så mang en gang
når du mintes hjemmet lune trygge vrå.

Barnetro, barnetro,
til himmelen du er en gyllen bro

Som en seiler trygg i havn,
var du i din moders favn.
Ømt hun kysset deg og sang om himlens land.
Hennes stemme var så varm
når du lå ved hennes barm,
hun din framtid la i Herrens hånd så glad.

Barnetro, barnetro,
til himmelen du er en gyllen bro

Du blir lykkelig som før
hvis du åpner hjertes dør.
Barnetroens dyre skatt blir atter din.
Engler synger da så glad,
oppe i Guds himmelstad
når et lam på ny er ført i folden inn.

Barnetro, barnetro,
til himmelen du er en gyllen bro

Gjengitt etter Frelsesarmeens sangbok 2010

Til bildet: Man kan knapt tenke seg et friluftsmøte med Frelsesarmeen der «Barnetro» ikke blir sunget...

Carl Breiens pinsesalme

Av Nils-Petter Enstad

Carl Breien (1870 – 1958) var en av pionerene i Frelsesarmeen i Norge. Han var en av de aller første som meldte seg til tjeneste som frelsesoffiser, men den aller første var en kvinne. Hun het Bertha Hansen (1870 – 1963), og hadde meldt seg til tjeneste noen dager før Breien.

Det var vel ingen hemmelighet, verken i samtiden eller for ettertiden, at Breien selv gjerne skulle ha vært den som sto som nummer én på offisersrulla, og han prøvde å kompensere dette med å presisere at han var den «første mannlige» frelsesoffiseren i Norge.
Det gjorde at Bertha Hansen ofte ble omtalt som «første kvinnelige», men det skulle hun ha seg frabedt. «Det er bare én som kan være den første, og det var meg», skal hun ha tordnet på et offentlig møte på sine eldre dager.

Når det er sagt: Carl Breien ble nok mer synlig i Frelsesarmeens historie enn Bertha Hansen; man kan godt si at han tok større plass. Allerede i 1891, knapt 23 år gammel, ble han en av Frelsesarmeens to første divisjonssjefer i Norge. I andre kirkesamfunn tilsvarer det et praktisk og personellmessig ansvar som bare kan sammenliknes med en biskop eller tilsynsmann. Han fikk ansvaret for Frelsesarmeens arbeid fra Tønsberg til Lillesand, med kontor og bolig i Skien. Samme år giftet han seg, men ble enkemann etter bare ett år. Etter det var han alene en rekke år.

Han begynte tidlig å skrive dikt og sanger, og i pakt med en tradisjon som fort ble etablert i Frelsesarmeen, skrev han tekstene på kjente melodier. Sangen «Deg vil jeg følge, min dyre gjenløser» skal han ha skrevet på melodien til «Pål sine høner» - teksten kan i hvert fall synes på den melodien.
I Frelsesarmeens sangbok fra 2010 er han representert med 13 tekster.

I den skissepregede selvbiografien «Minnene taler» (udatert, men trolig gitt ut i 1943) forteller han om hvordan en av disse sangene ble til. Den heter «Kom, Gud, med kraftens ånd», og kan betegnes som en pinsesalme.
Den ble til etter det Breien selv kaller «en Jakobs-natt» om bord på en rutebåt. Han forteller ikke når sangen ble til, men nevner at dette var mens han var leder for det som ble kalt «Nordre divisjon», med bolig i Trondheim. Ifølge Frelsesarmeens egen historiebok, var Breien stasjonert her i perioden 1896-98. Det er derfor feil når det i Frelsesarmeens sangbok av 1977 står oppført at sangen ble skrevet i 1892.

Det var vinterstid, og Breien var på reise i sitt distrikt.
Han hadde vært i Molde og skulle videre til Ålesund, der han skulle ha tre møter den kommende søndag. Men til disse møtene «hadde (jeg) ikke funnet én tekst, langt mindre et budskap», forteller han.
Breien var regnet som en dyktig forkynner. Det fortelles at på plakater der han ble annonsert, kunne det stå «Kom og hør Norges beste taler».
Han skriver selv: «Sliten etter meget arbeid og lange reiser følte jeg meg, og var, lite åndelig opplagt. Jeg drev fram og tilbake på dekket og søkte ved noen lamper om bord å få lest min bibel i håp om å finne en tekst, men det var som Bibelen var lukket for meg den natt».
Det må ha vært en dramatisk natt for den unge lederen med det store ansvaret. «Jeg kjempet med Gud og meg selv og ropte lik Jakob: «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg». Ordet jeg fikk fra Bibelen, var om Bileam: han gikk ut på bergets kam og skuet etter Gud».

