Lapp-Lisa - 1889 - 1974

Du sang om barnetroen
og om din moders bibel,
om å grave gull
bland Ovikens fjällar,
om drinkarflickans død
i en seng på barnsjukhuset.

O sällhet stor,
din Frelsare och du!
Og var det langt til himlen
og himlens gylne bro?

Skogsblomman og hembygden,
de var der alle sammen
i den tykke sangboka
som alltid var med,
men som du aldri behøvde å se i.

Takk for både Moders bønn
og for stjerner i kronen.
Takk,
og helsa dem der hemme.

Skrevet 27. april 2024 - 50 år etter at Lapp-Lisa gikk bort
Nils-Petter Enstad

En korsets sanger

Av Nils-Petter Enstad
Kristelig Pressekontor

«Golgata-sangeren» er han blitt kalt, frelsesoffiseren og poeten Hjalmar Hansen (1873 - 1952). Han skrev flere hundre sangtekster. Mye av det var nok leilighetspoesi, men de beste tekstene lever videre. To av dem, «Møt ham hver en morgen» og «Herligste navn som er uttalt på jord» er begge godt kjent i norsk kristenliv

Men det var en tilfeldighet som gjorde Hjalmar Hansen til poet.
Han har selv fortalt at den første sangen han skrev var «Se, mengden til Golgata iler». Den skrev han en natt i 1894. Da var han 19 år gammel, og var assistant ved Frelsesarmeens menighet på Grünerløkka i Oslo.
Menigheten hadde i noen uker også hatt møter på Snarøya hver søndag ettermiddag. Disse hadde den unge løytnanten ansvaret for. Det kom mange til møtene, men ingen bøyde seg, og en dag sa Hansens sjef at dersom ingen ville bli frelst, så han ingen hensikt i å ha disse møtene.
Dette ble veldig alvorlig for den unge løytnanten, som hadde en lang bønnekamp før han la seg til å sove.
Midt på natten våknet han, og han følte det var Gud som spurte ham om han når som helst var villig til å skrive ned det Gud ga ham?
- Ja, Herre, svarte han, sto opp og fant fram blyant og papir.
I løpet av 20 minutter var alle de tre versene og omkvedet skrevet ned. Etterpå grep han Bibelen sin, ba Gud gi ham et ord, slo opp og leste: «Han vekket meg, og jeg lot meg vekke. Jeg sto opp, og han ga meg sitt ord».
Det er ikke noe vers i Bibelen som er slik, men Hansen slo seg etter hvert til ro med at dette var noe Gud hadde latt ham få lese der og da - en vurdering blant andre biskop Johan Lunde støttet ham i.
Det var nok mer en sjelesørgerisk vurdering enn en teologisk fra biskopens side.
Neste kveld ble sangen sunget første gang, og ikke minst omkvedet hadde en sterk virkning: «Å, tenk det var Allting for meg! For meg brast hans elskende hjerte. Ja, tenk, det var allting for meg».
Flere ga til kjenne at de ville bli kristne, og møtene på Snarøya fortsatte videre.

Korsets sanger
Hjalmar Hansen skrev mange påskesanger.
Disse handlet nesten uten unntak om korset, om Golgata og om Jesu lidelse og død.
I 1896 skrev han «Jeg leste at Jesus ble fangen», med samme versemål som Golgata-sangen, og som synges på samme melodi. Opprinnelsen til melodien er man usikker på, trolig er den fra enten USA eller Sverige.
Korset er også tema i sangen «Har jeg en sorg som vil tynge mitt sinn» med omkvedet «Her under korset kneler jeg ned», og han skrev sanger som «Jeg elsker de någlede hender», «Alltid korset, alltid Jesu død», «Til ditt kors igjen», «Mest jeg ser deg med tornekronen», «Det var korset som dro meg til ham» og «Enn en gang jeg synge vil om Golgata».
Den siste har sin forhistorie.
Et år ble Hjalmar Hansen bedt om å skrive en sang til Krigsropets påskenummer, men bestillingen var en sang om oppstandelsen. Redaktøren mente de hadde så mange sanger om Getsemane og Golgata fra Hjalmar Hansen fra før.
Hjalmar Hansen forsøkte å skrive en sang om oppstandelsen, men det lyktes ikke.
Så ringte redaktøren for Krigsropet og minnet ham at han skulle levere en sangtekst, og den måtte redaksjonen ha neste dag.
Det ble en bønnekamp for den unge poeten, og da han reiste seg, forsto han at det ikke ble noen sang om oppstandelsen denne gang heller.

