«Sikker i Jesu armer» - en mors minnesmerke over sitt barn

Av Nils-Petter Enstad

Den synges kanskje ikke så ofte, men den står i flere av de norske sang- og salmebøkene. Den er en av Fanny Crosbys mange bidrag til salmeskatten og har sin egen såre forhistorie. På norsk heter den «Sikker i Jesu armer».

Frances Jane Crosby van Alstyne, som var hennes fulle, borgerlige navn, ble født 24. mars 1820. Hun ble en meget gammel dame og døde i 1915, 95 år gammel. Hun var blind hele livet. Muligens var hun født blind, kanskje ble hun blind som spebarn. Selv hadde hun ingen erindring om å ha hatt syn, og sa gjerne at det første hun noen gang ville se, var Frelserens ansikt når hun kom til himmelen.

Ti tusen dikt
Som poet var hun både allsidig og produktiv.
I alt skal hun ha skrevet nærmere ti tusen dikt, mange av dem med politisk innhold. Politisk må hun etter datidas mål betegnes som radikal: Motstander av slaveriet, motstander av krig, tilhenger av stemmerett for kvinner.
Det var først da hun var i 40-årsalderen at hun begynte å skrive salmer.
Hun var en from kristen hele livet, og sto alltid tilknyttet en menighet. Hun ble født inn i metodistkirken, men var også i noen perioder aktiv i andre kirker. Men for ettertiden må hun defineres som metodist.
Hun sa selv at målet med sangene hennes, var å vinne millioner for Kristus. Mange av sangene er nok like mye «åndelige viser» som «salmer» i streng forstand.

Ekteskap og barn
I 1858 giftet Fanny Crosby seg med den 11 år yngre Alexander van Alstyne.
De hadde kjent hverandre helt siden 1843. Han var også blind, og var student ved den samme skolen som Fanny det året ble uteksaminert fra. Noen år senere skal hun ha vært hans lærer.
Han var meget musikalsk begavet, spilte flere instrumenter og skrev også musikk. Fra 1855 var også han lærer ved den samme skolen, og det var i denne tiden at Fanny og «Van», som han ble kalt, forlovet seg.
Året etter bryllupet, fikk de en datter. Hun fikk navnet Frances, men døde bare kort tid etter fødselen. Dødsårsaken var trolig det man gjerne kaller «krybbedød».
Ti år senere skrev Fanny sangen «Safe in the Arms of Jesus» der hun bearbeidet sorgen over barnet hun hadde mistet, og som hun først mot slutten av sitt liv satte rene ord på. I et intervju sa hun: «Nå skal jeg fortelle noe som bare mine aller nærmeste venner har visst: Jeg ble mor en gang, og jeg har kjent hva morskjærlighet er. Gud ga oss et yndig lite barn, men englene kom og tok vår lille skatt med seg opp til Gud og til hans trone».
Barnets død ser ut til å ha slitt på ekteskapet til foreldrene.
Van trakk seg stadig mer tilbake, samtidig som ekteparet fikk en tilværelse der de stadig var på flyttefot.
De fikk aldri sitt eget hjem, men bodde til leie en rekke steder.
De hadde brukbare inntekter; blant annet var «Van» organist i to kirker, og han underviste i musikk. Men de var alltid flinkere til å gi av det de hadde, enn til å ta vare på det.
Selv om Fanny skrev enorme mengder med dikt og andre tekster, var honorarene små og få – ofte var to dollar i handa det eneste oppgjøret hun fikk for en sang som senere gikk verden rundt.
Det finnes en rapport fra 1874 der det rett og slett heter at ekteparet levde i nød.
Etter hvert levde de også hver for seg.
Fra 1880 bodde de ikke lenger sammen, uten at man vet hva som kom mellom dem.
De ble aldri skilt, og etter at «Van» døde i 1902, skal Fanny Crosby ha sagt: «Han hadde sine feil, men jeg hadde også mine. Men til tross for dette, elsket vi hverandre til siste dag.»

«Sikker i Jesu armer»
Det var først ti år etter at de mistet lille Frances at moren skrev teksten som er et minnesmerke over barnet. En venn av ekteparet, forretningsmannen og kirkelederen William H. Doane (1832 – 1915) skrev en melodi til teksten.

