Sangbok eller sanghefte?

Så pusler jeg med et sanghistorie-prosjekt igjen.
Prosjektet trigger meg, for jeg har funnet informasjoner som til nå har gått under radaren på andre salme-historikere. Selv og om det jeg har funnet ikke vil verken revolusjonerer eller reviderer norsk og nordisk salmehistorie, så vil det supplere den litt.
Det er slik forskningen skrider fremad, vet at stadig nye detaljer blir oppdaget.
Jeg har opplevd det før; ta bare for deg de to bøkene jeg har skrevet om Johan Halmrast og «Å, salige stund uten like», så ser du det.
Egentlig kunne jeg skrevet enda en bok om det temaet, men akkurat der har jeg satt strek.
Men som Linda Eide har formulert det: «Siste ord er ikkje sagt».

I min leting etter fakta som ytterligere forsterker det nye jeg har snublet over i dette aktuelle tilfellet, fant jeg fram de utgavene av «Kadettenes sanghefte» som står i hylla her på mitt sørlandske skriveloft, for å se om den aktuelle sangen står der.
Det gjorde den ikke, men heftene vakte til live noen minner og en undring jeg bar på allerede den gang.
Det ble laget nye utgaver av disse heftene hvert år, om enn med nye omslag. På dem sto navnene til de to aktuelle kadettsesjonene som var inne til utdanning.
Det ble presisert forholdsvis sterkt at det var disse heftene som skulle brukes når kadettene besøkte korpsene og hadde møter. Foran hvert møte gikk en eller to av oss rundt i forsamlingen og solgte heftene.
Prisen?
Vi snakker tidlig 70-tall, så den var kanskje på 3 kroner?

Frelsesfolket rundt omkring hadde vel vendt seg til denne praksisen med en slags oppgitt resignasjon. Det samme gjaldt kanskje kadettene – i hvert fall den av dem som skriver dette, mer enn 50 år senere.
De fleste av oss skulle jo ut på korps – var det ikke bedre å bli kjent med Frelsesarmeens sangbok? Det fikk vi aldri svar på; kanskje fordi spørsmålet aldri ble stilt klart og tydelig.

Men når vi var ute i grupper på to og to var det nok noen av oss som gjorde et aldri så lite opprør – og brukte Frelsesarmeens sangbok – «the real thing».

Lindtveit, 31. juli 2025
Nils-Petter Enstad

Sangen om de follede hender 70 år

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Denne sommeren er det 70 år siden redaktøren, sangforfatteren og misjonsmannen Trygve Bjerkrheim skrev en sangtekst som er blitt en av de mest folkekjære, kristne sangene her til lands. Selv har han fortalt at han skrev den natten mellom 1. og 2. juli 1955, og han ga den tittelen «De follede hender».

Trygve Bjerkrheim ble født i 1904 og døde i 2001, nær 97 år gammel.
Han var utdannet teolog, og ble på 1930-tallet «headhuntet» av Ludvig Hope, Misjonssambandets sterke mann gjennom mange tiår, til jobben som redaktør for organisasjonens blad «Utsyn». Dette redigerte han fram til han ble pensjonist i 1970, i om lag 35 år.
Da han begynte i jobben hadde han ingen journalistisk opplæring eller erfaring, og han utgjorde redaksjonen helt alene

Sangforfatter
Trygve Bjerkrheim skal ha skrevet eller redigert et 80-tall bøker, først og fremst diktsamlinger og antologier.
Han skal også ha skrevet 15 tusen lyriske tekster, dikt, sanger og brukslyrikk. Mye av dette var nok rene skriveøvelser; han skal selv ha fortalt at han begynte hver dag med å skrive et vers for å holde «åren» flytende. Mye av dette kom selvfølgelig aldri videre.
Han skal også ha vært en «pennens mann» i bokstavelig forstand, nærmere bestemt fyllepennens. Han brukte helst grønt blekk, for grønt var vårens og håpets farge, har han selv sagt.
Grønt blekk ble etter hvert vanskelig å skaffe, men da han i forbindelse med at han fylte 90 år var gjest i programmet «Æres den som æres bør» hos Knut Bjørnsen, fikk han et stort blekkhus med nettopp grønt blekk i gave, «og den gamle skalden ble synlig rørt over gaven», heter det i wikipedias omtale av ham.
I det sang- og salmeleksikonet som Lunde forlag ga ut i 1997 er han oppført med 65 oversettelser og 44 egne sanger.
De to mest kjente sangene hans er uten tvil «Han tek ikkje glansen av livet» og «Det er makt i de follede hender».