Mange sangbøker
Mange av sangene hans synges i liten grad i dag.
Når det gjelder sangen 19-åringen skrev for 130 år siden, står den i en rekke sangbøker fremdeles, blant annet bedehusbevegelsens «Sangboken», pinsebevegelsens «Maran Ata» og «Evangelietoner», i misjonskirkens «Nye Salmer og sanger», i den læstadianske «Åndelige sanger» og Maran Ata-bevegelsens «Sildigregn».

Faktaboks:
Hjalmar Hansen (1873 - 1952)
Offiser i Frelsesarmeen.
Skrev mer enn 800 sanger og dikt.

«I ROMERBREVET ÅTTE»

Av Nils-Petter Enstad

Som stortingsrepresentant var han et forholdsvis stillferdig medlem av landbrukskomiteen som i perioden 1989-93 representerte Fremskrittspartiet i Oppland fylke. Da han møtte på Stortinget første gang, 66 år gammel, skrev mediene at for første gang hadde en oldefar debutert i nasjonalforsamlingen. Noen husket ham som en tidligere vekkelsespredikant og forfatteren av bedehussangen «I Romerbrevet 8».

Peder Ramsud ble født i Fåberg og vokste opp i Biri. Som 16-åring begynte han på Viken folkehøyskole, og gikk deretter på indremisjonens bibelskole og predikantkurs.
I 1941 begynte han å reise som emmisær, og hadde dette som yrke fram til 1957.
Han var kjent som en dyktig predikant, med evne til gode og sterke formuleringer.
Han kunne nok bli oppfattet som litt av en «svovelpredikant», men mange ble omvendt i møtene hans og har vært med på å prege indremisjonsarbeidet i Oppland helt fram til våre dager.
Da han sluttet han å reise som forkynner, var det fordi han, ifølge ham selv, var utslitt.
Siden deltok han, så vidt vites, ikke aktivt i kristent arbeid, og snakket heller ikke gjerne om denne perioden av sitt liv.
Bladet «For Fattig og Rik» laget en reportasje på et møte mellom Ramsrud og KrF-representanten Gunnar Prestegård; han møtte som vara mens Eleonore Bjartveit var statsråd i Syse-regjeringen. Prestegård var 12 år yngre enn Ramsrud, men husket ham godt som forkynner i indremisjonen den gang han selv var ung.
Reportasje-ideen var nok god, men resultatet ikke like godt.
Det var lett å lese ut av den at Ramsrud ikke var særlig bekvem med situasjonen.

Kunstner og politiker
Peder Ramsrud er en allsidig begavet mann med kunstneriske evner som gikk i flere retning.
Disse viste han på forskjellige måter, blant annet gjennom tegning og maling. Det fortelles at teatersjef Bjørn Bjørnsson var meget begeistret for en tegning Ramsrud hadde laget av hans far, dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnsson.
Så sent som da han var 85 år, hadde Ramsrud to utstillinger med egne bilder.
Da han sluttet som predikant, forsørget Ramsrud sin familie som kunstmaler en periode, før han begynte i forsikringsbransjen. Denne karrieren avsluttet han som assurandør i Storebrand i 1989, samme år som han ble valgt inn på Stortinget.
Peder Ramsruds far, Ingvald Ramsrud, hadde vært lokalpolitiker for Kristelig Folkeparti, men da sønnen engasjerte seg i politisk arbeid, var det i det som da het Anders Langes Parti.
I 1979 ble han valgt inn i kommunestyret i Østre Toten, og fra 1981 møtte han også i Oppland fylkesting.
Så sent som fram til 2011 var han varamedlem til kommunestyret i Østre Toten.
På Stortinget ble han kåret som husets minst taletrengte representant.
Han døde 10. juni 2014, 91 år gammel.