Fortellingen om Bileam går over flere kapitler i fjerde mosebok, og den teksten Breien tenker på, er trolig det man finner i 4 Mos 24, 17: «Jeg ser ham, men ikke nå, jeg skuer ham, men ikke nær».
Da han gikk i land i Ålesund, sa han til Herren: «Dersom du vil jeg skal tie i disse møtene, er jeg mer enn villig til det».
Etter frokost hos korpslederen, ba Breien om å få være alene en stund. «Den åndelige strid måtte få en slutt, og samtidig ble det klart for meg at en sang var i ferd med å bli til», skriver han i boka. Melodien «Nærmere deg, min Gud» hadde lydt for hans indre øre en tid, og nå kom også ordene.
Han satte seg ned ved et bord og begynte å skrive.
Da det tredje verset var klart, følte han at Gud løste ham fra den smerte han var i. Den nye sangen ble sunget i alle de tre møtene han skulle ha denne søndagen, og i kveldsmøtet kom mange fram til forbønn for å bli frelst.

Dette er de tre versene den unge Carl Breien fikk mens han kjempet seg gjennom i bønn til Gud:

«Kom, Gud, med kraftens Ånd,
gi den til meg.
Bind meg med evig bånd
kun fast til deg.
Sjelen, den skriker ut:
«Helt vil jeg bli for Gud!»
Kle meg i høytidsskrud
ren som din brud.

Ventende dagens gry
speider jeg ut.
Kom, gi meg lys på ny,
møt meg, min Gud.
Vis meg en banet vei
hvor synd ei sårer meg,
hvor hjertet hyller deg.
Møt meg, min Gud!

Herre, jeg bringer deg
hjerte og liv.
Glad vil jeg gå din vei,
nåden meg gi.
Før meg fra ørk’nens sand
til hvilens Kana’an.
Sett du min sjel i brann,
alt for meg bli.»

Litteratur:
Breien, Carl: Minnene taler (Oslo, u.å)

Hjalmar Hansen - korsets sanger

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Han skrev flere hundre sanger og dikt; selv mente han det var snakk om mer enn 800 tekster. De handlet om mange forskjellige temaer, men det er ett tema som går igjen: Korset og påskebudskapet sto sentralt i frelsesoffiseren Hjalmar Hansens liv, tro og poesi.

I Frelsesarmeens sangbok står sju av sangene hans, og i den forrige utgaven av sangboka sto det ytterligere to. Med tanke på den omfattende produksjonen hans, sier det seg selv at mye av den ikke er der, og at mye av det han skrev rett og slett er glemt. Men hver påske hentes sangene hans fram igjen, i hvert fall i Frelsesarmeen.

Pioner
Hjalmar Hansen levde fra 1873 til 1952. Han hørte til pionergenerasjonen i Frelsesarmeen. Han ble frelsesoffiser i 1891, 18 år gammel. Da var det bare tre år siden Armeen kom til Norge. Det var pionertid, vekkelsestid og nybrottstid.
Inspirasjonen til sangene kom på forskjellige måter.
Om en av dem, «Her under korset», har han fortalt at den kom til ham under en av Frelsesarmeens årlige kongresser. Til denne skrev han både tekst og melodi. Melodien kom først, så teksten til koret. Dette gikk han så og nynnet på helt til han fikk satt seg ved et piano og skrevet ned melodien der. Deretter skrev han versene.
Bare noen dager senere ble den sunget på et møte for frelsesoffiserer, og senere er den blitt en selvsagt del av Frelsesarmeens sangskatt.
Sangen kalles gjerne «Her under korset», etter første linje i koret. Første vers begynner med ordene: «Har jeg en sorg som vil tynge mitt sinn».