De follede hender

Den første inspirasjonen til sangen om de follede hender skal Bjerkrheim ha fått under en gudstjeneste i Misjonssambandets lokale i Tullinsgate i Oslo i 1954. En misjonær talte om bønn, og kom med følgende utsagn: «Fronten med dei falda hender er den veldigste stormakt i verda».
Bjerkrheim skrev ned denne formuleringen og la lappen med sitatet i et nytestamente som han hadde med seg hver gang han var på møter. Han skjønte nok at her lå det potensial til en sang, men lenge ble det med tanken.
Men natta mellom 1. og 2. juli året etter, i 2-3-tida, våknet han og skrev de to versene som i dag er det første og tredje verset i sangen.
Samme året ble teksten publisert på omslaget til Misjonssambandets årbok, som hadde tittelen «Dypere ned».
Teksten fikk raskt sine første melodier, først ved Drottningborg-lærer Egil Haugen i Grimstad, senere ved musikksekretær i indremisjonen, Øyvind Tønnesen. Det er hans melodi de fleste forbinder med sangen i dag.

Nytt vers og ny melodi
En tredje som laget en melodi til teksten var den pensjonerte frelsesoffiseren Jens Linderud.
Bjerkrheim har fortalt at Linderud oppsøkte ham på kontoret for å vise ham melodien og spørre om det var i orden å bruke den til Bjerkrheims tekst. Han hadde ingen innvendinger, og så kom Linderud fram med det som kanskje var han egentlige ærend: - Min kone og jeg vil gjerne høre om du ikke kan skrive ett vers til – til dem som ber for sine barn.
Kanskje var det sin egen smerte han ga et gløtt inn i?
Bjerkrheim lovte å gjøre et forsøk, og en desember-dag i 1957 var verset klart: «Du som ber for ditt barn, dine kjære».
Dette er det andre verset i sangen, slik den brukes i dag.
Både Lage Wedin og Sigvart Dagsland har sunget inn denne sangen. I 1977 , i forbindelse med 25-årsjubileet til programposten «Ønskekonserten» i NRK ble det kjent at dette var det sangønsket som var blitt spilt flest ganger i programmet.

Kilder:
Trygve Bjerkrheim:
«Det er makt i de follede hender»
Forfattaren fortel om bakgrunnen til 75 av sine songer (Lunde Forlag, 1979)

Arne Prøis:
I regnbuens glans – i samtale med Trygve Bjerkrheim (Lunde forlag, 1991)

Tobias Salmelid (red.):
Lundes sang & salme-leksikon (Lunde forlag, 1997)

«Send bud på ham» og om han som ga oss den

Av Nils-Petter Enstad

Konrad Odinsen er blant de mange i den kristne sangens og musikkens historie som huskes for én enkelt tekst eller melodi. Den teksten han huskes for, «Send bud på ham», skrev han mens han ennå var en forholdsvis ung mann.

Inspirasjonen til denne sangen ble født under et møte i Frelsesarmeens lokale i Strømgaten 16 i Bergen, en søndag omkring 1920. Kveldens taler, frelsesoffiseren Lars B. Jarnes, tok utgangspunkt i teksten om Jesus som vekket opp Lasarus fra de døde. Hovedtanken i talen var at det ble sendt bud på Jesus, og Jarnes understreket dette poenget meget sterkt: «Send bud på ham – send bud på Jesus.»
I forsamlingen satt også Konrad Odinsen.

Han var omkring 25 år gammel på dette tidspunktet, og hadde allerede bak seg en kort periode som frelsesoffiser. Etter møtet gikk han sammen med noen andre og snakket om møtet og prekenen. Særlig hadde de merket seg ordene «Send bud på ham». En av de andre snudde seg mot Odinsen og sa: – Kan ikke du skrive en sang om å sende bud på ham?
Allerede noen dager senere hadde han sangteksten klar.
Kort tid etter tok Konrad Odinsen opp igjen tjenesten som frelsesoffiser, og var i denne i et års tid, før han nok en gang trakk seg tilbake til en mer sivil tilværelse; denne gang for godt.

Flere vers
I den opprinnelige utgaven av teksten, var det i hvert fall fire vers som med sikkerhet kan tilskrives Konrad Odinsen. I de fleste sangbøker er det dessuten to vers til.
De fire versene som med sikkerhet kan tilskrives Konrad Odinsen, begynner alle med ordene «Send bud på ham».
Hvert av versene beskriver forskjellige situasjoner der dette er nødvendig: «..når hjelp du trenger til», «..når tvilende du er», «..når sorgen trykker deg» og «..i gledens skjønne tid».
Men ikke i et eneste av de fire versene blir det sagt noe om hvem denne «han» er som man skal sende bud til.
En annen frelsesoffiser, Olav Jakobsen, skrev derfor etter noen år det verset som nå som er det første verset i sangen: «Send bud på ham hvis navn er Jesus Krist».
Olav Jakobsens datter, Ruth Bjartveit, forteller: -Far fortalte meg engang at han mente det manglet noe i sangen. Det gikk ikke klart fram hvem man skulle sende bud på. Han skrev derfor det første verset med linjen «… hvis navn er Jesus Krist».
Det er også et sjette vers til sangen.
Ruth Bjartveit er nokså sikker på at dette ikke er skrevet av hennes far, men at det er muligens skrevet av Konrad Odinsen selv, enten samtidig med at han skrev de fire eldste versene, eller senere. Dette er det ikke noe dokumentasjon på.
Det er heller ikke alle sangbøkene som har hatt med dette siste verset, og det er ikke alle som regner dette som en «egentlig» del av sangen. Eksempelvis var det først i 2010 at dette verset kom med i Frelsesarmeens sangbøker.