Skribent
Peder Ramsrud skrev både sanger, dikt og betraktninger.
Mange av betraktningene ble gitt ut som «traktater» - små pamfletter som ble delt ut til forbipasserende eller distribuert på andre måter.
Under krigen grep det nazistiske presseforbundet inn overfor menighetsbladet på Gjøvik etter at dette hadde hatt et dikt av Ramsrud på trykk. Her het det i en strofe at «For vår Frelser har ennå Israel kjær».
I 1953 ga han ut boka «Vekkelse» på Indremisjonsforlaget.
Her heter det i det første kapitlet, som har overskriften «Vi venter vekkelse»: «Vekkelse! – Bare navnet har en egen forunderlig klang for et menneske som er frelst og født på ny. Vekkelse! – De gamle troendes øyne begynner å stråle. Minnene fra gamle dagers åndelige vårvær begynner å stråle.» (…) «Men kan vi vente vekkelse i dag? Eller er vekkelsenes tid forbi? Jeg vil svare: Vi ikke bare kan, vi skal vente vekkelse. Er vekkelsens tid forbi, så er kristendommens tid forbi.»
Boka, som er på drøyt 50 sider, er dels et personlig vitnesbyrd, dels en drøfting av metoder og strategier i vekkelsesarbeidet, skrevet av en 30-åring som allerede var en erfaren vekkelsespredikant.

«I romerbrevet åtte»
Av sangtekstene hans, er «I romerbrevet åtte» den mest kjente.
Den har vært mye brukt på norske bedehus og i vekkelsesmøter, og er spilt inn på plate flere ganger, blant annet av duoen «Egil & Arne» (Solheim og Gundersen).
Sjangermessig er «I romerbrevet åtte» en vise, med klare trekk fra de gamle skillingsvisene når det gjelder oppbygging og innhold.
Teksten er en fortelling som gjennom seks vers skildrer sangerens vandring fra «barndomshjemmet» i Romerbrevet åtte, via ulike andre botilbud, og tilbake til utgangspunktet, nemlig budskapet om at «Så er det ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus».
Metaforbruken er konsekvent, og kan også minne om John Bunyans klassiker «Pilegrims vandring».

I Romerbrevet åtte
I Romerbrevet åtte jeg bor på nummer en,
Jeg bodde der som liten, nå er jeg der igjen.
I mellomtiden har jeg dessverre flakket om
Og bodd på mangt elendig, ja, bent ut simpelt rom.

Først var jeg ganske lenge i lystens pensjonat,
Og bar meg som jeg ville i mine synder at.
Jeg likte meg så tålig en ganske liten stund.
Men helt forskrekket ble jeg da jeg så husets grunn.

Jeg flyttet med det samme – å, lykkelige dag,
for snart vil huset falle med dunder og med brak.
Det stod jo helt på skrenten til satans svovelsjø,
Så de som bor i lysten er snart i evig død.

Så banket jeg på porten til rikdommens palass,
men fikk dessverre svaret at der var ikke plass.
Jeg måtte ligge tue i fra den samme kveld,
Så aldri mere gjester jeg rikdommens hotell.

Så drog jeg neste morgen til ærens høye hus,
Hvor store ånder lever sitt liv i sus og dus.
Men der var jeg for liten, der slapp jeg ikke inn,
så aldri mer jeg prøver å bestige ærens tind.

Men – så kom jeg til å minnes min barndom lys og glad,
Og hjemme der på haugen som heter Golgata.
Så flyttet jeg tilbake – der fant mitt hjerte ro.
I Romerbrevet åtte, ja der er godt å bo.

Tekst: Peder I. Ramsrud

Å synge for Herren

Av Nils-Petter Enstad
Frelsessoldat

I Salmenes bok får vi ikke bare selve teksten, men ofte også praktiske vink når det gjelder tekstens framføring.

Noen ganger gjelder det musikkinstrumenter; om det er til fløyte eller strengespill; andre ganger hvilken melodi teksten kan synges på.
Ved å bla raskt gjennom Salmenes Bok fant jeg et titall slike henvisninger.
Noen av dem kan ha vært til andre salmer, andre til viser og sanger som var kjent.

Booth eller Luther?
Mange har gitt William Booth æren for uttrykket «Hvorfor skal djevelen ha den gode musikken?», men Martin Luther sa noe av det samme 300 år før.
Men den aller første som tok i bruk dette prinsippet var kanskje salmedikteren, gjeteren og kongen David fra Betlehem?

Hva kom først, tonen eller teksten?
Selv i mors liv kan et barn høre takten og rytmen i en melodi.
Bibelen oppfordrer oss til å synge til Guds ære.
Det kan være at sangen har tone, men ikke ord, eller det kan være en tekst som ikke har funnet sin tone ennå.
David var fortrolig med begge deler.
Det tror jeg Gud også er.