Den ble oversatt til norsk i 1874 av Elevine Heede, også hun metodist og på den tiden blant annet redaktør for metodistkirkens barneblad. I utgaven som var datert 27. september 1874 sto teksten.
På 1950-tallet ble teksten bearbeidet noe, og det er denne omarbeide versjonen man finner i norske sang- og salmebøker i dag: Metodistkirkens salmebok, Frelsesarmeens sangbok, «Evangelietoner» (pinsebevegelsen) og Misjonskirkens salmebok.

Sikker i Jesu armer
Sikker i Jesu armer, trygg i hans frelserfavn,
finner jeg håp i farer, fristelser, sorg og savn.
Englenes lovsangtoner, hør deres harpers klang.
Høyt gjennom himlens saler lyder de frelstes sang.

Sikker i Jesu armer selv når jeg føler frykt,
sikker for verdens snarer hviler jeg der så trygt.
Lett blir min tunge byrde, bort svinner angst og tvil,
kun noen sorgens tårer, deretter gledens smil.

Jesus, mitt hjertes tilflukt, du som er død for meg!
Jeg på din nåde bygger, klynger meg fast til deg.
Vente jeg vil med tålmod dagen som snart skal gry,
da den forløste skare møtes med deg i sky.

Frelsesarmeens sangbok, nr. 510

Liv Olsson - sangforfatter og frelsesoffiser

Noe av sjarmen ved å være en forholdsvis fri og uavhengig skribent, og ikke altfor bundet opp med prosjekter som skal være ferdige i går, er at man kan snuble over informasjoner eller saker som gir ideer til nye ting man kan skrive om. Noen timers arbeid kan det medføre, men det går bra, for det går ikke på bekostning av noe som helst. Og noen ganger kan man faktisk ramle over flere slike funn i ett søk som i utgangspunktet kanskje ikke gjaldt noen av dem.

Det var slik jeg ramlet over en tekst av frelsesoffiseren Liv Olsson.
Den sto i Krigsropet sommeren 1965, og har tittelen «En bønn ved 100-årsjubileet».
I 1965 var det som kjent 100 år siden den sommerkvelden da William Booth fikk en aha-opplevelse som han senere beskrev som «den kvelden ble Frelsesarmeen født».
Jeg hadde faktisk ikke vært oppmerksom på den teksten før, og tenker at det er jo en bønn og en tekst som kan brukes den dag i dag, snart 60 år etter at den sto på trykk.
Fikk den melodi noen gang? Det kunne den fortjent!

Liv Olsson, ja.
Sommeren 1972 fylte hun 85 år.
Jeg hadde sommerordre til Oslo 3. korps, og en formiddag, et par dager etter selve dagen, var vi to unge løytnanter – den andre var Kristian Bakken – på en visitt hos jubilanten. Hun bodde den gang på Bolteløkka, i en leilighet som, om jeg husker rett, lå noen etasjer opp i bygget.
Den hadde hun delt med sin sønn, som hadde gått bort noen måneder før. Han skal jeg komme tilbake til.
Det ble en hyggelig formiddag. Jeg regner med at vi fikk kaffe, og den gamle brigadéren virket oppriktig interessert i de to unge frelsesoffiserene; vi var henholdsvis 19 og 20 år gamle. Jeg må ha spurt henne om hun skrev noe for tiden, for jeg husker hun leste noen vers av en tekst hun hadde arbeidet med, men ikke betraktet som ferdig.
Senere kom hun til Frelsesarmeens nye sykehjem på Ensjø, og der døde hun i 1976, 89 år gammel.

Sønnen, nevnte jeg.
Han het Olav Magnus Olsson og var født i 1905.
Ut fra minnerunen i Krigsropet om Liv Olsson, ser jeg at det var det året hun kom til Trondheim og kom i kontakt med Frelsesarmeen.
Hun var ugift, og det har vel versert noen myter/rykter om hvem som var guttens far.
Liv selv reiste til Frelsesarmeens krigsskole i 1907 og etter noen forholdsvis få år som korpsoffiser, var hun engasjert i administrativt arbeid det meste av sin tjenestetid som frelsesoffiser.
Hun var knyttet til Litteraturavdelingen i mange år, men var også instruktør og medlem av Frelsesarmeens reisende sanggruppe, «Stabssangbrigaden».
I 1927 ble også sønnen, nå 22 år gammel, knyttet til litteraturavdelingen. Kanskje var det fra det tidspunktet mor og sønn delte leilighet i det som nettopp hadde fått navnet Oslo?
Ved redaksjonen drev Olav i stor grad med oversettelser, men han skrev også egne ting. Han var en sentral ressurs i Oslo 3. korps hornorkester, og var også speiderleder i den samme menigheten. Hans litt spinkle framtoning og forsiktige måte å være på, kunne nok få enkelte til å undervurdere ham, men i realiteten var han en multibegavelse, meget intelligent, svært belest og svært kunnskapsrik. Mange av bøkene Frelsesarmeens forlag Salvata ga ut gjennom 50- og 60-tallet var det han som hadde oversatt. Han skrev også egne sangtekster og han skrev melodier.