Melodi
Melodien er laget av Arthur Skrede (1908-75).
Han var også fra Bergen, og musikant i Frelsesarmeen. I 1934 ble han kadett ved Frelsesarmeens krigsskole, og tjenestegjorde som frelsesoffiser fram til 1940.
Også etter at han sluttet som offiser, var han aktivt med i Frelsesarmeens menighet i Strømgaten i Bergen.
Det er uklart når han skrev melodien til «Send bud på ham».
Det har vært hevdet at han skrev den omtrent samtidig med at Odinsen skrev teksten. Men i og med at Arthur Skrede på den tida var omkring 12 år gammel, er dette lite sannsynlig.

Publisering
Det er også uklart når sangen ble publisert første gang.
I arkivet ved Frelsesarmeens hovedkvarter finnes et udatert noteark på fire sider der sangen står med tekst og melodi. Det kan være denne utgivelsen det refereres til Haakon Dahlstrøm i en av sine bøker skriver at sangen var med i sangsamlingen «Frelsestoner», som ble gitt ut av Frelsesarmeen.
De første treffene på «Send bud på ham» i Krigsropet, finner man fra 1935 og utover, gjerne i forbindelse med at sangen har vært brukt som solonummer i møter og gudstjenester.
I 1939 var sangen med i kadettenes sanghefte og i 1940 ble den med i den midlertidige sangboka som Frelsesarmeen ga ut det året, og som var i bruk i noen år. Denne kalles gjerne «Interimsangboka».
I de to neste utgavene av Frelsesarmeen sangbok, fra henholdsvis 1948 og 1977, var sangen med, men uten det siste «himmelverset».
Da sangen var blitt publisert, fenget den raskt, og kom med i flere kristne sang- og salmesamlinger.
Den ble også sunget inn på plate, blant annet av Olav Werner.

Variert liv

Konrad Odinsen hadde en omskiftende tilværelse, men bodde i Bergens-området det meste av livet.
Foreldrene hans døde tidlig, og han vokste opp hos en tante. Han ble kristen som helt ung, og 17. mai 1914 ble han innvidd som frelsessoldat i Bergen 1. korps. Året etter reiste han til Frelsesarmeens krigsskole. Han ble løytnant i januar 1917, men sluttet som offiser allerede i oktober samme år.
Høsten 1921 ble han frelsesoffiser igjen, men sluttet igjen ett år senere. Da hadde han hatt permisjon («hvile», står det på kartotekkortet hans) i nesten et halvt år. Samtidig beholdt han kontakten med Frelsesarmeen og menigheten i Strømgaten i Bergen. En rapport til Krigsropet våren 1924 er signert med hans navn og tittelen «sersjantmajor».
En sersjantmajor i Frelsesarmeen er korpslederen/pastorens nærmeste medarbeider både i det praktiske og de sjelesørgeriske arbeidet.

Forretningsmann
I det sivile liv var Konrad Odinsen forretningsmann. Han drev blant annet et renseri i Bergen, og senere også en fruktforretning.
Etter krigen startet han først ett privat aldershjem, og i 1960 ett til.
Han døde 25. juni 1961, 66 år gammel etter bare noen dagers sykdom.
Han var ugift og barnløs. Dødsannonsen i Oslo-avisen Morgenposten var rykket inn av Forhenværende frelsesoffiserers forening mens den i Bergens Tidende var rykket inn av ansatte og beboere på sykehjemmet han drev. De omtalte ham som «vår bestyrer og gode arbeidsgiver».
Han omtales som en gjestfri og sjenerøs person. Han var med «Forhenværende frelsesoffiserers forening» i Bergen og skrev iblant artikler i foreningens blad. Han var musikalsk, og spilte både fiolin og gitar. Han skrev flere sanger, men «Send bud på ham» er den som huskes, og som vil leve lenge.

Send bud på ham
Send bud på ham hvis navn er Jesu Krist,
som frelse kan og lege sjelens brist!
Han som av Gud ble sendt til jorden ned,
send bud på ham, o sjel, og du får fred!

Send bud på ham når hjelp du trenger til,
i mørke stund han lyse for deg vil!
Når ingen utvei du kan øyne mer,
send bud på ham, som også da er nær!

Send bud på ham når tvilende er.
En stund med ham, og du ei tviler mer!
Når ned i tåredalen du må gå,
send bud på ham, og hjelpen vil du få!

Send bud på ham når sorgen trykker deg,
alt håpløst er, du ser ei noen vei!
Når tro på alle ting du mistet har,
send bud på ham, og vent til du får svar!

