søndag 26. juli 2015

«Heller ikke jeg fordømmer deg»




Av tempelskaren som ofret for sin synd
ble en stakkars kvinne hjelpeløs brakt inn.
Skriftlærde samlet seg, spent undret de
hva nasareerens dom ville bli

Kor:
«Heller ikke jeg fordømmer deg!» Dyrebare ord
Fra hans rene lepper, hvilken nåde stor!
Herlige ord av Jesus, syng dem igjen jeg ber:
Heller ikke jeg fordømmer deg, gå og synd ei mer!


Anklagen bar de frem, refset synden grov.
Talte om straffedom, viste til sin lov.
Jesus seg bøyde ned, uten et ord,
og mens hans finger skrev var spenningen stor.

Men enda ropte de: «Hva sier du?
Skal ikke lovens ord kommes i hu?»
Da sa han refsende: «Den som er ren,
syndfri og ulastelig: Kast den første sten!»

Skaren så skamfull stod, vendte seg om.
Gikk fra hans nærhet, dit hvorfra de kom.
Mesteren sendt av Gud, synderes venn,
hun som forkastet var ensom stod igjen!

Da hørtes Jesu røst: «Gikk de sin vei?
Har ingen dømt deg?» «Nei, Mester, nei!»
«Heller ikke jeg fordømmer deg - sjel syk og sår
Gå i fred, benådet vær! Gå og synd ei mer!»

Ukjent forfatter

Denne sangen hørte jeg første gang på slutten av 1960-tallet.
Jeg har ikke klart å spore opp hvem som har skrevet teksten eller melodien, men sangen er kjent i de fleste kristne miljøer og sammenhenger.
Bakgrunnen for teksten er fortellingen i Joh 8, 2-11 om kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd.
Jeg er sikkert ikke den eneste som i årenes løp har tenkt: Hva i all verden var det Jesus skrev i sanden?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar