«Herligste navn» - et 100-årsminne

Av Nils-Petter Enstad

Frelsesoffiseren Hjalmar Hansen mente selv han hadde skrevet mer enn 800 sanger og dikt. Den som huskes best ble til da hans 16 år gamle sønn døde. I år er det 100 år siden «Herligste navn som er uttalt på jord» ble skrevet.

Hjalmar Hansen levde fra 1873 til 1952.
Han hørte til pionérgenerasjonen i Frelsesarmeen og ble frelsesoffiser i 1891, 18 år gammel.
Da var det bare tre år siden Armeen kom til Norge. Det var pionertid, vekkelsestid og nybrottstid.
Han begynte tidlig å skrive sangtekster, og inspirasjonen til disse kom på forskjellige måter.
Mot slutten av sitt liv ga han ut en bok med noen av disse bakgrunnsfortellingene.
I Frelsesarmeen huskes han først og fremst som «en korsets sanger», med tekster om både Golgata og Getsemane.

Den sterkeste fortellingen er nok den om sangen «Herligste navn som ble uttalt på jord».
Det er trolig også den av sangene hans som huskes best fremdeles. Den egner seg bedre som solosang enn forsamlingssang, og brukes mye i begravelser.

Eldste sønn
Ekteparet Ellen og Hjalmar Hansen hadde fem barn.
Sønnen Wilmar var eldst.
Vinteren 1920 ble han syk. Det var muligens en hjernehinnebetennelse, men det kan også ha vært en ondartet svulst på hjernen.
En dag måtte legen fortelle foreldrene at denne tilstanden var det bare én utgang på.
Da var Wilmar tilsynelatende bevisstløs.
Som far var Hjalmar Hansen opptatt av at sønnen skulle få «en god død», uten for mye kamp og med vissheten om frelse.
Dette bad han om mens han knelte ved guttens seng, og holdt hånda hans i sin. Så merket han et trykk i hånda - kunne det være at Wilmar hørte hva han bad om?
-Kjenner du meg, Vilmar? Trykk hånden min dersom du kjenner meg, sa faren.
Et trykk i hånden bekreftet at det var kontakt.
-Trykk hånden min dersom du hørte hva legen sa.
Nytt trykk.
-Trykk hånden min så hardt du kan dersom alt er i orden mellom Gud og deg, ba Hjalmar Hansen.
Han fikk et langvarig trykk som svar.

Samtaler
I de neste åtte dagene var den syke gutten i stand til å føre samtaler med foreldrene, søsken og med pleiepersonalet. Han ba også om at noen måtte komme og synge litt for ham. Om kvelden den nest-siste dagen leste foreldrene høyt fra Bibelen for ham, og de leste sangvers de visste han var glad i.
Den siste dagen han levde foretok legen et lite inngrep for å gjøre de siste timene lettere for den syke. Etter operasjonen satt faren ved sengen og ba taust til Gud om at gutten hans måtte våkne en gang til. Da gutten slo øynene opp, så faren at blikket var blitt matt, og uten at han klarte å forhindre det, begynte han å gråte.
-Ikke gråt, pappa. Nå går jeg til Jesus, sa gutten.
Så lukket han øynene for siste gang.
De siste timene lå han bare og døste.
Faren satt ved sengekanten, holdt gutten i hånden og hvisket navnet Jesus inn i øret hans med jevne mellomrom.
«Han besvarte det alltid med et forsøk på å smile og en lyd som uten tvil var et forsøk på å uttale navnet Jesus», skrev Hjalmar Hansen mange år senere.
Slik satt han helt til døden kom, og Vilmar gikk bort «som når et lys brenner ned».

«Jesus, Jesus»
Da dødskampen var over, klarte ikke Hjalmar Hansen å få sove.
I stedet fant ham fram penn og papir og begynte å skrive:
«Herligste navn som er uttalt på jord: Jesus, Jesus.
I det er frelse for hver den som tror: Jesus, Jesus.
Det har meg styrket i prøvelsens dal,
det har meg gledet i festsmykket sal.
Det inn i døden min trøst være skal: Jesus, Jesus».