Send bud på ham i gledens skjønne tid!
Når alt går med og lykken smiler blid!
Når dagen heller, og det lir mot kveld,
send bud på ham som alle ting gjør vel!

Til sist på meg han selv vil sende bud
og sjelen min han henter hjem til Gud.
Å sende bud på ham jeg slipper der,
for jeg i evighet er Jesus nær

Exit salmeboka?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Sangboka har vi lagt vekk. Nå synger vi bare lovsangskor», sa en pastor i en frikirkelig menighet da jeg snakket med ham for en stund siden. Anledningen var ikke slik at dette var noe tema vi skulle diskutere, bare en opplysning han ga meg. Men jeg skjønte fort at den menigheten ville jeg følt meg fremmed i.

Det blir alltid diskusjoner når et kirkesamfunn eller en organisasjon skal få en ny sang- eller salmebok.
Bare på de snart 60 årene jeg har vært aktiv i Frelsesarmeen, har det vært tre forskjellige sangbøker i bruk.
Den norske kirke har hatt like mange salmebøker i den samme perioden. I tillegg har det vært gitt ut mindre samlinger med sanger til gudstjenestelig bruk, både i Den norske kirke og i Frelsesarmeen – for å ta dem jeg kjenner best.
Og når en ny utgave foreligger, blir det alltid debatter.
Noen sørger over tekster som ikke lenger er med, andre reagerer på tekster som er blitt med, og noen provoseres over de språklige endringene som gjerne skjer med nye utgaver. Selv om noen av oss fremdeles synger «Her kommer dine arme små» når det går mot jul.
«Milde Jesus, du som sagde» har vel blitt lagt bort for godt, kanskje også i den mer moderne formen?

Sangbok eller veggtekst?
I bokhylla på mitt arbeidsrom står det nokså mange sang- og salmebøker fra en rekke forskjellige utgivere (se foto).
Her står både «Zions harpe» og «Sjibbolet», her står «Maran Ata» og «Evangelietoner», her står «Nynorsk salmebok», som min far fikk da han ble konfirmert i 1935 og her står «Landstads Reviderte» som jeg fikk på Majorstua Skole på 1960-tallet.
I min lokale menighet ligger fremdeles Frelsesarmeens sangbok til utlån i lokalet, samtidig som alle fellessangene blir vist via overhead på veggen. Begge deler fungerer greit, men det å ha en sangbok fysisk mellom hendene gjør at både sang- og andaktsopplevelsen kan få en ekstra dimensjon ved at man kan bla i boka og finne fram til tekster man blir minnet om underveis.
Hva gjør de i den menigheten jeg nevnte innledningsvis? Har de bare «lagt vekk» kirkesamfunnets tradisjonelle sang- og salmebok, eller har de også kastet dem?
Mange steder er det nok det som skjer: De gamle sang- og salmebøkene kastes eller makuleres.
Sammen med de støvete bøkene er det da noe annet og viktigere som går tapt: Tekster og noter som dokumenterer hva som er blitt sunget i tidligere tider.

Dynamisk
Når et kirkesamfunn eller en organisasjon lanserer en ny sang- eller salmesamling, tenker man at dette skal være en salmebok for framtida.
Erfaringen viser at «framtida» gjerne har et tidsspenn på pluss/minus 40 år.
Det viser at den kristne sang- og salmeskatten er dynamisk og levende.
Og selvsagt skapes det fremdeles mye god, kristen sang.
Men det skapes også mye som både er likegyldig og direkte dårlig.

Salmesang i Bibelen
Sang i en eller annen form har sannsynligvis alltid vært en del av det menneskelige kulturuttrykk. Det har vært uttrykk både for sorg og glede, for harmoni og konflikt.
Ofte har sangen oppstått i en religiøs kontekst som et uttrykk for kjærlighet til eller redsel/respekt for guddommelige makter eller rett og slett Gud.
I den jødisk-kristne tradisjonen har sangen alltid stått sterkt.
I Det gamle testamentet finner vi mange lyriske tekster, både i Salmenes bok og i andre skrifter.
Dette er salmer som Israels folk sang.
Iblant kunne fraværet av trangen til å synge bli til en sang i seg selv:«Ved elvene i Babel satt vi og gråt når vi tenkte på Sion. Vi hengte lyrene opp i piletrærne. De som tok oss til fange, ba oss om sang, de som bortførte oss, ba om glede: «Syng en av Sions sanger for oss!» Hvordan kan vi synge Herrens sanger på fremmed jord?» (Salme 137, 1-4).
I 1978 ble denne teksten, ord for annet, spilt inn av gruppa Boney M under tittelen «Rivers of Babylon» - bare ett av mange eksempler på at bibelske tekster og fortellinger blir til sang.
Også i Det nye testamentet finner vi tekster som åpenbart har vært sanger – hymner – som er blitt brukt i menigheten. Paulus gjengir flere slike i sine brev.
Denne trangen etter å formidle religiøse tanker, følelser og kunnskap gjennom sang har åpenbart fulgt den kristne kirke fram til denne dag. Hver eneste dag er det noen som prøver å feste til papiret – eventuelt taste inn på pc-en – tanker som er født gjennom en religiøs opplevelse, erfaring eller utfordring.

