«Guds store, rike kjærlighet»

Av Nils-Petter Enstad

Under kongressen for noen år siden stakk en frelsesoffiser en lapp til meg og lurte på om jeg kunne finne ut noe om en bestemt sang?

Sangen var «Guds store, rike kjærlighet»; en sang som ofte ble brukt da jeg var ung frelsessoldat og senere ung offiser. Lappen ble tatt vare på, og jeg sjekket litt det jeg har av oppslagsbøker da kongressen var over, men så ble prosjektet glemt.
Forleden fant jeg lappen fram igjen (eller mer presist: Den dukket opp), og jeg begynte å lete litt mer. Jeg har funnet teksten i Frelsesarmeens sangbok fra 1915, 1948 og 1977, men i den nyeste, fra 2010, står den ikke.

Forfatter
Som forfatter av teksten er oppgitt «Arthur Playle». I sangbøkene fra 1948 og 1977 står det en stjerne etter dette navnet; det var en indikator på at han hadde tilknytning til Frelsesarmeen.
Et googlesøk på forfatternavnet ga et treff på den svenske utgaven av wikipedia. Her kunne jeg lese at Arthur Playle levde fra 1860 til 1942, og at han var «överste» i Frelsesarmeen.
Det var også en lenke til en sang: «Guds kärleksflod så full av frid». Det er den svenske utgaven av denne teksten. Den engelske originalteksten har jeg foreløpig ikke klart å spore opp.
Om sangen står det på wikipedia at den ble skrevet i 1899 – i armeens norske sangbok fra 1977 står det at ble skrevet i 1886. Årstallet 1899 er nok mer sannsynlig enn 1886, både med tanke på forfatterens alder, og med tanke på sangens bakgrunnshistorie.

Bakgrunn
I første bind av verket «Kristen sang og musikk» (1966) skriver signaturen «H.D.» (Haakon Dahlstrøm) om forfatteren og sangen:
«Playle hadde et hissig gemytt, noe som brakte ham mange sjelelige kvaler (...). Han talte med sin hustru om saken, og de ble enige om å be Gud at han ville befri ham fra hans heftighet. Playle kjente også behov av den fylde og kraft som Gud ved Den hellige Ånd kunne gi. Etter vedholdende bønn møtte Gud ham og forandret hans sinn slik at også de som kjente ham ikke kunne unngå å merke forandringen. Den opplevelse av Guds kjærlighet fant uttrykk i (denne) sangen».
Noen kilde for denne informasjonen oppgis ikke i Dahlstrøms artikkel.

Årstall
Når jeg konkluderer med at året 1899 er mer sannsynlig enn 1886 med tanke på når sangen ble skrevet, er det fordi jeg oppfatter det som mer trolig at den – gitt dens bakgrunnshistorie – er skrevet av en person på 39 år enn av en på 26, selv om også svært unge mennesker kan skrive sanger som vitner om mye livserfaring.

Norsk tekst
Hvem som har oversatt den til norsk har jeg ikke funnet noen kilder på.
De mest sannsynlige kandidatene er nok H.A. Tandberg eller Bernhard Fjærestrand; kanskje med en knapp på sistnevnte.
Jeg vet ikke hvorfor sangen ikke ble med i sangboka fra 2010.
Den kunne saktens forsvart en plass der, men uansett går det an å finne den fram igjen og bruke den i møter og gudstjenester der man også kan ta fram andre sanger man trodde man hadde glemt.

Melodi
Melodien til sangen er den samme som for den tyske julesangen «O Tannenbaum» fra 1500-tallet.
Det er en tone som kan brukes til mange ulike tekster, og blir det. For eksempel hyllesten til alle bussjåfører.
De amerikanske delstatene Maryland, Iowa og Florida bruker alle denne melodien til sine «delstatssanger».

Guds store, rike kjærlighet
Guds store, rike kjærlighet,
den veller frem, den veller frem.
Som havets strøm, så dyp og bred,
den veller frem, den veller frem.
Nytt håp dens bølger bringer meg
om seier over synd, så jeg
kan vandre hellighetens vei.
Guds kjærlighet, den veller frem.

Omkved:
Den veller frem, den veller frem,
Guds kjærlighet, den veller frem.
Den helseflod
gjør ren og god
når over meg den veller frem.