Sangtekster kan være en bro tilbake til Liv Olsson.

Hun er representert med én tekst i Frelsesarmeens sangbok fra 2010.
Det er den som regnes som «hjemforbundssangen» (hun ble pensjonert som nasjonal hjemforbundssekretær): «Jesus inn i alle hjem» (nr. 344).
For min egen del er det en sang jeg trekker litt på skuldrene til. Jeg oppfatter den som en form for situasjonspoesi med liten appell utover det.
Da treffer sangen «Ser du en sønderknust sjel på din vei» meg på en helt annen måte, både litterært og teologisk/sjelesørgerisk.
Den står ikke i Frelsesarmeens sangbok, men den står i den felles sangboka for de lutherske organisasjonene, «Sangboken» (nr. 758).
Teksten ble første gang publisert som et dikt i Krigsropet i 1920, da med overskriften «Gaa ei forbi!»
I 1942 sto teksten på trykk i sosialarbeidets organ «Faklen», denne gang med en melodi av en «T.D. Olsen». Også her med overskriften «Gå ei forbi!»
I 1954 skrev bibelskolelæreren Øivind Tønnesen (1917-67) en melodi til denne teksten, og i den grad sangen brukes fremdeles, er det denne melodien den er kjent sammen med.

En personlig tilføyelse:
I november 1972 fikk jeg ordre til Krigsropets redaksjon som assistent.
Frelsesarmeens ledelse visste allerede at jeg skrev litt, og hadde også fått med seg at jeg behersket engelsk sånn noenlunde.
Dermed ble jeg tildelt Olavs kontorplass, hans skrivemaskin og i hvert fall deler av hans oppgaver.
Ikke så lenge etterpå traff jeg Liv Olsson på et møte, og hun kommenterte dette med å ønske meg til lykke med Olavs oppgaver.

Dolly og gospel

Torsdag denne uka var det «Dolly Parton-kveld» på Rykene Bedehus.
Mange møtte opp og god stemning.
Min rolle var, som alltid ved slike anledninger, å snakke om artisten og vedkommendes forhold til gospelmusikk.
Dolly Parton har spilt inn et 50-tall gospelsanger, og har også selv skrevet en rekke sanger som tenderer opp mot det vi i hvert fall kan kalle et litt utvidet gospelbegrep.
Men noen av sangene hennes er innenfor gospelsjangeren med god margin.
Det gjelder ikke minst to av sangene som jeg vokste opp med, og som nok bare brukes innen Frelsesarmeen i Norge.
Men i engelskspråklige sammenhenger er de godt kjent.
Den ene av dem har jeg skrevet en lengre artikkel om, men her gjengir jeg bare det jeg tok med i mitt manus denne kvelden på Rykene bedehus:

«Are you washed in the Blood?»
– Dette er en sang som i norsk sammenheng bare er kjent fra Frelsesarmeen.
Hvem som har stått for den norske oversettelsen er ikke godt å si; den har vært i bruk i Frelsesarmeen i Norge siden rørsla kom hit i 1888.
I 1912 brukte den amerikanske lyrikeren Vachel Lindsay linja «Er du renset i Gudslammets blod» som en motor i sitt mest kjente dikt: «General William Booth enters Heaven».
Diktet er oversatt til norsk av så vel Sigmund Skard (til nynorsk) som Trygve Bjerkrheim (bokmål).

«Power in the Blood»
– Dette er også en sang som i norsk sammenheng kun er kjent fra Frelsesarmeen: «Vil du fra syndenes byrde bli fri? I blodet er kraft».
Den er skrevet av Lewis E. Jones som arbeidet for KFUM i USA hele sitt liv (WMCA).
Han laget også melodien, og både tekst og melodi ble publisert i 1899.
Den har stått i Frelsesarmeens sangbøker siden 1930, og heller ikke for denne er det kjent hvem som skrev den norske teksten.

10. juni 2023
Nils-Petter Enstad