«Salmer, sanger og åndelige viser»
Nå er det ikke bare sang- og salmebøkene som blir fornyet; det blir bibelutgavene også.
Bare fra Bibelselskapet har jeg forholdt meg til minst fire forskjellige utgaver på de om lag 60 år hvor jeg har hatt et forhold til «Bøkenes bok». Disse kommer i tillegg til utgaver fra andre utgivere.
I den eldste av disse, utgaven fra 1930, finner jeg formuleringen «salmer og lovsanger og åndelige viser» (Ef 5, 19).
Den brukes ikke lenger, men jeg har valgt å holde fast ved den for min egen del. I oversettelsen de fleste av oss bruker i dag, heter det «syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde», men jeg liker tripletten «salmer, sanger og åndelige viser» bedre.
Det har ingenting med teologi å gjøre, det handler om min språkfølelse.
Det finnes salmer som kan føre sin historie nesten to tusen år bakover i tid, og det finnes salmer som bare er noen timer gamle. Mye av det som er blitt skrevet i det tidsrommet som to tusen år versus to timer omfatter, er glemt for lengst.
Det fortelles om salmediktere som skrev minst ett vers om dagen for å holde åren åpen, og det finnes salmediktere som bare skrev én tekst i hele sitt liv, og det var alt.
Og det kan nok sies om salmediktningen som den bibelske vismannen sa om annen type skriving - det er ingen ende på det (se Forkynneren 12,12) – men det meste er nok glemt for lengst.

Denne teksten er publisert på nettsidene til avisa Dagen 15. mars 2025, med følgende forfatterinformasjon:
Nils-Petter Enstad (f. 1953) har skrevet flere bøker om salmediktere og salmetekster.

Sangen om ilden

Av Nils-Petter Enstad

I Krigsropet nr. 16, i april 1894, var sistesida av Krigsropet dominert av to store tekster. Det ene gjaldt at en konferanse for nord-europeiske Frelsesarmé-ledere som ble holdt i Kristiania, det andre gjaldt en sangtekst. Overskriften var: «En ny sang av Generalen», og sangens tittel var «Ilden».

Sangen som ble presentert for 130 år siden synges fremdeles i Frelsesarmeen over hele verden. I Norge kjenner vi den nå som «Å, Kristus, guddomsflamme skjønn: Send din ild».
William Booth var ikke noen spesielt flittig sangforfatter.
I Frelsesarmeen er det først og fremst to tekster som lever videre. Det er «Å, bunnløse frelse» (gjerne omtalt som «Grunnleggerens sang») og den som her blir omtalt. Hans datter Evangeline og enda mer hans sønn Herberth skrev langt flere.
Da Booth skrev denne sangen i 1894, var det for å markere at det var gått 50 år siden hans omvendelse. Den gang hadde han gitt Gud et løfte om at han skulle ha «alt som er i William Booth».

I den samme utgaven av det norske Krigsropet der den nye sangen ble presentert, var det også en helsides reportasje om «Generalens jubileum».
Booth selv hadde tatt til orde for en storstilt innsamling for å finansiere en kampanje slik at Frelsesarmeen kunne nå enda lenger ut med evangeliet.
I den forbindelse skrev han også en sang som skulle kunne brukes som en kampanjesang, og samtidig være en påminner om hva som er nødvendig i et slikt arbeid: Den Hellige Ånds ild og kraft.

Teksten
Teksten som sto i Krigsropet for 130 år siden hadde fire vers. Den engelske originalen er på fem vers.
Det er ikke oppgitt hvem som har stått for denne første oversettelsen til norsk.
En formodning fra artikkelforfatterens side er at det er den danske frelsesoffiseren Carl J. Hyllested, som på dette tidspunktet var redaktør for det norske Krigsropet. Han er også oppført som den som har oversatt «Å, bunnløse frelse» til dansk/norsk.
Han var født omkring 1870, men ellers vet vi lite om ham. Trolig utvandret han til USA før århundreskiftet.
I 1900 er han oppført som forfatter av Frelsesarmeens årsmelding for USA og i 1914 er han omtalt i avisa «Nordisk Tidende» som oversetter av Knut Hamsuns bok «Ny jord», der det også nevnes at han har oversatt andre av Hamsuns bøker til engelsk.
I noen kilder staves navnet hans «Hyllestad», men med tanke på at han var dansk, er nok «Hyllested» mer korrekt.