«Se, mengden til Golgata iler»
Den mest kjente av sangene hans skrev han våren 1894. Selv regnet han den også som den første sangen han skrev. Foranledningen var at han, sammen med en del frelsessoldater fra Kristiania, hadde reist fra hovedstaden til Snarøya i Bærum hver søndag ettermiddag i flere uker og hatt møter. Det kom mange mennesker til. møtene, men ingen overga seg til Gud. En dag sa lederen hans at dersom ingen overga seg til Gud under møtet langfredag, ville det bli slutt med møtene på Snarøya.
Den unge Hjalmar Hansen følte et særlig ansvar for disse møtene, og klarte ikke å bli rolig for sjefens beslutning. Før han klarte å sovne natt til langfredag, knelte han derfor ved senga si og ba inderlig til Gud om at noen måtte bli frelst neste dag. Klokka var to om natten før han klarte å sovne.
Halvannen time senere våknet han av at han hørte en stemme tale til seg: «Vil du være villig til når som helst jeg kaller deg, dag som natt, å skrive ned det jeg vil gi deg?»
-Ja, Herre, svarte Hjalmar Hansen, gikk ut av sengen, fant fram papir og blyant, og begynte å skrive som etter diktat:
«Se, mengden til Golgata iler, og Jesus i mellom dem går.
Foraktelig, grusomt de smiler; hans panne har blodige sår.
Skjønt uskyldig, naglet han bliver; han treder den torn fulle vei.
Dog kjærlig han alle tilgiver,
å, tenk, det var allting for meg.»

I 20 minutter satt han og skrev, men visste ikke selv om han var våken eller drømte. Sangen har hele tiden vært sunget slik den skrevet ned denne natten, med tre vers og et omkved.
Hjalmar Hansen fortalte siden at da han hadde skrevet sangen ferdig, «gjorde jeg som vi ofte gjorde på den tiden», grep Bibelen og slo den opp på måfå mens han ba Gud gi ham noe som kunne passe til situasjonen hans der og da. Der leste han: «Han vekket meg, og jeg lot meg vekke. Jeg sto opp, og han gav meg sitt ord.»
Senere i livet leste Hjalmar Hansen Bibelen systematisk gang på gang for å finne igjen dette skriftstedet, men han fant det aldri. Det har heller ingen andre gjort, og den forklaringen Hansen slo seg til ro med, var den biskop Johan Lunde ga ham: «Det er ingenting i veien for at han som lot de hellige menn som skrev Bibelen se og høre det de skrev, har latt Dem se dette fordi De behøvde å se noe slikt, selv om det ikke sto der.»
Man kan nok være usikker på teologien i dette, men pedagogikken var god. Og biskopens ord styrket Hjalmar Hansens tro på at sangen var blitt til som følge av en spesiell guddommelig inspirasjon.
Langfredag morgen laget Hansen tre avskrifter av sangteksten, som han tok med seg ut til Snarøya til møtet langfredag ettermiddag. Tidligere på dagen hadde han rukket å synge gjennom sangen med noen andre frelsessoldater som var med om møtene, og mot slutten av møtet ble den framført offentlig for første gang. Da sangen var slutt, reiste han som hadde stilt huset sitt til disposisjon for møtene seg. Han var regnet som en av de sentrale kristne personlighetene på Snarøya, men han fortalte at i den siste tiden hadde det bare vært skinnet igjen av troslivet. Nå ba han om forbønn. Deretter kom den ene etter den andre fram og ba om forbønn, og mange ble frelst.
Møtene på Snarøya fortsatte ennå i lang tid.