Sangen har fire vers. Det siste er preget av inntrykket fra sønnens siste timer:
«Hvisk til meg når jeg i søvn faller hen: Jesus, Jesus!
hvisk det igjen og igjen og igjen: Jesus, Jesus!
Det skal forjage alt ondt og alt stygt,
det skal bort jage all redsel og frykt.
I dette navn skal jeg sovne inn trygt: Jesus, Jesus.»

Melodi
Ida Mathisen, kollega med Hjalmar Hansen og god venn av familien, fikk se teksten og skrev en melodi til den. Den er blitt sunget inn på plate av blant andre Olav Werner.
Hjalmar Hansen skrev mot slutten av sitt liv at det hadde vært foreldrenes ønske at Wilmar skulle blitt frelsesoffiser og vunnet mennesker for Gud når han ble voksen.
«Sånn ble det ikke. Men det synes som om mange skal bli vunnet gjennom den sangen som ble skrevet ved hans død».

Publisert på Kristelig Pressekontor

Litteratur:
Hjalmar Hansen: De ble vunnet ved sang (Ansgar Forlag, 1946)

Blinde Fanny sang om Jesus

Av Nils-Petter Enstad

Tirsdag 24. mars er det 200 år siden den kjente salmedikteren Fanny Crosby ble født.

Hun ble blind da hun bare var noen uker gammel, men hun skal ha skrevet mer enn åtte tusen sanger, salmer og dikt. Skal man oppsummere livet hennes med tittelen til en av disse sangene, er kanskje «La meg få høre om Jesus» den man tenker på. Tirsdag 24. mars er det 200 år siden Fanny Crosby ble født.

Frances Jane Crosby van Alstyne, som ble hennes fulle, borgerlige navn, ble født i en liten by som het Brewster, om lag 80 km nord for New York.
Hun var enebarn, og da hun bare var seks uker gammel, ble hun rammet av influensa, og sykdommen utviklet en betennelse i øynene hennes og hun ble blind. Moderne leger heller til den oppfatning at blindheten var medfødt, men at foreldrene ikke forsto dette, og derfor ikke oppdaget blindheten før hun var blitt noen uker gammel.

Allerede som åtte-åring skrev hun sitt første dikt, der hun skildret sin egen situasjon som blind.
I en selvbiografi skrev hun: «Jeg ser det som et uttrykk for Guds velsignede forsyn at jeg har vært blind hele livet. Om jeg i morgen skulle få tilbud om et perfekt, jordisk syn, ville jeg ha takket nei. Jeg ville kanskje ikke vært i stand til å synge salmer til Guds ære dersom alt det vakre og spennende rundt meg hadde kunnet distrahere meg.»
Hun skrev også: «Når jeg kommer til himmelen, vil min Frelsers ansikt være det første ansiktet mine øyne har fått se noen gang».
Å se til, skal hun ha vært en meget liten og vever kvinne. Det hevdes at hun bare var halvannen meter høy, og veide knappe 45 kilo.

Ekteskap
I 1858, 38 år gammel, giftet hun seg med Alexander van Alstyne. Han var 11 år yngre enn henne, og de hadde kjent hverandre helt siden 1843. Han var også blind.
Året etter fikk de en datter som de ga navnet Frances. Hun døde bare kort tid etter fødselen.
Etter datterens død skrev Fanny Crosby salmen «Safe in the Arms of Jesus», eller «Sikker i Jesu armer», som den heter på norsk.
Fanny selv snakket ikke om barnet før helt mot slutten av livet. Da skal hun ha sagt i et intervju: «Nå skal jeg fortelle noe som bare mine aller nærmeste venner har visst: Jeg ble mor en gang, og jeg har kjent hva morskjærlighet er. Gud ga oss et yndig lite barn, men englene kom og tok vår lille skatt med seg opp til Gud og til hans trone».
Ekteparet førte en tilværelse der de stadig var på flyttefot. De fikk aldri sitt eget hjem, men bodde til leie en rekke steder. De hadde brukbare inntekter; blant annet var «Van» organist i to kirker, og han underviste i musikk. Men de var alltid flinkere til å gi av det de hadde, enn til å ta vare på det. Selv om Fanny skrev enorme mengder med dikt og andre tekster, var honorarene små og få.
I 1874 ble det rapportert at ekteparet rett og slett levde i nød.
Etter hvert levde de også hver for seg. Fra 1880 bodde de ikke lenger sammen, uten at man vet hva som kom mellom dem. De ble aldri skilt, og etter at «Van» døde i 1902, skal Fanny Crosby ha sagt: «Han hadde sine feil, men jeg hadde også mine. Men til tross for dette, elsket vi hverandre til siste dag.»