Endringer
Det skjedde flere forandringer i teksten i årenes løp. Dette gjelder for samtlige av de fire versene som sto i Krigsropet i 1894.
I det første verset er bønnen rettet mot Faderen, og ikke sønnen. «Du, ildens Gud, vi for dig træder» het det i den første oversettelsen. Dette er senere endret til «Å, Kristus, guddomsflamme skjønn».
Slutten av verset er mer gjenkjennelig med tanke på hva vi synger i dag.
I 1894 het det:
«O, lyt til dine skarers raab,
Til dig alene står vort haab;
Send os en anden pinsedaab,
Døb med ild».

I dag synger vi:
«Se på vår trang, hør på vårt rop,
til deg alene står vårt håp,
gi oss på ny en pinsedåp,
send din ild!»
I den engelske originalversjon heter det «Give us another Pentecost».
Allerede i 1901 er åpningslinja endret til det vi kjenner i dag, og den neste linja lyder «just nu antend den, er vor bøn».
Det som sto som tekstens andre vers i 1894, med referanse til den gammeltestamentlige profeten Elia, gikk forholdsvis tidlig ut av bruk i Norge.
Men også i det neste verset, som i norsk utgave er sangens andre vers, har det skjedd store endringer.
Sangen ble trykket i Krigsropet med jevne mellomrom, og så sent som i 1913 var dette verset oversatt slik:
«O, Gud, vi ønsker ilden nu,
send din ild,
den vil os fri fra nød og gru,
send din ild,
og give kraft at gjøre godt,
beseire modstand, haan og spot,
at leve rent blant verdens flok,
send din ild!»
Både som poesi og teologi må vel dette betegnes som nokså hjelpeløst; noen vil kanskje si direkte dårlig.

Sangbok
Da sangen kom med i Frelsesarmeens sangbok i 1915 hadde både dette verset og sangen forøvrig fått den formen den har hatt siden, og som fremdeles står i Frelsesarmeens sangbok.
Da sangen sto i Krigsropets pinsenummer samme år, var det med den nye versjonen av dette verset. I samme nummer er det en lengre redegjørelse for arbeidet med den nye utgaven av Frelsesarmeens sangbok, som kom ut på den tiden. Her kan man lese at «brigadér H.A. Tandberg» har vært ansvarlig for prosjektet.
Tandberg var allerede da kjent som en flittig og dyktig salmedikter, og det er vel god grunn til å anta at det var han som sto bak den nye versjonen av dette verset, og det som må kunne betegnes som den endelige versjonen av denne sangen.

Melodi
Da sangen sto i Krigsropet i 1894, var sangen «Til hjemmet hist hos Gud vi drager» oppført som melodireferanse.
Dette er en sangtittel som jeg for min del ikke forbinder noe som helst med.
I årene fram til 1915, da teksten fikk sin endelige form, er minst to andre melodier også oppført som forslag når sangen sto på trykk i Krigsropet. Heller ikke disse får noen klokker til å ringe hos denne skribent.
Den melodien som brukes nå er skrevet av en av William Booths svigersønner, Frederick de Latour Booth-Tucker.
Han var gift med Emma Moss Booth fram til hun omkom i en togulykke i USA i 1904. Det er uklart når denne melodien ble knyttet til grunnleggerens tekst.

Å, Kristus, guddomsflamme skjønn
Å, Kristus, guddomsflamme skjønn:
Send din ild!
Ditt løfte oppfyll nå, Guds Sønn.
Send din ild!
Se på vår trang, hør på vårt rop,
til deg alene står vårt håp,
gi oss på ny en pinsedåp,
Send din ild!

Å, sett vår sjel i hellig brann;
send din ild!
Den ild vårt hjerte rense kan;
send din ild!
Den styrker oss i prøvens tid,
den gir oss seier i hver strid,
bevarer sjelens kledning hvit,
Send din ild!

Din ild vil gi oss kraft og mot!
Send din ild!
Å bringe verden for din fot
Send din ild!
Her på ditt alter ofrer jeg
mitt liv, min tid, mitt alt til deg.
Med ilden, Gud, besegl nå meg!
Send din ild!

Frelsesarmeens sangbok 2010, nr. 630

Litteratur:
Barnes, Cyril:
«Words by William Booth», kapitlet «På samme side som lov og orden»; Krigsropet nr. 28/1974 – norsk oversettelse ved NPE)
Jostein Nielsen:
«Blod og ild i William Booths sanger» (i Enstad (red.): «Så lenge…» William Booth for 100 år siden – og i dag (Oslo, 2012).)

60 år med «Sildigregn»

Av Nils-Petter Enstad

I år er det 60 år siden den første utgaven av sangboka «Sildigregn» kom ut. Utgiver var predikanten Aage Samuelsen, og den første utgaven besto av 120 sanger. Senere er sangboka kommet i ytterligere sju utgaver, den siste i 2009, og består nå av 407 sanger.