Golgata og Getsemane
«Golgata-sangen» ble snart kjent langt utover Frelsesarmeens rekker, og den ble oversatt til en rekke språk. Hjalmar Hansen selv kjente til 13 slike oversettelser, fortalte han mot slutten av sitt liv.
Det finnes tallrike beretninger om hvordan denne sangen har vært til hjelp i møter og i livssituasjoner, og om hvordan mennesker fant fram til troen ved å høre «Se, mengden til Golgata iler» bli sunget. Det enkle omkvedet er også blitt mye brukt i ettermøter, når innbydelsen til botsbenken ble gitt.
Omtrent på samme tid som han skrev «Golgata-sangen», skrev Hjalmar Hansen også en «Getsemane-sang». Den heter «Natten er stille», og skildrer Jesu kamp natt til langfredag. Men han skrev nok oftere om Golgata enn om Getsemane. Det forteller titlene på mange av tekstene hans: «Jeg elsker de naglede hender», «Alltid korset, alltid Jesu død», «Til ditt kors igjen», «Mest jeg ser deg med tornekronen», «Det var korset som dro meg til ham» og «Enn en gang jeg synge vil om Golgata».
Den siste har sin forhistorie. Et år ble Hjalmar Hansen bedt om å skrive en sang til Krigsropets påskenummer, men bestillingen var en sang om oppstandelsen. Redaktøren mente de hadde så mange sanger om Getsemane og Golgata fra Hjalmar Hansen fra før.
Jo, Hjalmar Hansen forsøkte å skrive en sang om oppstandelsen, men det lyktes ikke.
Så ringte redaktøren for Krigsropet og minnet ham at han skulle levere en sangtekst, og den måtte redaksjonen ha neste dag. Det ble en bønnekamp for den unge poeten, og da han reiste seg, forsto han at det ble nok ingen sang om oppstandelsen denne gang heller.
Teksten begynner slik:
«Enn en gang jeg synge vil om Golgata,
om det sted hvor min Frelser led.
Å, jeg glemmer aldri smerten som han bar
og det blod som fra korset fløt ned».

«Herligste navn»
En sang av Hjalmar Hansen som har vært mye sunget, ikke minst som solosang, er «Herligste navn som er uttalt på jord». Den ble skrevet i 1920, og har en sterk forhistorie.
Hjalmar Hansens eldste sønn, 16 år gamle Wilmar, var blitt alvorlig syk. Trolig var det snakk om en svulst på hjernen, eventuelt en hjernehinnebetennelse. Foreldrene forsto at gutten kom til å dø, og det forsto nok gutten selv også. Faren var opptatt av at Wilmar skulle få «en god død», uten for mye kamp og med vissheten om frelse. Dette bad han om mens han knelte ved guttens seng, og holdt hånda hans i sin. Så merket han et trykk i hånda? Kunne det være at Wilmar hørte hva han bad om?
-Kjenner du meg, Vilmar? Trykk hånden min dersom du kjenner meg, sa faren.
Et trykk i hånden bekreftet at det var kontakt. -Trykk hånden min dersom du hørte hva legen sa.
Nytt trykk.
-Trykk hånden min så hardt du kan dersom alt er i orden mellom Gud og deg, ba Hjalmar Hansen. Han fikk et langvarig trykk som svar.
I de neste åtte dagene var den syke gutten i stand til å føre samtaler med foreldrene, søsken og med pleiepersonalet. Han ba også om at noen måtte komme og synge litt for ham. Om kvelden den nestsiste dagen leste foreldrene høyt fra Bibelen for ham, og de leste sangvers de visste han var glad i.
Den siste dagen han levde foretok legen et lite inngrep for å gjøre de siste timene lettere for den syke. Etter operasjonen satt faren ved sengen og ba taust til Gud om at gutten hans måtte våkne en gang til. Da gutten slo øynene opp, så faren at blikket var blitt matt, og uten at han klarte å forhindre det, begynte han å gråte.
-Ikke gråt, pappa. Nå går jeg til Jesus, sa gutten. Så lukket han øynene for siste gang.
De siste timene lå han bare og døste. Faren satt ved sengekanten, holdt gutten i hånden og hvisket navnet Jesus inn i øret hans med jevne mellomrom. «Han besvarte det alltid med et forsøk på å smile og en lyd som uten tvil var et forsøk på å uttale navnet Jesus», skrev Hjalmar Hansen mange år senere. Slik satt han helt til døden kom, og Vilmar gikk bort «som når et lys brenner ned».
Da dødskampen var over, klarte ikke Hjalmar Hansen å få sove. I stedet fant ham fram penn og papir og begynte å skrive:
«Herligste navn som er uttalt på jord: Jesus, Jesus.
I det er frelse for hver den som tror: Jesus, Jesus.
Det har meg styrket i prøvelsens dal,
det har meg gledet i festsmykket sal.
Det inn i døden min trøst være skal: Jesus, Jesus».