Produktiv
Det var først da hun nærmet seg 40 år at Fanny Crosby begynte å skrive salmer. Men fra da var hun nesten ufattelig produktiv. Det hevdes at hun skrev mer enn åtte tusen salmetekster.
I tillegg skrev hun minst tusen «vanlige» dikt og hun skrev også politiske dikt. Det sier seg selv at med en så enorm produksjon, kan ikke alt være like bra.
Mange av tekstene hennes forholdsvis enkle. Det gjelder også salmene. Mange av dem preges av en enkel fromhet som gir dem en appell som har blitt bevart, og som har holdt seg levende, både 100 og 150 år etter at de ble skrevet.

Norske oversettelser
Av de tusenvis av salmetekstene hun har skrevet, er noen titall oversatt til norsk.
Mange av disse oversettelsene sto Elevine Heede fra Arendal for. Hun ble født samme år som Fanny, og da Metodistkirken i Norge ga ut salmeboka «Zions Lille Harpe» i 1876 hadde hun enten skrevet eller oversatt samtlige av de drøyt 200 salmene i denne boka.
«Safe in the Arms of Jesus» var en av disse, men hun oversatte også flere mer kjente tekster av Fanny Crosby, som «Gå meg ei forbi, å Jesus», «Det aldri var noen som Jesus på jord» og «Salige visshet».
Når Fanny Crosby «skrev» sine tekster, skjedde det «i hodet» hennes. Hun kunne jobbe med mange tekster samtidig, og når hun følte de var klare, dikterte hun dem til en medarbeider eller venn, som så skrev dem ned.
Hun døde 12. februar 1915, noen uker før hun ville fylt 95 år.
I 1975 ble hun votert inn i The Gospel Music Hall of Fame, og fremdeles synger man sangene hennes i kirker over hele verden.

Publisert første gang på Kristelig Pressekontor

Bok om salmer, sanger og åndelige viser

I 2019 skjedde det omsider: Et gammelt ønske om å samle noen fortellinger om bakgrunnen for ulike salmer, sanger og åndelige viser ble endelig realisert. Takket være en forlegger som ønsker å satse på kristne bøker også, i tillegg til det som har vært forlagets hovedområde, kom «Fra sangark til salmebok – og andre fortellinger om salmer, sanger og åndelige viser» ut på Blinke Forlag.

Jeg har «alltid» vært interessert i bakgrunnshistoriene til ulike sanger.
Noen ganger kan det være snakk om dramatiske fortellinger, rene romaner, andre ganger er fortellingen mindre og enklere og andre ganger igjen er det slett ikke noen fortelling.
Da tenker jeg: Det at det ikke er noen fortelling, kan være en fortelling i seg selv.
I årenes løp har jeg skrevet mange artikler med slike bakgrunnsfortellinger.
De har stått i ulike blader og aviser.
Det er blitt noen bøker også, men det har gjerne vært om gospelsangere eller noen av sangene på deres repertoar.
Om én enkelt salme er det tilmed blitt to bøker, om enn med 25 års mellomrom.
Jeg har gjort flere forsøk på å samle slike fortellinger tidligere, og sendt dem til ulike kristne forlag. Responsen har vært den samme: Takk, men nei takk.
Et forlag brukte som begrunnelse at jeg stort sett hadde skrevet om mannlige salmediktere; de ønsket mer kjønnsbalanse. Jeg gjorde ikke noe mer med det. Jeg kjenner igjen en vikarierende argumentasjon når jeg møter den.
De siste årene har det imidlertid løsnet.
Kanskje er det interessen for salmenes bakgrunnsfortellinger som er blitt større?
Flere av de i alt 19 fortellingene i den nye boka har stått i denne bloggen tidligere.
Forlaget har gjort seg flid med å lage en vakker bok.
Det var et inspirerende samarbeid.
Det kan fort skje at det blir flere bøker.