Undertittelen «Maran Ata-vekkelsens sangbok» har fulgt med i alle utgavene.
Maran Ata-bevegelsen oppsto på slutten av 1950-tallet som følge av en konflikt mellom Aage Samuelsen og de toneangivende kreftene i norsk pinsebevegelsen. Den første Maran Ata-menigheten ble dannet i Skien i 1958 og i Oslo året etter. I årene som fulgte kom flere menigheter til. Noen ble nedlagt igjen etter forholdsvis kort tid, andre valgte å slutte seg til den «vanlige» pinsebevegelsen.
I dag kan antallet Maran Ata-menigheter telles på én hånd, men det årlige stevnet i Seljord har en viss oppslutning, også av folk fra andre retninger.

Sangbok
Uttrykket «Maran Ata» har sin opprinnelse i det arameiske språk, som var det språket Jesus fra Nasaret brukte mens han levde.
Man regner med at dette var et bønnerop som kan oversettes med «Kom, Herre Jesus». Uttrykket forekommer i 1 Kor 16, 22, der Paulus skriver: «Den som ikke elsker Herren, forbannet være han! Marana ta!» I tidligere oversettelser var de to siste ordene delt opp slik både den gamle sangboka og Maran Ata-bevegelsen selv fortsatt gjør. br> Uttrykket kom inn i mer moderne, kristen språkbruk da T.B. Barratt, pinsebevegelsens «far» i Norge, ga ut en sangbok med denne tittelen i 1911.
Dette ble også navnet på den bevegelsen som oppsto rundt Aage Samuelsen, og som i 1964 fikk sin egen sangbok: «Sildigregn».
På omslaget til den første utgaven av «Sildigregn» annonseres det at boka inneholder «120 sanger av Aage Samuelsen».
Aage Samuelsen står også som utgiver. Riktig alle sangene var ikke laget av Aage Samuelsen.
Den kvinnelige evangelisten Elin Skårdal (1931 – 2014) hadde skrevet fem av tekstene, mens Torvid Pedersen (1927 – 2011), også han evangelist innen Maran Ata, hadde skrevet 13 av tekstene.
I tillegg til de 120 sangene som var nummerert, var også klassikerne «Hvilken venn vi har i Jesus» og «I blodet er kraft» med i sangboka.

Nye utgaver
Allerede i 1966 ble det et brudd mellom Aage Samuelsen og Maran Ata-bevegelsen. Sangboka «Sildigregn» fortsatte imidlertid å være bevegelsens sangbok, og kom i sin 8. utgave i 2009. Den er fremdeles sterkt preget av Aage Samuelsens sanger.
Maran Ata-bevegelsen som bevegelse har aldri vært så omfattende at det virker naturlig med såpass mange utgaver over 50 år. Det anslås at sangbokas samøede oppsøagstall ligger på rundt 5000 eksemplarer. Den har vært en skattet kilde for solo- og duettsangere i ulike, kristne sammenhenger gjennom mange år. Innad i pinsebevgelsen var den i mange såpass kontroversiell at dersom solister eller duoer sang fra denne, passet man på å ha et varebind som omslag.
Ikke minst gjelder dette Aage Samuelsens sanger. Både Jan Groth og duoen Curt & Roland, som alle hadde bakgrunn i Maran Ata-bevegelsen, har laget album med «Broder Aage» sine sanger.

Denne teksten er en del av en reportasje som Kristelig Pressekontor sendte ut i juli 2024, og hvor både undertegnede og redaktøren i KPK sto oppført som artikkelforfattere. Illustrasjonen viser omslaget på den første utgaven av «Sildigregn».

Den nye sangen

Av Nils-Petter Enstad

«Til korlederen. Etter Gittit. En Davids-salme.» Denne typen teknisk informasjon finner man flere steder i Salmenes Bok. Trolig henvises det da til melodier som salmen kan synges på. Fra salmediktningens historie er bruken av folketoner vel kjent. Mange av de mest brukte salmene synges til gamle folketoner.

«Folketoner» kan de også kalles, den typen musikk som Frelsesarmeen med større eller mindre rett har fått æren av å innføre i moderne salme- og sangtradisjon.
Den begivenheten der dette prinsippet ble knesatt og fikk sin formulering skal ha skjedd søndag 22. januar 1882.
Det skjedde i byen Worcester i Midt-England. Her hadde Frelsesarmeen en menighet, og denne januarkvelden skulle general William Booth tale. Man hadde leid et stort lokale, og dette var så stappfullt at det var så vidt generalen selv kom inn og fram til plattformen.
På det tidspunktet var det ennå ikke gått fire år siden «Den kristne misjon» hadde endret navn til Frelsesarmeen, og man hadde begynt å bruke militære titler på armeens medarbeidere. De fleste var ennå kapteiner.