Sangen har fire vers. Det siste er preget av inntrykket fra sønnens siste timer:
«Hvisk til meg når jeg i søvn faller hen: Jesus, Jesus!
hvisk det igjen og igjen og igjen: Jesus, Jesus!
Det skal forjage alt ondt og alt stygt,
det skal bort jage all redsel og frykt.
I dette navn skal jeg sovne inn trygt: Jesus, Jesus.»

Hjalmar Hansen var en korsets sanger, men å synge om korset, er også å synge om Jesus. Så heter da også en av Hjalmar Hansens sanger nettopp dette «Min siste sang skal bli om Jesus».
«Min siste sang skal bli om Jesus,
han skal min siste tanke få.
Når alle andres trekk forsvinner,
Skal hans for meg i skjønnhet stå.»

Litteratur:
Hansen, Hjalmar: De ble vunnet ved sang. Ansgar Forlag (u.å.)

Sangen om løftene

Av Nils-Petter Enstad

Sangen «Løftene kan ikke svikte» står i de aller fleste norske sang- og salmebøker. Den er skrevet av pioneren innen svensk pinsebevegelse, Lewi Pethrus (1884-1974), og ble til i flere omganger.

Til sammen har sangen seks vers, men i utgangspunktet hadde den bare to. Det er de som er de to første versene i sangen slik vi kjenner den i dag. Disse versene ble skrevet i 1913 i en meget krevende situasjon for Lewi Pethrus og hans norske kone Lydia. De hadde giftet seg om våren samme år, og ventet sitt første barn da Lydia rett før jul ble meget syk. Hun var døden nær, og selv om hun kom over krisen, mistet de barnet, som døde. Senere fikk ekteparet mange barn, men minnet om det eldste barnet bar de alltid med seg.
Det var under denne krisen Lewi Pethrus skrev de to første versene til denne sangen.

Et krevende år
Året 1913 hadde vært krevende på flere måter for den unge baptistpresten, som han da var.
Baptistmenigheten Filadelfiakirken i Stockholm hadde kalt ham til pastor i 1910. Han kom da fra Lidköping, der han også hadde vært baptistprest.
Han hadde da gjort flere åndelige erfaringer som man senere skulle forbinde med pinsebevegelsen, blant annet tungetale.
At han også lot personer som ikke tilhørte baptistsamfunnet delta i nattverden i Filadelfiakirken, gjorde ham kontroversiell i hans eget kirkesamfunn, og i april 1913, samme måned som pastoren giftet seg, ble menigheten ekskludert fra baptistsamfunnet.
Den fortsatte som en fri og uavhengig menighet, og ble etter hvert den første – og største – pinsemenigheten i Sverige.
Pinsevenner og baptister har stort sett det samme synet på dåpen, så det ble ikke noe problem for Pethrus, slik det ble for hans norske venn og kollega, T.B. Barratt. Hans bakgrunn var metodistkirken, som praktiserer dåp av barn. Det ble da også Lewi Pethrus som døpte ekteparet Barratt, også det i 1913.

Motstand
De fire siste versene i sangen ble skrevet et par år senere.
Menigheten som Pethrus ledet hadde vokst, og mediene begynte å interessere seg for det som skjedde der, med tungetale, profetier og helbredelser. Motstanden og kritikken gjorde at mange som Pethrus hadde regnet som venner og støttespillere nå vendte ham ryggen.
I denne situasjonen var det han skrev de fire neste versene.
T.B. Barratt oversatte så hele sangen til norsk.

Bibelske bilder
I to av versene bruker Lewi Pethrus noen bibelske bilder som ikke alle uten videre forstår meningen med.
Det første eksemplet finner man i ett av de to opprinnelige versene i sangen:
«Gjør du som Abraham gjorde
se imot himlen opp.
Da, mens du stjernene teller,
vokser din tro, ditt håp».