Den jager hovmodsånden ut,
den veller frem, den veller frem.
På indre strider gjør den slutt,
den veller frem, den veller frem.
Den gjør meg sann mot hver en sjel,
den lærer meg å gjøre vel
og elske andre som meg selv.
Guds kjærlighet, den veller frem.

Min kjærlighet til sjeler vend,
den veller frem, den veller frem.
Med nidkjærhet min sjel opptenn,
den veller frem, den veller frem.
Send dine skatter gjennom meg
til dem som vandrer sorgens vei
og dra dem ved din ånd til deg,
Guds kjærlighet, den veller frem.

Tekst: Arthur Playle – Nr. 206 i Frelsesarmeens sangbok 1977

Hun ga oss sangen om å vandre i lyset

Forfatteren og forleggeren Ellen-Marie Wisløff er død etter en lang kamp mot kreft. Hun ble 65 år gammel.

Hun vokste opp på Nordstrand i Oslo som datter av en bokhandler og med flere kjente forfattere av kristen litteratur i nær familie.
I 2009 etablerte hun Blinke Forlag AS, et «mikroforlag med fokus på maritime bøker og friluftsbøker både for voksne og barn», som det heter på forlagets hjemmeside.
Hun var også opptatt av å spre kjennskap til og kunnskap om kristen kultur.
Hennes eget, viktigste bidrag til den kristne kulturskatten i Norge er uten tvil den enkle visen «La oss vandre i lyset» som hun skrev både tekst og melodi til da hun bare var 17 år.
Selv om visen spredte seg til de fleste kristne ungdomsmiljøene i landet, og etter hvert også kom inn i en lang rekke salmebøker, var det først i 2017 det ble kjent hvem som hadde laget den. Teksten ble gjerne kreditert apostelen Johannes, men litt hjelp måtte han jo ha fått.
Komponisten til melodien har vært oppført som «ukjent».

Skolelaget
Ellen-Marie har fortalt at hun skrev denne sangen mens hun var aktiv i skolelaget på Kristelig Gymnasium i Oslo.
Her var hun både styremedlem og senere leder, og følte et visst ansvar for at man skulle ha noe å synge på leirer og møter. Dette var i 1972.
- Det var jo ikke flust med ungdomssanger på den tiden, har hun fortalt. –Jeg hadde alltid med meg gitaren, og fant jeg et bibelsted som ga meg noe ekstra, så satte jeg meg ned med gitaren, og det ble en sang av det.
Et av bibelstedene som «ga noe ekstra», var noen vers fra apostelen Johannes’ første brev.
Disse bibelversene ble så til en sang.

Sangark
I 1975 flyttet Ellen-Marie til Finnmark, og der kom hun bort fra det kristne miljøet.
Livet som alenemor med fire gutter stilte store krav til henne.
Men i voksen alder kom hun tilbake til det kristne fellesskapet, og oppdaget etter hvert at den enkle visen hun hadde laget i sin tid, nå var i bruk i flere sammenhenger.
– Det har vel vært noen sangark i sirkulasjon, som hun sa.
Det var en av sønnene hennes som oppdaget at sangen sto i Norsk Salmebok, og meldte fra om dette.
Nå blir opphavspersonen behørig kreditert, og den enkle viseteksten er blitt et verdig minnesmerke over en person som man bare måtte sette pris på når man ble kjent med henne.

Nils-Petter Enstad

Åpningssalmen - og verset som ble borte

Av Nils-Petter Enstad

Det må kunne sies om Elevine Heede som om Johan Halmrast: Hadde hun ikke skrevet mer enn denne ene teksten, ville det vært nok til å sikre henne en plass i norsk salmehistorie. Salmen er «Ånd fra himlen, kom med nåde».

Elevine Heede levde fra 1820 til 1883.
Gjennom mesteparten av sitt liv bodde hun i fødebyen Arendal, men i 1874, 54 år gammel, brøt hun opp og flyttet til Kristiania. Her arbeidet hun som språklærer ved Metodistkirkens presteseminar, som redaktør for Metodistkirkens barneblad og som redaktør for Metodistkirkens salmebok «Zions Harpe».
Dette redaktørarbeidet besto i stor grad i å oversette sanger og salmer fra andre språk, men også å skrive egne tekster. Av disse er «Ånd fra himlen» den mest kjente.