Solosang
En av disse het George Fielder. Han var kjent for sin flotte og ikke minst sterke sangstemme.
I møtet i Worchester skulle han synge en sang.
Teksten var skrevet av frelsesoffiseren William Baugh, og hadde allerede stått på trykk i Krigsropets julenummer for 1881.
I omkvedet heter det «Bless His Name, He sets me free».
Generalen lyttet til sangen og sa til møtelederen: - Det var en fin sang! Hva er det for en melodi?
Men møtelederen rystet oppgitt på hodet. – Det er en fryktelig melodi, general! Den heter «Champagne-Charlie er mitt navn».
- Det avgjør saken, sa generalen og snudde seg mot sønnen og medarbeideren Bramwell. – Hvorfor skal djevelen ha de beste melodiene?
Den litt spontane replikken er senere blitt et ordtak, gjerne i formen «Why should the devil have all the good music?».

Opphavsrett
I 1882 var ikke jussen rundt opphavsrett det den senere er blitt.
Kjente melodier var i prinsippet fritt vilt for tekstforfattere som ønsket å bruke dem til sine egne tekster.
Sangen som ble sunget denne januardagen i 1882 var heller ikke det første eksemplet på slik bruk av melodier i Frelsesarmé-sammenheng. Allerede i 1880, da George Railton var blitt sendt til USA som leder for en invasjonsstyrke på i alt seks personer, hadde man fått laget sangtekster på melodier som var godt kjent blant amerikanere. En av disse var «The Old Folks at Home» (Way down upon the Swanee River, far, far away) av Stephen Foster (1826-64), også omtalt som USAs «nasjonalskald».
Herberth Booth, generalens yngste sønn, skrev en tekst til denne melodien som fortsatt brukes, og som står i Frelsesarmeens norske sangbok: «Fryd, frihet, fred, Guds rike skatter, alt er for deg».
I sangsamlingen «Salvation Army songs» som kom i 1879 kunne man finne en tekst som begynte slik: «Ye sons of God, awake to glory». Den gikk på melodien til den franske nasjonalsangen «Marseilliasen».

Diskusjon
Et par uker etter møtet i Worcester ledet generalen en konferanse i Bristol.
I to av møtene kalte han Fielder opp på plattformen og ba ham synge sangen han hadde sunget i Worcester.
Ikke alle var like glad for den praksisen som generalen med dette ga sitt godkjenningsstempel.
Trolig har det vært en diskusjon innad i Frelsesarmeen om dette også før møtet i Worcester. Booths kommentar til sin sønn – «Det avgjør saken!» – tyder på det.
Booth var overbevist om at dersom de som kritiserte denne praksisen selv fikk oppleve hvor godt det fungerte i møtene med kristne tekster til kjente melodier, ville de endre oppfatning.
Mange salvasjonister var da også begeistret for dette klarsignalet.
Iblant kunne den opprinnelige teksten gi impulser til den nye.
En sang som «The Blood of Jesus cleanses white as snow» gikk på melodien til «I traced her little footsteps in the snow».
Den amerikanske låtskriveren Dallas Frazier gjorde det samme med en av sine egne sanger, langt nærmere vår egen tid.
I 1965 skrev han «There goes my everything», som blant andre Engelbert Humperdink hadde suksess med.
Men noen år senere skrev han en ny tekst til samme tone: «He is my everything», som blant andre Elvis Presley hadde på ett av sine gospelalbum.

Luther og Booth
Praksisen med nye, kristne tekster på kjente sanger var likevel ikke så unik for Frelsesarmeen som mange nok har tenkt i ettertid.
I middelalderen var det ikke uvanlig at kjente, verdslige melodier ble innarbeidet i kirkemusikken. Og Martin Luther tok i sin tid til ordet for at man skulle si farvel til den gregorianske musikken og heller bruke de sangene som vanlige mennesker sang mens de arbeidet, når de hygget seg, når de kom sammen til bryllup og begravelse, og bruke disse sangene i kirkene.
Så her var Luther og Booth på linje!

Assosiasjoner
Noen av den som kritiserte denne praksisen mente at kristen sang til denne typen melodier ville minne de nyfrelste om det livet de hadde forlatt, med fyll og annen syndig moro.
Denne argumentasjonen har vært besynderlig seiglivet, og kan fremdeles høres fra enkelte kanter.
Mange av de sangene som ble skrevet av frelsessoldater over hele verden i årene som fulgte, er skrevet til kjente melodier: Slagere, viser og folkeviser.
Den norske frelsesoffiseren Carl Breien skrev for eksempel teksten «Deg vil jeg følge, min dyre gjenløser» på melodien til «Pål sine høner».
Men også melodier som var kjent i kristen sammenheng fra før, kunne bli brukt.
Samme Breien skrev også tekster som gikk på melodier som «Nærmere deg, min Gud».
Noen ganger får slike sanger et forholdsvis kort liv, og det kan nok ofte være like greit.
Men det har jo sin sjarm når en ung frelsessoldat har skrevet en tekst på melodien «Gubben Noa», og det i sangen heter «….det er ikke farlig/om du blir litt salig…».

(Denne teksten er en komprimert versjon av et essay artikkelforfatteren skrev i boka «Så lenge…», som ble gitt ut i forbindelse med 100-årsmarkeringen av William Booths død i 2012.)