På norsk er ikke «opp» og «håp» noe godt rimpar, slik det er på svensk («opp» og «hopp»).
Dette skal være grunnen til at verset ikke er med i Frelsesarmeens sangbok, verken i utgaven fra 1930 eller 1948. Men den samme innvendingen kan brukes mot rimparet «brenne» og «forsvinne» som er brukt i omkvedet. På svensk heter dette «brinna» og «försvinna».
I utgavene fra 1977 og 2010 er sangen imidlertid med i Frelsesarmeens sangbok.

I de fleste norske sang- og salmebøker der sangen er med, har den seks vers, slik den også har det fra forfatterens side. Men i noen sangbøker er det bare fem vers.
Det som da er utelatt, er det hvor det heter:
«Tro selv om verden forfølger,
med deg i ovnen går
en lik en gudesønn herlig.
Prøven du trygt består.»

I de salmebøkene jeg har tilgjengelig, og hvor sangen er med, er dette verset utelatt i Norsk Salmebok, Frelsesarmeens sangbok og Misjonskirkens «Salmer og sanger».
Hva dette skyldes, er ikke godt å si. Kanskje er det bildebruken som blir for spesiell?
Motivet med gudesønnen i ovnen kjenner man igjen fra fortellingen om de tre man leser om i tredje kapittel av Daniels bok. Disse tre ble kastet i ildovnen fordi de ikke ville tilbe et avgudsbilde kong Nebukadnesar hadde satt opp.
Men da kongen så inn i flammene, oppdaget han fire menn, og den fjerde «ser ut som en gudesønn» (vers 25). De tre som var kastet inn i ovnen, var uskadde.

Betydelig kristenleder
Lewi Pethrus skrev en rekke andre sanger, men få av disse er oversatt til norsk. Han skrev også en rekke bøker, blant annet selvbiografien «Medan du stjärnorna räknar» fra 1953.
Han grunnla dagsavisen «Dagen» og var redaktør for denne i mange år.
Han var også en av initiativtakerne til at det politiske partiet Kristen Demokratisk Samling, nå Kristdemokratarne, ble dannet.
Han var aktiv som forkynner helt til kort tid før han døde, 90 år gammel.
Han vurderes som en av de mest betydningsfulle kristenlederne i Sverige i det forrige århundre.

Teksten:

Løftene kan ikke svikte,
nei, de står evig fast.
Jesus hvert ord har beseglet
den gang hans hjerte brast.

Omkved:
Himmel og jord kan brenne,
høyder og berg forsvinne,
men den som tror skal finne:
Løftene rokkes ei!

Gjør du som Abraham gjorde:
Sku imot himlen opp!
Mens du da stjernene teller
vokser din tro, ditt håp

Tro når det mørkner på ferden,
solen ei sloknet har
Kun noen timer -og siden
stråler en morgen klar

Tro når deg verden forfølger,
med deg i ovnen går
en lik en gudesønn herlig,
prøven du trygt består

Tro selv om vennene svikter,
tro når kun én står med:
Jesus, din venn, vil deg følge
daglig med all sin fred.

Tro under alt som deg møter,
snart du jo hjemme er.
Da skal du evig få skue
det som du trodde her.

Her gjengitt etter «Sangboken»

«Betesda er åpen» - en sang og en bibeltekst

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Jeg tror nok det var melodien, mere enn teksten, som «traff» meg første gang jeg hørte sangen «Betesda er åpen». En plateinnspilling med duoen Mette Bjørndal og Frank Nordli gjorde at sangen ble en del av det lydsporet man tok med seg ut i livet.

Bibelsk fortelling
Sangen om Betesda tar utgangspunkt i fortellingen fra Joh 5 om den syke ved Betesda dam.
Det er en kjent fortelling, ikke minst fra søndagsskolen. Da jeg var i Jerusalem i 2001 var vi også ved det stedet der denne dammen må ha ligget; det er bare ett sted som kan være aktuelt ut fra det teksten sier om fem bueganger.
Som forkynner og sjelesørger synes jeg teksten er problematisk.
Det poenget man gjerne bruker, er at Jesus ikke gjør seg avhengig av vaner og ytre omstendigheter, men handler direkte. Men hva med alle de andre som lå ved Betesda-dammen den samme dagen?
Det er nesten sånn at jeg liker sangen bedre enn bibelfortellingen.