Åpningssalme med pinsesus
Det er ikke få gudstjenester i norske kirker, frimenigheter og andre kristne sammenhenger som i løpet av et år enten åpnes med avsluttes med at menigheten synger denne salmen. I tillegg må den kunne sies å ha et sus av pinse over seg.
Den står i de aller fleste sang- og salmebøker som har vært gitt ut i Norge helt siden den sto i utgaven av «Zions Harpe» fra 1879, da med tittelen «Hør vor Bøn».
I tillegg til teksten, laget hun også melodien. Både tekst og melodi, så vel sammen som hver for seg, har tålt de nærmere 150 år som er gått siden de ble til.

Verset som ble borte
Med unntak av Metodistkirkens salmebok, står salmen med tre vers i alle de sang- og salmebøker som er i bruk i dag og hvor den er med. Men i originalutgaven hadde den fire vers.
Det som i utgangspunktet var salmens tredje vers er blitt sløyfet. Verset er slik, her gjengitt etter originalversjonen:
«Kom dog, kom, o Herre kjære,
Træng i vore Hjerter ind!
Styrk vor Tro og giv os mere,
Hellige vor Sjæl og Sind.
O, du maa dit Øre vende
Til vort længselsfulde Raab,
Nu fra Himlen Ild du sende,
Døb os her med Aandens Daab!»

Da salmen kom med i Landstads Reviderte Salmebok på 1920-tallet, var det uten det tredje verset. Salmehistorikere har spurt seg om dette har sammenheng med den siste linjen i verset («Døb os her med Aandens Daab»).
Det virker logisk. «Åndens dåp» er ikke et begrep man gjerne bruker i lutherske sammenhenger. Bare det faktum at forfatteren av teksten var metodist bidro nok til en viss varsomhet fra salmebok-redaktør Gustav Jensens side. I forfatterinformasjonen står det da også nokså knapt: «Elevine Heede, norsk lærerinne, d. 1883».
I praktisk talt alle de sang- og salmebøkene som er kommet etter at Landstads Reviderte kom ut, og hvor denne teksten har stått, har det vært uten dette tredje verset. Dette gjelder også i sammenhenger der uttrykket «Åndens dåp» er helt uproblematisk og faktisk en naturlig del av både språket og forkynnelsen.

Tette bånd
En bønn om «Åndens dåp» kunne nok være kontroversiell i en luthersk salmebok, både på 1920-tallet og senere. Imidlertid er det tette bånd både historisk og teologisk mellom metodistkirken på den ene siden og både Frelsesarmeen og pinsebevegelsen på den andre. Både William Booth og T.B. Barratt, henholdsvis Frelsesarmeens grunnlegger og pinsebevegelsens «far» i Norge, hadde sin bakgrunn i metodismen, og begge hadde vært metodistprester.
Også i Misjonskirken er dette slektskapet nært, og de tre bevegelsene har langt på vei hatt den samme forkynnelsen og teologien om helliggjørelsen. I alle disse kirkene er det derfor helt naturlig å be Herren sende «Åndens dåp».

Egen gate

I 1992 valgte Arendal kommune å gi en gate navnet «Elevine Heedes vei».
Hun er den eneste kvinnelige salmedikter i Norge som har fått en slik heder.

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Elevine Heedes vei – en salmedikter fra Arendal (2020)

Publisert på KPK, pinsen 2021

Tilføyelse:
I utgaven av Frelsesarmeens sangbok fra 1915 har salmen fire vers.
Her er imidlertid linjen «Døb os her med Aandens Daap» er endret til det langt mer diffuse «la os tro med haab mot haab». I de senere utgavene av Frelsesarmeens sangbok står de samme tre versene som i de andre norske sang- og salmebøkene. I den danske sangboka for Frelsens Hær står det fire vers, men også her brukes formuleringen «håp mot håp».
Uttrykket «håp mot håp» er hentet fra Paulus’ brev til romerne, der det heter: «Mot håp trodde han med håp, forat han skulde bli mange folks far efter det som sagt var: Så skal din ætt bli» (4, 18 – 1930-oversettelsen). Så får man bare spekulere over hvorfor de som redigerte Frelsesarmeens sangbok i 1915 valgte å erstatte «Åndens dåp» med «håp mot håp».
De spekulasjonene får man eventuelt ta i en annen sammenheng.

Bildene:
* Bildet øverst er det eneste kjente fotografiet som finnes av salmedikteren Elevine Heede (Foto: Metodistkirken i Norge)
* Bildet av gateskiltet er tatt av artikkelforfatteren.