Publisert på Dagens nettutgave 25. februar 2024

Da bønnen fikk melodi

Av Nils-Petter Enstad

Ettermøtet hadde låst seg. Den unge frelsesløytnanten som ledet møtet visste med seg selv at dersom den proppen som tettet igjen for Herrens velsignelse denne kvelden kunne løsne, ville det skje store ting.

Lederen for menigheten var plutselig blitt syk, og løytnanten hadde fått beskjed om at han måtte ta ansvaret for arbeidet i tiden framover. Det hadde vært vekkelse i menigheten, og mange var blitt frelst. Det burde være lett å holde møter i en slik situasjon, og det burde være lett å lede ettermøter.
Så låste det seg.
Noen få var kommet fram til forbønn i begynnelsen av ettermøtet, men så var det stopp.
Den unge frelsesløytnanten kjente mismotet sige innover seg. Var det han som ikke var moden nok til ansvaret som fungerende korpsleder i en vekkelsestid? Hva var det som stengte for Guds Ånd?
Strengemusikken sang en innbydelsessang mens løytnanten lå på kne ved stolen sin. «Frels en sjel i kveld», ba han. «Herre, jeg deg beder: Frels en sjel i kveld.»

Melodi
Igjen og igjen ba han denne enkle bønnen, og plutselig merket han at bønnen hadde en melodi.
Han kjente den godt fra før, den het «Aftensolen smiler».
Da sangen var ferdig kunne den unge løytnanten si til forsamlingen: – Gud har gitt meg et nytt kor. Nå skal vi synge det sammen. Koret er slik: «Frels en sjel i kveld, frels en sjel i kveld. Herre, vi deg beder: Frels en sjel i kveld».
Melodien var kjent og teksten var enkel, og det nye koret lød sterkt i det store lokalet.
Det ble sunget én gang, to ganger, tre ganger.
Folk begynte å reise seg fra plassene sine.
De begynte å gå framover mot botsbenken. De ba om forbønn. De ba om frelse.

Hjalmar Hansen
Dette kunne vært en novelle, en oppbyggelig historie, men det var slik det skjedde.
Det var slik det skjedde en sommerkveld i 1894, i det lokalet Kristiania 3. korps den gang hadde i Thor Olsens gate.
Løytnanten som fikk melodi til sin bønn var den da 21 år gamle Hjalmar Hansen.
Senere skrev han også fire vers til denne sangen, men det er omkvedet som huskes, og brukes, fremdeles.

Mange år senere skrev Hjalmar Hansen:
«Hvorfor stanset det opp under begynnelsen av innbydelsen? Og hvorfor kom det så herlig i gang igjen da vi begynte å be Gud om at han ville frelse en sjel i kveld? Holdt det på å bli et mekanisk arbeid for oss å få mennesker til botsbenken? Jeg er sikker på at ingen mente det slik, men kanskje vi likevel ubevisst var kommet inn i å arbeide for sjelers frelse uten å tenke på at det var Gud som skulle frelse dem. Og så ga han meg der på plattformen, midt under innbydelsen, dette kor for at vi skulle vende oss til ham, og be ham at han måtte frelse sjelene. Jeg er kommet til å tro det. Som den allgode og allvise Gud han er, grep han inn og ledet oss på rett vei.»

Bønnesang
Selv har jeg vært på mange bønnemøter i mitt liv, og deltatt i mange ettermøter.
Noen ganger deltok jeg med glød og nidkjærhet, andre ganger med en følelse av matthet og resignasjon.
Jeg har vært på bønnemøter der ropene og hviskingen mot himmelen ble formet med sikre og velvalgte norske ord, og på bønnemøter der det ble lett etter ordene.
Ett og ett ord, én og én setning.
En slik bønn husker jeg med et lite smil, men med varme i hjertet: «Herre! Jeg finner ikke ord, men du vet hva jeg mener!» utbrøt den unge frelsesoffiseren.

Jeg har også vært på bønnemøter der bønnen gled over i sang, og hvor de norske ordene ble erstattet med et tungespråk som bare Guds Ånd forstår.
Jeg har deltatt i slik bønnesang, og jeg visste at selv om jeg ikke forsto noe av det som ble sagt og sunget, hadde det mening for Herrens øre.
Og jeg tror at når Hjalmar Hansen fikk ordene og melodien til sin bønn den sommerkvelden for 130 år siden, var det en variant av den samme gaven som var i funksjon.

Litteratur:
Hansen, Hjalmar: De ble vunnet ved sang (Ansgar forlag, u.å.)