Sangen
Selv ble jeg altså kjent med sangen via en plateinnspilling.
Teksten har stort sett bare stått i tilfeldige sanghefter, og da uten noen referanse verken til forfatter, komponist eller oversetter. I disse utgavene er sangen oppført med tre vers.
I sangboka til De Frie Evangeliske Forsamlinger, «Schibbolet», står teksten med fire vers.
Dette gjelder begge de utgavene av denne sangboka som jeg har, fra henholdsvis 1935 og 1997. Men heller ikke her er forfatter eller oversetter oppført.
Det verset som mangler i sangheftene jeg nevnte, men som er med i «Schibbolet», er sangens nest-siste vers, og er en forklaring til bildebruken i de andre versene.

Forfatter og oversetter
Takket være god hjelp fra en venn med større forskerkompetanse enn jeg selv har, kan jeg nå fortelle at teksten opprinnelig kommer fra USA. Den ble skrevet av den amerikanske baptistpresten Frederick Denison (1819 – 1901) i 1870.
Melodien er laget av en annen amerikaner: William Howard Doane (1832 – 1915). Han var forretningsmann og filantrop, men laget også musikk. Han har satt melodi til flere av Fanny Crosbys tekster.
Som så mange andre salmer og kristne sanger fra USA, kom også denne til Norge via Metodistkirken.
Det var pastor Martin Hansen, en av metodistkirkens pionerer i Norge, som oversatte den.
Oversettelsen ble publisert første gang i en sangbok som het «Zions Feltsange – en Samling af Evangeliske Sange» som Hansen hadde redigert og – ifølge forordet – forfattet, oversatt eller bearbeidet de fleste tekstene til.
Sangboka ble gitt ut av «Den religiøse Traktatforening», som var forløperen til Norsk Forlagsselskap, som i mange år var metodistkirkens forlag i Norge. Den utgaven som ligger i Bokskyen er bokas tredje opplag, og er fra 1893.
Martin Hansen ble omvendt til Gud i New York i desember 1855 og kom hjem til Norge året etter.
Dette var samme år som den første metodistmenigheten i Norge ble dannet, og Hansen sluttet seg til denne.
Snart begynte han å virke som predikant og etter hvert også som pastor.
Sammen med Elevine Heede bidro han sterkt til å gjøre metodistene i Norge til «et syngende folk», både ved oversettelser og egne tekster.

Besteda er åpen
Betesda er åpen, se engelen er der:
Stå ferdig og bad nå deri.
Se, vannet beveges, nå redning er nær,
og frelsen i Kristus er fri.

Omkved:
Frelsen er fri, frelsen er fri.
Frelsen i Kristus er fri.
Se, vannet beveges, nå redning er nær.
For frelsens Betesda er her.

Treng frem, gå i vannet mens engelen er der,
og tvett deg, bli fullkommen ren.
Forakt ikke midlet, nå har du det her.
Bli fri fra hver rynke og mén.

Se, dammen Betesda er Frelserens blod
og englen Guds ånd med hans ord.
Kom, bad nå din sjel i den rensende flod,
spis manna av tildekket bord.

Å, kom nå til kilden og legedom få,
enhver som er syk eller lam.
Du sjel som i vantroen tvilende går:
Å, kom nå, ja, kom nå til ham.

(«Schibbolet», 1997, nr. 234)


Engelsk tekst:
Bethesda is open, the angel has come,
The Spirit is calling for thee;
The waters are troubled, behold, there is room;
Salvation through Jesus is free.

Chourus:
Salvation is free, salvation is free,
Salvation through Jesus is free;
The waters are troubled, behold, there is room,
Bethesda is open for thee.

Come press to the waters while mercy is here,
Accept of a cleansing complete;
O, hear the entreaty, dismissing your fear;
Lo, judgment and mercy now meet.

The house of Bethesda for sinners was built,
The pool is a fountain of love;
The waters are troubled for canceling guilt,
And still for our healing they move.

Then come to the fountain, ye needy and lost,
come now, while the Saviour is nigh.
This grace has been purchased at infinite cost,
and they that reject it must die.

Music: William Howard Doane 1877 - Lyrics: Frederick Denison 1877